Reklame | Ellos.no

Min egen kur utav angsthelvetet, har vært ærlighet og åpenhet, jeg føler ikke lenger jeg har noe å skjule, og føler ikke behov for å forsvinne i mengdene og være usynlig. Jeg har hele livet slitt med en forferdelig sosial angst, som faktisk har resultert flere ganger at jeg har sittet inne i 6mnd i strekk uten å gå ut. Den har resultert i mange anfall med panikkangst, og den har blitt utløst av ting jeg ikke kunne forutse. Tanken på å gå i gata var uholdbar for meg, og ikke noe jeg gjor om jeg ikke var helt tvunget, og bare å gå ut døren her hjemme og i postkassa kunne drepe psyken min.

Jeg aner faktisk ikke hva dette grunner i, eller hva som har gjort att akkurat jeg skulle få denne lidelsen, men jeg vet at det ligger i familien min, og på farssiden er det mange som har denne angsten for mengder eller mennesker generellt. Denne type angst er altoppslukende og den ødelegger for absolutt alt rundt en, og de tingene som faktisk kan gjøre deg frisk er det du er mest redd for, nemlig det sosiale. Akkurat nå kjenner jeg ikke på denne angsten lenger, og helt siden 18.Des da jeg satte korken på flasken har denne angsten vært borte, den som har styrt hele livet mitt, og hindret meg i ett fullverdig liv. Men den kan komme tilbake, det er det som er så skummelt med denne angsten. Angsten kommer tilbake om jeg ikke sosialiserer meg, går ut hver dag og møter ulike mennesker, og om jeg blir sittende inne aleine ett par dager kommer angsten tilbake. Man blir på en måte aldri kvitt denne forferdelige redselen for andre mennesker, og det kan gå i perioder, og jeg tror det ikke finnes annen kur en å trosse angsten for noe som er helt ufarlig.

Jeg har en del erfaring med angst, og jeg har blitt ekspert på min egen angst, det har tilogmed fagfolk sagt at jeg kan dette her ut og inn. Om man lar angsten vokse, unngå det man er redd for eller får kroppen til å tro at angsten din er reell fare for deg selv, så blir det bare enda værre. Man må trosse angsten gang på gang, og presse seg selv til det ytterste, til psyken og kroppen forstår at det er helt ufarlig. Nå snakker jeg ikke om angst som faktisk handler om farlige ting, som farlige dyr og fall fra store høyder, men slike angster som handler om helt ufarlige ting, som man egentlig i en perfekt verden ikke skulle være redd for.

Angst ødelegger liv, det er en ting som er sikkert og det er ingenting annet som har begrenset meg så mye i livet som den. Jeg har brukt alkohol som ett middel for å komme meg ut, være utagerende og våge mer når det kommer til det sosiale, til de grader at jeg har blitt overstadig beruset og gjort ting jeg aldri ville gjort edru. Jeg ble en skikkelig stygg fyllik, som brukte kjeften til å smelle rundt meg og rase, men det var egentlig meg selv jeg var sint på, og lot det gå utover andre rundt meg. 

Angsten hindrer deg i arbeidsmarkedet, og det er vanskelig å komme seg i jobb, og når man først er i jobb så sliter man med å komme seg på jobb igjen, om man har hatt fri en periode. Da er den sosiale angsten atter en gang fått bygge seg opp igjen, og man ligger våken og gruer seg for å gå ut og møte verden igjen. Angsten hindrer deg i å skape vennskap og nære relasjoner, og man blir som regel bare en bekjent isteden for venn, og man mister kontakten med omverdenen, foruten de få nærmeste man har.

Man blir livredd når telefonen ringer, og som regel tar man den ikke, etterpå sitter man å tenker seg ihjel om hva telefonsamtalen man akkurat avviste inneholdt. Det er som en evig dårlig sirkel som bare fører til enda mere angst, og at man distanserer seg fra verden rundt. 

Jeg har ikke tallet på hvor mange ganger jeg klarte å komme meg halvveis til butikken og måtte springe tilbake og hjem, med hjertet oppi halsen og tårene silende nedover kinnene. Man aner ikke hva man skal gjøre med denne angsten så intens som den er, og når man mislykkes i forsøkene på å komme seg ut, blir dørterskelen større og større. 

Min kur for min angst har vært å trosse angsten min, ufarliggjøre de tingene jeg er redd for, og å ikke gi opp. Jeg fikk meg en jobb der jeg måtte være sosial hele dagene, og jeg har hele tiden prøvd å jobbe imot denne angsten som bare kuer meg og som ødelegger så vanvittig mye. Siden Desember har jeg ikke hatt denne tvangstrøya angsten var på meg, men jeg jobber hver eneste dag for at den aldri skal komme tilbake og styre livet mitt igjen. Jeg orker ikke å gå igjennom hverdagen min og være redd for angsten, for denne redselen kan faktisk gi angst, og jeg ønsker ikke å bli kontrollert lenger. 

Jeg tror jeg har funnet min kur, og ønsker alle med angst skal finne sin vei ut. Ingen som ikke har hatt angst før aner hva dem snakker om, og man kan IKKE bare skjerpe seg og stramme seg opp når det kommer til denne sykdommen. Det er det dummeste jeg hører, og har selv opplevd at når det kommer til psykiske lidelser, så blir man ikke tatt på alvor. Bryter man ett bein er det liksom opplagt at man sliter litt, men når det kommer til det psykiske, skal man bare vokse opp og bli voksen, skjerpe seg og komme seg i aktivitet. 

Jeg orker ikke å leve i ett samfunn der vi ikke har plass til alle, og alle er ikke så heldige at dem ikke har fått utlevert en del problemer som man skal takle på livets vei 🙂

Fuck angsten! 

Klær fra Ellos som jeg anbefaler dere 🙂

Vila//Vila//Vila//Vila//Vila//Vila