Jeg har funnet familien min

Det skjer noe når man er i en slik gruppe, man deler ting man ikke en gang forteller de nærmeste hjemme, helt uten filter, og man føler seg trygg. Det kan ikke ses, ikke føles på og vi aner ikke hva det er som gjør dette, selvom vi aldri har møttes før og ikke vet noe om hverandre sitter vi med lyset tent og deler de innerste tankene våres, og det føles trygt og godt. 

Jeg har funnet familien min, den utvidede, den familien jeg tenker på når jeg har det tungt, og det som holder meg igjen når jeg holder på å sprekke. Dette russuget som er inni oss kan ingen andre forstå, en dem som føler det samme. Denne driven inni oss, som får oss til å blindt gå inni faren med åpne øyne, bare for å kjenne kjærligheten til rusen en gang til, er det bare vi som forstår. Jeg selv går til psykolog og har systemet i ryggen, men en selvhjelpsgruppe kan være ett supplement jeg aldri ville vært foruten. En slik blanding fungerer for meg, og jeg anbefaler det varmt videre, alle er velkomne så lenge dem møter åpen ærlig og rusfri, og jeg tenker at dem som ønsker det kommer aldri til å angre seg.

Gruppa har gjort noe med meg, jeg blir sett, hørt og respektert, uten å måtte forklare meg ihjel, jeg kan bare si ett ord, og samtlige i rommet forstår hva jeg mener. Det er unikt, ekte og veldig sterkt! Jeg er stolt over familien min, og alt vi får til sammen. Uten denne gruppen hadde edrueligheten vært ensom, og bare for meg selv, men med denne så er vi edru sammen, vi er ett team som stiller opp for hverandre uansett når på døgnet det er, og vi vet dem er der sekunder etter at du bare har hevet røsten din, det er sikkerhetsnettet ditt, og det mest dyrebare du har. Ingen kan forstå det, uten å ha opplevd det selv, stemningen, og den samtalen som foregår. Jeg er stolt! 

Gruppa er en sentral del av min prosess, der får jeg to timer hver uke til å fokusere på min kjærlighetssorg sammen med andre som sitter med den samme sorgen. Jeg behøver å tømme meg, bli ferdig og fokusere fremover, jeg trenger å høre andres historier, og jeg trenger denne påminnelsen om hvor kort veien tilbake faktisk er. Jeg tror jeg aldri blir for gammel, for flink eller for edru for gruppa, og det gir meg noe, som jeg ikke klarer meg uten.

Etter denne uka jeg har hatt, behøvde jeg denne onsdagen mer enn andre ganger. Og jeg klarte meg faktisk igjennom uten å gråte! Til en forandring. Det er kaos rundt oss, med selvmordsforsøk, pappa som er syk og mamma som falt ute oppå det hele, ja gårsdagen var preget av kaos, tristhet og fortvilelse. Det har roet seg i heimen, og nå håper jeg det varer! Pappa skal på undersøkelse, og det går bra med mamma, så nå er jeg klar for resten av uka, uten store overasskelser  som jeg ikke setter pris på. 

I morgen kommer foringene til vinduene! Vi må jo bare toppe dette kaoset, med MER kaos og jobb, så jeg regner med å gå på noen smeller fremover, bokstavelig talt. Kontrollfreaken Monica med huset fullt i foringer som bare blir stående rundt omkring her i huset. Wish me luck! Eller rettere sagt, wish Sebastian luck!

Det er matutlevering på Frelsersarmeen i morgen, så jeg blir kjørende litt rundt, og jeg skal på brukthandelen og hente massevis av varer! Og for å toppe dette, så skal jeg en tur til psykologen min, og som alltid så gleder jeg meg! Hvor enn så sykt det høres ut. Det er en helomvending dette at jeg setter pris på disse timene med Jørgen, og det funker på merkelige vis. Han lar meg sortere, slik at jeg kvitter meg med dødvekten som ofte hoper seg opp over tid. Jeg har aldri hatt troen på hjernekrympere, og har unngått dem og vært livredd dem hele livet. Jeg tror det handler om at jeg har vært redd for å slippe noen inni kaoset jeg har gått og bært på, men jeg er ikke lenger redd noe som helst her i verden. Det beste som har skjedd oppi alle forandringene er nok dette, at jeg ikke lenger er så jævla stolt lenger, og er ikke redd for å behøve litt hjelp. Det er det som har fått meg uti dritten før, denne staheten og selvstendigheten.. Jeg også er svak, jeg er bare ett menneske, og er ikke lenger redd for å vise det.        

Denne dagen har bare vært av ypperste klasse, og jeg gleder meg til i morgen og dagen etter det.. jeg er edru lykkelig og jævlig stolt! <3

Jeg står her naken, sårbar og fullstendig ærlig

På godt og vondt så finnes det ingen grenser her i verden, og når du minst venter det så smeller det igjen, jeg har ett inntrykk av at disse bombene er mange flere i mitt liv enn i andres, men det kan sikkert hende at det er blottleggingen min av privatlivet mitt som gjør at det kan virke som det er drama rundt hodet mitt døgnet rundt. Jeg tar dere med inni livet mitt på godt og vondt, og legger ikke skjul på noe som helst, ja til de grader at det gjør fysisk vondt til tider. Når jeg møter mennesker på gata, så er jeg helt naken, alt ligger på åpen blogg og jeg kan ikke finne på en eneste ting å si som dem ikke allerede vet på forhånd, fordi alt står her skrevet ned og hakket inni stein. Det er litt kjedelig når alle vet alt, men det er jævlig vanskelig å snakke dritt om meg for tiden bak ryggen min, fordi alle vet sannheten, og ingen gidder å snakke dritt om meg når jeg forteller alle akkurat hvordan tingene ligger an. 

Det er anderledes å være meg, jeg går lettere og skuldrene og hodet henger ikke lenger som før, jeg er stolt over den jeg har blitt og alt jeg klarer å oppnå i livet mitt. Jeg føler ikke ett behov for å skjule meg lenger, jeg finnes ikke redd for å face verden, og med åpenheten kommer også en forståelse og en støtte som ikke ligner grisen! Jeg er så takknemlig for alle disse fine ordene dere sender min vei, og alle støtteerklæringer hver gang dere ser jeg sliter, dere gjør meg så sinnsykt sterk, og dere er grunnen til at jeg orker å sette meg ned flere ganger for dag og oppdatere denne bloggen her. Bloggen har blitt den viktigste brikken i mitt liv, utrolig nok! Jeg som aldri har lest en blogg i hele mitt liv, og har hatt ett trangsynt syn på disse bloggerne, har selv dratt nytten av å dele, åpent og ærlig uannsett. Det er enkelt å dele når alt er flott og fint! Men når man har det dritt, og opplever kriser er det vanskeligere å åpne seg. Jeg føler meg som ett nytt og bedre menneske, bare ved å klare å åpne meg og stå frem.

Mitt mål med denne bloggen er å forsterke fokus på denne viktige saken, mer oppmerksomhet rundt psykisk helse, og vise hvilke metoder som faktisk fungerer for de menneskene som sliter. En klinikk er ingen klinikk uten noen som har egenerfaring, og å bruke oss som har kommet oss helberget ut er en viktig brikke i dette kompliserte arbeidet fremover. Jeg er for åpenhet, alltid! Så om det går til helvetet i livet mitt, så deler jeg, fordi jeg ønsker å vise at det er det eneste som fungerer! Det nytter ikke å gå og bære på ting aleine, vekten blir redusert med halvparten bare du sier det høyt, ingen skal gå og slite aleine uten å bli sett, og feil og urettferdighet skal opp og frem! Jeg nekter å gi meg, og jobber døgnet rundt for denne saken som gjør at sjelen min står i full fyr, og jeg er så engasjert at det er vanskelig å rette fokuset på det som er viktig, og jeg er overalt hele tiden. Etterhvert som jeg lærer så kan alt arbeidet mitt komme til nytte for andre, og min store drøm er at denne lille bloggen faktisk kan endre ett liv! Å ha denne makten ønsker jeg ikke å misbruke, jeg ønsker å bruke den til å bedre andres liv, og ikke å henge ut andre mennesker, da kommer jeg ikke langt her i livet. 

Å vite at jeg kan endre folks oppfatning om rusmisbrukere ligger i bakhodet hele tiden, for når mennesker møter meg sier mange at dem aldri hadde trodd at jeg av alle var en misbruker som har opplevd det jeg har, jeg er en ung dame i min beste alder, jeg ser ikke ut som den alkisen jeg faktisk er, og jeg er ingen gammel gretten gubbe på en bar med øla foran seg, jeg er ett nytt bilde av en rusmisbruker, og det viser at absolutt alle kan bli dratt inni elendigheten rusmisbruk er. 

For meg er det viktig å endre alle disse rusmisbrukernykkene mine, jeg har måttet gå igjennom meg selv, min egen oppførsel, snakkemåte og væremåte for å eliminere alle disse tingene som definerte meg som rusmisbruker, uten å gjøre det klarer man ikke å gli inn igjen i samfunnet, man blir møtt som man møter andre, og man har ett viktig ansvar for å gi ett godt inntrykk av seg selv. Jeg er ikke intressert i å sy puter under armene på andre mennesker, og i møte med meg finnes det regler, for å skåne meg selv. 

Jeg angrer ikke på ett eneste innlegg jeg har laget her, jeg står for det hele, og har familien i ryggen. Jeg ønsker ikke å male ett glansbilde av meg selv, eller mitt liv, for det kan gå fra helvetet til himmelen iløpet av timer, og livet skjer! Det hele handler om hvordan man takler disse utfordringene som kommer susende, og jeg har valgt å gå denne veien selv, og ikke legge meg inn. Det er så mange ting som skal læres, men igjennom denne bloggen får jeg sortert, jeg får fritiden min når jeg sitter og deler, og det gjør meg mer bevisst på fremtiden, og det livsvalget jeg har tatt. 

Åpen ærlig og rusfri

Dødsangsten er en sentral del av meg

Helt siden jeg var liten har jeg hatt dødsangst! Jeg har trodd at dette var normalt, og at alle går med en slik rungende angst inni seg, men etterhvert så har jeg lært meg at dette ikke finnes normalt. Barn er generelt redd for døden og all usikkerhet som finnes i verden, men det jeg opplevde lignet overhode ikke på normal redsel. Jeg husker faktisk den dagen jeg forsona meg med døden, og ba Gud om å bare ta meg. Jeg hadde vært så lenge redd, jeg hadde gått med en intens angst inni meg over så lang tid at jeg var villig til å bare dø når jeg bare var 5-6år.

Det jeg i senere tid har sett var angst, gjor at jeg var livredd for å gå på do, jeg var dødsredd for at mamma skulle dø mens hun sov, og angsten lignet overhode ikke på normal frykt for døden, som er helt normalt i barneårene. Jeg husker den dagen da jeg tok ett oppgjør på barnlig vis den gangen. Jeg husker at jeg tenkte voksne tanker i hodet mitt, og jeg maktet ikke å være redd lenger. Jeg ba Gud om å bare ta meg, døden kunne bare hente meg, for jeg ville heller dø enn å ha det slik som jeg hadde det. Når jeg tenker tilbake på tankesettet jeg hadde som så liten, så innser jeg hvor voksen så fort jeg måtte bli. 

Angsten min handler ikke om min egen død som regel, den handler om andre mennesker som jeg er glad i. Jeg har klart å håndtert denne angsten min, og jeg har kontroll på den, men når ting skjer med de nærmeste så blir jeg kastet rett tilbake til da jeg var 5-6år og forsonet meg med døden, så altfor tidlig. 

Jeg er glad for at jeg har klart å lære meg forskjellen på frykt og redsel versus angst. Å lære seg dette har fått meg til å oppdage at det gikk fryktelig galt for meg allerede ifra jeg var veldig liten, den har vist meg at jeg allerede hadde en angst allerede fra barneårene, og at dem bare har vokst seg større og større. Jeg tror jeg er født med indre uro og angst,  jeg tror miljøet rundt meg og de ytre faktorene bare har forsterket det som har lagt der ifra begynnelsen, og jeg har blitt ekspert på min egen angst. 

Å leve med angsten er den store utfordringen, for man må lære seg dette. Angsten kan dempes, men vil aldri forsvinne, og man må lære seg teknikker som gjør det lettere for en.

Det værste jeg hører er mennesker som ber folk med angst om å bare skjerpe seg, ta seg sammen, gå videre… skjulte sykdommer blir ikke respektert, uansett hvor mye vi skriker om inkludering og ett åpent samfunn, så har vi en lang vei og gå ennå!

Pappas snikende sykdom og jeg som pårørende

Jeg har funnet ut en ting! Jeg vet det meste om rus, og psykisk helse, jeg takler denne rollen kjempebra, og trodde at jeg som pårørende ville gå strålende, men jeg suger på dette! Jeg finnes ikke flink når mine nærmeste blir syke eller plages av noe, og jeg fatter ikke hva jeg skal gjøre eller i hvilken ende jeg skal starte, jeg går rundt meg selv og er helt elendig på akkurat dette. 

Vi har vært til lege, og pappas blodplater er lave. Han blir sendt videre til CT og endelig får vi noen konkrete svar på hva som egentlig mangler. Han er ikke seg selv, han glemmer alt og roter noe fælt på mange måter og i sammenheng med de fysiske plagene er jeg glad jeg som pårørende ble hørt og sett av legen vi var med i dag. Han tok mine meninger på alvor, og det er ikke alltid man føler at legene faktisk hører på de nærmeste når det kommer til helsen til pasientene. Nå blir det bare å vente på denne tiden, og få dommen. Det er så mye bedre å få svarene, enn å gå i uvisse og nå har det blitt så galt at vi bare må få hjelpen vi trenger. Vi er en familie i krise, men det har vi vært i før, og har ridd av mange stormer sammen, dette klarer vi lett.  

Kreft er en snikende jævlig sykdom som man aldri kommer utav, om man blir frisk går man alltid med tanken på at det faktisk kan komme tilbake, og hos pappa har han hatt noen bivirkninger av behandlingen han fikk som jeg ikke unner noen. Selvom han har blitt frisk av kreften så er han alikevel ikke frisk om dere skjønner. 

Det ser sikkert rart ut at jeg blogger om pappaen min, og mange tenker kansje at jeg utleverer han, men vi er sammen om denne bloggen her, ja hele flokken støtter bloggen, og vi har ingen grunn til å skjule det som skjer innad i familien våres lenger. Jeg tenker å vise livet på godt og vondt, og se at jeg fortsatt er så sikker på troen min, viser at det faktisk er mulig. Det at jeg ikke har merket noe sug oppi alt kaoset, viser at hjernen er med på denne forandringen i livsstilen min! 

Nå skal jeg videre, etter å ha hatt ruskuratoren min hjem til meg 🙂 jeg skal ut på møte og starte ett nytt spennende prosjekt! Jeg gleder meg!

Jeg er livredd

Dagen har kommet og vi er klare for svar, svar på hvorfor pappaen min plutselig har mistet husken igjen, og har glidd litt og lengre bort fra oss og vikeligheten. Pappaen min er av en typen som aldri går til legen, og unngår det til siste liten, og den smellen har vi gått på før med full kraft. Vi har hatt pappa syk før, ja han var dødssyk, vi er sterke nok til å vite sannheten, men alikevel livredde for svarene vi får.

Jeg har tenkt igjennom hva som kan få meg utpå dette stupet og hvilke ting som kan få meg til å sprekke igjen, og det eneste jeg kan komme på er om noe skjer med foreldrene mine, og i går var det dramatisk med begge to. Mamma ler av det nå, jeg stod der aleine med ei som hadde falt og en pappa og ta hånd av, og hun skratter over alt jeg må oppleve. Det fantes jo ikke morsomt når det skjedde, men etterpå var det jo tragikomisk det hele. 

Å styre det som skjer i hverdagen har jeg gitt opp for lenge siden, for her i min verden skjer det litt av hvert, og det har dere fått med dere. Det eneste jeg kan gjøre er å forberede meg mentalt på det meste, stå i situasjonene og lære av dem til neste gang, og det finnes ingen russug i meg. Jeg tror jeg er løsningsorientert til de grader at jeg blir kald når jeg står i kriser, og det er en fordel når krisene bare kastes på meg ifra alle kanter.

Jeg har fullbooket meg hele denne uka, og prøver å multitaske og organisere meg såpass at jeg ikke brenner meg ut på det hele, jeg er ikke vant med å ha ting å gjøre, og dette ansvaret over meg, så jeg har mye og lære meg, og må sikkert gå på en del smeller før jeg lærer.

 

I dag våknet jeg livredd og dette blir dagen for søking av svar på hva vi har i vente i fremtiden. Det er så vondt når det kommer til foreldre, og man vet ikke hva man skal gjøre. Jeg håper det går bra, og krysser alle fingre og tær for at det går fint med legen i dag.

En dag fra helvetet

Reklame | Ellos.no

Denne dagen her glir lett inni listen over de værste, og det har vært tungt for oss alle. Det har vært skikkelig trist å innse at menneskene som er meg nærmest faktisk er sykere enn det jeg har innsett før. Det blir en lettelse å gå til legen i morgen, og få svarene vi trenger for å ta fatt på fremtiden, for slik som vi har det nå er ikke holdbart. Vi er en sterk familie, og uansett hva svarene blir, så må vi ha dem. Vi har klart oss før, og skal klare det meste bare vi står sammen.

Mamma har det fint etter velten sin tidligere i dag, og det er en fred over heimen våres omsider. En ulykke kommer skjelden aleine sier dem, og dette ordtrykket vet jeg stemmer. Jeg er glad jeg har andre ting å fokusere på når det står på som værst her, og at jeg kan flytte fokuset litt bort fra meg selv når det koker. Jeg trenger det, mer enn jeg trodde.

 

 

Jeg har blitt kontaktet av så mange i dag som villig hjelper til om det skulle trengst, og jeg setter slik en pris på akkurat dette! Jeg er ikke lenger redd for å strekke ut hånden lenger om jeg behøver det, og sier ifra når jeg sliter. 

Når jeg hadde hentet min kjære og forklart han situasjonen hjemme dro vi hjem og satt sammen kontorstolen jeg var til Eid og kjøpte meg i dag! Det var helt magisk å gjøre noe fysisk oppi alt styret, og vi ble faktisk sittende en god stund på kjøkkenet og bare snakke, planlegge resten av uka, og videreutviklet noen ideer jeg har til gruppa vår. Det er lenge siden vi har satt oss ned, og tatt en pause sammen på denne måten, uten mobiler og nettbrett rundt oss, og jeg følte den samtalen fikk meg nedigjen på jorden, og tilbake til fokuset jeg så sårt trenger. Jeg fortalte han dette om at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre i slike situasjoner, fordi jeg alltid har søkt i rusen. Den automatiske reaksjonen i kroppen er å døyve smerten, men nå må jeg for første gang i mitt liv stå i situasjonene og være tilstede uten å flykte. Jeg er glad jeg har han og lene meg på når jeg trenger det. Og jeg har funnet meg en skikkelig mann som faktisk er der, uansett.

 

De store prøvelsene kommer, og livet skjer, men jeg kommer aldri til å falle for fristelsene som ligger der. Aldri har jeg følt meg sikrere, på at veien tilbake til dritten er jeg ikke villig til å ta. Jeg går i modus, der jeg prøver å fikse og ordne problemene, og da trenger jeg ikke enda ett problem for å toppe det. Det edruelige livet er det som passer for meg, og ingen skal tvile på eller være redd for at jeg sprekker nå 🙂 familien trenger meg.

Parafyme fra Ellos! Som jeg anbefaler videre ❤️

 

Selvmordsforsøk, en pappa som er alvorlig syk og verden kollapser rundt meg

Reklame | Ellos.no

Denne dagen har vært tung og svelge, og jeg har virkelig fått satt rusfriheten min på en skikkelig prøve. Mamma falt plutselig uten noen grunn over utenfor og fikk seg en smell, men har det bra etter forholdene, og pappa som er syk oppi det hele. Vi har fått time i morgen tidlig med lege, og jeg er klar for å få svar på hva som feiler han, og hva vi kan gjøre med det.

Jeg er en forferdelig pårørende, for når det gjelder meg så takler jeg det meste men når det kommer til foreldrene mine så blir jeg kastet rett tilbake til barndommen og den følelsen av å måtte beskytte dem og passe på dem, det var enklere før da jeg kunne flykte i rusen, og jeg har vurdert meg igjennom i hele dag hvorfor jeg ikke velger den lette veien ut denne gangen også, men jeg har for mye å tape, det frister ikke å legge ett ekstra problem oppå kransekaken av sorg forvirring og fullstendig kaos. 

Pappa har vært syk før, og i September 2018 trodde vi ikke han ville overleve juleaften, da det ble oppdaget en kreftsvulst like stor som en håndball i magen hans. Han har vært igjennom 6 cellegiftkurer, og 1 stråling, og har mistet hodet på veien. Plutselig var han helt anderledes, han var borte fra oss i flere måneder psykisk, og egentlig var det bra han slapp og være tilstede så syk som han var. Han ble frisk igjen, og kom fort til hektene, men nå er han tilbake med å glemme, ikke klare seg selv, og har fysiske problemer som er en stor belastning for oss som pårørende. Jeg tror pappaen min vet at han er alvorlig syk, men er for borte i hodet til å helt forstå det, og atter en gang må jeg til legen med han, og muligens få en dårlig beskjed igjen. Sist gang utsatte han det helt til det stod om liv, det får han ikke muligheten til denne gangen, og det ble klart for oss i dag at dette er alvorlig. Det er ikke slik at jeg utleverer foreldrene mine på denne bloggen her, dem står bak meg og støtter det jeg skriver. Vi har innsett at å skjule ting, holde tingene innforbi disse 4 veggene ikke fungerer for oss lenger, det går på helsa løs, og jeg makter ikke denne hemmeligholdingen som alltid har vært en del av familien våres.

I min familie skal man holde sine problemer for seg selv, og i min familie så dør vi med eller av rusen, vi lar de psykiske problemene bli så store at vi blir sittende inne i år i strekk uten kontakt med omverdenen, og det må jo sprekke til slutt, denne fasaden vi holder oppe, og jeg nekter å bringe denne tradisjonen videre. Jeg nekter at dette skal gå i arv og jeg bryter denne kjeden av skam, hemmeligheter og rus. 

Familien min går igjennom en vanskelig tid, vi kommer til å trenge menneskene rundt oss, så hvorfor holde det inne? Tilogmed pappa av alle mennesker føler på at å være åpen om alt, faktisk hjelper, og han støtter alle innleggene jeg har skrevet om barndommen.. dette er historier vi har snakket om mye etter at jeg ble edru, og nå sitter vi egentlig bare sammen og ler av all galskapen vi har gått igjennom. Vi blir sterkere av å snakke om tingene, og ikke tie de ihjel lenger. 

Vi er en familie i krise, og vi er sårbare da vi er få. Vi har alltid bare hatt hverandre, og ingen annen nær familie, men vi har klart oss vi 3 sammen. Nå innser jeg at foreldrene mine er eldre, og dem sliter mer og mer med helsen sin, denne dødsangsten som alltid har vært en del av meg, kommer snikende tilbake. Jeg er redd for at noe skal skje med meg, slik at jeg ikke kan være der for dem. Jeg er mest av alt redd for at foreldrene mine skal dø ifra meg, og hva som vil skje i fremtiden. Min dødsangst har ikke alltid handlet om å være redd for min egen død, men i hovedsak om mine foreldres bortgang, og slik har det vært ifra jeg bare var 3-4år gammel. Jeg vet at alle barn er redd for døden, men i meg har det bodd noe som har vært så mye større en vanlig redsel, den har vært hemmende og altoppslukende og veldig farlig. 

Jeg er glad jeg har denne bloggen og får tømme meg flere ganger for dagen, for uten hadde russuget kommet snikende som det alltid gjør i kriser. Jeg føler meg som ett nytt menneske med nytt tankemønster, og har aldri vært så lite fristet til å ta meg en øl og søke trøsten i rusen. Jeg er livredd, men jeg har ett klart hode og en plan.


Bordlampe ifra Ellos som jeg falt for ❤️


Pappa alvorlig syk, selvmordsforsøk og ett liv i kaos

Reklame | Ellos.no

Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg kjenner at jeg ikke forstår hvordan jeg klarer å henge sammen. Det skjer så mange triste ting rundt meg akkurat nå og jeg sitter med en stor angst for å miste pappaen min. Han er alvorlig syk og det har bare gått en vei, og i dag har vi for alvor innsett at dette ikke går lenger. Vi kom igjen fra en tur på Eid der han plutselig forsvant igjen og jeg måtte på leit etter han. Med skitt i buksene fant jeg han langt borte ifra der vi var i utgangspunktet. Etter en stressende biltur hjem med telefoner til lege og hjemmesykepleien, så satt jeg av mamma hjemme. Plutselig ser jeg i speilet at hun ligger på bakken og har nok en gang falt uten å vite hvorfor. Det var rimelig kaos der en stund, når jeg måtte få pappaen min i dusjen, og sørge for at mamma hadde det bra på samme tid.
Det er aldri en normal dag i livet våres og denne har toppet kransekaken for meg. Tankene mine er med hun som har prøvd å ta sitt eget liv og hvordan vi skal hjelpe henne når hun kommer hjem og alle disse bekymringene over pappas helse og ikke minst mammas.
Det spinner rundt i hodet mitt, jeg er faktisk aleine og jeg er den eneste dem har.
Om jeg tar innover meg det hele nå så smeller det for meg, jeg klarer ikke å håndtere alt dette selv. Jeg gleder meg til å hente Sebastian på jobb og få litt hjelp i dag. Vi må hjem og sjekke hvordan det ligger an med både mamma som sikkert skadet seg i fallet og pappa som vi bare mister mer og mer av for hver dag som går. I går tok vi han i å steike fiskeboller på steikepannen, og jeg ber til alle makter om at vi skal få han tilbake igjen. Og jeg håper det ikke enda en gang har gått så langt at det ikke er mer å gjøre. Jeg er sinnsykt trist og veldig aleine.


Parafyme fra Ellos! ❤️

Hun prøvde å ta sitt eget liv

Reklame | Ellos.no

Nok en gang sitter jeg her med den samme følelsen, denne følelsen av å ikke strekke til, ikke være nok der for dem som trenger det, og jeg sitter og lurer på om hva jeg kunne gjort anderledes, hva jeg burde ha sett av symptomer, og hvordan jeg egentlig burde ha håndtert denne situasjonen. 

I går kom telefonen atter en gang, og jeg som har levd i dette miljøet i så mange år, er nesten vant med disse telefonene som endrer helt verden iløpet av sekunder. En jeg kjenner nært prøvde å ta sitt eget liv, i desperasjon og fortvilelse, heldigvis greide hun det ikke, men er hardt skadet.

Det er helt sykt å si at man er vant med disse telefonene, der dem du kjenner og er glad i enten dør eller er alvorlig syke psykisk. Jeg prøver å ikke ta innover meg det hele, men det er vanskelig når det er så nært som dette. Jeg prøver å gruble meg ihjel om hva vi kan gjøre for denne dama, hva vi kan stille opp med, men jeg innser at vi ikke kan gjøre noe som helst. Når det har kommet så langt som dette, er det overhode ingenting annet vi kan gjøre annet en å være der for henne. Vi har ingen makt over sykdommen hennes, vi har ingen erfaringer eller kompetanse til å ta vare på ett menneske som ikke finner noen annen utvei en å ta sitt eget liv. 

Det er på slike dager det er vondt å være meg, fordi det er i nære relasjoner til meg, og overhode ingen vet om dette. Det er ingen som snakker om dette, og alt skal skjules og ties ihjel, jeg har absolutt ingen jeg kan spille ball med når det har gått så langt som nå. Men jeg føler likevel ett behov for å dele. 

Så mange mennesker der ute sitter med tanker om å avslutte livet så altfor kort, dem innser ikke verdien av eget liv, og er så syke at dem ikke klarer å se noen annen utvei. Selvmord er noe vi ikke snakker om, det kryper under huden våres når vi prater om dette, og når det først skjer blir det fullstendig stille rundt oss. Folk går på tå og hev, stille før stormen men alle merker at det er noe i gjære. Det er vondt å gå og bære på disse tankene aleine, det er tungt i sekken, og min utvei vil alltid være åpenhet. Nå setter jeg alle kluter til for at en av dem nærmeste av meg skal få den hjelpen hun fortjener, at hun får behandling over lang tid, og ikke blir utskrevet før hun har fått hjelp. Vi har ingen og miste 🙁

Parafyme fra Ellos! ❤️

Buss-streiken jeg klarer ikke å ta den alvorlig.

Jeg er alltid for streik når arbeiderene synes dem får for lite lønn, og heier dem frem med den største glede i verden! Jeg tenker dette er en viktig metode for å få frem det som er riktig i arbeidslivet, og når noen streiker ser man viktigheten av arbeidet dem gjør, og kansje ting vi tar som en selvfølge forsvinner ifra hverdagene våres, og plutselig ser vi hvor hjelpeløse vi blir uten alle disse hjelpemidlene våres. 

Nå har det seg slik at jeg har noe for buss-sjåfører! Jeg har vært i klinsj med dem mange ganger, og har ofte følt på hvor uhøffelige og lite glad dem er i jobben sin! Nå tar jeg overhode ikke alle under samme kam! Det finnes mange unntak, men oppigjennom årene har jeg truffet så mange som overhode ikke passer i jobben, det er rett og slett en gruppe som skiller seg ut i frekkhet og lite proff i jobbene sine. 

Hadde jeg i min jobb vært uhøffelig og lite hjelpevillig mot mine kunder hadde jeg fått sparken på dagen, jeg hadde blitt lite likt og kastet rett ut. Mens dem som kjører buss får ture på som dem ønsker det, det virker ikke som dem har noen å svare for om dem gjør noe galt, og ingen tør jo å si imot den som skal føre man trygt frem. 

Jeg vet jeg atter en gang går rett inni vepsebolet, og jeg har en tendens til å ende oppi det. Men jeg klarer bare ikke å ta denne streiken alvorlig. Jeg tenker en gjennomgang av dem som kjører buss og ett smilekurs hadde gjort susen, for ofte opplever jeg sjåfører som heller ønsker å dø enn å kjøre den jævla bussen frem.

Når man går på jobb, så er man på jobb, og man har faktisk ikke lov å ta med seg privaten inni jobben sin. På tross av hvor jævlig jeg har hatt det, har jeg aldri vist dette på jobben, og det går sport i og være hyggelig og behjelpelig mot mine kunder, jeg tenker når jeg klarer det, så bør faktisk flere klare dette, og jeg beklager for at jeg ikke tar denne streiken alvorlig. Dette er kun basert på mine erfaringer i møte med sjåfører av bussene som går her, og uten lappen i alle disse år, har jeg en del erfaring kan man si. Å bli møtt med ett trøtt og lite intressert tryne når man entrer bussen og skal hjem er lite motiverende og ofte sitter jeg med denne følelsen av at sjåføren helst hadde vært alle andre plasser enn akkurat der. 

 

Takk for meg og at jeg får lettet hjertet mitt.