God kveld kjære venner!♥️
Den siste tiden har vist meg at man alltid skal følge magefølelsen sin, om noe ikke føles riktig, om magefølelsen din sier at noen ikke er bra for deg, så lytt! 🌹 for den har som regel alltid rett. Vi alle kommer vell til ett punkt der man ikke har lyst å lytte til hva den forteller, der vi fornekter og benekter alt den vil si oss, der det føles så smertefullt å skulle ta ett oppgjør slik at vi bare unngår det og lar være å ta kampen. ♥️
Det som ikke synes utenpå meg er at jeg er vant med å bli hugget i ryggen, jeg har vokst opp i ett miljø der man ikke kan stole på en sjel og hele livet mitt har formet meg til å utvikle noen antenner jeg noen ganger føler er en forbannelse.
Mange av tingene jeg har opplevd makter jeg ikke en gang å få ned på papiret, mange av tingene har jeg bare fortalt psykologen som jeg gikk til i flere år de første årene jeg var rusfri. Mange av tingene er så stygge, at jeg ikke orker å tenke tilbake på dem.♥️
Jeg leser mennesker, situasjoner og antennene mine har vært en del av meg som jeg har prøvd å legge litt av meg. Det er ganske så travelt å ha disse antennene iblant, dem jobber på spreng i underbevisstheten og noen ganger hadde det faktisk vært greit med en “pause”. 🤭
Jeg bruker antennene mine i jobb, jeg bruker dem til å spotte om noen har ruset seg, jeg har hatt antennene mine helt ifra jeg var liten og levde med en pappa som ruset seg, antennene er en del av meg.
Om jeg ikke kan stole på ett menneske så sier hele kroppen ifra til meg, jeg vet når hugget kommer, jeg ser det lang tid i forveien og vet dere hva? det gjør ikke så vondt, når man ser tingene komme.
Det siste året har vært tungt for meg, det har skjedd ting på løpende bånd og jeg har prøvd å henge sammen i en hektisk hverdag.♥️
Ja, jeg skal være ærlig med dere…
Jeg kom til ett punkt der jeg nesten ikke maktet å leve lenger
Det var liksom ikke slik at jeg hadde lyst å dø, men jeg maktet ikke å stå i alt jeg stod i fordi jeg følte meg helt aleine🌹
Jeg kunne ikke ta med meg noen inni det jeg stod i, jeg kunne ikke prate med noen om mange av tingene som skjedde og jeg kunne for all del ikke delt noe slik jeg deler her inne.
Jeg hadde ingen jeg stolte på, man har ikke lyst å ta inn hvem som helst når ting er mørkt.
Jeg har vært deprimert, jeg har mistet gnisten min og når man i tillegg føler at man ikke har noen som ønsker deg noe godt så blir det belastende.
Etter 18år i dritten, der jeg har levd ett liv de fleste slipper å forholde seg til.♥️
Etter å ha karret meg tilbake til ett akseptabelt liv, så skal jeg faktisk ha det godt i det livet jeg lever. Jeg vet liksom ikke hvordan jeg skal formulere poenget mitt, men jeg skal heller være aleine enn å være omringet av falskhet og når noen viser deg hvem de er, tro på det og gå videre.
Jeg er klar for å være åpen for nye vennskap, åpen for hva livet har lyst å bjuda på, jeg er åpen for å klare å stole på mennesker så lenge antennene mine ikke går amåkk, for da har dem som regel rett 😅
Jeg vet hva jeg fortjener, og mye av dette er skikkelig ufortjent men jeg er glad for alt som har skjedd. Når man står med møkka opp til halsen så utvikles man som menneske og jeg er glad for alt jeg får lære.
Dette ble ett langt lenger innlegg enn jeg hadde tenkt, men det føles godt å lette litt på trykket. ♥️
Oppi alt tankekaoset fikk jeg telefon ifra mamma i dag. Hun er innlagt på sykehus og kommer ikke hjem før på mandag. Det har satt litt stemninga i dag.
Ha en nydelig fredagskveld venner, det skal vi ha! 😁🌹
👇Liker du denne bloggen?
Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 5600 medlemmer følger allerede!
Meld dere inn og følg oss videre ❤️
Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁
her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
