Helt siden jeg var liten har jeg hatt dødsangst! Jeg har trodd at dette var normalt, og at alle går med en slik rungende angst inni seg, men etterhvert så har jeg lært meg at dette ikke finnes normalt. Barn er generelt redd for døden og all usikkerhet som finnes i verden, men det jeg opplevde lignet overhode ikke på normal redsel. Jeg husker faktisk den dagen jeg forsona meg med døden, og ba Gud om å bare ta meg. Jeg hadde vært så lenge redd, jeg hadde gått med en intens angst inni meg over så lang tid at jeg var villig til å bare dø når jeg bare var 5-6år.

Det jeg i senere tid har sett var angst, gjor at jeg var livredd for å gå på do, jeg var dødsredd for at mamma skulle dø mens hun sov, og angsten lignet overhode ikke på normal frykt for døden, som er helt normalt i barneårene. Jeg husker den dagen da jeg tok ett oppgjør på barnlig vis den gangen. Jeg husker at jeg tenkte voksne tanker i hodet mitt, og jeg maktet ikke å være redd lenger. Jeg ba Gud om å bare ta meg, døden kunne bare hente meg, for jeg ville heller dø enn å ha det slik som jeg hadde det. Når jeg tenker tilbake på tankesettet jeg hadde som så liten, så innser jeg hvor voksen så fort jeg måtte bli. 

Angsten min handler ikke om min egen død som regel, den handler om andre mennesker som jeg er glad i. Jeg har klart å håndtert denne angsten min, og jeg har kontroll på den, men når ting skjer med de nærmeste så blir jeg kastet rett tilbake til da jeg var 5-6år og forsonet meg med døden, så altfor tidlig. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg er glad for at jeg har klart å lære meg forskjellen på frykt og redsel versus angst. Å lære seg dette har fått meg til å oppdage at det gikk fryktelig galt for meg allerede ifra jeg var veldig liten, den har vist meg at jeg allerede hadde en angst allerede fra barneårene, og at dem bare har vokst seg større og større. Jeg tror jeg er født med indre uro og angst,  jeg tror miljøet rundt meg og de ytre faktorene bare har forsterket det som har lagt der ifra begynnelsen, og jeg har blitt ekspert på min egen angst. 

Å leve med angsten er den store utfordringen, for man må lære seg dette. Angsten kan dempes, men vil aldri forsvinne, og man må lære seg teknikker som gjør det lettere for en.

Det værste jeg hører er mennesker som ber folk med angst om å bare skjerpe seg, ta seg sammen, gå videre… skjulte sykdommer blir ikke respektert, uansett hvor mye vi skriker om inkludering og ett åpent samfunn, så har vi en lang vei og gå ennå!