Annonseinnlegg
Tankene mine går til mine kamerater som har tapt kampen mot rusen, som har kjempet til siste åndedrag. Gjerne så syke at dem ikke har vært tilstede den siste tiden på denne jord.
Det er vanskelig å gå videre når mennesker på din egen alder, som du elsker så høyt går bort. Det setter store vonde sår i sjelen, og en kunne ønske en kunne gjort mer, stoppet det, reddet dem eller av og til kunne blitt med dem til himmelen.
Det er så mange, det blir så vondt og kraftig. Mennesker på min alder skal ikke dø, dem skal leve til dem blir gamle, sammen med meg. Vi snakket jo hele tiden om denne fremtiden, uannsett hvor ruset vi var. Det var aldri planen att det bare skulle være jeg som fikk leve videre, det er jo som russisk rulette dette, det kunne så lett være meg. Jeg ruset meg jeg også med mine kamerater.
Mange begravelser klarte jeg ikke å gå i, rett og slett for å skjerme meg selv. Ikke har jeg noen tro på at dem vil komme i min heller.men det har blitt så stort antall at jeg bare ikke klarer å ta farvel i en seremoni lenger.
Jeg har knukket fullstendig i en kirke før, grått hysteriskt og flaut (tenkte ikke på at det var flaut før etterpå), men det gikk plutselig opp for meg at kameraten min som jeg snakket med hver eneste dag via messenger, som jeg virkelig hadde fått ett så sterkt vennskap med før han døde, faktisk ikke kom hit og laga nachos og tok seg en øl med meg lenger. Ikke lenger skulle jeg få gleden av intelligensen, musikken og den møøørke humoren.
Det er så mange at det er vanskelig å ta det innover seg. Det er ofte jeg tenker på en gammel venn, også kommer jeg på at personen er borte. Hjertet mitt hopper en ekstra gang når hjernen kobler det. Og det er trist.
Jeg er så glad for å ha kjent dem, men vi fikk så liten tid, og mange er så tragiske.
Jeg tenker på dere hver eneste dag, og da tar jeg ikke i. Og dere hjelper meg også nå, når jeg trenger styrke. Jeg ønsker å gjøre dere stolte av meg, at jeg var en av dem som klarte meg, og klarte å nyte av dette livet som vi kalte normalt, men hatet ordet normal.
Jeg ønsker å vise att noen klarer seg, det er så meningsløst att så unge mennesker bare dør bort, uten å klare dette livet her. Dem blir bare husket for det dem gjor da, og ikke får den tjangsen jeg nå har til å forandre meg å bli husket for noe mer enn de dårlige ryktene og den dårlige oppførselen som IKKE var deres feil. Det var bare rusen, og det er vanskelig for noen å se forskjellen på personen, og rusen som styrer dem.
Jeg er en stemme for dere også.
Jeg lyser fred over deres minner <3
Gymgrossisten med c4!
