Flere ganger i uka kjører jeg rundt på mine terapiturer og finner både motivasjon og inspirasjon i naturen! jeg har sagt flere ganger at uten bilen hadde rusfriheten blitt vanskeligere og desidert tommere. Jeg kjenner på freden i sjelen når jeg ser noe vakkert og har startet som en liten hobbyfotograf! her er noen av bildene jeg har snappet 🙂
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved
Den siste tiden har jeg blitt smertelig klar over presset jeg selv legger på meg når det kommer til prestasjoner og mål jeg setter meg, disse tingene som egentlig ikke betyr noe for noen andre en meg selv, og jeg blir rett og slett syk av det.
Jeg er konstant utslitt uten å ha gjort noe, jeg er nede i stemningsleie hele veien og jeg pleier aldri å være slik til vanlig, jeg føler ingenting verken glede eller sorg, jeg blir bare helt flat og jeg er obs på dette tegnet og kjenner det igjen. Jeg mister fullstendig matlysten og blir dårlig hver eneste dag i mangel på næring og en gang stopper denne sirkelen.
Jeg må ta grep om mine egne tanker og målsetninger, jeg må rett og slett gå inni meg selv og finne ut hva som er viktigst for meg, ellers ser jeg veggen der fremme. Det er ubehagelig og se den komme, det er trist og ikke føle gleden over disse tingene som gir meg så mye ellers og jeg får dårlig samvittighet ovenfor alle rundt meg når jeg går i denne tåken jeg har gått i så mange ganger før.
Jeg er livredd for å ikke lykkes med de tingene jeg gjør og som jeg legger tiden min i men da kan jeg ikke gjøre mitt beste i alt og legge sjelen min i alt jeg gjør. Jeg må rett og slett gjøre det som er viktigst for meg og min egen helse og si nei til de tingene jeg føler jeg ikke kan legge sjelen min i 100%, jeg må bli flinkere til å prioritere disse hjertesakene mine og gi slipp på annet som bare tar energi og ikke gir meg igjen det jeg behøver.
Det er ikke bare positivt og være bevisst seg selv når man ser disse fallgruvene jeg alltid har hoppet rett nedi uten og tenke meg om. Nå ser jeg dem før de er foran meg og kan velge veien videre selv. Jeg er livredd for å ikke lykkes men ingen lykkes i alt en gjør og presset jeg legger på meg selv er mer ødeleggende enn oppbyggende. Jeg må ta grep om livet.
Det er helg igjen og jeg må ærlig innrømme at jeg har sovet på sofaen siden jeg kjørte min kjære på jobb! uka har tatt det beste utav meg og nå lader jeg opp til morgendagen og alle følelsene som ligger i disse samværene. Jeg gleder meg og gruer meg på samme tid og er nærvøs som alltid.
Da jeg var med på Metalheads against bullying sitt snapchatprosjekt var fokuset mobbing! jeg har aldri snakket med noen om dette og har skjøvet det foran meg, jeg har rett og slett fortrengt hvor jævlig det var. Flere dager før jeg skulle “på” så begynte prosessen og mange minner som jeg rett og slett hadde glemt kom opp igjen. Jeg har hele tiden bagatellisert mobbingen i mitt eget hode, men nå som voksen innser jeg hvor alvorlig dette var og hvordan dette har påvirket meg igjennom resten av livet, det har rett og slett preget meg mer en jeg ville innrømme og nå bearbeider jeg ikke bare fortiden med rus og helvetet der, men også starten på livet og mobbingen igjennom hele skolen. Jeg har mange tanker og massevis og arbeide med for å både bli ett bedre menneske men også forstå hvordan det kunne gå så galt som det har gjort. Dette prosjektet ble mer en jeg trodde og har endret prosessen min, rett og slett.
Jeg har jo snakket om denne selvransakelsen ifra helvetet man må gå igjennom når man velger ett rusfritt liv, iallefall jeg måtte det. Det tar enormt med krefter og når det står på så er psyken helt utslitt, jeg tror man vokser på dette og det er derfor jeg utsetter meg for alle disse spøkelsene ifra fortiden fordi jeg vet at jeg psykisk må gjøre noe annerledes en før. Jeg har alltid bare fortrengt ting og trodd de var ute av verden, helt til dem har blitt kastet på meg og ødelagt alt igjen, det akter jeg å aldri la skje igjen. Jeg jobber aktivt hver eneste dag og i dag er jeg veldig sliten og sofaen er faktisk min beste venn!
Og jeg som trodde at dette rusfrie livet ville bli så kjedelig og ensomt! det ble noe helt annet en det jeg trodde og glad er jeg for det. I livet mitt har jeg ikke plass til å kjede meg og ingen plass til rusen lenger, etterhvert så blir det en vane og ikke ruse seg som den gangen da vanen var å ruse seg, vi er vanedyr vi mennesker og nå er vanene mine og nyte dette livet til det fulle og ta med meg alt jeg lærer og faktisk klarer å huske i mer enn en dag!
Det er fredag folkens! og i morgen suser vi avgårde til verdens beste barn!
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved
I forkant av disse samværene så bygger det seg opp noe i kroppen som er vanskelig og beskrive med ord, kroppen forbereder seg så hardt at når dagen for samværene kommer så er jeg som regel allerede utslitt. Vi har gjort dette i mange år nå men blir aldri vant med dette og man skal vell regelrett ikke bli vant med en slik situasjon heller.
I morgen hiver vi løst og kjører strake veien til barna mine, og det er en slags mestringsfølelse at jeg nå kan kjøre dit selv og ikke lenger er avhengig av biletter til båten som jeg har fått med barnevernet, nå klarer jeg meg selv på en måte og kommer meg dit på egenhånd, man må ta til seg alt positivt. Det er også første gang jeg tar med meg noen, foruten foreldrene mine på disse samværene og det føles godt at også min kjære får bli kjent med disse to som jeg er så uendelig stolt over!
Samværene handler om å bli kjent med barna mine, finne ut mest mulig og lære dem og kjenne, man suger til seg alt man kan på disse små 3 timene man får og prøver å være fullstendig tilstede igjennom det hele. Desverre så er man så bevisst på nedturen som kommer etterpå at man tar seg selv i og se på klokka og jeg har ikke tallet på hvor mange ganger jeg har hatt dårlig sanvittighet for det. Det hjelper meg faktisk og lese andres historier der jeg kan kjenne meg igjen, fordi mange av følelsene forstår jeg ikke selv.
Situasjonen er surrealistisk men vi har gjort dette i så mange år og har blitt drevne på dette, vi har rutinene inne og vet hva som skal skje til hvilken tid og alt er så organisert. Det er vanskelig å bli kjent med sine egne barn under slike omstendigheter men vi har funnet våres måte og gjøre dette på. Jeg bare gleder meg så stort til å endelig få lov og møte dem igjen, og må si at under korona kan starten og slutten på samværene bli ganske så kleine når alle er vant med å klemme både når vi ses og skal ta farvel, man vet liksom ikke hva en skal gjøre isteden for og å ikke få lov og klemme barna sine har vært det tyngste med denne perioden under pandemien. Jeg er derimot heldigere enn mange andre som bokstavelig talt mister barna sine og kontakten, og er takknemlig for at jeg har to barn som vet hvor dem har meg og hvor glad jeg er i dem.
Nå skal jeg prøve og finne roen og holde nervene i sjakk mens jeg finner frem varme klær til turen vi skal på i morgen! vi skal være ute i griseværet og gå tur men hva sier dem om det? det finnes ikke dårlig vær bare dårlige klær? 😉
Takk for alle delinger folkens! <3 på grunn av dere når jeg ut!
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved
Jeg er fullstendig tom i hodet etter å ha vært våken siden grytidlig, vært hos psykolog og vært på den nyoppstarta gruppa en times tid unna her jeg bor. Jeg klina til med en time med Jørgen og traumeterapi for så og selvransake meg på gruppe i tillegg og merker at det var dobbelt dose for i dag. Jeg blir stadig bedre kjent med meg selv som rusfri på både godt og vondt.
I dag snakket jeg og Jørgen om dette vanvittige presset jeg legger på meg selv og det jeg skal prestere og jeg innser at jeg må sette på håndbrekken og virkelig vurdere hvor jeg vil legge kreftene mine, jeg sa til han at om jeg hadde vært på førsteplass på alle lister i hele verden hadde det heller ikke vært godt nok, og at jeg aldri er fornøgd med min egen prestasjon. Jeg ødelegger meg selv med lister og meninger om hvor godt alt skal gjøres og setter så høye krav at selv en verdensmester ikke hadde klart og holdt tritt, jeg selvsaboterer meg selv ved å gjøre det umulig og lykkes og må skjerpe meg før jeg går på en skikkelig smell og første tiltak er at jeg bare har blogget en eneste gang i dag, og det er første gang.
Kvalitet før kvantitet? ja det tror jeg er løsningen og faktisk så bør jeg heller ikke være så opptatt av statestikker, for jeg er helt sikker på at jeg ikke ville vært fornøgd om jeg var på førsteplass her heller! så de neste dagene skal jeg fokusere mer målrettet og på meg selv! rett og slett!
Nå gleder jeg meg virkelig til å bare legge meg under dyna og sovne for kvelden og jeg gleder meg til helgen da jeg skal til barna mine igjen <3 motivasjonen ligger der foran meg og jeg starter snart og teller timer til jeg kan sette meg i bilen og bare kjøre dit til verdens beste i verden. Ha en super kveld kjære lesere! dere er fantastiske!
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved
Denne uken har livet og hverdagen startet igjen etter jul og jeg merker at både kropp og sinn ikke er vant med dette aktivitetsnivået da vi bare har vært her hjemme syk over så lang tid, det går fort i svingene og jeg gleder meg til at dette omsider igjen er normalen. I dag blir en spennende dag på flere måter og jeg gleder meg til og ta fatt på denne torsdagen! 🙂
Snart skal jeg til psykolog og fortsette denne traumebehandlingen jeg har tatt tak i, og jeg ser frem til disse timene. Det er ikke lenge siden jeg sa at jeg ikke maktet og leve slik lenger, da jeg ble kastet inni traumene mine bare av en telefonsamtale eller at jeg såg ett menneske på gata, jeg mente det da jeg sa det og det har blitt mye bedre etter at jeg startet behandling. Her en dag fikk jeg en telefonsamtale som omhandlet dette mennesket som trigger alle traumene mine uten å gå i kjelleren eller få panikkanfall. Jeg har kommet langt men akter ikke å la noen traumer plutselig slå meg ut igjen og ønsker å være forberedt. Etter ett langt liv med undertrykking av følelser og reaksjoner er jeg omsider klar til å ta tak i disse mørke og vanskelige tingene.
Det er litt merkelig og si at man gleder seg til disse timene da jeg har skydd all hjelp og systemet så lenge jeg kan huske, men nå bruker jeg det aktivt sammen med selvhjelpsgrupper og andre teknikker slik at jeg en dag skal bli frisk av dette også.
I kveld skal jeg for første gang på den nyoppstartet gruppa våres på en klinikk! jeg var syk på første møte og måtte avstå og tok dette med tungt hjerte siden det første møtet alltid setter standaren for hvordan gruppen blir, men jeg ser frem til å kunne delta i dag og kjenner det godt i magen. Jeg har virkelig troen på disse gruppene og syns det er så viktig at alle vet at dem har noe å gå til, noen og søke til og noen som alltid har ryggen din om du tar steget og velger ett rusfritt liv, jeg ble selv “reddet” ifra ensomheten og denne følelsen av å stå aleine med ett valg om å leve rusfritt, så jeg vet hvordan dette føles, jeg ønsker å gjøre en forskjell og tenker dette er en god start!
Jeg får være med på så mange spennende ting og får brukt min erfaring i alle oppgavene, jeg får være kreativ og jeg elsker det! aldri før har det vært en fordel og ha ett turbulent liv bak seg med erfaringer ifra alle områder, før nå når jeg kan bruke det til å hjelpe andre. Kunnskapen vi som har vært der selv innehar er viktig og bør utnyttes mer enn den gjør i dag og jeg håper vi i fremtiden ser både flere erfaringskonsulenter og mer mennesker med egenerfaring på institusjoner og hjelpetiltak!
Nå skal jeg roe litt ned før timen min og forberede meg mentalt, vi blogges folkens <3 takk for delinger og engasjement! dere er unike <3
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved
Som både narkoman og alkoholiker har jeg alltid hatt en politiradar i kroppen som går amokk bare jeg ser en politibil, pulsen stiger og hjertet hamrer løst i brystet og jeg gjør meg klar til å springe for livet….
Denne lille funfacten om rusfriheten tenkte jeg og dele med dere, for denne angsten for politiet gikk smått og sen over etterhvert som hjernen klarte å koble at jeg faktisk ikke har gjort noe galt og lever som alle andre innenfor regler og normer, jeg sier ikke at jeg har vært kriminell og utenfor loven noengang men som rusmisbruker har man en slik innebygd angst for disse politifolkene som helst ønsker og ta oss, av gode grunner.
Etter at jeg ble rusfri så forsvant denne angsten hver gang jeg ser en politibil eller en politibetjent, det løsnet litt og etter at jeg fikk lappen var jeg helt sikker på at jeg ville bli stoppet ved enhver anledning, siden jeg er jeg. Jeg har faktisk ikke blitt stoppet en eneste gang, bank i bordet og føler både på skuffelse og en lettelse over dette. Det er godt og bli behandlet som en “normal” person igjen for det er mange år siden panikken ikke har bredd seg utover kroppen idet jeg har sett dere på lur.
Jeg har sagt at enten så vet dem alt jeg gjør og alt om livet mitt nå, og ikke gidder og bruke energien sin på meg ellers så har de bare glemt meg 🙂
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved
For noen dager siden var dette i vinden atter igjen som mange ganger iløpet av året og jeg begynte å fundere litt over dette som alle snakker så mye om. Kroppspresset vi mennesker føler på, der vi føler behov for å se best ut være best og gjøre alt best hele tiden! vi skal ha disse perfekte livene våres med full kontroll på både økonomi og kropp, alt skal skinne og vi skal fremstå så lykkelige oppi det hele, jeg bryter med alle disse bildene!
Det eneste kroppspresset jeg føler på er ifra meg selv, måten jeg ser på meg selv i speilet og måten jeg håndterer vekten min, det kommer helt ifra meg selv og jeg er min værste fiende.
Ingen andre kommenterer vekten min men da jeg fikk en alvorlig blodsykdom og måtte behandles med kraftige steorider så gikk jeg opp 26kg på en liten måned! jeg som har hatt spiseforstyrrelser siden jeg kan huske raste oppi vekt og jeg stod fullstendig uten kontroll over min egen kropp. Min spiseforstyrrelse handler om akkurat dette, kontrollen jeg har over maten jeg spiser og all maten jeg faktisk ikke får i meg, jeg kan faktisk gå i ukesvis og bare småspise og må presse i meg maten for å ikke bli dårlig og ofte spiser jeg bare når jeg skjelver så hardt at jeg blir nødt. Det handler ikke for meg om og ta av og slanke meg, jeg mister bare rett og slett matlysten når jeg har det dårlig med meg selv, føler meg deprimert eller faktisk også når jeg er skikkelig lykkelig, det virker som om matlysten forsvinner med en gang jeg føler på følelser på både godt og vondt. Spiseforstyrrelsen min kunne bare gå og legge seg i den perioden da kroppen reagerte akkurat som den ønsket og jeg mistet kontrollen jeg alltid har hatt, og på mange måter var dette en god erfaring for min spiseforstyrrelse.
Jeg går faktisk ikke lenger ut uten sminke og jeg må sminke meg bare jeg skal på butikken, det har rett og slett blitt en tvangstanke og jeg føler meg helt naken uten denne masken. Jeg har opplevd grov mobbing i så mange år at selvtilliten min faktisk er helt på bunn og selvom jeg er stor i kjeften her på bloggen så er jeg egentlig bare en usikker jente i en kropp jeg har måttet lære meg igjennom mange år med hat til egen kropp og like, jeg har brukt alvorlig med tid på og se meg selv i speilet, finne disse småtingene jeg faktisk kan like med meg selv og fremhevet disse. Det har tatt mange år med stygge ord imot speilet og mitt eget ansikt før jeg lærte meg at mine egne tanker faktisk har all makt over meg, og jeg blir hva jeg tenker.
Når det kommer til kroppspress så legger jeg det største presset på meg selv, ingen andre. Jeg hører mange føler press ifra sosiale medier og alle de pene jentene dem ser viralt ute på nettet, jeg har aldri sammenlignet meg selv med noen der ute og blir ikke påvirket i den forstand av offentlige personer og deres bilder, jeg blir påvirket av bildet jeg lager av meg selv i mitt eget hode.
Mesteparten av kroppspresset vi går og kjenner på kommer ifra oss selv og tankene våres, våres tanker har all makt så bli dem bevisst!
Legger ved bilde ifra da det var skikkelig ille med denne kuren med steorider som forandret hele kroppen min, men tok ifra meg kontrollen og lærte meg og takle ting på andre måter, det har gjort det enklere og leve med en spiseforstyrrelse.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved
Presset og stresset omringer meg og prøver og dra meg ned, jeg merker hvor traumatisert jeg er og jeg kjenner det på kroppen. I går var jeg på barnevernet og la frem forslag om at datteren min (17år) skal få lov og komme på besøk og være med oss på turer om hun ønsker det og det er første gang jeg har vært på barnevernskontoret og krevd noe som helst på alle disse årene, det er første gang jeg har brukt stemmen min og fornuften til å fremme noen som helst forslag når det kommer til barna mine, jeg er stresset og presset til ytterpunktet.
I så mange år har jeg bare føyet meg etter deres pipe og vært tvunget til å holde meg til deres regler og restriksjoner, jeg har dukket opp der jeg har måttet og sagt det som har vært riktig og si, det er første gang jeg har hatt mot i meg og troen på meg selv til å si hva jeg føler og mener er riktig for mine barn og det er skummelt som faen.
Jeg er rusfri og lever ett stabilt og trygt liv, jeg husker ikke sist jeg gjor noe galt og føler at jeg er klar til å bygge en relasjon til datteren min utenfor disse samværene som er planlagte og tillaget, jeg ønsker å gjøre slike vanlige ting som og lage mat sammen eller gå en tur uten å se på klokka for å telle ned denne tiden som er fast bestemt på forhånd. Jeg får 3 timer sammen med dem og reiser i 8, det finnes ikke rom for å bli virkelig kjent med hverandre og knytte bånd på samme måte som i en normal setting, jeg ønsker å være en resurs for barna mine og jeg er klar for dette ansvaret.
Selvom jeg er klar for ansvaret så vet jeg ikke om jeg er klar for svaret til barnevernet, jeg har aldri følt meg forstått eller støttet på noen som helst måte og har vært igjennom en krig med meg selv for å ikke være åpen om denne historien rundt hvordan jeg mistet barna mine og hvor traumatiserende det har vært, nå føler jeg ikke at jeg har noe å tape lenger og barna mine er så store at dem ikke kan true meg med å ta bort samværene lenger om jeg ikke lyder de høyere makter. Det ville bare gått utover barna, som snart er store nok til å bestemme alt selv.
Situasjonen vi er i er overhode ikke en normal setting på noen som helst måter, og det er vondt og være i en posisjon som dette. Jeg er mor på avstand og det suger! jeg er konstant stresset og presset og jeg aner ikke hvordan dette vil gå. Jeg har rusa meg bort slik at jeg har fått slike ting på avstand men nå som edru så ser jeg hele bildet og må ta innover meg alt, jeg har ikke lenger pausene i rusen og må finne disse pausene andre steder, det eneste jeg vet er at jeg har gått ifra og være ingenting til å være ett menneske som faktisk kan gi barna mine noe. Det er vondt og bare ha 8 samvær med mine egne barn og savnet blir bare større og større jo eldre dem blir.
Jeg innser at jeg er traumatisert etter alle disse årene under ett regime jeg ikke har hatt kontroll over, jeg innser at alle disse årene har preget meg og gjør at det er vanskelig for meg og si hva jeg mener er riktig for mine egne barn.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved
Dette her er bare helt sykt! jeg klarer ikke å ta det innover meg en gang og det føles så uvirkelig! bloggen som ble til ved tilfeldigheter og som har gitt meg så mye begynner og ta form og bli stor! terapien jeg får utav den kunne jeg ikke fått noen andre steder og hvordan denne lille bloggen har forandret livet mitt kunne jeg aldri spådd på forhånd. Jeg er så takknemlig, virkelig! jeg hadde aldri trodd at jeg kom til å sitte her og være så glad i en blogg, og aldri hadde jeg trodd jeg ville si at bloggen faktisk er en jobb.
Bloggen har vært med meg igjennom mange traumer og situasjoner som har preget meg, den har vært med på alle turene jeg har hatt og alle reisene i fortiden som har gjort at jeg har blitt bedre kjent med meg selv, den har blitt en del av familien min og alle er med på både bilder og ideer til hva vi kan legge her og hva som ikke er greit og dele og jeg aner ikke hva jeg ellers skulle bedrevet dagene med om jeg ikke hadde denne! den har blitt mitt talerør når jeg har noe viktig på hjertet og for første gang i mitt liv bruker jeg stemmen min, for første gang er jeg ikke lenger redd for mennesker og jeg finnes ikke redd for å ta dere inn.
Jeg er ett menneske med alvorlig sosial angst og bare noen dager her hjemme uten å være sosial ville kastet meg tilbake til den, men siden den dagen jeg åpnet denne bloggen har denne angsten for mennesker forsvunnet og jeg føler meg som født på ny. Jeg regner med at å kutte rusen er en del av faktoren her, men åpenheten har gjort godt for min psykiske helse og jeg akter å fortsette! jeg får en slags mektig følelse når jeg kan sitte her og skrive om kampsakene mine og faktisk bli hørt! jeg føler jeg er noe, betyr noe og kan gjøre en forskjell….
Livet mitt er komplex som diagnosen min, jeg har kjent på alle følelsene som er i registeret, jeg har tapt mange kamper og vunnet ett par og jeg håper at jeg kan bruke fortiden til noe positivt, det ville som sagt vært ille og driti seg ut så mange ganger som meg uten at noen kjenner lukten etterpå og jeg føler lenger ikke for å fortrenge livet som har vært for så og gå videre, jeg ønsker å grave meg ferdig i alt, finne ut hvorfor og hvordan for så og gå videre smartere enn noengang!
Akkurat i dag er jeg stoltere enn en hane! jeg har virkelig troen på denne lille bloggen min og jeg har troen på fremtiden til både meg selv og alle andre som har slitt litt i dette forunderlige livet! del bloggen folkens!
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Jeg har oppdatert gruppa jeg har til bloggen på Facebook! Her vil jeg poste alle nye innlegg slik at det blir lettere og følge med! Meld dere gjerne inni denne gruppa ved
