Hele lappen holdt på å gå til H….

Reklame | Ellos.no

I kveld fikk jeg nesten se livet passere i revy her i stua, og ja jeg vet jeg er dramatisk, men i 10minutter trodde jeg faktisk at jeg ikke får kjøre opp i morgen. Kjørelærer ringte og sa at noe kansje manglet på opplæringen min, og vi hadde problemer med teknisk feil på vegvesenet sin side på nettet.

Febrilsk satt jeg her med hjertet i halsen og lette på disse hersens sidene, og fant ikke ut en eneste ting. Heldigvis ringte kjørelærer meg og sa att det eneste som mangler er mørkekjøringen, og den kan jeg ta senere. 

I hodet mitt tenkte jeg bare katastrofe og at lappen bare hang i løse luften, laaaaangt ifra meg. Jeg som har forberedt meg på fullt fokus og at alt var fikset på forhånd, ja tilogmed betalingen! Det hadde vært TYYYYPISK min flax at noe skulle skjære seg kvelden før oppkjøringen, for det skjer alltid noe uforberedt når jeg skal til med noe stort.

I morgen starter dagen halv 10 og jeg skal kjøre i mange timer før selve oppkjøringen. Jeg regner med å føle meg som ett tomt skall etterpå, ved begge utfall, for nå har jeg lagt nervene mine i is, og utsetter alle følelser til etterpå. Jeg var nær ett sammenbrudd da jeg fikk telefonen som satte hele lappen i fare, men klarte å ro meg inn igjen og få kontroll på følelsene mine. Jeg håper bare at jeg holder dem under kontroll også i morgen, og venter til etterpå med å skjelve som ett aspelauv. 

Jeg håper jeg får sove godt i natt, og at jeg klarer å sette tankene på vent, så satser jeg absolutt alt på å lykkes i morgen! Vi har hatt en usedvanlig rolig dag her i heimen, og det er som om det ligger noe i luften, og spenningen er til å ta og føle på.

 

Klær fra Ellos som jeg anbefaler dere! 

JUNAROSE by VERO MODA//La Redoute//Gina Tricot//Gina Tricot//Soaked in Luxury

Å utlevere barna sine på blogg eller nettet

Reklame | Ellos.no

Maaange ganger får jeg spørsmål ang denne bloggen og hva jeg deler, og hva jeg velger å ikke dele med dere, og jeg har funnet ut at jeg deler alt. Når jeg står i kriser, blogger jeg mer enn ellers, og det virker som behovet for å tømme meg blir større når ting ikke glir så lett som ellers. Isteden for å sette meg ned her og grave meg nedi dårlige tanker så finner jeg veien innpå bloggen min, og det faller seg naturlig og skrive om mine egne følelser.

Også jeg har sperrer, og det er ikke alt jeg ønsker å dele, og jeg har fundert meg frem til at det eneste jeg ikke er åpen om, er barna mine. Jeg tenker jeg ikke har noe behov for å utlevere dem på noen måte, men jeg ønsker å formidle min opplevelse når det kommer til å miste dem, tiden etterpå og min rolle som mor. Dere vil aldri se navnene deres her på bloggen, og jeg deler aldri nye bilder av dem. Jeg tenker at dette er deres valg, om dem ønsker å være offentlig eller ikke, om dem ønsker sine bilder på nettet eller ei, og det er ikke jeg som skal velge dette for dem. 

Jeg har lest igjennom en del diskusjoner på nettet, og fått tenkt litt igjennom mine egne holdninger til å blogge om barna mine, og føler at jeg selv har en klar grense når det kommer til akkurat dem. De er det viktigste i hele livet mitt, det er dem som er grunnen til kampen min, for uten dem hadde jeg ikke maktet. Det ville være feil å fortelle dere historien min, uten å involvere dem, men ikke på en måte som kan virke støtende for dem. Min blogg er om meg, og mitt liv. Dem er en stor del av livet mitt, men jeg ønsker ikke å blottlegge barna mine for mine lesere, det føler jeg rett og slett ikke behovet for,  og jeg behøver ikke å bruke barna mine for å forklare dere hvordan dette livet har føltes for meg. 

Kansje en dag vil barna mine være gjestebloggere på bloggen min, hvem vet vell hva fremtiden bringer? 

Jeg har alltid tenkt i disse baner, selv da barna var helt små. Og jeg har selv en venninne som absolutt er helt imot og ha barna sine på sosiale medier, og jeg fatter tankegangen der. Man vet ikke hvem som leser og ser disse bildene av barna våres, og det er derfor viktig for meg å ikke legge ut bilder av dem der du kan gjenkjenne dem. Jeg hadde likt lite om foreldrene mine blafferte med mitt liv på åpen blogg, og mannen i gata som du ikke en gang kjenner vet hva favorittpålegget ditt er, og hva du gjor i går kveld. Ett barn er naivt og sårbart, og ett barn skal få lov å være det lengst mulig. 

Dere vil aldri se meg utlevere barna mine på sosiale medier, selv hvor stolt jeg er av dem <3 slenger med ett bilde som ble tatt i 2007 da sønnen min ble født 🙂 og dette er så lenge siden at dem ikke kan bli gjenkjent eller støtt av innholdet. 

 

 

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

 

Ut av meg selv opplevelse

Reklame | Ellos.no

Jeg fikk i dag en melding om jeg ville forhåndsbetale for oppkjøringen i morgen, og valgte å gjøre det sporenstreks for å eliminere en av utfallene i kriseplanen min for i morgen. Nå kan jeg ikke stikke av og bli hjemme og gjemme meg i morgen, for nå har jeg faktisk betalt dyrt for denne oppkjøringen. Når jeg er i slike situasjoner så liker jeg å brenne broer, som når jeg får russug så tar jeg Antabus for å hindre det utfallet i regnskapet mitt. 

Jeg tror jo selvsagt ikke at jeg kommer til å rømme landet, men nå er iallefall den faren eliminert 🙂 jeg er faktisk ganske så rolig til morgendagen og stresser meg ikke opp unødvendig. Jeg har tross alt kjørt over 20 000 km med bilen min, jeg kan reglene, og om jeg styrer så stryker jeg på noe jeg ikke hadde sett komme, eller at jeg faktisk ikke er god nok ennå. 

Det er så mange andre større problemer her i verden, og at jeg stryker påvirker ingen andre enn min egen stolthet. Dette er veien ut for meg, da kan jeg på ekte leve fritt, gjøre det jeg ønsker, og å hjelpe andre enda litt mer når det kommer til det praktiske. Jeg trenger ikke lenger å ta buss til timer på sykehuset, som begynner å hope seg opp i antall etterhvert, og jeg bruker langt mindre penger på taxi. 

Det jeg gleder meg mest til er reisene jeg har planlagt ilag med min kjære, og ting vi har snakket om siden vi ble sammen <3 ting jeg aldri hadde fått oppleve uten å ha lappen og bilen som fører meg rundt. 

Dette er faktisk det største steget jeg har tatt personlig, det er den største forandringen i det rusfrie livet at jeg nå kan kjøre selv. Det gir en selvsikkerhet, jeg føler meg litt mer voksen og ansvarlig, og jeg håper jeg er en trygg sjåfør som passasjerene stoler på. Jeg føler meg ganske så sikker på egen kjøring, og aldri ellers føler jeg meg så fokusert som bak rattet, og alt annet blir skjøvet bort. Kjøring har blitt en del av min terapi og har hjulpet meg i de periodene som har vært tyngst å komme seg igjennom. 

Jeg føler det første året edru har vært fylt med slike perioder, på både godt og vondt. Det er som en syklus og ting dukker opp innimellom som jeg ikke såg komme før det står rett foran meg, og læringskurven har skutt i været. Jeg tenker det blir kjedelig når alt stabiliserer seg og ting blir normalt rundt meg, men jeg satser på å fylle livet med nye og spennende ting som krever at jeg også utvikler meg mentalt. 

Dere blir de første som får vite i morgen om jeg klarer dette eller ikke, og jeg lover å være ærlig samme hva resultatet blir, helt i min ånd. 

Nå gleder jeg meg til mannen min kommer hjem, og jeg har hatt ett koselig besøk av en av mine beste venninner <3 nå blir det middagslaging og det vanlige på en vanlig mandag, og bygge seg opp til i morgen! Nu kjør vi!

 

Klær fra Ellos! Billig og bra utvalg, som passer min lommebok 😉 her med merket Vila som jeg har falt helt pladask for 😉 

Vila//Vila//Vila//Vila//Vila//Vila//Vila

 

Goodbye august Hello september

Reklame | Ellos.no

Jeg får meg ikke til å skrive att dette blir den mest spennende uken ever, fordi jeg har hatt så mange spennende uker, og å ta teorien på dette sertifikatet var værre enn oppkjøringen, selvom nervene får seg en liten Kvepp denne gangen også. Forventningene er i skyene og jeg er kjemperedd for å gjøre småfeil som hindrer meg i å få lappen denne gangen.

Jeg trodde August var en fullbooket måned, men jammen har September tatt ledelsen i fulle måneder, og sååå mye spennende skjer! Mange ting som avhenger meg av lappen, og mange reiser rundt omkring med både gruppa og meg selv. Nå har hverdagen begynt å ta oss igjen, og jeg må faktisk sjekke kalenderen om jeg skal takke ja til flere ting, akkurat som før korona og akkurat som da verden gikk rundt som normalt.

September blir en måned for mestring, gjøre ting man aldri har gjort før og vekst. Jeg får testet meg, jeg får satt hva jeg står for på prøve, og jeg får vist andre hvem jeg virkelig er. Jeg må utav komfortsonen min og gjøre ting jeg vanligvis ikke gjør, og dette liker jeg. Jeg har levd i en boble i så mange år, der den eneste nervepirrende  saken var om ølsalget var åpent eller ikke på helligdager. Jeg har godt av å bli nærvøs og stå i det, og ser på det hele som en test. 

Når det stormer rundt en med oppgaver, mennesker å møte og plikter som kaller, så er det deilig å kjenne på denne indre roen jeg har. Selvom jeg virker stresset og ustabil til tider, så innehar jeg nå en ro og fred over meg som jeg plukker frem når det stormer som værst. Denne roen har jeg aldri før kjent på, før jeg kuttet rusen, og hver eneste gang jeg møter noen som ikke ennå har denne freden, så tenker jeg med gru på hvordan det føltes og alltid være på vei, alltid ha tankekjør og alltid ha dette indre kaoset som man bærer på. 

Livet er så harmonisk når man ikke alltid må tenke på om man har nok øl til dagen ut, og gjerne ett par på morran så man kommer seg på butikken igjen. Man slipper å være med mennesker som behandler man dårlig, bare fordi man ikke har alkohol nok selv, og man kan velge hvordan man vil bli behandlet av andre. Man slipper denne konstante angeren over hva man har gjort, og man husker faktisk dagen før når man våkner, bare det er en luksus for meg. Man kan sette seg i bilen og kjøre når stresset presser på, og man kjører faktisk helt lovlig! Ikke kjeder man seg slik som jeg trodde heller, for jeg har rett og slett ikke tid til å kjede meg i denne hverdagen min. Det blir som man lager det selv tenker jeg.

Jeg har vært så heldig når det kommer til menneskene rundt meg, og jeg har alltid noen å kontakte om jeg trenger det. Jeg har mange venner, og mange som har kommet meg nærmere, og nå skal jeg ha en venninne på besøk og drikke kaffe! Tenk å være så heldig som meg <3

 

Klær fra Ellos som jeg anbefaler varmt videre! Sjekk ut da vell 🙂 her med favorittmerket mitt Vila

Vila//Vila//Vila//Vila//Vila//Vila

 

Jeg er livredd!

Reklame | Ellos.no

Panikken har begynt å bre seg utover meg, og nervene mine spenner seg skikkelig, jeg frykter å mislykkes, gjøre noen feil og stryke. Prestasjonsangsten min tar overhånd her jeg sitter, og jeg er så spent at jeg holder på å dø.

Jeg har jobbet så vanvittig hardt for dette, og brukt lang tid! Korona har utsatt alt av kjøretimer, teori og oppkjøring, så jeg har fått mye langkjøring, for å si det mildt. Jeg måtte tilogmed sette opp kilometerstanden på bilen min, da jeg kjører lengre enn de fleste drosjer, og har vært både i Oslo, Lillehammer og alle stedene rundt her, mange ganger 🙂

Nå har jeg kjørt så mye igjennom lærekjøring, så jeg er nesten litt lei av å kjøre bil, og DET skal litt til for jeg har hatt ett ønske om å bo i bilen, iallefall den første tiden. Jeg vet faktisk ikke hva jeg skulle gjort uten bilen og jobben mot lappen når jeg var full i steorider og måtte holde koken oppe hele døgnet. Den har hjulpet meg til å finne roen når alt raser rundt meg, det er der jeg finner fokus og fred, og alle disse positive tingene ved å ha bilen bare vokser og vokser. Jeg ANER ikke hvordan jeg klarte meg uten før! 

Jeg føler jeg har vært en ansvarlig alkis, som aldri har tenkt tanken på å ta lappen, for å ikke snakke om å ha bil på huset, jeg har ikke stolt på meg selv nok til å ta dette voksne steget, fordi jeg har vært mine problemer bevisst, og rus og bil har ingenting isammen å gjøre. Jeg kunne ønske jeg var like ansvarlig på alle de andre områdene i livet også. 

Bilen og lappen gir meg en frihet, til å gjøre det jeg vil. Den gir meg muligheten til å reise rundt og lære mer om dette jeg brenner slik for, jeg får også muligheten til å reise rundt og besøke andre grupper som driver med det samme som meg. Jeg blir kjent med så mange nye, som har spennende historier og berette om, og det som gir meg mest av alt er å høre andre som har samme utfordringer som meg selv.

Det at jeg får lappen, gagner dem rundt meg også. Jeg har to foreldre jeg ønsker å gi mange opplevelser til, og besøke steder dem ikke hadde hatt muligheten til før. Jeg får også kjøre til samvær med barna mine, og den første turen kommer til å bli helt magisk! I min egen bil, med lappen og rusfri, hvor stolt er det mulig å bli? 

Jeg føler plutselig at jeg sitter i en situasjon der jeg kan yte noe, at jeg faktisk ikke har så mange problemer i livet mitt, så jeg har faktisk plass til andre og viktige ting. Å vise barna at jeg klarer meg, er nok det som står meg nærmest, at jeg har klart dette livet som jeg skulle hatt ifra starten av, og at jeg har lært min lekse, som dem også kan lære en ting eller to av 🙂 

Dere aner ikke hvor spesielt dette her er for meg! Noe som har vært helt utenfor rekkevidde for meg i så mange år, og som på en måte er ett bevis på at man er voksen. Endelig har jeg muligheten til å ta ett stort nytt steg mot normaliteten, men det er fryktelig skummelt på samme tid! Wish me luck peps! På tirsdag er det ingen vei tilbake, da er det vinn eller forsvinn og jeg skal opp til den store eksamen! Så mange måneder med hard jobbing skal testes, og jeg får beskjeden om jeg er god nok på å kjøre bil, eller ikke 🙂 

Jeg har fått en del spørsmål om jeg kommer til å dele dato på bloggen, og har blitt rådet til å ikke gjøre det for å ikke legge så stort press på meg selv. Jeg tenker at jeg har vært åpen og ærlig om værre ting enn akkurat dette, og om jeg stryker, så må jeg bare øve enda mer, og verden går ikke under av den grunn 🙂 dette er bare ett av hundre steg jeg må ta, og det er like greit å bare kaste seg i det, og ta utfordringen..

 

Klær fra Ellos som jeg anbefaler varmt videre til dere! Her med varemerkene som er populære her i huset! <3

Adidas Shoes//Kari Traa

 

Angsthelvetet og den sosiale angsten

Reklame | Ellos.no

Min egen kur utav angsthelvetet, har vært ærlighet og åpenhet, jeg føler ikke lenger jeg har noe å skjule, og føler ikke behov for å forsvinne i mengdene og være usynlig. Jeg har hele livet slitt med en forferdelig sosial angst, som faktisk har resultert flere ganger at jeg har sittet inne i 6mnd i strekk uten å gå ut. Den har resultert i mange anfall med panikkangst, og den har blitt utløst av ting jeg ikke kunne forutse. Tanken på å gå i gata var uholdbar for meg, og ikke noe jeg gjor om jeg ikke var helt tvunget, og bare å gå ut døren her hjemme og i postkassa kunne drepe psyken min.

Jeg aner faktisk ikke hva dette grunner i, eller hva som har gjort att akkurat jeg skulle få denne lidelsen, men jeg vet at det ligger i familien min, og på farssiden er det mange som har denne angsten for mengder eller mennesker generellt. Denne type angst er altoppslukende og den ødelegger for absolutt alt rundt en, og de tingene som faktisk kan gjøre deg frisk er det du er mest redd for, nemlig det sosiale. Akkurat nå kjenner jeg ikke på denne angsten lenger, og helt siden 18.Des da jeg satte korken på flasken har denne angsten vært borte, den som har styrt hele livet mitt, og hindret meg i ett fullverdig liv. Men den kan komme tilbake, det er det som er så skummelt med denne angsten. Angsten kommer tilbake om jeg ikke sosialiserer meg, går ut hver dag og møter ulike mennesker, og om jeg blir sittende inne aleine ett par dager kommer angsten tilbake. Man blir på en måte aldri kvitt denne forferdelige redselen for andre mennesker, og det kan gå i perioder, og jeg tror det ikke finnes annen kur en å trosse angsten for noe som er helt ufarlig.

Jeg har en del erfaring med angst, og jeg har blitt ekspert på min egen angst, det har tilogmed fagfolk sagt at jeg kan dette her ut og inn. Om man lar angsten vokse, unngå det man er redd for eller får kroppen til å tro at angsten din er reell fare for deg selv, så blir det bare enda værre. Man må trosse angsten gang på gang, og presse seg selv til det ytterste, til psyken og kroppen forstår at det er helt ufarlig. Nå snakker jeg ikke om angst som faktisk handler om farlige ting, som farlige dyr og fall fra store høyder, men slike angster som handler om helt ufarlige ting, som man egentlig i en perfekt verden ikke skulle være redd for.

Angst ødelegger liv, det er en ting som er sikkert og det er ingenting annet som har begrenset meg så mye i livet som den. Jeg har brukt alkohol som ett middel for å komme meg ut, være utagerende og våge mer når det kommer til det sosiale, til de grader at jeg har blitt overstadig beruset og gjort ting jeg aldri ville gjort edru. Jeg ble en skikkelig stygg fyllik, som brukte kjeften til å smelle rundt meg og rase, men det var egentlig meg selv jeg var sint på, og lot det gå utover andre rundt meg. 

Angsten hindrer deg i arbeidsmarkedet, og det er vanskelig å komme seg i jobb, og når man først er i jobb så sliter man med å komme seg på jobb igjen, om man har hatt fri en periode. Da er den sosiale angsten atter en gang fått bygge seg opp igjen, og man ligger våken og gruer seg for å gå ut og møte verden igjen. Angsten hindrer deg i å skape vennskap og nære relasjoner, og man blir som regel bare en bekjent isteden for venn, og man mister kontakten med omverdenen, foruten de få nærmeste man har.

Man blir livredd når telefonen ringer, og som regel tar man den ikke, etterpå sitter man å tenker seg ihjel om hva telefonsamtalen man akkurat avviste inneholdt. Det er som en evig dårlig sirkel som bare fører til enda mere angst, og at man distanserer seg fra verden rundt. 

Jeg har ikke tallet på hvor mange ganger jeg klarte å komme meg halvveis til butikken og måtte springe tilbake og hjem, med hjertet oppi halsen og tårene silende nedover kinnene. Man aner ikke hva man skal gjøre med denne angsten så intens som den er, og når man mislykkes i forsøkene på å komme seg ut, blir dørterskelen større og større. 

Min kur for min angst har vært å trosse angsten min, ufarliggjøre de tingene jeg er redd for, og å ikke gi opp. Jeg fikk meg en jobb der jeg måtte være sosial hele dagene, og jeg har hele tiden prøvd å jobbe imot denne angsten som bare kuer meg og som ødelegger så vanvittig mye. Siden Desember har jeg ikke hatt denne tvangstrøya angsten var på meg, men jeg jobber hver eneste dag for at den aldri skal komme tilbake og styre livet mitt igjen. Jeg orker ikke å gå igjennom hverdagen min og være redd for angsten, for denne redselen kan faktisk gi angst, og jeg ønsker ikke å bli kontrollert lenger. 

Jeg tror jeg har funnet min kur, og ønsker alle med angst skal finne sin vei ut. Ingen som ikke har hatt angst før aner hva dem snakker om, og man kan IKKE bare skjerpe seg og stramme seg opp når det kommer til denne sykdommen. Det er det dummeste jeg hører, og har selv opplevd at når det kommer til psykiske lidelser, så blir man ikke tatt på alvor. Bryter man ett bein er det liksom opplagt at man sliter litt, men når det kommer til det psykiske, skal man bare vokse opp og bli voksen, skjerpe seg og komme seg i aktivitet. 

Jeg orker ikke å leve i ett samfunn der vi ikke har plass til alle, og alle er ikke så heldige at dem ikke har fått utlevert en del problemer som man skal takle på livets vei 🙂

Fuck angsten! 

 

Klær fra Ellos som jeg anbefaler dere 🙂

Vila//Vila//Vila//Vila//Vila//Vila

 

Størst av alt er kjærligheten

Reklame | Ellos.no

Jeg sitter her med en merkelig følelse i magen, en spenning og en kjærlighet så stor <3 det virker som om kjærligheten min bare vokser for hver eneste dag, og går fra forelskelse til ekte kjærlighet, og jeg har aldri opplevd dette før.

Det er som for hver gang vi viser hverandre støtte i vanskelige tider eller noe skjer, så blir denne tilliten og respekten for hverandre større og større. 

Min kjære viste meg ekte kjærlighet den gangen da han satt ved siden av sykesengen min hele jula og nyttår, der de første dagene bare var fylte med smerteskrik og nåler. Han satt der, på tross av evig kaos av leger, medisiner og gråt. Jeg fatter ikke hvor han tok denne tålmodigheten og fatningen han viste meg ifra. Jeg tror faktisk ikke at jeg selv hadde maktet å se den jeg elsket på den måten over så lang tid, men han viste meg den gangen at han er en ekte mann, som virkelig blir når det står på som værst.

Min kjære er den første som har vist meg respekt ifra første stund, og jeg har aldri vært i tvil på hans kjærlighet til meg. Det er når jeg er svakest han viser meg veien, og vi står alltid sammen når det først gjelder. Han har vist meg at jeg kan lene meg på han når jeg behøver det, og at han aldri viker min side når det står på som værst. 

Mannen min har en fred over seg, som smitter over på alle i hans nærvær, og jeg merker hvor godt jeg har av denne roen i livet mitt. Jeg kan slappe skikkelig av med han, og jeg har etter ett år sammen ennå ikke blitt lei, på tross av coronadvalen og at vi stort sett har vært sammen døgnet rundt siden vi ble sammen.

Aldri i mitt liv har jeg gitt noen som helst min tillit, men han fikk den med en gang, og han har aldri fått meg til å angre på akkurat dette. Det å gi tilliten har både vært skummelt og helt fantastisk, og jeg ser en lys fremtid for oss med både bryllup og opplevelser vi ikke hadde fått om vi fortsatte det livet vi hadde.

Jeg er virkelig sammen med min bestevenn og partner in crime! Vi har skapt oss ett hjem sammen, med både fisker og katt, vi har en ordnet økonomi og kan gjøre ting vi aldri kunne drømme om før, vi har bilen som vil ta oss på lange spennende reiser sammen, og vi har så mange mennesker rundt oss som oppriktig heier på oss og som ønsker oss godt! Det er vanskelig å ikke smile når jeg tenker på hvor fantastisk heldige vi er som får lov å leve, virkelig leve livet våres!

Livet er så enkelt å leve når man er to, og når den ene har det vanskelig kan den andre dra en opp, og jeg har virkelig troen på forholdet våres <3 når andre snakket om ekte kjærlighet før ville jeg spy, men nå vet jeg akkurat hva dem snakket om, man bare føler det. 

Forholdet våres er bygget på de viktige tingene, og jeg føler meg så trygg på oss, og at vi kan klare alt bare vi holder sammen og husker disse tingene som gjor at vi falt for hverandre.

Når man har rusproblematikk så er oddsene imot en, det er ikke mange som klarer det, men jeg tenker vi skal slå disse oddsene, og når han får meg til å en gang tenke i de baner på giftemål, så må han da være den rette for meg! Jeg har skydd banen for slike normaliteter før, og skulle aldri i verden gifte meg, men jeg sitter her nå og kunne godt gjort det allerede i morgen <3 

Det er viktig å holde kjærligheten ved like, og i hektiske perioder i livet er det viktigere enn noengang! De småtingene man kan gjøre for hverandre, og å gjøre hverdagslige ting romantiske. Jeg er svært lite romantisk av meg, men prøver å strekke meg for å få denne kjærligheten til å blomstre for alltid <3 størst av alt er kjærligheten <3 

 

Klær fra Ellos som jeg anbefaler varmt videre til dere! Her finner jeg masse billig og pent tøy, som iallefall passer min lommebok 🙂

Adidas Shoes//Kari Traa

 

Heelt crazy!

Reklame | Ellos.no

                             40.plass!

Den siste tiden har lesertallene mine bare steget, og jeg er så takknemlig for att en slik blogg når opp! En blogg som bare er basert på mitt liv og rusen. Det betyr faktisk att ærligheten og den brutale sannheten min når ut til ikke bare dem som kjenner meg, men jeg rekker også ut til andre! 

Det finnes også en ærefrykt i dette, jeg har ett ansvar. Og jeg har fått mange spørsmål om dette med å være så personlig på åpen blogg. Svaret mitt er alltid det samme, og jeg deler aldri noe jeg ikke ønsker å få tilbake. Det er min terapi dette her, og jeg har sluppet unna mange år med terapi kun fordi jeg klarer å dele her.

Jeg er igjennom en prosess nå, en prosess som er viktig! Den er ikke bare rosenrød og fantastisk, og jeg møter på mange hindringer i veien jeg ønsker å opplyse om, jeg vet at jeg hadde hatt stor nytte av en slik blogg om jeg stod på den første dagen og hadde bestemt meg for å kutte det viktigste jeg hadde i livet mitt, og jeg kunne funnet mye trøst i en blogg som viser både negative og positive sider. 

Vi mennesker skal klare oss selv, vi skal være stille når vi har det som værst, vi skal ikke tro vi er noe og vi skal ikke stikke oss ut, men jeg ønsker å gjøre ett eksempel utav historien min, jeg ønsker å bli husket for den jeg er i dag og ikke den jeg var før, og jeg ønsker å nå ut til akkurat dem som trenger det, og være en ledestjerne når alt blir mørkt og trist. 

Jeg har gått fra ingenting til alt, jeg ante ingen håp eller løsning i Desember, jeg hadde ødelagt absolutt alt og var i ferd med å drikke meg ihjel. Skjebnen skjedde og jeg fikk opp øya på en litt utradisjonell måte, men det måtte til. Jeg måtte ned den trappa, jeg måtte stå i stor fare for å ende i rullestol og jeg måtte lære på den harde måte for å klare dette, denne bloggen kan faktisk gjøre at ett menneske slipper å gå den lange harde veien jeg gikk.

Det er enkelt å slutte å ruse seg, men det er å ikke begynne igjen som er utfordringen, og jeg igjennom bloggen viser mine måter å unngå en smell igjen på. Jeg har bygget meg opp med veien til sertifikatet, jeg har kjøpt meg bil, jeg har meldt meg inni selvhjelpsgrupper og jeg har forandret miljøet rundt meg fullstendig. Det er vanskelig dette aleine om man ikke har noen i ryggen, og ensomheten kan ta en fort, og da er veien desverre kort tilbake. 

Jeg er en av de heldige som har alle disse byggesteinene, slik at når en ting går til helvete, så har jeg så mange andre ting å glede meg over, jeg tror dette er oppskriften til ett verdig liv, og jeg fortsetter min reise med å være åpen ærlig og rusfri, for det er det eneste som har fungert for meg til nå. 

Jeg er så stolt over denne bloggen min, og at jeg når opp på denne listen over bloggere, som både er på tv og som er kjendiser, og jeg føler jeg har en viktig blogg som kan hjelpe mange. Lesertall er jo viktige, men det er kommentarene og dem som kontakter meg som setter seg mest i meg, og hver gang noen kontakter meg så føler jeg at jeg har gjort noe riktig! Om jeg bare kan være en støtte for en eneste person, så har jeg fått det jeg ønsket meg.

Det er ingen som skal behøve å gå denne veien aleine, det vet jeg alt om hvordan det er. Det er vanskelig og utholdelig å gå og være helt nede uten å bli sett, jeg oppfordrer alle til å søke hjelp, kontakte noen du stoler på eller melde deg inni selvhjelpsgrupper, det har hjulpet meg og jeg føler meg aldri aleine lenger. 

Tusen tusen takk for støtten folkens <3 dere er helt RÅ!

 

Klær fra Ellos som jeg anbefaler varmt videre til leserene mine! <3

Vila//Vila//Vila//Vila//Vila//Vila

 

Ble bedt ut på date ❤️

Jeg må være verdens heldigste jente i kveld! Såå forelsket lykkelig og edru ❤️ Dette behøvde jeg virkelig! 

Tanken på barna mine dreper meg

Reklame | Ellos.no

Det ligger noe å råtner inni meg, og jo lengre tid imellom jeg ser dem virker det til å stinke værre og værre. Det er en klump med dårlig sanvittighet, stor anger og dårlig smak i munnen. Alt bare vokser og vokser og på tross av at jeg prøver å konfrontere følelsene mine, så virker det ikke til å bli bedre, som med alle andre dårlige følelser. 

Jeg er så redd for at barna mine skal tro jeg ikke bryr meg om dem, at jeg ikke elsker dem så høyt som jeg faktisk gjør. Jeg er så redd for at dem skal sitte igjen med negative følelser når det kommer til å bo i fosterhjem og meg. Jeg er så redd for å tråkke feil, så redd for å være ett dårlig forbilde for dem, og for å svikte.

Barna mine er to av de eneste tingene som har holdt meg tilbake her i livet, det eneste som har betydd noe for meg igjennom alle disse årene, og den gangen da jeg lå på sykehuset og fikk dem i armene mine, var overhode ikke planen min at andre skulle overta omsorgen for dem, ikke i min villeste fantasi skulle barna mine vokse opp uten meg, men livet skjedde.

I 4år fikk jeg være mamma på fulltid for disse barna mine, og den dårlige sanvittigheten er ikke alltid rettet mot datteren min, som fikk disse årene sammen med meg, og en god start. Det er minstemann som ble røsket bort fra meg allerede når han bare var veldig liten, jeg skulle gitt han så mye mer, jeg skulle vært skikkelig mor for han den gangen og tatt vare på han som en mor skal.

Det minnet som sitter lengst inne er ropene den første gangen jeg måtte gå ifra da dem hadde blitt tvangsplassert i to familier og jeg var på det første besøket bare noen dager etter. Jeg måtte gå ifra barnet mitt når han skrek etter meg, det unner jeg ikke min værste fiende, og det strider imot alt av morsinstinkt og menneskelighet. Jeg kunne bare ønske at jeg var mer for han, og ikke sviktet før han rakk å bli 2år.

Jeg sitter med en kvalme over at jeg selv valgte å ruse meg, slik at jeg ble tatt ifra barna mine. Jeg rusa meg aldri foran barna mine, men ble tatt for å være fraværende og gi over ansvaret til foreldrene mine. Jeg kunne ønske noen såg meg den gangen, tilbød meg hjelp eller bare en støtte oppi det hele. Jeg var så ung, naiv og dum, og ga opp det viktigste i hele verden.

Håpet om at dem en dag vil se alt jeg har gjort er veldig tilstedeværende, og jeg håper at dem aldri tviler på hvor sterkt jeg elsker dem og savner dem i livet mitt. Å være mamma på avstand er vondt, men  å sette barna først har vært det viktigste for meg hele veien. Jeg er så stolt av dem, og jeg vet at dem kommer til å bli fantastiske voksne og håper at dem har lært litt av min historie, og at noen av egenskapene deres kommer ifra mammaen deres. Bare jeg skriver om dem så renner tårene og jeg klarer ikke  holde dem inne, det er som ett rått sår som enda må leges.

Det er 12år siden dem ble røsket utav hverdagen min, de eneste holdepunktene jeg hadde, og ennå sitter jeg og gråter bare jeg tenker på dem. Dem sier at tiden leger alle sår, men for en mor gjør det ikke det. Å bli fratatt barna sine er det værste en mor kan oppleve, og jeg håper så inderlig at jeg har gjort noe rett oppi det hele.

Jeg innser at jeg må igjennom mye terapi for å komme over denne kneika akkurat den perioden i livet mitt er, det ligger så mange traumer der og ulmer, og jeg ønsker ikke å bli hjemsøkt av fortrengte følelser enda en gang. Det at jeg i det hele tatt våger å gå innpå emnet viser at jeg har kommet en lang vei allerede, for det har aldri vært slik før, og jeg har stivnet til bare jeg har tenkt tanken. Alt jeg gjør, gjør jeg for dem og jeg håper at dem en dag ser 🙂 barna mine skal alltid vite hvor høyt elsket dem er, og hvor ønsket dem var av meg, på tross av at dem ble flyttet. Dem skal aldri tvile på at dette bare var min skyld, og ikke deres skyld, og jeg håper at vi fortsatt kan ha ett åpent og ærlig forhold oss imellom, vi er tross alt familie og blodsbånd klarer man ikke å bryte opp <3 

 

Klær fra Ellos som jeg anbefaler varmt videre til alle leserene mine <3

adidas Originals//adidas Originals//adidas Originals//adidas Originals//adidas Originals//adidas Originals//adidas Originals