Tankene surrer her jeg sitter, som i alle disse årene her på Kroa på Askvoll! Det blir noen timer å vente, og tiden går alvorlig seint når man ikke har noe å gjøre på. Ellers når jeg har vært på samvær og det er Lørdag har jeg hoppet i en halvliter eller to for å slå ihjel tiden, men denne gangen har jeg ikke tenkt på det en gang før jeg såg baren i enden av lokalet. De automatiske reaksjonene kroppen og hjernen min har hatt, har begynt å gi slipp på meg og jeg begynner å tenke som en normal person gjør etterhvert som tiden går. Jeg bytter ut øl med kaffe og PAD med serier og tiden går like kjapt om ikke kjappere når man er klar i hodet. Jeg har brukt alkoholen til å dempe disse følelsene jeg sitter med etter samværene, og har ikke likt å reise hit aleine siden det er såpass mange timer med venting! Nå konfronterer jeg alle følelsene og takler dem som en normal person, uten å føle behovet for å dempe nerver med alkohol, og det kjennes godt med denne økende kontrollen over meg selv! Den har vært manglende hele mitt liv, så å kjenne at jeg har kontrollen er egentlig det viktigste for meg akkurat nå. Det er bedre å takle disse følelsene og kjenne på dem, og reagere på en normal måte, enn å drikke bort dette for så å eksplodere seinere. Man pusher fremfor seg problemene når man drikker, for dem kommer alltid igjen og hjemsøker en, så det er like greit å ta det med en gang!
Vi har grilla over bål i dag og kosa oss med biltur! Det er ett hærlig sted barna mine får vokse opp, og jeg blir bare mer og mer stolt over dem begge to <3 det var iskaldt i dag, og jeg merker jeg ikke er vant med friskluft over tid, så nå blir det godt når båten kommer å komme seg hjem igjen! Jeg sitter her tankefull og venter litt til enda!
Da er jeg på båten og sitter spenn klar for dagen sammen med barna mine! Det er masse bølger og magen vrenger seg i de største kastene, men jeg har aldri vært redd på disse turene, og har iløpet av 12år reist uannsett vær. Det er merkelig å tenke på at det er så mange år det er snakk om, for det føles ikke slik og det er som å reise for første gang hele tiden. 12år er lang tid, og vi alle har kommet så mye lenger og forandringen er radikal. Det er deilig å vite at jeg har vært der ifra første stund, selvom det har vært avstand mellom oss, og det er godt å vite at man har gjort det man har kunnet med tanke på omstendighetene. Det har ikke vært enkelt men vi har kommet styrket utav det og har verdens beste forhold <3 jeg gleder meg til grillings ute i naturen ilag med dem som betyr mest for meg, og håper ryggen er klar for en dag ute på tur! Jeg liker disse dagene da det fulle og hele fokuset er på dem, og ingenting annet. Det er deilig å ha dem å konsentrere meg om, og det er ett avbrekk ifra hverdagen ellers! Det er dem jeg kjemper så hardt for, det er på grunn av dem jeg fortsatt sitter her og det er på en måte gulroten oppi alt! Det er tid for belønning i dag og jeg gleder meg masse!
Jeg feirer flere ting i dag! Jeg har i dag 150 dager som fullstendig rusfri og tenker det er en bragd for noen som aldri har gjort dette før. Da passer det godt med besøk til barna mine og påfylling av mer motivasjon og styrke. Jeg klapper meg selv på skulderen og tenker jeg gleder meg til de neste 150! Det er ingen sak dette her for den som virkelig har bestemt seg, og jeg tar utfordringen på strak arm, både denne og alle andre utfordringer som kommer mot meg 🙂
Klokken er halv 6 på morran og jeg som egentlig sover lengst mulig for tiden er spenn klar her jeg sitter med kaffikoppen foran meg! Jeg forbereder meg på en kald dag på tur, siden vi må være ute på samværet grunnet corona! Men jeg gleder meg som en liten unge og klarer nesten ikke å vente! Forventningene er til å ta og føle på og jeg merker jeg trenger dette akkurat nå. Jeg trenger motivasjonen dette gir meg, jeg trenger bare barna mine jeg så KJØR VI! Det blir merkelig dette her med avstand og greier og jeg har ikke tenkt på det før nå, men vi får ikke klemme hverandre som vi bruker å gjøre når vi møtes og vi må jo holde 1 meters avstand, så dette samværet blir spesielt for oss. Ringvirkningene av denne pandemien begynner å gå sakte men sikkert opp for meg og jeg tenker vi er heldige som er så lite berørte av dette. Dette blir så spennende at jeg ikke har ord for det en gang, og jeg har så mange ting jeg bare gleder meg til! Denne dagen her blir en bra dag! <3
Dagen i dag har blitt tilbringt i bilen sammen med mine kjære og vi har hatt en chill dag sammen på tur, uten egentlig mål og mening! Jeg sprang omtrent fra sengen og i bilen, og det er det eneste jeg presterer for tiden.. nemlig å kjøre bil. Ellers blir jeg sittende uten tiltak what so ever! Så det er deilig de dagene jeg får vært mest mulig i bilen, for da føler jeg at jeg får litt utav dagen tross alt!
Nervene for morgendagen har begynt å sige på meg, og det er som alltid spent stemning når jeg skal på disse samværene. Jeg gleder meg noe vanvittig til å endelig få møte igjen to av dem som betyr mest for meg her i denne verden! Mammahjertet pumper ekstra hardt dagen før og dagen jeg reiser nedover, og det dunker skikkelig i brystet. Nå har jeg tett kontakt med dem, men før var det bare disse samværene jeg fikk og nesten ingen kontakt i mellomtiden, så det er noe spesielt med det! Nå skal jeg bare forberede meg så jeg er spenn klar grytidlig i morgen!
Jeg har fått en stygg vane med å sove altfor lenge, jeg som ellers har vært en morgenfugl sover gjerne til 12 på dagen. På steoridene var jeg gjerne oppe i 4-6 tiden på morran, og fikk masse utav dagene, men nå siger jeg tilbake til gamle vaner, så det blir godt å stå opp tidlig i morgen og satser på at morgenfuglen i meg våkner til live igjen. Det er jo bare dårlige vaner, og dem er fullt mulige å snu bare en vil det nok 😉
Ellers i dag har jeg bare gjort noen tjenester og gleder meg fortsatt like mye til at samfunnet våres går fremover og vi kan gå tilbake til normalen. Jeg er SÅÅÅÅ glad for at jeg får starte oppigjen gruppa våres på Onsdag, og håper flest mulig har muligheten til å møte opp! <3
Denne pandemien har satt en stopper for mye i livet våres, og deriblant har det stoppet samværene jeg skal ha med barna mine annenhver mnd, og nå er det lenge siden sist jeg fikk være sammen med disse to hærlige skapningene som betyr alt for meg <3 men nå er det bare ett par dager til jeg nok en gang kan reise til dem og tilbringe noen timer sammen med dem. Det ligger så masse motivasjon i disse møtene, som vi har hatt nå i 12år, og det er helt ufattelig å tenke på at det er så mange år siden dem ble tvangsflyttet ifra meg og dit dem bor i dag. Forholdet jeg har til barna mine er bedre enn de fleste andre jeg har hørt om, og vi har klart å bygge forhold på tross av avstanden som har vært imellom oss. Dem er i grunnen årsaken til alt for meg, for jeg hadde ikke orket å kjempet i så mange år uten å ha dem som den største motivasjonen. Uten dem ingen meg, og det mener jeg med hele mitt hjerte. På tross alle hindringer har vi klart å blitt nære og jeg ser slik frem til disse turene og å være sammen med dem, selvom det bare er for kort tid. Det kribler i kroppen når jeg tenker på at jeg snart skal dit, og slik har det vært i alle disse årene med reising og venting. Det er helt klart forventninger som bygger seg skyhøye, og jeg vet jeg alltid får det litt tungt etterpå når man er på vei hjem igjen, men etter så mange år har jeg forsont meg med det som har skjedd, og har alltid gjort det beste utav situasjonen jeg har puttet oss i. Det gleder meg sååå stort at min datter velger å ta seg tid til meg hver eneste dag igjennom sosiale medier, selvom hun ikke må, og jeg føler jeg har gjort noe riktig når dette skjer. Jeg gleder meg så mye nå at jeg ikke klarer å vente! Og jeg trenger denne motivasjonsinnsprøytningen akkurat nå! Det største og det beste jeg har gjort i hele mitt liv er disse to lysene som lyser opp mitt liv og hverdag <3
Jeg er virkelig verdens heldigste mamma som har to fantastiske mennesker som jeg får gleden av å ha i livet mitt! Blod er tykkere enn vann og ingenting kan forandre forholdet vi har sammen, vi 3 har ett bånd <3
Nå er det rett og slett slitsomt å være meg, og jeg føler meg tyngre og tyngre til sinns. Det er direkte slitsomt å åpne munnen og svare mennesker rundt meg, og alt røres bare ut i ei heidundrandes suppe! Jeg klarer rett og slett ikke fysisk å gjøre noe, og forsvinner mer og mer inni meg selv. Det har ingenting med noe sug å gjøre, jeg føler meg bare ikke som meg selv lenger, og kjenner at noe er galt. Jeg visste det kom til å bli slitsomt å kutte medisinene, men nå merker jeg virkelig på ringvirkningene av medisinene fra helvetet, og jeg unner ikke min værste fiende denne type medisin. Ikke virket dem på blodplatene mine heller, så jeg føler meg i grunn litt snytt her jeg sitter. Jeg har fått bare bivirkningene og ikke de gode resultatene jeg hadde håpt.
Jeg er SÅ glad for å ikke være aleine akkurat nå, for da vet jeg ikke hva jeg skulle gjort her aleine, men jeg kan ikke støtte meg for mye på akkurat dette heller. Jeg ønsker at hverdagen går tilbake til normalen, men akkurat på disse dagene tviler jeg på at jeg hadde klart å hengt med om tingene gikk fremover en gang. Det er på disse dagene det er tyngst å være meg og jeg kunne ønske det var anderledes. Jeg regner med at dette er denne smellen alle har snakket om, men som jeg har unngått og tenkt mer over, og jeg håper jeg er på «beina» igjen snart.
Vi har iallefall fått kjørt oss når det kommer til seriemaraton her i stua! Og jeg kjenner hvor lei jeg er av å glane inni denne skjermen. Eneste pausene vi har fra tv er når vi er ute å kjører, og hverdagen er litt ensidig for meg som er vant med å være på farten 24/7 😉 matlysten er erlik 0 og jeg får i meg mat bare når jeg er så tom for energi att jeg skjelver, så jeg tenker det er på tide med en legevisitt atter en gang. Formen påvirker alt rundt meg, og jeg krysser alt jeg har for at dette bare er en liten periode som går over kjapt, for jeg har ikke mer tålmodighet til en kropp og hjerne som ikke fungerer som normalt!
Det er i disse periodene jeg merker hva jeg er laget av, og hvor motivert jeg er for det jeg driver med. Uannsett hvor sliten og motløs jeg er så endrer jeg aldri fokuset mitt og tviler aldri på veien min videre, og det er deilig å få denne bekreftelsen på meg selv! Om jeg ikke hadde vært så bestemt så hadde tvilen tatt meg for lenge siden. Nå vet jeg bare dette er en dårlig periode men det gjør ikke til at jeg har lyst på øl lenger, det får meg bare til å få lyst å komme meg igang igjen, og det føles godt! Det å bli sterkere og mer rustet for hver eneste dag som går, gjør at jeg klarer å holde meg selv gående, for jeg ser det nytter!
da er det bestemt av oss begge, og vi starter planleggingen fremover på en helt annen måte enn før. Planen var at han skulle reise nå og jeg bli hjemme, men nå blir begge hjemme og jobber for det vi har her. Valgene har vi tatt for oss selv hver og en, og de er ganske så veloverveide! Jeg tenker vi har tatt selvstendige valg og er klar for det som kommer fremover. Jeg var helt forberedt på å bli aleine og stå i dette selv! Jeg ser frem til denne fremtiden våres og se hva som skjer fremover, og jeg tror den blir spennende.
Det er Torsdag igjen og jeg føler disse ukene går altfor kjapt! Jeg er ikke i form og det er noe som ikke stemmer for meg. Jeg har NULL tiltak og de minste ting blir store utfordringer, og jeg klarer ikke ta meg selv i nakken heller. Jeg var forberedt på at medisinkutting ville gi en liten depresjon men jeg var ikke klar over at det ville vare så lenge som dette har gjort.
Det er litt kjipt å blogge når jeg ikke får delt den, og får mange spørsmål om jeg har slutta siden jeg ikke poster ting på Facebook lenger, så jeg mister en del lesere og syns det er skikkelig kjipt! Men jeg håper det ordner seg etterhvert.
Vi har utvidet familien våres med 3 nye fisker, og det virker som dem trivest her med oss, så nå har vi 4 til sammen. Kampfisken godtar dem til nå, og han trenger selskap den også selvom det er uvant for han 😉
Jeg fikk nok en gang den ærefulle oppgave og kjøre rundt med bakevarer ifra Bakeriet på Bryggja i helga <3 og jeg har fått beskjed om at gruppa våres kan åpnes igjen på neste Onsdag, så jeg føler jeg har fått ganske så mange positive beskjeder den siste tiden, og gleder meg noe vanvittig til å starte oppigjen denne hverdagen der Onsdagene er hellige for meg 🙂 jeg blir så glad over de menneskene som har troen på dette, og som støtter meg i arbeidet jeg gjør! Jeg får gåsehud! Slike ting gir meg meg giv og mer motivasjon for fremtiden. Jeg merker selv hvor tomt det har vært uten gruppa, og det på tross av at den er fersk og ny. Dette ser jeg virkelig frem til folkens!
Facebook gjør det vanskelig for meg å være blogger, da jeg blir blokkert på ulike måter for å dele denne bloggen som har betydd så mye for meg, og det er ulike meldinger hver gang. Ikke får jeg noe svar når jeg prøver å kontakte dem heller, så jeg går utfra at noen rapporterer meg, og anser det som sjalusi 🙂 jeg tror jeg har en følelse på hvem det er også men det får tiden vise :). Det er litt demotiverende å blogge når man mister 99% av leserene sine, så om dere har noen tips til deling av blogg så er det bare å skrike ut!
Vi har hatt besøk og kost oss masse! Og nå er jeg klar for resten av denne uka som ligger foran oss. Jeg håper på flere gode beskjeder om at ting går fremover! Denne stillstanden har vært grei den, men jeg kjenner det er på tide med litt bevegelse.
Du ser meg kansje på gata, og tror jeg er en helt vanlig og normal person som har livet på stell og lever livets glade dager, jeg har kansje ikke en eneste bekymring og har hatt ett helt normalt liv, og er som alle andre, men for meg er dette så langt ifra sannheten man kan komme, og jeg passer ikke inn noen plass, jeg har ikke tryggheten i meg selv eller i noen andre, og har aldri hatt muligheten til noe normalt liv. Jeg føler meg ikke normal uten rusen, jeg føler ikke jeg kan stole på meg selv eller noen andre og lever med en konstant usikkerhet inni meg etter mange års mobbing og ett voksenliv som langt ifra har vært normalt. Jeg har aldri hatt noen formel om hvordan man skal leve livet sitt, og jeg har stevet hele tiden. For meg var løsningen rusen, og fra første slurk jeg tok av alkohol da jeg bare var 14-15år gammel, har det vært løsningen på absolutt alt for meg. Den har alltid vært der, om ikke jeg har vært i aktiv rus har alltid rusen vært det jeg har ønsket meg tilbake til, det er i rusen jeg har funnet trøst og støtte, og jeg har ikke vært meg selv uten den. Det er rusen som har formet meg som menneske og jeg vet ikke selv hvem jeg er uten den, så det er vanskelig for meg nå og vite hvem jeg er nå når jeg skal være uten en så stor del av livet mitt som jeg har kuttet. Jeg føler jeg famler i blinde ofte, jeg føler meg aleine selvom jeg er i ett rom fullt i folk, jeg føler jeg ikke er en del av noe og jeg aner ikke hva jeg selv driver med. Jeg blir daglig grepet av en stor panikk som skyter igjennom kroppen min, jeg blir livredd for å feile, mislykkes denne gangen også, for det er det eneste jeg er god på! Det å mislykkes føles trygt for meg, jeg er vant med at mennesker rundt meg er skuffet over meg, det vet jeg hvordan jeg håndterer. Jeg vet ikke hvordan man håndterer når folk har troen på meg eller respekterer meg og det jeg gjør, jeg aner ikke hvordan jeg skal gjøre dette her, og blir grepet av en stor panikk hver gang jeg tenker på det. Jeg ANER ikke hvordan man lever ett normalt liv, og ofte mister jeg nesten troen på dette jeg gjør nå, jeg er redd jeg ikke er sterk nok, for jeg har aldri fullført det jeg har startet på, og har alltid sabotert for meg selv, hva om jeg gjør det denne gangen også? Hva om presset blir for stort?
Jeg føler jeg går med en indre demon som sier at jeg ikke er verdt noe, at det jeg gjør aldri er bra nok, jeg kan like godt gi opp og jeg aldri vil bli noe uannsett. Jeg har bitt meg selv i tunga nå i snart 5mnd, jeg har oversett denne demonen som gjør livet kjipt, jeg har blitt sterkere og blir mer og mer normalisert, men jeg kommer alltid til å ha disse arrene i sjelen min, det er noe jeg må leve med for resten av livet mitt. Jeg kommer til å trenge sinnsykt med støtte og jeg vil bli svak i perioder. Jeg kommer til å miste troen hundretusenvis av ganger, men rusen har tatt ifra meg så mye igjennom livet mitt, og jeg har mistet meg selv så mange ganger at jeg orker ikke å gi den mer, jeg har ikke mer å gi den. Kroppen har bare gitt opp, og jeg vet at om jeg sprekker denne gangen, så er livet over. Jeg bare orker ikke tanken på å ødelegge dette, og jeg er beredt til å kjempe som faen imot alt, men av og til blir jeg svak i troen min og er livredd for å feile denne gangen også.
En vis mann sa en gang til meg at om jeg fikk dårlige tanker eller ble trigget, så skulle jeg tenke tanken helt ut og dette har reddet meg i mange situasjoner. Jeg har ikke vært flink til å praktisere akkurat dette igjennom livet, men jeg føler jeg får bedre og bedre tak på det nå. Spesielt i de øyeblikkene når troen svikter meg.
Livet har ikke vært enkelt for meg, jeg har hatt det dritt mesteparten av livet mitt på ulike måter, og dette vil ta LANG tid for meg. Jeg må bryte absolutt alle mønster, jeg må virkelig forandre alt ved meg selv, og det i en alder på 32år. Da er man ferdiglaga på en måte, og det er vanskelig å bryte disse automatiske reaksjonene i hjernen og kroppen. Det er vanskelig å kjenne på alle disse følelsene fordi jeg ikke har håndtert dem før, og nå kommer alt tilbake. Av og til trenger jeg bare noen som ser meg og som vet hva jeg snakker om, uten å dømme eller gi råd.
i natt gikk jeg på en skikkelig smell og det var ganske så het stemning og massevis av drikking! Angeren kom over meg og jeg tenkte at jeg måtte skjule hva jeg hadde gjort, og skammen kastet seg over meg, jeg fikk en stor forsmak på hvordan det hadde vært om jeg faktisk sprakk, og jeg er glad dette bare var nok ett mareritt og ikke ekte. Disse drømmene gjør det slik at jeg blir redd for å sove om nettene, for dem er så ekte at jeg må tenke meg om flere ganger når jeg våkner! Og jeg får virkelig smakt på disse ekle følelsene en sprekk ville gitt meg. Det er ABSOLUTT ikke en vei jeg ønsker å prøve å gå, og jeg ønsker ikke en gang å nærme meg denne veien som er ganske så kort for slike som meg. Jeg kjenner triggere overalt og prøver å unngå dem så godt det lar seg gjøre, men nå har jeg klart snart 5mnd uten, og jeg savner det like lite som alltid. Jeg bare husker de negative tingene og er glad for det!
Vi har hatt en kjempefin dag på tur i dag, og har slappet av siden vi kom hjem. Facebook gjør det virkelig vanskelig for meg å blogge, da jeg ikke får delt bloggen på mine sosiale medier, og når ikke lenger ut til dem jeg ønsker å nå 🙂 ikke får jeg noen svar på hva det er jeg gjør galt heller. Jeg har faktisk ikke orket å blogge i dag fordi jeg har blitt så irritert over å bli motarbeidet hele tiden på endten den ene eller den andre måten, at jeg rett og slett ikke har funnet motivasjonen til å sette meg ned med dette. All positivitet mottas med stor takk!
I morgen starter nok en ny uke, og ting åpner mer og mer opp for oss, så det blir spennende å se nå fremover hva som skjer 🙂 jeg håper vi får starte gruppen våres snart, for jeg kjenner jeg savner den virkelig! Jeg savner også fremgangen i prosjektene våres, som nå har stått stilt så altfor lenge. Jeg er rastløs og lat på samme tid, og det er ingen god kombinasjon! Jeg satser på en god uke fremover, og håper på masse flere utfordringer! Nå er det nok stillstand på oss her i stua!
