Hjertet mitt er fullstendig knust i tusen biter og jeg har grått i hele dag, hele verden faller sammen rundt meg og jeg er så ufattelig skuffet og lei meg. Det er ingen god dag i heimen og nå føler jeg meg fullstendig tom.
Jeg vet ikke om det vil ordne seg eller hva som vil skje next men jeg kjenner at jeg ikke har noe som helst og gi og at jeg tar meg en pause i noen dager.
Jeg håper vi fortsatt er oss to når jeg er tilbake igjen.
IM BACK!
Jeg har virkelig tatt meg selv i nakken og tvunget meg selv ut i dag, og det har på merkelige vis virket. Jeg er fysisk sliten nå, MED grunn! jeg har nemlig skrubbet bil i mange timer i dag og har nytt været ute med musikken på og noen banneord innimellom. Jeg tenker det er bedre naboene hører musikken jeg spiller eller at dem faktisk hører ordene som kommer ut når jeg står fast.
Å se min kjære komme gående ifra jobb imens jeg er i full gang med noe konstruktivt var ett hærlig avbrekk ifra den rutinen jeg har lagt til med de siste to ukene, og jeg tok meg selv i å være litt stolt over meg selv. Endelig en dag der jeg ikke sitter med en drittfølelse av dårlig samvittighet. 
Å si at jeg er ensom når jeg har så mange fantastiske mennesker rundt meg føles feil men innimellom føler jeg meg litt aleine i ukene når han jobber. Jeg merker at jeg er klar for og være sosial når han kommer hjem og da er han sliten etter dagen. Jeg får med andre ord skaffe meg ett liv! 😉
Selvom å skrubbe bil høres lite ut så er det ett stort hinder og komme over for meg som har lukket meg mer og mer inne den siste tiden, enda en ting som har hengt over meg og som jeg skulle ha gjort er ferdig og jeg kan ta tak i alle disse andre prosjektene som venter.
Jeg ser virkelig frem til denne helgen og håper at også dere har forventninger til disse dagene med fri <3 masse kjærleik ifra meg til dere!
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
17.mai dekorerte vi bilen med plakater og Måløy Etterverngruppe uten og tenke på konsekvenser og nå betaler jeg for dumskapen i og teipe ting på bil! 😂
Jeg har faktisk holdt på noen timer allerede og er ferdig med en og en halv dør! 
Dette gjør vi IKKE igjen!
planene mine for når sola dukket opp igjen var hagearbeid men jeg må bare innrømme at bilen faktisk er unormalt viktig for meg! ❤️
Jeg er forelsket i bilen og har elsket den siden den dagen den kom inni livet mitt litt tilfeldig ❤️
Den minner meg hver dag på at jeg er rusfri og kan kjøre lovlig, den er en av de største motivasjonene mine ❤️
Jeg elsker oppriktig denne bilen min som har gitt meg SÅ mye!
Dagene går i surr og jeg er dagvill, ukene suser forbi og akkurat nå har jeg ingenting på agendaen, jeg bare eksisterer.
Rutinene om man kan kalle dem det er de samme hver eneste dag og det eneste jeg fokuserer på er og komme meg ovenpå etter vaksinen, energien min er fullstendig borte men de to siste dagene har jeg merket at den er på vei tilbake.
En del av rutinen er kaffekoppen foran meg med tv’en i bakgrunnen, sittende i sofaen med dataen på fanget, dette burde være rutinen for morgenen men den varer faktisk helt til min kjære kommer ifra jobb og jeg sitter med samme dårlige samvittigheten over og ikke ha gjort noe utav dagen hver dag.
Jeg vil ikke påstå at jeg isolerer meg men det er nesten slik, jeg er inni hula mi her jeg er trygg, tørr ifra regnet ute og ingen mennesker rundt meg, det er dette jeg gjør hver gang noe er i gjære.
Ellers er jeg den som setter igang prosjekter etter prosjekter, jeg er ei jente med “tak i” og får faktisk masse utav dagene mine, helt uplanlagt og uanstrengt men i disse periodene så finnes det ingen tiltakslyst i meg og jeg har blitt ganske så god på og kjenne kroppen og i hvilken fase jeg selv er i. Det er i disse periodene jeg må dra meg selv i nakken for og få gjort noe og den eneste måten og faktisk komme utav en dårlig sirkel på er akkurat dette.
Jeg satser på at det blir bedre jo flere dager man teller ned.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Noen der ute himler sikkert med øynene når dem leser innleggene mine og tenker jeg er nok en oppmerksomhetssyk jente som skriker ut om hvor fælt livet har vært. Kansje jeg er oppmerksomhetssyk, det må jo jeg være siden jeg gjør som jeg gjør, forøvrig har jeg fått oppmerksomhet hele livet av den negative sorten. Jeg er som ett barn, all oppmerksomhet er bra oppmerksomhet.
Noen kjenner meg ifra før og tenker at dette er helt ulikt min karakter, og være så åpen og fortelle om ting de nærmeste ikke en gang vet om meg, men så har det ført til at jeg har blitt godtatt i samfunnet rundt meg og jeg har tatt ett oppgjør med bygdedyret, det er faktisk ikke bare en dans på roser og ruse seg i ei bygd i 18år for så og komme tilbake og være rusfri og “ett skikkelig menneske”.
Helt siden jeg startet denne lille bloggen har historie etter historie dukket opp og spøkelser ifra fortiden som ellers ville ødelagt alt for meg har jeg konfrontert her på åpen blogg, som alle kan lese. Dette i seg selv hadde skremt livdritten av meg før jeg startet og jeg har måttet konfrontere denne angsten som alltid har vært en del av meg.
Jeg skriver om sjokkerende ting man helst IKKE skal snakke åpent om og for hver eneste gang jeg skriver om noe ubehagelig kjennes det ut som byrder bare letter ifra skuldrene mine, byrder som i 18år faktisk har ført til rusen og som jeg nå bare får ut av systemet og stiller det til veggs.
Mange spør om jeg ikke er redd konsekvensene av det jeg skriver men er det ikke verre og faktisk gå i gamle fotspor og gjøre de samme feilene igjen? er det ikke bedre og bare vise at det faktisk funker og være ærlig når så mange bak meg ikke våger og vise fargene sine fordi dem er redd for og bli dømt? Jeg går ikke tilbake til skapet mitt og skammer meg, jeg er her akkurat som jeg er og med de tingene som har formet meg. Take me or leave me jeg trenger og fortelle min historie for og aldri falle tilbake til den jeg en gang var. 
I mange situasjoner blir barna mine bringt på banen og jeg blir spurt om jeg ikke er redd for at dem skal skamme seg over det jeg nå gjør, da tenker jeg at fytti faen så stolt jeg hadde vært av min egen far om han faktisk gjor det samme og ønsker og vise også barna mine at ærlighet og åpenhet faktisk vinner til slutt.
Jeg får også meninger om at jeg spammer når jeg sender ut innlegg om bloggen, jeg har vært på den andre siden selv og irritert meg over andre bloggere som hele tiden sender ut info om bloggene sine, jeg vet hvordan det faktisk er og være på begge sidene men det eneste jeg ønsker er og nå ut. Hvordan ellers får man mennesker til og lese det man skaper?
Det jeg har lært er at alt som er på denne bloggen er historien min som må ut og at hele denne bloggen bare er en del av prosessen med og bli psykisk rusfri, dette har blitt min måte og få ut det jeg ellers ville gått og bært på og jeg velger dette alle dager i uka, da ryggsekken min er altfor tung og bære.
Jeg velger den veien jeg har gått til nå for den har ført med seg så vanvittig bra saker! som i kveld har jeg kjørt rundt boller igjen, gratis til dem som ønsker det. Også dette kom av bloggingen min og oppstart av gruppa. Jeg tar til meg alt det positive og vifter av meg det negative for jeg ser overhode ingenting dårlig med og dele på denne bloggen til dere!
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Jeg har ett menneske i livet mitt som jeg aldri blir kvitt, uansett hvor mange ganger jeg har prøvd og hva jeg enn har gjort har alltid dette mennesket klart og slange seg innigjen og ødelagt alt på ny. Han har klart og manipulert meg i så mange år til den grense at jeg trodde jeg var avhengig av han for og få rusen min, og jeg var livredd for og kutte han ut fordi jeg visste om trusselmeldingene som ville hangle inn til både meg og mine foreldre, sistnevnte var verst. 
Jeg har ett menneske i livet mitt som nå sitter inne for sin andre voldtekt og jeg vet så altfor godt hvor lett det er for dette mennesket og nekte for og ha gjort det, han har nemlig sett meg inni øynene og sagt åpent at han aldri har voldtatt meg, og dermed vet jeg at jeg tror på disse jentene, fordi jeg er en av dem. Jeg husker at jeg sprang hjem uten sko og sokker, jeg kjente at steinene bare borret seg inni huden under føttene men jeg brydde meg ikke så lenge jeg kom meg bort derifra og hjem. De eneste som vet om dette er mamma og ex’en min og jeg har aldri våget og fortelle noen om dette.
Neste gang jeg var tom for alkohol var han den første jeg oppsøkte. Og jeg anmeldte aldri saken. 
Når man er i rusen flytter man sine egne grenser for hva som er greit, man godtar det meste så lenge man har rusen og flykte i men nå er jeg edru nok til og se hva som har skjedd igjennom alle disse årene. Jeg kjenner panikken brer seg hver gang jeg tenker tanken på at dette mennesket faktisk snart slipper ut på perm og jeg gruer meg til han slipper ut for godt. Han har ødelagt en vesentlig del inni meg som jeg aldri får tilbake. 
“Hvem vil vel tro på en narkohore?” var ordene hans, men nå har denne narkohora blitt noe og våger faktisk og heve stemmen like høyt som han. Hvem ville trodd at den tause jenta uten mot faktisk ville klare og lage ett slikt innlegg? troen på meg selv er tilbake og ingen her i verden kan fortelle meg at dette ikke var en voldtekt, jeg tror på meg selv nok til og vite hva som har skjedd og lar meg ikke lenger manipulere til og tro noe annet.
Dette er min sannhet og bare min, den kan ingen forandre på men jeg kan endre på at jeg er redd, jeg kan bygge opp slik at jeg er klar for kampen.
Åpen ærlig og rusfri og ingen kan ta ifra meg det eller endre dette. 
Har dere lyst og følge med videre?
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
I mange mange år da jeg var yngre hadde jeg ett stort ønske om og operere meg, legge meg under kniven og skaffe meg de største silkonpuppene du kan tenke deg! jeg plasserte dopapir i bh’en og følte meg flat som en pannekake og trodde innerst inne at slike pupper var det som ville fikse den elendige selvtilliten min, på mange måter kjenner jeg meg igjen i Sofie Elises historie men den stoppet før jeg faktisk tok steget ut og gjor noe med det.
Jeg fikk faktisk kjærester til og love meg silikonpupper i gave, jeg lot aldri noen se meg naken og gjemte meg under dyna under sex, jeg hadde faktisk ikke gym eller bad de siste 3årene på ungdomskolen heller fordi jeg skammet meg så mye over egen kropp. 
På kroppen min så jeg bare feilene, den flate rumpen, det stygge smilet og alle feilene jeg en dag skulle forandre på, men det endret seg idet jeg ble eldre. Nå har jeg gått opp mange kilo og fått puppene jeg en gang ønsket meg så hardt og nå er jeg EVIG takknemlig for at jeg ikke tok den operasjonen. Jeg har faktisk funnet ut at pupper bare er i veien og er tunge! og jeg føler at det er “in” nå med små pupper. Man ser ikke lenger silikonpupper hvor enn man ser på tv’en, ikke en gang på Paradise Hotel finnes det så mye silikon at det gjør noe.
Men hva gjør dette da med ungdommen? er det slik nå at jenter på den alderen jeg var på ønsker seg en brystreduksjon isteden for silkonpattene som var “in” da jeg voks opp?
Kroppen endrer seg og den kroppen man har når man er 15-20år er langt ifra den man skal ha resten av livet, iallefall er min totalt forandret og jeg er glad jeg ikke tok alle disse operasjonene jeg en gang planla for og få den selvtilliten jeg følte jeg manglet, den kom med at jeg ble glad i meg selv som menneske og ikke den kroppen jeg har. 
“Om man leter finner man feil” og jeg tror veldig mange av oss er flinke til og se feilene ved oss selv, disse småtingene vi ikke er fornøgde med. Min løsning var og finne de små tingene jeg faktisk likte ved egen kropp og fremheve dem, det førte faktisk til at jeg tilslutt likte det jeg så i speilbildet. Ingen operasjoner i verden kan gjøre noe med hva du tenker om deg selv og selvbildet ditt blir ikke fikset bare du endrer på den lille tingen, det ligger inni deg selv og hvordan du velger og like deg selv slik du er.
Jeg vet så altfor godt hvordan det er og hate sin egen kropp men jeg vet også hvordan det er og starte og like disse småtingene ved seg selv, bygge opp selvbildet igjen og faktisk bli glad i seg selv slik man er. Det er en lang prosess men det er langt billigere og mindre smertefullt en operasjoner som faktisk ikke fikser noe alikevel.
Masse kjærlighet! 
Har dere lyst og følge med videre?
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Min kjære har komt hjem ifra jobb og slengt i seg middagen og vi har inntatt lokalet over alle lokaler ❤️ Rommet som betyr så mye for rusfriheten våres og faktisk vårt forhold sitt eksistens, uten rusfriheten kunne vi ikke ha vært sammen.
Alt blir så klart og tydelig hver gang vi er her og all jobben vi legger ned i dette med og ikke ruse seg gir en mening, en gang i uka trenger vi denne påminnelsen og jeg har faktisk ikke ord for hvor mye dette betyr for meg ❤️
Ettervern er det viktigste for meg! Før var ordet noe som ikke ga mening men nå vet jeg hva det betyr og hva det gjør for min rusfrihet, uten det hadde jeg faktisk ikke klart det jeg nå gjør.
Å la være og ruse seg og være fysisk rusfri er en enkel sak men og være psykisk rusfri har vært den viktigste endringen i mitt liv, uten ett ettervern tror jeg at jeg bare ville vært fysisk rusfri og gått på hvite knoker, ett liv på vent. 
Jeg er så takknemlig for og få lov og sitte her, være meg selv og dele med mennesker som forstår meg ❤️
Lesing av bøker har alltid vært en hobby som jeg har satt stor pris på! men den er en hobby som går bort når livet ikke er så bra. Da jeg drakk ble lesing av bøker naturlignok ikke noe jeg prioriterte men nå har dette behovet meldt seg igjen. Jeg har funnet roen i meg selv til og nyte og drømme meg bort i bøker.
Etter og ha lest “jeg vet hvor du bor” av Unni Lindell fikk jeg mersmak og har vært og lånt meg hele 4 bøker! nå ser jeg frem til mange timers lesing av disse 4 biografiene av kjente mennesker. Favorittbøkene mine er historier ifra virkeligheten men jeg er også en fan av Stig Larssons bøker.
Det er onsdag og tid for gruppe igjen og jeg har vært og gjort noen innkjøp! jeg ser frem til nok en kveld på selvhjelpsgruppa vi er så heldige og ha fått startet her på den lille plassen jeg bor. Etter uka som har vært tenker jeg at dette blir ett fint avbrekk ifra hverdagen.
Jeg falt også for fristelsen og syns egentlig det er litt dårlig gjort og sette disse RETT foran kassen! 😉
Har dere lyst og følge med videre?
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
God morgen kjære alle sammen!
I dag våknet jeg som ett helt nytt menneske! jeg våknet kl10 og har hatt sammenhengende søvn for første gang på det jeg kan huske, det er helt vanvittig hva søvn faktisk kan gjøre og jeg føler meg flaut takknemlig for og ha fått en god natt!
Den siste tiden har vært preget av en bekymring som jeg egentlig har holdt litt for meg selv, jeg har skrevet før på bloggen at jeg har ett menneske i livet som nå sitter i fengsel og jeg er urolig nå for at han skal få perm i sommer. Jeg har helt sluttet og ta telefonen når han ringer og undrer meg over hva som skjer når han faktisk slipper ut. Dette mennesket har hatt en kontroll over meg som jeg overhode ikke liker. Jeg skrev innlegg om dette og legger til linken her: https://monicavederhus.blogg.no/trussler-ifra-fengsel-som-pavirker-livet-som-rusfri.html
Dette mennesket har vært i fengsel en stund og jeg har følt at jeg har en slags “ferie”, dette mennesket er nok det eneste i verden som vet hvilke knapper han skal trykke på og faktisk det eneste som klarer og trigge meg ifra lang avstand. Jeg har bestemt meg om å melde alt til politiet om det blir slik jeg tror det blir. Han kommer nok ikke til og la noen være i fred og jeg vet at problemene dukker opp idet han slipper ut på perm.
På en slags morbid måte er det litt godt og dele dette, disse bekymringene jeg går med. Når jeg har sagt det høyt så vet alle det og om noe skulle skje meg så legger jeg igjen spor. Det er ikke det at jeg tror han vil “ta meg” men jeg vet hvordan han åler seg innigjen i livene til folk og forpester dem, han er faktisk den dummeste feilen jeg noensinne har gjort i mitt liv.
Noen ting ifra fortiden kommer alltid til og forfølge oss men denne gangen er det jeg som setter reglene.
Har dere lyst og følge med videre?
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen på facebook! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️ gleder meg til og se dere! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
