Annonseinnlegg
Tanken har streifet meg mang en gang etter 18.Des. . Etter jeg selv sluttet å drikke. At mine gamle venner kansje tror att jeg føler jeg er bedre enn dem, at jeg føler meg høy på meg selv og at dem føler seg sviktet på en måte. At jeg nå kansje dømmer dem og glemmer dem. At å blogge er teit og for tapere, og at jeg deler altfor mye. Men dette stemmer overhode ikke. Det MÅ jeg bare presisere.
Jeg er en av dere. Jeg er den samme kjærringen som sier dumme ting, dårlig humor, dummer meg ut, og til tider lav iq. Jeg har gjort like mye feil som dere i livet mitt, og kansje mange større og mer feil med større konsekvenser. Jeg har barn, det har mange av dere ikke. Jeg har mistet mine. Jeg har drete på draget, pisset meg ut, spydd ut eder og galle til familie og til folk jeg ikke har kjent ute, jeg har sloss, jeg har sveket og jeg har behandlet folk virkelig ille. Jeg har drete meg ut på pub, jeg har våknet i en seng som ikke var min, med personer jeg overhode ikke likte eller kjente. Jeg har satt meg selv i så store og farlige situasjoner att det er ett under att jeg fortsatt er her. Men jeg er her. Jeg har overlevd. Jeg har bare sett lyset om du vil og ikke på en religiøs måte. Jeg har bare sett meningen med livet, og det er ikke å sitte fyllesyk på søken etter mer alkohol, eller å bli så rusa att du lenger ikke tenker på å være en god venn for bestekompisene dine. Vi har hatt det så morro sammen, vi har hatt ett samhold jeg aldri ville vært foruten, vi har hatt så mange gode samtaler, og de smarteste menneskene er dere. Det vet dere, og jeg er den samme. Jeg venter bare jeg, på å kunne motivere, støtte og backe opp dem som trenger det. Jeg ser på det som min plikt nå. Jeg mener at jeg som avdanket alkis har ett stort ansvar, fordi jeg ikke er redd for å skille meg ut, ha en høy stemme, eller å blogge mine tanker når de kommer. Ja jeg blogger mye, men det er rart hvor mye man får på hjertet når man åpner seg, og det vil dere se selv når dere våger å klarer å ta samme vei, for jeg vet dere kommer. Mine beste kamerater.
I ett rusmiljø blir man en familie, en dysfunksjonell familie som hjelper hverandre med den billigste ølen på en tidlig søndag, om noen har vært så smarte å saltet ett par. Men da blir det krig om det lille en har, og søndagene er de lengste dagene i året. Sååå mange , og sååå lange. Vi ringer rundt til alle vi vet kan ha noe, men siden vi er på siden av samfunnet så har vi ikke så mange normale å ringe heller. Familien min har aldri støttet mitt misbruk, og mamma har aldri kjøpt meg en eneste øl. Men vi har fikset oss på ett vis. Samme hvor blakk man er, så klarer man å skrape sammen til øl, uannsett. Rart med det.
Vi passer på hverandre, men vi er jo i bunn og grunn en gjeng egoister, og i ett slikt miljø forventer man egentlig å bli ditchet om det dukker opp noe som synes å være bedre. Vi ringer ikke hverandre om vi har en sekser på en søndag og vil ha den selv liksom. Der går grensen.
Men vi blir en familie som har det veldig morro når vi har det morro, av og til tror vi att vi har det veldig morro, men egentlig så er vi bare jævli rusa. :P. Nei jeg har mine beste minner, og dem skal jeg aldri glemme. Jeg vil aldri glemme den jeg har vært og hvor jeg kommer ifra. Da vil jeg ha større tjangse til å klare meg, om jeg glemmer hvem jeg var, er det lettere å falle utfor igjen. Og det skjer over mitt døde lik.
De beste musikerene sliter selv, og de klareste og fineste notene har jeg hørt fra en av mine favoritter. Den som er best på geografi og har kunnskap om ting som slår meg overende av beundring er en av mine favoritter og det staeste beistet av ett menneske men som har støttet meg uannsett når på døgnet og hvor mye galt jeg har gjort han. Jeg vil alltid være her, og den samme, bare i en bedre og edru utgave. Takk for alle stundene, håper det blir MANGE fler!
-Til minne om dem som måtte tape kampen, og som ikke lenger er blandt oss-
c4 fra gymgrossisten!
