Annonselinket innlegg

Komplimentene strømmer på, og oppmerksomheten tar heelt av. Jeg sitter her og nyter, jeg leser hver eneste kommentar og tar den plutselig til meg, som aldri før. Jeg er ikke høy på meg selv, jeg er bare høy på steoridene dem putter i meg, disse snille damene som kommer med medisiner til meg. Men jeg tar på en måte til meg alt jeg får, etter jeg sluttet å ruse meg denne gangen.
Før kunne folk komme på gata og rose meg oppetter himmelen, men 10 min etter var det glemt (no offens).
Nå dyrker jeg meg selv mer, jeg tør å ta til meg at jeg gjør noe som er viktig nå, jeg betyr noe og jeg fortjener noe. Slik har det aldri vært. Jeg har vært for opptatt av dette negative, og det har tatt over heelt for det positive. Det er liksom ikke rart jeg har vært en angstfull, livredd og kald følelsesmessig. Jeg kunne slå av alt av følelser, ikke føle kjærlighet, glede, sinne, ingenting.
Nå føler jeg alt, jeg er klar i hodet, jeg er engasjert, og jeg klarer å ta til meg responsen dere bruker tid på å gi meg. Jeg føler jeg blir hørt, som aldri før (jeg er høylytt og intens på disse pillerene). Jeg er så glad for alle jeg har rundt meg, som er her, selvom dem er på avstand, så kjenner jeg dem i sjelen min.
Jeg har så mange som er glad i meg, og jeg har ikke innsett dette før. Jeg trodde jeg var aleine, og fytti katta så dum jeg har vært. For denne kjærligheten er magisk, og levende. Og den er så gjengjeldt. Jeg bruker hver eneste dag på å fortelle dem rundt meg hvor glad jeg er i dem. Ord som aldri eller nesten aldri har komt utav min munn. Hver gang jeg møter noen, selvom jeg ikke kjenner dem, prøver jeg å gi dem en liten god opplevelse av møtet, med en ex-rusmisbruker .. jeg føler jeg kan kalle meg dette nå, for jeg har tatt valget jeg. Jeg er ikke lenger en misbruker, jeg er en ex. Og det føles UTROLIG godt!
På Rema i Polljen i sted, på en av mange runder såg jeg en med krykker som humpet seg inni bilen. Jeg stoppet og spurte om han hadde skadet seg. Jeg ønsket han lykke til med revnen han hadde fått i musklene i foten, for slikt tar tid. Jeg bruker mer tid på møtet med folk. Også dem jeg aldri har sett før. Jeg prøver å spre humor, og min hyperaktivitet kan kansje gi noen noe, noen som sliter på privaten, noen som også har noe inni hjertet sitt. Bare ett smil, ett hei skader ingen, og du trenger ikke å ha sett personen før en gang.
Min misjon er å leve hver eneste dag som det er den siste, og i går var en spennende og fartsfull dag og da mener jeg ikke kjøringen, for fartsgrensene holder jeg til punkt å prikke.
Men jeg hjalp en venn i nød, og det hadde aldri blitt ett resultat uten meg. Jeg kjente blodet bruse av engasjement, kjærlighet og ett stort sinne for at samfunnet våres her var i fare. Jeg tenker jeg tok en for laget, og nå får disse hjelpen dem trenger.
Jeg er parat på telefon døgnet rundt, utenom når jeg sover de par timene jeg får sove i en pøl med svette. Ellers er jeg parat og har alltid tid til dem rundt meg. Jeg glemmer aldri hvor jeg har vært, og dømmer ingen, så lenge jeg får respekt for min rusfrihet. Og det har jeg vist igjennom det jeg gjor i går. Jeg er glad dem får hjelp, att politiet tok oss så alvorlig, og at han kan sove trygt om natten nå, uten å være redd for å få knuste vinduer eller oppleve mer vold i eget hjem. Om noen vil dømme meg for å sitte der og støtte en gammel venn som sliter så sårt, så får folk bare gjøre det. Jeg er meg, han er han. Ingen fortjener dette, og jeg aksepterer ikke urettferdighet. Da skal jeg heller gå i døden selv. Rettferdighetssansen min har jeg hatt siden jeg var liten, å svike den ville vært som å svike meg selv. Den er viktig for meg, og jeg tror den har reddet meg mange ganger her i livet, også med tanke på rushelvetet jeg har vært igjennom. Jeg har aldri trodd att dette livet var rett å leve sånn, jeg har aldri tatt en sprøyte og tenkt att dette var godt og riktig, jeg har aldri gjort noe galt i fylla og ikke hatt dødsangst dagen etter og dårlig sanvittighet. Jeg kan faktisk ikke en gang tenke tanken på att noen er fete, uten å få en dårlig følelse og dårlig sanvittighet inni meg, jeg er bare slik, og jeg tenker det er en god egenskap. Så lenge den ikke blir utnyttet.

Det er tirsdag, jeg har lærekjøring i 10 tiden ellers ingen planer for dagen, foruten å støtte min venn som sikkert er shaky i dag etter gårsdagens drama in the street! Han har ett hjerte av gull når han er edru. Men det kommer mye rart med han når han setter den siden til. Det vet han godt, og han får prøve å gjøre noe med det. Jeg våknet klokken 04.30! Og det er aaltfor tidlig. Men jeg skal ikke klage, for jeg har fått sove til normale tider den siste tiden, og kaffen min er så sterk at den smitter over til både lepper og tenner, så jeg er klar på tross av trøtte øyne og gjesping uten skamfølelse.
Jeg er klar for å angripe denne nydelige Tirsdagen, og jeg tror været blir bedre i dag 🙂 det er helt mørkt her nå i Måløy by, og med alle lysene føler jeg en morgenfred og lykke over hjemplassen min! Jeg skal utrette mye her jeg, og det skal gangne andre også, ikke bare meg selv. Legger ved en usminket og oppblåst Monica, og bilde av kjøkkenvinduet mitt som jeg har blitt så glad i 😉 jeg har tvangsflyttet meg selv til kjøkkenet når jeg bedriver røyking, så slipper vi askebegerrot i stuen våres, vi slipper den ekle lukten av sur røyk når vi står opp, og jeg forhåpentligvis kutter ned røyken når jeg er klar for det. Jeg er ikke klar for å slutte med alt på en gang, og ikke ennå. Røyken og kaffien henger sammen, gir meg glede, gir meg sosial omgang, og den betyr mye for meg nå når jeg sitter her. Jeg skader ingen andre enn meg selv, foruten når jeg blåser noen i ansiktet, og det har jeg lært ikke er snilt. Jeg tar denne avhengigheten en annen gang, når jeg selv har lyst.
Jeg oppfordrer herved alle som ikke røyker, kansje du ikke er gammel nok. Til å aldri begynne. Det koster deg 14400kr i året, 72000kr på 5år. Om du røyker 2 pakker i uka som meg. Det skader helsen din, du får ikke så mye utav treningen, og den gir deg sykdommer du kan dø av. Det er ikke kult å begynne å røyke. Det er bare noen tror når dem er unge. Jeg selv måtte ha opplæring av en venninne og lære meg å trekke ned. Hvor enn dumt det høres ut den dag i dag.

C4 fra gymgrossisten !

Annonseinnlegg

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Her er altså konsekvensene av steoridekur, for å presisere att det ikke bare er i min egen hjerne att ansiktet mitt har forandret seg dramatisk på disse ukene med den harde kuren.
Jeg fikk også bevis i dusjen her en dag, jeg som aldri har hatt markerte legger lår og iallefall ikke hofter. Nå er alt muskler, og hoftene mine passer bedre en treningsfitnessdame enn meg! Jeg kan leve med det, men merker at jeg har vondt i beina, og tenker det er de nye musklene, eller gikten dem mener jeg har som gjør det. Plutselig gjør anklene vondt, så vondt at jeg måtte få mamma til å hjelpe meg å røyse meg opp her om dagen. Og knærne knekker og knaser. Jeg vet ikke helt om jeg liker dette her og gleder meg til å avslutte denne kuren.
Jeg krysser alt jeg har for at dette kommer til å funke, for akkurat nå er platene mine sunket til 61 igjen.. .. og jo mer det synker, på tross av kuren jo større er tjangsen for at dette er kronisk, og faktisk ikke går over. Som jeg har trodd hele tiden. Sukk.
Vannet som samler seg i kroppen gjør jo en jente usikker, men jeg er glad min kjære bare syns jeg er søt med rundt fjes. Jeg foretrekker store gensere, så var på hm og kjøpte ett par for å skjule vannet som eser ut.
Jeg har ikke dårlig selvbilde, men jeg har vært tynn og mager hele livet, så den nye kroppen min er uvant å jeg trenger litt tid på å bli vant med den 🙂 det er nok andre som hadde syntes dette var helt over og ut, og at livet var over. Men jeg tenker att utseende ikke plager meg noe, det er værre om blodet ikke fungerer.
Jeg var virkelig dum i desember, jeg burde ha visst bedre. Jeg burde ha oppsøkt legen LENGE før jeg gjor.. jeg måtte ha to pauser i trappen når jeg hadde dusjet og skulle opp igjen. Jeg kunne ikke gå fra stuen og til kjøkkenet, eller fra stuen og til do uten å ta meg en pause. Jeg hadde konstant hjertebank, svimlet hele tiden. Var generelt sliten og utmattet uten energi. Og null matlyst. Jeg tenkte egentlig at jeg bare hadde drukket for lenge, at kroppen trengte hvile. Og hadde en stor legeskrekk som jeg alltid har hatt. Jeg hadde egentlig time men dukket ikke opp, før jeg ble nødt. Og det var for sent.
Jeg er glad det gikk så bra det gikk. . Nå har jeg bare ett stygt stort arr på ryggen, blodplatene mine er ikke lenger på 16 og jeg har ikke disse symptomene lenger.
De første dagene jeg gikk på disse medisinene hadde jeg det virkelig ille med meg selv, jeg var ikke dårlig eller noe. Men før jeg begynte lå jeg bare i sofaen, slappet av eller sov for det meste. Jeg hadde ikke energi og jeg hadde vondt for å bevege meg. Men samme dag jeg begynte på medisinene sprang jeg rundt her som en duracellkanin, med mange planer, og følte meg plutselig uovervinnelig. Den første tiden hadde jeg veldig vondt, bare fordi jeg ikke klarte å ha roen til å sitte i ro i 2 min i slengen. Så forandringene var drastiske og veldig merkbare!
Den nye energien har kommet godt med, og jeg har utrettet mye bra med den. Den gir meg mange ting jeg sikkert ikke hadde orket fikset uten. Dem sier medisinene gir deg en følelse av overmenneskelighet, og det stemmer veldig bra. Dem rundt meg er slitne, av at jeg aldri går tom for energi, og bare er stille når jeg sover ett par timer om natten, på grunn av nattesvette og at jeg våkner i en pøl og bare må stå opp.
Jeg har funnet en rutine på dette, og det funker for meg. Men jeg gleder meg til å komme meg litt nedpå jorden igjen, og håper jeg slipper mer medisiner for dette hersens blodet, for nå er det mer enn nok.
Nå vil jeg bli frisk, jobbe igjen. Men ha litt av denne energien å bruke i den flotte nye hverdagen min <3
det stormer rundt oss nå, med ett hærlig sannasurium av årstider. Og akkurat nå sitter jeg ved kjøkkenbordet og ser stormen herje med oss. Jeg får en fred i sjelen, og utseendet mitt har ikke lenger så mye å si, så lenge hodet er klart, og jeg har ett viktig budskap, kommer jeg til å blogge om dette.
Dere kommer ikke til å oppleve at jeg legger ut ett innlegg om maten jeg spiste for 19 minutter siden, eller småting her i hverdagen. For jeg tenker att respekten min er stor for dere som bruker tiden deres på å klikke dere innpå bloggen, og støtte meg som person og blogger. Såpass respekt gir jeg dere, at jeg blogger når jeg har noe vetig å si dere. Jeg har holdt inne lenge nå, dermed kommer det mye ut. Men jeg føler ennå jeg ikke har laget ett innlegg uten mål og mening. Dette er viktig for meg, det er viktig att jeg aldri glemmer hvor jeg kommer fra, hvor jeg har vært, så jeg ikke faller tilbake til tankegangen og oppførselen jeg hadde før. Det er mitt værste mareritt, og det vil aldri skje, om jeg så må dø for det.
Denne kampen kjemper jeg ikke alene, og det er derfor det er så viktig for meg å støtte andre oppi dette. Jeg har mange venner, som ikke er der jeg er nå. Men som jeg skal være en stemme for å gi håp til.
Jeg blogger mye, i går blogget jeg ganske så mange ganger, men føler fortsatt att innleggene hadde mening.
Jeg har slitt med sponslinken min, men håper det ordner seg iløpet av dagen, og jeg tenker att leserene mine ikke har noe imot at jeg tjener meg noen kroner på dette her. Når jeg er ærlig med dere, åpen og rusfri, så tenker jeg det er greit, etter ett liv på sultegrensen og dårlig økonomi. Det jeg tjener drypper på mine nærmeste, min familie, mine barn, og andre grupper som sliter i hverdagen.
Fantasien om gruppen jeg skal starte her i Måløy begynner å ta form i hodet mitt. Lokalet er fikset, men ikke betalt. Jeg har lyst å kjøpe en stor kake til dem som møter opp, og trenger noen bøker å skrive i 🙂
Kiwi Måløy sponser med frukt og litt kaffe til oss, det takker jeg stort for! Maiken er blyg, men en kjempedame med masse giv! .
Nå har jeg vært på legekontoret for prøver igjen, vært på rema og handlet og hatt 2 timer kjøretimer med verdens beste kjørelærer. Dette kommer til å gå veien, og jeg har kommet langt bare på denne lille tiden. Nå er jeg oppe i 10 timer med han, og er klar for mørkekjøring og har steget i noen grader allerede. I dag lukeparkerte jeg to ganger, og klarte det jaggu! Nå har han lært meg en teknikk, som er både logisk og genial! ! Parkerte utenfor polet gjor vi også, men det ble ingen brennevin denne gangen. Mer penger utav meg kommer ikke den veien .. heldigvis.
Min kjære er hjemme fra jobb <3 og det er en hærlig følelse å ha han hjemme hos meg, her han hører hjemme <3 han elsker å jobbe på ASVO Måløy.

Jeg vil kjøre mer i dag så jeg står parat og klar til å hoppe i bilen når som helst! Bare å kontakte meg!

Klem fra BOLLA

C4 fra gymgrossisten. Å anbefale!

Her på plassen har vi ei dame med stor D! Hun styrer og steller, og jeg husker henne allerede fra da jeg var liten. Hun har nemlig en liten fetish men ikke en slik flau en som en skjuler for andre. Hun ELSKER ugler, og jeg vet ikke hvor mange tusen denne damen har hatt oppigjennom sitt liv, men før hadde hun en enorm samling som hun delte gledelig med oss alle her i Måløy i ett lokale! Jeg husker ennå de store øynene på de største, og egentlig var noen av dem litt truende, selvom dem var helt dau.
Denne dama har stått på hele sitt liv, med voksenopplæring og er med på å inkludere mennesker som kommer til måløy i samfunnet våres! Hun er engasjert, ivrig, stresset, vimsete og sprøyte gal! Og vi elsker henne!
Hver gang jeg ser henne får jeg ett smil om munnen, og en gledelig følelse inni magen, hun har denne effekten på dem rundt seg. Hun skaper stemning!
På tross av sykdom i familien, ett stygt fall i steintrappen i gt 3 der hun såg værre ut enn Mike Tyson, på tross av den store familien hun samler villig, den utvidede omgangskrets og LOPPISEN hun har vært engasjert for i så mange år, virker det som dama har STÅLKONTROLL. Hun gir seg aldri, og imponerer meg stort med sitt vesen! Jeg kjenner jeg får frysninger når jeg skriver om henne, fordi hun er mitt forbilde på hvordan du skal behandle dem rundt deg og oppføre deg i møte med menneske du kansje ikke kjenner så godt. Hun gir av seg selv, uten å tenke på det, og jeg håper denne dama får en FANTASTISK bursdag!
Takk for støtten og alle samtalene kjære Turid! Jeg bare digger deg! Mange mange år ønskes deg av hele mitt hjerte! Du er fantastisk og jeg syns du skal ta til deg dette innlegget, for alt det er verdt! Gnag skikkelig på det! Så kan vi ta oss en kaffe en dag! Jeg har alltid kaffikoppen klar her til deg fine gode snille galne Turid! <3
75år gammel, og holder seg like godt!
Har hatt en kjempehyggelig samtale med bursdagsbarnet som er invitert hit når som helst, men hun skal ikke feire i dag, og velger heller å være barnevakten til sine nydelige barnebarn, heelt i Turid sin stil!
En må nesten presse komplimentene inni henne, men sånn har jeg også vært hele livet.
Turid har tenkt å kontakte meg før, og hadde tenkt hvor dårlig det var att hun ikke har rukket det. Dette er selvfølgelig IKKE noe å tenke på, jeg vet du er der! Jeg vet jeg har deg i ryggen, og jeg er stolt over å kunne kalle deg min venn kjære 75åring!
HIPP HIPP HURRA!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Annonseinnlegg

Nå blåser det godt her, og har gjort det siden i går kveld 🙂 jeg trives på slike dager, jeg blir mer undrende å tankene flyr lettere. Jeg elsker følelsen av å ligge på soffaen og høre vinden herje her i gate 1, og liker å sitte på det oppussa kjøkkenet og se ut vinduet ut mot Måløybrua som stenges og åpnes for trafikken mange ganger for døgnet, til noens frustrasjon men for vår egens sikkerhet.
Det har ikke skjedd mange ulykkene på denne brua på tross av det dårlige været vi utsettes for konstant. Her i Måløy er vi bygde for dette, vi er forberedt, og husene våres står ennå på tross sine gamle aldere. Vi overlever en Flo, våte men trygge. Vinden her kan komme opp i enorme hastigheter, og er en del av sjarmen av den vakre plassen vi er så heldige å bo på!
Hornelen står der sterk, stor og mektig foran meg nå, mange sier han vil dette ned, men dette tror jeg bare er en myte. Jeg tror Hornelen er like sterk som meg akkurat nå, og vil stå der stolt og stødig i mange mange år fremover.
Bølgene på sjøen nå er knappe og brå, akkurat som livet mitt har vært. Du har liksom ingen kontroll på dem, og dem velger ulike veier konstant. Dem er også i bevegelse hele tiden, og ser ut som dem ikke vet hvor dem skal. Men på samme tid, er dem i samarbeid med hverandre, det er liksom ett system.
Jeg vekte min kjære med kaffe på sengen, og med den mykeste stemme jeg klarte å lage til <3 jeg måtte vekke gutten 3 ganger, som alltid. Dette har blitt våres rutine her i hjemmet. Jeg koser meg også med pappaen min her, og nå står han i oppvasken som han ofte gjør her i huset (ikke hos oss altså) :p. Han hjelper til der han kan, og det er imponerende etter diagnosen han fikk.
Vi har spist frukost sammen, og diskutert flittig, som vi ofte gjør nå for tiden.
Jeg har hatt ett stort problem med denne bloggen her denne helgen!
Og jeg tror jeg ikke overdriver om jeg sier at jeg har brukt over 30 timer på redigering av annonsene mine. Jeg har med andre ord ikke tjent noe på denne bloggen til nå, og jeg har hatt trusselen om stenging og sletting av bloggen over meg. Fordi jeg har gjort feil gang på gang, uten å få hjelp til å fikse dette. Tiden jeg har brukt har jeg brukt da jeg allerede var utslitt fra før, så det var en tid der jeg holdt på å miste fatningen. Men jeg klarte å roe meg inn igjen, og føler jeg lærer fort om hvordan jeg skal skåne meg selv, flytte meg fra situasjoner som er dårlige for meg, og være snill med også meg selv nå.
Jeg tror jeg har klart å fikset dette selv nå, på en mandag da bloggkontoret er åpnet etter helg, og ingen støtte til meg.
Jeg kjenner freden senker seg, og at jeg bare kan fokusere på å kose meg med denne bloggen heretter! Jeg elsker å dele med dere, så om denne bloggen hadde blitt slettet på grunn av mine feil, hadde jeg blitt veldig lei meg.
Jeg har mistet ett innlegg her ser jeg, og det var det viktigste innlegget av dem alle. ¨ jeg er alkoholiker og trenger dere¨, dette innlegget er viktig for meg så jeg må finne en løsning å få det tilbake. Det var det som startet det hele, og jeg savner det her på listen min.
Jeg håper at dette ordner seg i dag, så jeg kan puste lettet ut etter 30 timer med redigering og akutte utbrudd med stygge ord som ikke sømmer seg på en blogg som dette er!
I dag skal jeg til legen 12.50 for prøver igjen, også skal jeg lærekjøre med den beste kjørelæreren i gata! Håper han blir fornøgd med den harde innsatsen jeg legger i dette, og hadde håpt på å kunne bruke den nye flotte bilen min denne gangen, om dette er lovlig 🙂
Jeg er nemlig blitt forelsket i noe annet i tillegg til min kjære, min nye Rav4 får hjertet mitt til å smelte hver gang jeg ser den søte men barske fronten! Fikk kriblinger første gang jeg såg den live, og den følelsen blir bare større og mektigere for hver gang jeg ser ut kjøkkenvinduet mitt, og ser gliset på parkeringen! Denne bilen skal tas vare på som ett egg, og alt skal være strøkent hele veien!
Jeg er SÅ stolt!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Gymgrossisten med c4!

Annonseinnlegg

Tanken har streifet meg mang en gang etter 18.Des. . Etter jeg selv sluttet å drikke. At mine gamle venner kansje tror att jeg føler jeg er bedre enn dem, at jeg føler meg høy på meg selv og at dem føler seg sviktet på en måte. At jeg nå kansje dømmer dem og glemmer dem. At å blogge er teit og for tapere, og at jeg deler altfor mye. Men dette stemmer overhode ikke. Det MÅ jeg bare presisere.
Jeg er en av dere. Jeg er den samme kjærringen som sier dumme ting, dårlig humor, dummer meg ut, og til tider lav iq. Jeg har gjort like mye feil som dere i livet mitt, og kansje mange større og mer feil med større konsekvenser. Jeg har barn, det har mange av dere ikke. Jeg har mistet mine. Jeg har drete på draget, pisset meg ut, spydd ut eder og galle til familie og til folk jeg ikke har kjent ute, jeg har sloss, jeg har sveket og jeg har behandlet folk virkelig ille. Jeg har drete meg ut på pub, jeg har våknet i en seng som ikke var min, med personer jeg overhode ikke likte eller kjente. Jeg har satt meg selv i så store og farlige situasjoner att det er ett under att jeg fortsatt er her. Men jeg er her. Jeg har overlevd. Jeg har bare sett lyset om du vil og ikke på en religiøs måte. Jeg har bare sett meningen med livet, og det er ikke å sitte fyllesyk på søken etter mer alkohol, eller å bli så rusa att du lenger ikke tenker på å være en god venn for bestekompisene dine. Vi har hatt det så morro sammen, vi har hatt ett samhold jeg aldri ville vært foruten, vi har hatt så mange gode samtaler, og de smarteste menneskene er dere. Det vet dere, og jeg er den samme. Jeg venter bare jeg, på å kunne motivere, støtte og backe opp dem som trenger det. Jeg ser på det som min plikt nå. Jeg mener at jeg som avdanket alkis har ett stort ansvar, fordi jeg ikke er redd for å skille meg ut, ha en høy stemme, eller å blogge mine tanker når de kommer. Ja jeg blogger mye, men det er rart hvor mye man får på hjertet når man åpner seg, og det vil dere se selv når dere våger å klarer å ta samme vei, for jeg vet dere kommer. Mine beste kamerater.
I ett rusmiljø blir man en familie, en dysfunksjonell familie som hjelper hverandre med den billigste ølen på en tidlig søndag, om noen har vært så smarte å saltet ett par. Men da blir det krig om det lille en har, og søndagene er de lengste dagene i året. Sååå mange , og sååå lange. Vi ringer rundt til alle vi vet kan ha noe, men siden vi er på siden av samfunnet så har vi ikke så mange normale å ringe heller. Familien min har aldri støttet mitt misbruk, og mamma har aldri kjøpt meg en eneste øl. Men vi har fikset oss på ett vis. Samme hvor blakk man er, så klarer man å skrape sammen til øl, uannsett. Rart med det.
Vi passer på hverandre, men vi er jo i bunn og grunn en gjeng egoister, og i ett slikt miljø forventer man egentlig å bli ditchet om det dukker opp noe som synes å være bedre. Vi ringer ikke hverandre om vi har en sekser på en søndag og vil ha den selv liksom. Der går grensen.
Men vi blir en familie som har det veldig morro når vi har det morro, av og til tror vi att vi har det veldig morro, men egentlig så er vi bare jævli rusa. :P. Nei jeg har mine beste minner, og dem skal jeg aldri glemme. Jeg vil aldri glemme den jeg har vært og hvor jeg kommer ifra. Da vil jeg ha større tjangse til å klare meg, om jeg glemmer hvem jeg var, er det lettere å falle utfor igjen. Og det skjer over mitt døde lik.
De beste musikerene sliter selv, og de klareste og fineste notene har jeg hørt fra en av mine favoritter. Den som er best på geografi og har kunnskap om ting som slår meg overende av beundring er en av mine favoritter og det staeste beistet av ett menneske men som har støttet meg uannsett når på døgnet og hvor mye galt jeg har gjort han. Jeg vil alltid være her, og den samme, bare i en bedre og edru utgave. Takk for alle stundene, håper det blir MANGE fler!

-Til minne om dem som måtte tape kampen, og som ikke lenger er blandt oss-

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

c4 fra gymgrossisten!

Annonseinnlegg

Tankene mine går til mine kamerater som har tapt kampen mot rusen, som har kjempet til siste åndedrag. Gjerne så syke at dem ikke har vært tilstede den siste tiden på denne jord.
Det er vanskelig å gå videre når mennesker på din egen alder, som du elsker så høyt går bort. Det setter store vonde sår i sjelen, og en kunne ønske en kunne gjort mer, stoppet det, reddet dem eller av og til kunne blitt med dem til himmelen.
Det er så mange, det blir så vondt og kraftig. Mennesker på min alder skal ikke dø, dem skal leve til dem blir gamle, sammen med meg. Vi snakket jo hele tiden om denne fremtiden, uannsett hvor ruset vi var. Det var aldri planen att det bare skulle være jeg som fikk leve videre, det er jo som russisk rulette dette, det kunne så lett være meg. Jeg ruset meg jeg også med mine kamerater.
Mange begravelser klarte jeg ikke å gå i, rett og slett for å skjerme meg selv. Ikke har jeg noen tro på at dem vil komme i min heller.men det har blitt så stort antall at jeg bare ikke klarer å ta farvel i en seremoni lenger.
Jeg har knukket fullstendig i en kirke før, grått hysteriskt og flaut (tenkte ikke på at det var flaut før etterpå), men det gikk plutselig opp for meg at kameraten min som jeg snakket med hver eneste dag via messenger, som jeg virkelig hadde fått ett så sterkt vennskap med før han døde, faktisk ikke kom hit og laga nachos og tok seg en øl med meg lenger. Ikke lenger skulle jeg få gleden av intelligensen, musikken og den møøørke humoren.
Det er så mange at det er vanskelig å ta det innover seg. Det er ofte jeg tenker på en gammel venn, også kommer jeg på at personen er borte. Hjertet mitt hopper en ekstra gang når hjernen kobler det. Og det er trist.
Jeg er så glad for å ha kjent dem, men vi fikk så liten tid, og mange er så tragiske.
Jeg tenker på dere hver eneste dag, og da tar jeg ikke i. Og dere hjelper meg også nå, når jeg trenger styrke. Jeg ønsker å gjøre dere stolte av meg, at jeg var en av dem som klarte meg, og klarte å nyte av dette livet som vi kalte normalt, men hatet ordet normal.
Jeg ønsker å vise att noen klarer seg, det er så meningsløst att så unge mennesker bare dør bort, uten å klare dette livet her. Dem blir bare husket for det dem gjor da, og ikke får den tjangsen jeg nå har til å forandre meg å bli husket for noe mer enn de dårlige ryktene og den dårlige oppførselen som IKKE var deres feil. Det var bare rusen, og det er vanskelig for noen å se forskjellen på personen, og rusen som styrer dem.
Jeg er en stemme for dere også.
Jeg lyser fred over deres minner <3

Gymgrossisten med c4!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har ventet med denne, da det er ett sårt tema for mange og meg. Men jeg er klar egentlig. Jeg har skrevet innlegget om aborten, det er ute i fri, og jeg står for den.

Jeg valgte å ta bort ett embryo, og det må jeg være voksen til å ta. Men det ble egentlig en større sak utav dette enn jeg ventet, og her kommer den.

Da jeg hadde bestemt meg og fått time med abortlegen for å avtale videre, begynte han å snakke om celleprøvene jeg hadde tatt for EVIG lenge siden, med legen. Jeg ble egentlig litt satt ut da han begynte å prate om noen prøver der jeg satt og hadde akkurat fortalt han om en så stor avgjørelse det er, å ta en abort.

Men han begynte å snakke om den og jeg spurte ja hva han mente. Jeg sa jeg regnet med att disse prøvene var helt fine da det var flere mnd siden dem ble tatt, og jeg ikke hadde hørt ett kvidder fra lege eller noen om at noe var feil.
JOnei.. han kunne fortelle at det var funnet celleforandringer på disse prøvene, og at dem måtte undersøke videre. Celleforandringer har de fleste damer i min alder, i mindre grad enn meg da. Men det er normalt. Men jeg tenkte jo ¨ooooh… der kommer hevnen for avgjørelsen, NÅ er jeg full i kreft også, på toppen av kransekaken liksom.
Jeg fikk komme tilbake og ta denne undersøkelsen da, med lang busstur til Førde igjen.. for det ble en del turer med det ene og det andre i denne perioden.
Undersøkelsene jeg tok der tok lang tid å få svar på! Jeg husker ikke helt hvor lenge jeg gikk og ventet, ikke fikk jeg noe beskjed fra legen, ingen oppdateringer eller noen kommunikasjon.
Og jeg var så forbannet, da jeg fant ut på operasjonsbordet etter LANG tid, att legene hadde funnet området som var angrepet, og at det var kreftceller i det. Legen som opererte sa ¨ja vi fant ut hvor det var, og vi tok bort alt¨ .. det sa hun til meg som bare hadde fått opplyst om at jeg hadde lette celleforandringer. Men det viste seg å være langt fra lettere forandringer. Dem tok bort en god del med kognisering. Det er laser som ikke gjør vondt 🙂 det er som lette menssmerter etterpå, og du kan springe maraton etter ett slikt inngrep 🙂

Jeg er bare glad det ikke hadde spredd seg mer, for med den dårlige kommunikasjonen, som gjor at jeg trodde jeg var en av de normale jentene her i verden som bare hadde vanlig celleforandring så lenge. Nei det er ikke bra, men det gikk bra til slutt.
Nå må jeg ta prøver ett par ganger i året, for så å slippe etter ett par år.
Jeg har alltid vært jenta som var uovervinnelig.. kreft har ikke vært noe som har angått meg, selvom jeg har mistet mange i familien min. Så min historie oppfordrer alle til å sjekke seg jevnelig for kreftstyggedommen! Alle kan bli rammet, og jo før du finner utav det, jo bedre er det. Det tar deg 2 min når du allikevel skal til legen, og det koster nesten ingenting.
Oppfordrer alle til å sjekke seg for kreft jevnlig

Annonselink

Venner, bekjente, gruppen, bloggen, og alt det andre i livet mitt er viktig for meg! Absolutt..
meeen.. familien min vinner over alt, og jeg går laaaangt for dem.
Jeg betyr ingenting når jeg tenker på dem, og visst tanken på att noe vil skje med dem streifer angsthodet mitt, så kjenner jeg frysningene nedover ryggen min, viss noe galt hadde skjedd dem hadde jeg mistet helt meg selv, men en må være forberedt!
Pappas kreft viste oss at plutselig kan lynet slå ned i familien våres og gjøre opprør, men vi har blitt sterkere.
Før snakket vi jo sammen, men ikke på samme måte.
Vi knyttet bånd ifra den dagen pappa fikk beskjeden, vi åpnet oss og snakket om ting vi aldri har nevnt. Vi var ikke lenger så redde for å snakke, for vi hadde kansje ikke så god tid som vi trodde til å gjøre det. Jeg kan si med hånden på hjertet att jeg ble mer glad i foreldrene mine, satt mer pris på dem og nå ønsker jeg å være i deres nærvær.
Når jeg rusa meg holdt jeg meg unna, jeg unngikk å være hjemme, åpne meg for dem, tok ikke telefonen og hadde dårlige krangler. Jeg hadde ikke ett godt forhold til pappa. . Vi kranglet som hund og katt og hatet hverandre, vi sa så stygge ting til hverandre som ingen skal gjøre i ett datter/far forhold, men det har forandret seg.. klart vi kan bli irriterte og gi en lekse, men vi har en grunnleggende respekt for hverandre. Jeg har sett han så syk at jeg trodde jeg ville miste han, men nå er han frisk og vi har ett spesielt og godt forhold. Jeg håper jeg får mange mange flere år sammen med pappaen min, med god mat, samtaler og maaaange bilturer og roadtripper!
Hele familien har blitt mer samlet, og vi lager middager sammen, snakker sammen om problemer og lager disse prosjektene i fellesskap. Mine prosjekt drypper over på dem også. Dem får også gleden av oppussing bil og suksessen min! 🙂 det gleder meg å kunne gi dem en bedre alderdom. Fikse trappene så dem kan bo her lengst mulig. Gi dem muligheter dem ikke har hatt før og gi dem glede. Siden jeg har oppført meg som jeg har vil jeg bruke fremtiden til å gjøre opp for mine feil 🙂 jeg vet jeg har driti på draget mang en gang, men kansje en dag blir alt glemt og tilgitt og jeg kan få ett rent rulleblad med alle jeg elsker.

Barna mine er selvsagt en del av denne såkalte familien flint, og jeg skal gjøre alt i min makt for å være en god mor på avstand, fordi jeg må være på avstand, og ikke fordi jeg ønsker dette selv. Jeg skal vise hver eneste dag hvor elsket dem er, hvor mye jeg kjemper min egen kamp for å være en god nok mor. Dem er mine biologiske, det er jeg som har født dem og elsket dem siden første dag jeg visste dem var i magen. Jeg håper jeg dør med ett godt navn, og med en arv jeg kan gi videre. Jeg håper jeg blir husket for det jeg gjør nå og ikke det jeg har gjort før. Jeg skal gjøre alt i min makt!

Forloveden min, bestevennen min, min partner in crime, kom inn plutselig i livet mitt og forandret både tankesett og væremåte. Han viste meg at jeg fortjente respekt, og jeg godtok plutselig ikke stygge kommentarer, å bli behandlet dårlig og tok avstand fra dem som gjor dette og sa ifra. Han ga meg selvrespekt og tro på meg selv. Han viste meg at jeg klarte å begynne å spise frukost og mat, og jeg husker ennå i gt4 hvor mye jeg kjempet med den første skiven.. den var hard å få ned, men etterhvert kom det seg, og mat ble en prioritet. Vi har holdt sammen døgnet rundt siden vi ble sammen, og jeg er så heldig som har en mann som er igjennomsnill, og som er så omgjengelig, med gode verdier og holdninger til livet. Han ønsker seg ett godt og normalt stabilt liv. Og dette påvirker meg i aller høyeste grad! Vi hadde aldri vært sammen om vi rusa oss, det hadde ikke gått. Så jeg er glad jeg har en partner å støtte meg på. Jeg vet jeg er vanskelig for tiden, og alt går veldig fort. . Medisinene gir meg ikke ro i kroppen, og jeg er overalt hele tiden. Men det er noen mnd igjen, så roer det seg sikkert. Jeg er glad han har tålmodighet av stål, det trenger han med meg 😛 .

Nå skal vi se serier, og kule an heelt ned, gjøre oss klar for en spennende uke og nyte rusfriheten sammen. Vi har det utrolig sammen, og er heldige som har hverandre <3 elsker deg sebben min <3

Jeg har vært å lærekjørt i gatene så stoppet på mix og kjøpte burger til oss.. vi sløste litt penger i kveld, og jeg som har gått ut offentlig å fremstått som veldig økonomisk og smart. Men den var VERDT det!

Gymgrossisten med c4! Anbefales!

Annonselink

Jeg har tatt opp mange ulike temaer på denne bloggen her, som engasjerer, imponerer og provoserer meg. Og her er en ting som gjør meg eitrande forbannja!
Varsling av promillekontroller har vært oppe til debatt igjennom mange omganger, og grupper på Facebook der det blir delt når politiet har kontroller av ulike slag. Hva FAEN er vitsen med dette?
Hva hadde du sagt om barnet ditt ble meid ned av en rusa person? Hva om noen samme dag hadde varslet dette mennesket på facebook, eller hva om du selv hadde delt innlegget?
Jeg blir så provosert at jeg holder på å sprekke som en lemen!
Det er heldigvis lenge mellom hver gang jeg ser slike oppfordringer, og delinger. Men når det skjer, prikker det i huden min, og det er vanskelig å kontrollere sinnet inni meg.
Det er ikke lov å kjøre i rusa tilstand, det er ikke lov å bruke medisiner som påvirker kjøringen din, fartsgrensene er der for en grunn, og om du er sliten og trøtt så skal du heller ikke sette deg bak rattet!
Vi som sjåfører har en drapsmaskin vi styrer, og vi har ett STORT ansvar som vi skal ta meget alvorlig! SKJERP DERE!
Neste gang jeg ser en slik deling klikker det for meg.

I kveld har vi besøk av mammas bestevenninne igjennom alle de år, og min nære venn også med årene <3 jeg fikk en nydelig bukett roser og sjokoladehjerter <3 jeg setter så pris på oppmerksomheten, kommentarer, tilbakemeldinger og menneskene rundt meg <3
Dere gir meg styrke til hver eneste dag og kjempe mer og for dem som sliter. Dette er en viktig kamp, og jeg er sååååå klar!!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi skal ut å teste bilen min igjen, og jeg er glad jeg har mange gode sjåfører rundt meg… tenker det snart blir lappen på meg så ivrig og lærevillig som jeg er! OG som dere ser av innlegget er mine holdninger til bilkjøring ganske så klare og gode. Jeg har vært med på kræsj før, og merker GODT på sjåfører som gjerne kunne tatt lappen på vanlig sykkel, eller gålappen for den del!

God kveld

Gymgrossisten med c4!

Annonsert innlegg

Jeg har tatt opp mange ulike tema som provoserer, engasjerer og imponerer meg. Og her kommer en ting som gjør meg RASENDE forbannet.
Jeg ser på facebook att debatten går regelmessig om folk som varsler hverandre på facebook om ulike kontroller politiet har på veiene. Det er IKKE greit! Det er en grunn til kontrollene, for å gjøre trafikken trygg også for dem som går på veiene!
Det gjør meg eitrande forbanna når jeg ser att folk varsler om promillekontroller. Hva faen er vitsen med det?
Hva om det var ditt barn som ble pløyd ned av en rusa person? Hva hadde du sagt da? Om noen hadde varslet morderen til barnet ditt?
TENK dere om! Jeg klikker når jeg ser disse varslingene og heldigvis er det ikke så mye av det nå lenger, men en periode såg en det overalt, og det dirrer i sjelen min når jeg tenker på det. Jeg blir altså så provosert at jeg holder på å sprekke som en lemen!
Håper folk tar til seg dette, og at jeg slipper å se slike patetiske delinger på facebooken min! For rus og kjøring er IKKE greit. Det er heller ikke greit å kjøre for fort, grensene er satt og dem er der for en grunn! Du skal heller ikke kjøre når du tar medisiner som påvirker kjøringen, og du skal ikke kjøre bil når du kjenner at du er sliten og trøtt!
Vi som sjåfører har drapsmaskiner som vi er førere for, og har et STORT ansvar. Ta dette seriøst!

Jeg og mamma har fått besøk av verdens beste venninne av mamma (og venninna mi) 😛
Vi ler så vi griner og har det som alltid kjekt ilag! Vi skal ut å teste bilen og psyken deres! 🙂 har fått nydelig bukett roser og sjokolade med knuppen <3 jeg har virkelig en bukett av mennesker rundt meg som ønsker meg godt her i livet. Jeg er beæret over respons, kommentarer og oppmerksomheten.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg håper bloggen blir stor, ikke bare for meg, men for allle som sliter. Jeg elsker å dele med dere, og det gir meg enorm styrke og motivasjon. Jeg ser meg aldri tilbake til rushelvetet, og jeg er klar for en god match!

Love!

Bilde under

Gymgrossisten med c4!