Å snakke om barndom med rus og angst

Det er atter en ny dag og jeg føler meg lettere, jeg klarer ikke å forklare det på andre måter. Det er som byrder har lettet og jeg har klart å nærme meg temaer som jeg har unngått hele livet mitt. Jeg blir sterkere av dette, jeg har godt av å komme utav komfortsonen min, og denne bloggen skal jo ikke handle om at alt er perfekt hele tiden. 

Vi mennesker skal være så perfekte hele tiden, vi skal ha alt på stell og ha kontroll over egne liv, og om det skjer noe innad i familien så skal det ikke utfor disse 4 veggene våres, vi skal verne om privatlivet til de grenser at familier går i oppløsning og mennesker sitter igjen med traumer resten av livet fordi vi mennesker skal klare oss sjæl! 

Slik var jeg før! Jeg holdt alt inne, uannsett hva det gjaldt, og vernet om fortiden min til de grader at jeg selv satt og kuttet meg selv for å få ut denne psykiske smerten inni meg, jeg fant trøsten i rusen, en flukt fra virkeligheten, men nå ønsker jeg å aldri igjen søke flukten. Jeg er vant med å ta snarveien ut av dette livet når det er vanskelig, jeg sammenligner det med en karusell, og når det blir for heftig så hopper jeg av og ruser meg, fordi det er dette jeg er vant med og føler meg trygg med.

Dere kan sikkert tenke at jeg henger ut mennesker, og forteller ting jeg burde holde for meg selv, men alle disse historiene må ut for at jeg kan leges, og historien hadde ikke blitt komplett uten. Jeg føler meg mindre skamfull i dag, og det har tatt meg lang tid å en gang tenke tanken å dele så groteske historier fra fortiden min, det har kostet meg dyrt, det skal dere vite, men det har fungert på ett vis jeg ikke klarer å ta på og ikke ser. 

Jeg har opplevd ting mennesker ikke skal behøve, nå bruker jeg disse tingene til å spre ordet, få fokus på rus og vise andre at det faktisk er en vei ut om du ønsker det nok, jeg har en tung bagasje, men den blir lettere og bære når jeg får delt det, fortalt hvordan det har vært, og plassert brikkene i livet mitt slik at jeg selv kan forstå hvordan det kunne gå så ille med meg. Barn og rus har ingenting med hverandre å gjøre. 

Livet mitt var ødelagt helt ifra starten, og jeg tror åpenhet og ærlighet hadde hjulpet meg helt ifra starten, men vi bor på bygda og her skal vi ikke snakke åpent om hvordan vi egentlig har det, og om noen spør så går alt bra, alltid. Jeg er lei av å bære på dette aleine, jeg ønsker ikke å være som alle andre, og jeg nekter å fortsette å betale for det andre har gjort mot meg. 

Tusen takk for at jeg får lov å tømme meg til dere, jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten. Meld dere gjerne inni gruppa mi på facebook, der jeg legger ut alle innleggene mine om dere ønsker å følge meg videre! Det er litt komplisert med den følgeknappen min nederst i hjørnet, men på facebook er det lettere 🙂

Barndom i rus skal ikke prege livet mitt for alltid

Reklame | Ellos.no

Disse tingene jeg har skrevet om og åpnet meg opp om i dag, har jeg aldri fortalt til noen før, og ingen av mine nære venner har visst hva som skjedde den gangen da jeg voks opp. Mange klager over sin barndom, og jeg har alltid holdt munn om min, fordi denne skammen og disse sårene har vært helt forjævlig vanskelige å åpne igjen, men jeg tenker jeg må gjøre det for å klare å komme meg videre. 

Jeg anser fortiden min som små bomber som ligger i underbevisstheten og plutselig smeller, de kan komme fra intet og ødelegge alt, og alltid før har det ført til rus og enda større problemer, det nekter jeg å la det gjøre denne gangen. Jeg skal gruble ihjel disse traumene, og analysere dem helt til dem ikke er skadelige lenger, som jeg har gjort med de hundrevis av andre jeg har delt på denne bloggen. 

Det høres sikkert helt sprøtt ut, at når jeg har blogget om en ting så klarer jeg å legge det bort og aldri tenke mer på det igjen, og om noen hadde fortalt meg noe slikt hadde jeg overhode ikke hatt noen tro på det! Tingene blir enklere å forholde seg til, og når jeg har sagt dem høyt så er dem ikke så farlige lenger. Jeg detonerer bomber når jeg får åpne meg for dere her på åpen blogg, og jeg forstår at noen tenker at jeg deler altfor mye, og blottlegger meg så til de grader at jeg kommer til å angre en dag, men hva skulle jeg ellers gjort? Skulle jeg fortsette i den duren jeg har kjørt hele livet, og gått på smell etter smell og ødelagt meg selv? Ikke faen ødelegger jeg meg selv lenger, med ting som andre har påført meg og som har vært urettferdige. 

Jeg står for alt jeg har gjort, det er min feil at jeg rusa meg, jeg mista barna fordi jeg ikke kunne ta vare på dem, og jeg er ansvarlig for at jeg falt utenfor samfunnet og aldri fant dette aksepterte livet som alle forventet jeg skulle få. Jeg rota det til! Men jeg har aldri gjort noe med viten og vilje, og aldri behandlet noen dårlig fordi jeg har vært ett dårlig menneske. Utgangspunktet mitt var så jævlig dårlig og jeg ante ikke bedre…. jeg visste rett og slett ikke bedre, men nå vet jeg. 

Det kommer til å gjøre vondt resten av livet mitt, alle disse tingene som sitter så dypt inni meg, disse tingene som ble ødelagte allerede fra begynnelsen. Jeg tror tilliten min aldri vil bli normal, men den kan bli bedre, og det er noe jeg jobber med hver eneste dag. Selv nå når vi skal gifte oss, og jeg vet hvor jeg har min kjære, venter jeg bare på å bli forlatt enda en gang helt plutselig, og jeg tror jeg aldri vil slutte å være redd for å miste alle rundt meg, fordi alle har dratt før. Jeg visste ikke hva ekte kjærlighet var før jeg traff min kjære, det har aldri vært noen som har behandlet meg med respekt og virkelig elsket meg, jeg blir stadig overasket over at han fortsatt er med meg, fordi jeg alltid vil tvile på kjærligheten. Jeg har alltid søkt etter å bli ønsket, så jeg har lagt meg ned med mennesker jeg overhode ikke har likt, bare for å få denne anerkjennelsen av at noen vil ha deg. Det høres sykt ut, men dette er realiteten når man opplever å være uønsket. Jeg har alltid følt meg ubetydelig og som en dritt på jord som bare opptar plassen, jeg har alltid hatt ett inderlig ønske inni meg om å dø og forlate denne verden, og jeg kommer nok alltid til å tvile på om jeg er god nok, flink nok, pen nok eller klarer nok, selvom jeg vet jeg er mer enn så nok for dem som er glad i meg.

Jeg kan få 1000 kompliment og en liten kritikk, og jeg henger meg oppi den ene. Jeg kommer nok alltid til å gå i svart om jeg tror noen kommer til å slå meg, og jeg går alltid inni meg selv om jeg opplever avvising. Jeg er skadet av fortiden, og mange ting kommer til å være der for alltid, men jeg ønsker ikke at fortiden min lenger skal definere meg som menneske, jeg vil utav denne tvangstrøya som kuer meg og gir meg en intens følelse av skam og ubetydelighet. Jeg har så mange sår som ennå må gro, men litt etter litt klarer jeg og åpne meg, lege disse sårene og gå videre.

 

Tusen tusen takk for støtten i dag folkens <3 uten dere, ingen meg! Meld dere gjerne inni gruppa mi på facebook som heter tilbaketillivet og følg med på det spennende som jeg legger ut der! Dere kan også følge bloggen igjennom bloglovin nederst i hjørnet ved å bare registrere navn og e-post 🙂 det er en innviklet løsning, men den eneste desverre.

 

Ellos//Ellos//Ellos

Født inni rusen og alt som følger med

Reklame | Ellos.no

I dag har jeg gjort noe viktig, noe helt spesielt for meg selv, og bare for meg selv. Jeg har klart å begynne å nærme meg følelser som jeg har unngått for alt det har vært verdt hele livet, og hver gang jeg har nærmet meg har det endt i bulder og brak. Det ligger latent under overflaten, det ulmer der, og jeg har dårlig erfaring med uoppgjorte saker. Jeg har tatt ett valg i dag, ett viktig valg for fremtiden. Jeg nekter å bære med meg videre denne skammen og angsten som fører med, på grunn av ting jeg faktisk ikke var ansvarlig for. Jeg var ett barn og ett barn skal ikke oppleve slike saker. Punktum. 

Jeg har valgt å være åpen ærlig og rusfri, og har bladd ut hele privatlivet mitt på åpen blogg, og vært i aviser for å fortelle hvem jeg er, denne historien er ikke komplett uten starten, det blir feil å utelate den viktigste perioden i livet mitt, den som dannet den jeg er, og kan forklare hvorfor ting har blitt som det har blitt. Mange tror rusmisbrukere velger det livet selv, at dem går inni det med åpne øyner, men for meg var dette like naturlig som å spise eller gå på do. Jeg gjor bare det jeg hadde sett alle gjøre, og alkoholen var en naturlig del av livet. 

Mitt største ønske er at barna mine skal lære av min historie, og ikke repetere den. Jeg ønsker å bryte denne kjeden av rus og problemer, for dette går i arv og det skal jeg bekjempe med all kraft. Jeg lærte ikke av alle episodene med min egen pappa, og nå ønsker jeg å gjøre noe med historien min. Det ville være synd om så mange feil ble begått uten at noen kunne lære av den, plukke opp småting av det jeg skriver og faktisk ta det til seg, og endre seg. Jeg klandrer ingen, jeg har lært å leve med det som har skjedd, og har tilgitt for lenge siden. Herregud jeg gjor det samme mot mine barn, jeg valgte rusen foran dem, jeg har ingen grunn til å dømme for egen oppvekst.

Jeg kunne bare ønske noen såg meg, plukket meg opp og gjor noe med situasjonen min, både på skolen og ellers. At noen såg hvor mye jeg egentlig behøvde og åpne meg om alle disse tingene og usikkerhetene rundt meg. Jeg ble gravid som 15-åring, etter en slik oppvekst. Jeg ble kastet inni voksenlivet, uten å vite noe som helst.

Da rusen kom snikende inni livet mitt, hadde jeg ingen motstandskraft, og jeg fant noe jeg manglet inni meg. Plutselig fikk jeg en stemme, jeg fikk venner å drikke sammen med og jeg følte meg som en del av noe. Mobbeofferet og taperen ble plutselig sett av mennesker som var mye eldre enn meg. Narkotika kom inni livet mitt, og jeg som hadde gått med en holdning om at alle narkomane var avskum, og ikke betydde noe, at dem var mislykka og hadde valgt dette selv, ja jeg skjemmes over egne holdninger, men jeg selv hadde drevet en kristen nattkafe, og det var ingenting som skulle tilsi at jeg selv ville sitte med sprøyta i hånda noen år senere. 

Ingenting i livet mitt da var unormalt, jeg hadde to barn og var i fast forhold med barnefaren, alt var en idyll, men så startet jeg å drikke da han dro i fengsel for noe lite. Dette var starten på alt, og jeg ble for alvor hektet på denne rusen som fikk personligheten min ut, og jeg turde å åpne kjeften etter ett liv i taushet. 

Jeg tror rusen tok meg ifra første slurken, jeg ble forelsket, helt bergtatt og hadde det så deilig når jeg var rusa. Jeg glemte barna mine, og startet å gå mer og mer ut, og møtte selvsagt mennesker som drev med kraftigere saker. Jeg ble forelsket i en narkoman, og da var veien kort for ei jente som meg, uten selvtillit og troen på noe som helst i verden. ALDRI hadde jeg trodd at jeg ville bli rusmisbruker, og gå i de samme skoene som min far.

Jeg håper noen kan dra nytte av mine dyrekjøpte erfaringer, og at det kan hjelpe noen. Jeg blottlegger ikke sjelen min uten nytte tenker jeg, og at jeg får lov å tømme meg for alle disse tingene er forfriskning for meg. I alle disse årene har jeg gått med alle disse tingene og bært aleine, og nå føler jeg at jeg blir lettere for hver dag som går! 

Fremtiden er lysere enn noengang, og jeg har så mange givende ting å fylle hverdagen min med. Det viktigste for meg er å være og forbli rusfri, uten å føle at livet er tomt uten. For meg er livsgleden og denne sjelefreden noe jeg setter øverst, og jeg tror jeg har funnet veien mot min egen lykke, på tross av en fortid som fortsatt ligger der og ulmer.

 

Følg gjerne bloggen ved å trykke på bloglovinlinken nederst i venstre hjørne! Da hadde jeg blitt kjempeglad! Jeg har også en gruppe på facebook som heter tilbaketillivet som dere kan melde dere inni 🙂

Saint Tropez//Twist & Tango//Whyred

En barndom preget av angst, bekymringer og skam

Reklame | Ellos.no

Endelig har jeg klart det, endelig klarer jeg å skrive om dette, og jeg føler jeg er på vei ett sted. Jeg har gått igjennom alle traumatiske opplevelser, pint meg selv igjennom historiene gang på gang, men når det kommer til barndom og da jeg mistet barna mine stopper det opp. Jeg er redd for å henge ut noen, for foreldrene mine har virkelig gjort det dem har kunnet med det dem har hatt, og jeg tenker at dem ikke visste bedre. 

Jeg har fått så mye kjærlighet! Jeg har blitt overøst med både det og penger ifra pappa som kjøpte seg fri. Men disse minnene må bare ut, for at jeg skal kunne leve ett liv uten å ta med meg disse traumene videre. I fare for å sprekke selv og ødelegge mer, så trenger jeg å få ut disse tingene som har plaget meg i alle disse årene, uten å henge ut foreldrene mine, eller krenke noen. 

Jeg har faktisk ikke ett eneste minne av pappa edru, før jeg ble voksen. Før jeg selv fikk barn, og han satte korken på flasken har jeg faktisk ikke sett han som jeg husker edru, foruten da han hadde seg en periode på Valdresklinikken. Han hadde bestemt seg, han ville kutte alkoholen, og vi trodde på han. Jeg husker jeg var i gata, og skulle opp til pappa der mamma var på besøk, jeg husker han ringte meg etter å ha vært edru ett halvt år, og da jeg tok den hørte jeg momentant att pappa hadde drukket. Jeg har opparbeidet meg ett instinkt, som forteller meg når han drikker eller ikke, og det ligger latent i kroppen. Pappa kan være edru i 3år, og jeg merker det på sekundet om han sprekker. 

Jeg husker også en barndom som var preget av å vente, for pappa var sjømann og kunne være ute i 6mnd i strekk. Jeg husker en gang at han ringte hjem, og fortalte at denne gangen skulle bli anderledes, og han skulle komme hjem til oss isteden for å gå ut og drikke med en gang han kom i land. Jeg husker dette savnet etter pappaen min, og iveren idet jeg visste han kom hjem, men jeg endte alltid opp med skuffelsen. Jibben og gjengen var viktigere, det kom alltid før alt, også meg. 

Jeg har kunnet to nummer helt siden jeg kunne å trykke inn tastene på telefonen, det er til taxi og Jibben. Og jeg har vært på leit etter pappa en million ganger. 

En gang da jeg bodde på Byrkjelo ett år fordi mamma skulle gå skole, dro jeg på besøk til Måløy og pappa. Forventningene var så store, fordi jeg opplevde grov mobbing av en som var mye eldre enn meg, jeg husker ennå hvor tung han var da han satt oppå meg og slo snø i ansiktet mitt. Jeg husker logoen på vinduene på bussen, og det har satt seg i meg som ett dårlig minne, fordi logoen inneholdt navnet til denne gutten/ungdommen. Dere kan tenke dere at denne turen var en vei utav torturen på Byrkjelo. Da jeg ankom Måløy gikk jeg som avtalt innpå butikken og brukte telefonkiosken der til å ringe til pappa. Men han tok ikke telefonen. Som ett barn var dette traumatisk, jeg kjente ingen der, og var helt aleine, og jeg brukte alle mine penger i denne kiosken uten svar. Heldigvis fikk mamma ringt til ei venninne av henne og jeg ble hentet der jeg stod med bagasjen og med gråten strømmende. Pappa hadde sovnet og glemt meg. 

Det som sitter lengst inne, er at jeg opplevde all denne mobbingen på skolen, og hjemme gikk jeg med dette store ansvaret på skuldrene mine. Jeg visste aldri hva som kom rundt neste sving, og det fantes ingen rutiner eller trygghet. Plutselig kunne verden stå i brann rundt meg. Jeg gikk med en fryktelig frykt hele tiden, jeg følte andre kunne se på meg hva jeg bar på, og var livredd for å bli avslørt. Jeg har alltid vært den type som hadde en fantasivenn jeg kunne fortelle alt til ifra jeg var veldig liten, og faktisk helt til jeg begynte på ungdomskolen. 

Jeg har alltid vært den som har stått utenfor, blitt en bekjent men aldri venn, og jeg har blitt mer og mer lukket jo mer og mer svikt jeg har opplevd. Kjærlighet har aldri vært en normal del av livet, sex har vært forbundet med tvang og plikt, og ekte vennskap fantes ikke. Jeg har blitt kald i prosessen, liten tillit til verden rundt meg og fryktelig aleine om alt. Jeg har problemer med å knytte meg til mennesker, fordi jeg er vant med at dem forsvinner og jeg føler ingen forstår hvorfor før jeg forteller historien min. Ikke mine nærmeste venner en gang vet dette, men jeg føler det er på tide nå og sette fri alle disse tingene som preger meg både personlighetsmessig og følelsesmessig. Det er vondt som faen og skrive dette, jeg føler meg som det barnet igjen, men jeg må for å få fred i sinnet mitt og sjelefred. Alle disse tingene kunne knekt meg, men jeg har kommet meg styrket utav det, og jeg ønsker å bruke dette til å bli ett bedre menneske, og hindre at andre må oppleve det jeg har måttet gå igjennom.

 

 

Følg gjerne denne bloggen ved å trykke på bloglovin-knappen nederst i venstre hjørne! Eller meld deg inni gruppen tilbaketillivet på facebook! <3 love u all 

 

En ødelagt barndom

Reklame | Ellos

Hele mitt liv har handlet om å skjule seg selv, aldri åpne seg for noen som helst, og alltid holde ting inne og for seg selv. På tross hvordan jeg har hatt det med meg selv og inni meg, har jeg aldri åpnet munnen om noe som helst. Jeg har mange traumer fra fortiden, ja helt fra jeg var liten og fast inventar på alle festene som foregikk. Det skjedde mange ting barn ikke skal oppleve, ting som ett barn ikke kan forstå, og ting som gjør at ett barn føler skam og skyld. Det skal ikke være slik at barnet føler at det må ta vare på de voksne, og dem skal ikke ta ansvaret over på seg selv. For meg har det hele tiden vært viktig å aldri ruse meg sammen med barna mine, det har gått sport i dette, og mine barn har aldri sett meg ta meg en eneste øl! Jeg dro bort når jeg skulle ruse meg, og overlot ansvaret på mine foreldre, dermed var jeg fraværende i morsrollen, og det var helt riktig at jeg mistet ansvaret for barna mine, da jeg ikke klarte å ta vare på dem som en mor burde. 

Jeg er glad barna mine ble tvangsplasserte, jeg er takknemlig for at dette skjedde da det skjedde. Barna mine fikk ingen opplevelser med meg i rusen, foruten at jeg ikke var der for dem, og det er jeg sjeleglad for. Jeg har som barn opplevd at de voksne rundt meg har vært så full at dem har sovnet i parken, skrikende etter meg at jeg var en hore, og da var jeg bare 10år gammel. Den gangen sitter inni meg, fordi jeg ble mobbet på skolen, og dette var på Måløydagene, og jeg var sammen med hele klassen min. Det ble ikke mindre mobbing, for å si det slik, og denne skammen over opphavet mitt ble bare forsterket. Jeg hadde store problemer selv på ungdomskolen og våge å ta med meg venner hjem, fordi jeg aldri visste hvordan ting var hjemme. 

Jeg ble tatt med til bergen på tur, og for ett barn som aldri hadde penger til å reise, var dette noe jeg såg veldig frem til! Gleden over turen forsvant, da jeg gikk sammen med den voksne hele kvelden og leita etter hotell og han var drita full. Jeg gikk aleine med pappaen min som hadde drukket hele dagen, og Bergen by har aldri vært så stor. Vi fikk til slutt komme inni en kjeller under hotellet, fordi eigeren syns så synd på meg, vi hadde tross alt gått innom absolutt alle hotellene, og jeg var sliten. Jeg husker jeg ba pappa om å få meg hjem, jeg ønsket ikke denne turen lenger, som skulle være så gøy! Jeg tror jeg var 6år gammel den gangen. 

Jeg har sett pappa skade seg mange ganger, i fall i jibbenbakken og ved andre anledninger. Jeg har prøvd å røyse han oppigjen siden jeg var 4år. Jeg har syns synd på pappaen min så lenge jeg kan huske, jeg har beskyttet han hele veien, jeg har alltid gått med han i bakhodet mitt. Først nå innser jeg at jeg er en pårørende, med alle disse minnene som faktisk har ødelagt barndommen min. Jeg ble tvunget til å ha voksne tanker i hodet, bekymringer ett barn ikke skal ha. Jeg har hatt dødsangst helt siden jeg var 5år, og jeg har hele tiden trodd at denne angsten var normal. 

Jeg skriver ikke dette for sympati, jeg skriver dette for å vise at jeg i utgangspunktet ikke hadde en nubbetjangs til å få ett normalt A4 liv selv. Jeg har alltid gått med denne uroen i kroppen, mobbingen som knakk meg ned i dritten, og jeg gikk inni voksenlivet altfor tidlig, og uten å forstå verden vi lever i. Jeg hadde ingen trygg base, jeg var det svakeste leddet allerede fra jeg var veldig liten, og ett lett bytte. Jeg hadde null tro på meg selv, og ingen som lærte meg om livet generellt. Jeg måtte klare meg selv, og lære aleine. 

Mamma spør hele tiden hvorfor jeg ikke sa ifra hjemme om mobbingen, og løy til dem. Mitt værste mareritt var at dem skulle få vite at jeg ble mobbet, fordi jeg visste mamma ville lage ett helvete, og jeg fryktet at pappa skulle dukke opp på skolen drita full, eller ringe dem når han var beruset, for det var det som ville skje. Det gikk sport i det å skjule hvor vondt jeg hadde det inni meg, og jeg laga en pakt med meg selv om å aldri fortelle noen om noe. Jeg var livredd for barnevernet og hva som ville skje. Derfor har jeg holdt munn hele livet, og har lukket meg fullstendig.

Nå er jeg voksen, jeg er trygg i meg selv, og jeg vet hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt. Fortiden har preget meg, men jeg er utav dette fengselet nå, og ønsker at flere skal vite hvorfor jeg har blitt rusmisbruker, og hvorfor jeg har oppført meg som jeg har gjort. 

Jeg tør å vedde på at ingen har lyst på livet jeg har levd. Men her står jeg!

 

 

Følg gjerne denne bloggen ved å trykke på bloglovin-knappen nederst i venstre hjørne! Eller meld deg inni gruppen tilbaketillivet på facebook! <3 love u all 

 

Saint Tropez//Twist & Tango//Whyred

Jeg ble antastet da jeg var bare 4-5år gammel

Reklame | Ellos.no

Da er det mandag igjen og helgen har gått vanvittig fort! Jeg ble advart på forhånd at disse helgene ville gjøre det, men plutselig var det over. Jeg sitter igjen med en enorm motivasjon, og om det brant i sjelen min før, så står det nå i full fyr. Det er dette jeg lever og ånder for! Jeg føler rus uten å ødelegge meg selv og jeg føler på en stor takknemlighet.

I dag kommer vi tilbake til virkeligheten, det er her vi skal bruke det vi har lært, og nytte oss av disse verktøyene vi har opparbeidet oss. Jeg skal på nav for noen, og vi skal fikse og styre. Uka er fylt opp med lystbetonte ting og andre ting som jeg må gjøre. Jeg kommer ikke til å gjenta de siste ukene, og kommer til å sile ut det jeg ikke er nødt til å gjøre selv. Helgen har også vist meg at å fokusere på seg selv og sitt også er viktig oppi det hele, det er fort utpå igjen, når alt går bra rundt en og man er for alvor sikker på at man aldri skal ruse seg igjen, kan man plutselig stå der og falle utenfor igjen.

Det er vanskelig å forklare hva helgen har betydd for meg som menneske, jeg har ennå ikke klart å tatt det helt innover meg, men noe har skjedd med oss alle som var der, og jeg skal bruke det videre for å leve dette livet etter disse tre mantraene jeg har i livet mitt. Åpen ærlig og rusfri. 

Det høres ut som tre ord, som vi alle har hørt før, men om man fordyper seg i ordene så innser man at det er harde regler og følge i hverdagen. Og alltid være åpen og ærlig høres sikkert enkelt ut, men prøv å gå i 9 mnd uten å lyge til verken deg selv eller noen andre! Man må være så brutalt ærlig at det gjør vondt, man må ha konfrontasjoner med absolutt alle som fortsatt skal være i livet ditt, og man må gå igjennom en selvransakelse fra helvetet. En ting er å ikke lyge til andre, men som rusmisbruker løy jeg mest til meg selv, og å bryte dette mønsteret har kostet meg dyrt. Jeg har måttet revurdere hele meg selv, forandret på alt og startet på nytt. Å leve med seg selv etter ett langt liv i rusen kan gjøre deg bitter, veldig bitter! Jeg har selv vært borti denne følelsen som kjennes så godt i magen, den spiser deg opp innvendig og ødelegger for fremtiden, og jeg har lært at dette er den farligste følelsen vi kan ha. 

Oppgjøret med fortiden har vært det vondeste, jeg har mistet mye! Barna mine er det værste for meg å prate om, og derfor gjør jeg det så fort jeg får muligheten, jeg har lært at jo mer jeg snakker om det, jo mindre vondt gjør det, og jeg håper jeg en dag kan sitte her og blogge om dem uten denne dårlige sanvittigheten og den vonde smaken i munnen. 

Jeg har opplevd vold på det groveste, jeg har faktisk blitt brukt til å dele ett stort trebord, jeg har også blitt slått når jeg har sovet etter jobb i ansiktet, og blitt kastet bortover gulvet som en bowlingkule. For å ikke snakke om det seksuelle oppi det hele. Jeg har både blitt voldtatt av min beste venn og en jeg aldri hadde møtt før. Jeg har mange arr som aldri blir borte, men etterhvert som jeg jobber med meg selv klarer jeg å legge bort ansvaret fra meg selv, og innser at det ikke er jeg som skal leve videre med disse traumene. Tingene som har blitt gjort mot meg har preget meg, jeg reagerer om noen løfter hånden mot meg, jeg går i svart og i forsvar om jeg føler meg truet, jeg får hjertebank av krangling eller når noen krangler fysisk. Jeg har noen ting som jeg jobber med, for å eliminere disse tingene som før har fått meg til å finne trøsten i alkoholen. Jeg prøver å vokse på tingene som har gjort meg vondt før, og jeg nekter å ødelegge livet mitt fordi en voksen mann følte det var ok og antaste ett lite barn da jeg var liten. Jeg tar tilbake makten over livet mitt.

 

Følg gjerne denne bloggen ved å trykke på bloglovin-knappen nederst i venstre hjørne! Eller meld deg inni gruppen tilbaketillivet på facebook! <3 love u all 

 

Jeg heter Monica, jeg er alkoholiker og narkoman

Reklame | Ellos.no

Jeg er fullstendig tappet her jeg ligger og har akkurat komt hjem etter tidenes helg i Leikanger! Vi inngikk en avtale med en gang vi kom til Måløy om å ikke gjøre den minste ting mer i dag, og at vi offisielt er ferdig. Vi har begge lagt oss til rette i hver sin ende av sofaen i vanlig stil, og har tatt på oss t-shortene vi kjøpte i helgen, nå har vi det chill!

 

 

 

 

Når slike store happeninger skjer, så tar det tid for meg å ta innover meg disse store inntrykkene, og det går gjerne flere dager før jeg innser hva jeg faktisk har fått lov å ta del i. Og denne helgen har vært proppet med disse inntrykkene som virkelig griper meg, og får meg enda mer bestemt på livsvalget jeg tok i desember. Jeg finner dette i andre mennesker, i deres historier og erfaringer, jeg får påfyll når jeg behøver det, og blir mer og mer sikker på viktigheten av å aldri glemme hvor du kommer ifra. Jeg behøver å bli minnet på dette hver eneste dag! Helt alvorlig så har jeg gullfiskhukommelse når det kommer til dårlige erfaringer, og jeg er gjerne det mennesket som må brenne meg ti ganger før jeg gir opp. Jeg trenger en gruppe jeg kan gå til hver uke og pleie denne hjertesorgen rusen har etterlatt seg. Jeg sier ikke at jeg savner rusen, jeg sier bare at en del av meg er borte, og jeg må få lov å være lei meg for det.

 

 

 

Denne helgen har jeg blitt obs på noe jeg har tenkt mye på, men aldri fått feedback på tankene mine. Dette med å romantisere rusen og det den ga oss, jeg innser hvor mye makt våres egne tanker faktisk har på livene våres, og du blir det du tenker. Jeg har sprukket 1000 ganger, jeg har startet å romantisere hvor morro det er å drikke, hvor godt det er med en øl i solen, eller hvor god musikk som egentlig er dritt er når man er rusa. Jeg har gått i denne fellen så mange ganger, jeg har ødelagt for meg selv med mine egne tanker, og er bevisst på dette nå. Denne gangen har jeg ikke en eneste gang romantisert rusen, og jeg har lært meg å tenke tanken helt ut.

 


 

 

Om noen hadde fortalt meg om ett rusfritt liv for bare 1år siden, hadde jeg forbundet det med ett sørgelig uverdig liv aleine, uten venner, uten morro og uten noen grunn til å leve. Å ikke få drikke i helgene? Herregud ja nei da var det bedre å være dø. Helt alvorlig var dette mine tanker! Og jeg husker da jeg prøvde å overbevise ruskuratoren min om at min plan aldri ville være å være helt avholden, for jeg var ung, jeg kunne lære meg og drikke og ha det morro med det. Herregud så naiv og dum jeg var! 

Jeg husker også da vi satt opp en boble, over tingene som ikke var bra i livet, og alt endte opp med å handle om alkoholen, ikke da heller forstod jeg poenget, og jeg syns faktisk synd på dem som har hatt med meg å gjøre i alle disse årene. Det var ingen som skulle fortelle meg hvordan jeg skulle leve livet, og jeg hadde full kontroll! Det var ingen som kunne forstå hvordan jeg hadde det, og psykologer kunne bare dra til helvetet. Ja nei JEG skulle klare meg selv, og hvorfor i huleste skulle jeg igjennom traumeterapi? Aldri i verden skulle jeg grave i dritten fra fortiden, hva i all verden godt skulle komme utav det? Så naiv og blind kan altså rusen gjøre deg, og den eneste reelle frykten du har er at du må gi opp rusen i livet ditt, for da er det ingenting som gir mening lenger. Jeg er så glad jeg har det bedre, and still going strong! Jeg er for gammel til å skylde på at jeg er ung og dum også, og jeg er glad jeg har lært i ung alder, og kunne ønske flere åpnet øynene sine for hva rusen ødelegger <3 

Overskriften er vond for meg… …. den satt langt inne, og jeg kjenner det er vanskelig for meg å omtale meg selv som narkoman. Det er liksom enda mer alvorlig, det er så ekte og rått. Jeg har innfunnet meg med at jeg er alkoholiker, det har jeg visst en stund, og det er helt greit. Men narkoman er vanskelig å svelge for meg, det er ett kapittel i livet jeg har glemt og gått bort fra, og jeg merker det er vanskelig for meg å si til andre at jeg har vært narkoman. Jeg mistet barna mine fordi jeg var narkoman, og når jeg skriver dette, så sitter jeg med gåsehud på hele kroppen. Jeg brukte sprøyte i 1 1/2år for 12-13år siden, og den ble mitt alt når jeg ikke hadde noe igjen.

 

 

 

Det er enklere å skrive at jeg var hard på flasken, enn at jeg satt med sprøyta i hånda døgnet rundt en periode i livet mitt, JEG med sprøyteskrekken langt oppi halsen. . . Jeg vet ikke men dette er noe jeg skal jobbe med fremover. Åpne meg også om disse tingene jeg får fysiske reaksjoner på når jeg snakker om dem, dette er mestringsstrategi for meg <3 

 

 

Følg gjerne denne bloggen ved å trykke på bloglovin-knappen nederst i venstre hjørne! Eller meld deg inni gruppen tilbaketillivet på facebook! <3 love u all 

 

 

 

adidas Originals//adidas Originals//adidas Originals//adidas Originals//adidas Originals//adidas Originals

Vi pakker og drar

                             FOR EN HELG! ❤️

Jeg sitter her og er litt trist fordi helgen har gått så fort! Det har sust forbi og snart er det over. Denne helgen har vist meg hvorfor jeg lever ett rusfritt liv, denne helgen har samtalene gått innpå meg på en helt annen måte, og denne helgen har bevist for meg at det vi driver med faktisk nytter. I fellesskap med andre føler jeg meg best, og jeg vet at jeg har samtlige i ryggen min anytime. Tenk å ha fått en storfamilie på kjøpet? Tenk så heldige vi er, og tenk så mye mer vi faktisk kan utrette til neste år når vi møtes igjen, akkurat her vi sitter nå! 

I gårkveld så ventet jeg til det lengste med å gå og legge meg, jeg måtte nesten bruke fyrstikker for å holde øynene åpne, men det sier litt om hvor givende det er å være sammen med en slik gjeng. Jeg har funnet sjelefreden, denne helgen har vært emosjonell for meg, jeg har grått opptil flere ganger, bare fordi jeg ser viktigheten av det vi gjør hver eneste dag, og denne helgen behøvde jeg virkelig! Tusen tusen takk for at vi får lov å være en del av noe som har eksistert i 50år! Rusettervernet feirer 50år, og vi har hatt en kjempehelg gratis her på Leikanger fjordhotell! Vi har spist mer mat enn det jeg har godt av, og jeg har vært stappmett hele helgen, og det har vært en lett blanding av avslapning og sosialt samvær. Vi har kosa oss fra begynnelse til slutt, og dette gir oss bare om mulig enda mer lyst å være en del av dere herlige mennesker, som har jobbet for å bryte veien for oss som kommer etterpå.

Rusettervernet for meg betydde ingenting, og jeg ante ikke hva det gikk utpå eller hva dem gjor, jeg er stolt over at jeg kan si at jeg representerer noe så viktig, at jeg er en del av noe som er så mye større enn meg selv, og at dere aldri har tvilt på meg, men gitt meg tilliten når ingen andre ønsket å gi meg den. Dette ønsker jeg virkelig å få lov å være med på mange mange ganger til! 

Vi kom hit med full bil, og reiser tilbake med full bil, for vi har vunnet gevinster, så det holder! Laget mitt vant ikke i poeng når det kom til quiz men jammen tok vi igjen på lagnavn, og gikk av med seieren. For meg er det viktig å vinne akkurat den, når IQ-en min ikke alltid er på topp og noe å skryte av! Jeg føler meg en smule fyllesyk i dag, en kombinasjon av rangling og å ha det helt vanvittig morro fører til a blast from the past, men heldigvis så forsvinner den like fort som den kom, og er nok en påminner om hvor jævlig det er å være avhengig av rusen som bare smaker godt noen timer, før helvetet starter igjen.

 

Nå skal jeg spise frukost, selvom jeg er mett etter gårsdagens matmaraton! Og vi skal ha ett møte før vi reiser herfra. Alle inntrykkene må bearbeides og det vil ta tid for meg, men jeg er helt vanvittig lykkelig, motivert og jeg har blitt ett sterkere menneske av denne helgen. 

 

Følg gjerne denne bloggen ved å trykke på bloglovin-knappen nederst i venstre hjørne! Eller meld deg inni gruppen tilbaketillivet på facebook! <3 love u all 

Vi er klare for fest!

Denne dagen har gått sinnsykt fort, og det har vært en lett blanding av læring hygge og avslapning. Jeg hadde sett for meg at det ble en hektisk helg, men for min del har dette vært terapi for sjelen! Hotellet ligger rett ved fjorden, vi kan se de store fjellene rundt, og det høljregnet ikke som hjemme de siste ukene. Vi veksler mellom å være på rommene, og være ute sammen med andre, og disse samtalene oss imellom er verdifulle. Både jeg og Sebastian får noe viktig utav dette, og ikke bare jeg som suger alt til meg. Det betyr noe for meg at også han begynner å se viktigheten av dette fellesskapet og at han får noe utav det også! <3

Snart er vi klare for festmiddag! Og finstasen skal på! Er det fest så er det fest, og jeg gleder meg til basar i kveld og quizzen vi er lovd!  Disse to tingene er saker som ligger nært hjertet mitt ifra før, og slike ting spriter opp hverdagen. Jeg gleder meg til å gjøre det sammen med denne gjengen vi har rundt oss, og bli enda mer kjent med dem!

Man kan føle seg ensom, og man kan føle at man kjemper forgjeves, men i ett slikt fellesskap blir man aldri aleine, og jeg har lært meg forskjellen på dette. I hverdagen kjenner man på dette presset, for jeg har jo laget en enorm fallhøyde for meg selv, jeg har vært over the top åpen om min rusfrihet, i både aviser og igjennom bloggen, så om jeg sprekker så blir det helt vanvittig flaut! jeg kjenner at jeg liker å brenne broer, og gjøre det umulig for meg selv å gå tilbake eller gå på en smell, jeg liker å gå all in, og gjør ting aldri halvveis. Da jeg sluttet med sprøyta for 12-13år siden såg jeg meg aldri tilbake på dette valget, jeg var feed up og virkelig ferdig, og jeg tror at det er slik denne gangen også, bare med alkoholen. Ikke en eneste celle i kroppen min ønsker meg tilbake, og selv nå når vi er på ett hotell med både bar og masse drikke rundt oss, har jeg faktisk ikke tenkt på alkohol en eneste gang. Jeg har ikke lenger plass til rusen i livet mitt. Jeg er ferdig.

Det føles godt og trygt å være så sikker i sin sak, men jeg er ikke naiv, og er smertelig klar over hvor fort dette kan endre seg. Bare på en telefonsamtale kan jeg gå helt i kjelleren, jeg kan få en beskjed jeg aldri hadde sett komme, eller plutselig oppleve en skikkelig livskrise som setter meg helt utav spill. Jeg er ikke ett overmenneske, jeg er så menneskelig du kan få det, jeg er svak som faen når jeg er svak, og sterk som fjellene rundt her når jeg er sterk, men livet skjer, og ting kan forandre seg.

Mitt mål med å reise på slike seminarer, gå i grupper hver eneste uke, møte mennesker som er i samme situasjon som meg, er å tenke ut alle senarioer i hodet mitt, jeg ønsker å være beredt på alle disse uforutsette tingene, slik at jeg kan ha en plan før disse krisene kommer. Man blir godt kjent med seg selv når man er igjennom denne prosessen, altfor godt til tider på godt og vondt, og jeg tenker at dette er min nøkkel til å slippe å sprekke enda en gang i livet mitt.

Jeg orker ikke å svikte barna mine en gang til, jeg makter ikke tanken på å skuffe foreldrene mine og komme hjem og si at jeg nok en gang har falt for denne fristelsen som alltid er der ute, og mest av alt orker jeg ikke å svikte meg selv enda en gang, for denne gangen tror jeg virkelig på dette, jeg kunne ikke vært mer sikker, så om jeg ikke klarer det denne gangen, klarer jeg det aldri heller. Jeg vier mitt liv til denne rusfriheten, fordi uten den så er jeg ingenting.

For bare 9mnd siden, for 283 dager siden låg jeg der i sengen og hadde ødelagt hele livet mitt, jeg hadde null tro på meg selv og alle andre, eigde ingen tillit til noe, og hadde ingen fremtid, jeg og legene trodde jeg ville bli lam, og sitte i rullestol på Kulatoppen resten av livet mitt, og jeg visste jeg skulle dø, og det var helt greit for meg, jeg var ferdig og ønsket ikke mere. Jeg kunne ikke kommet lenger ned, men da åpnet jeg øynene og opplevde den største livslysten jeg noensinne har følt på. Jeg ønsket meg oppav den sengen, ut i verden, jeg hadde ett intenst ønske om å oppleve alle de tingene jeg aldri før har visst jeg ønsket en gang, og jeg kjente ett slikt intenst hat til Tuborg, og kjenner bitterheten hver eneste gang fortsatt når jeg ser denne grønne boksen med skam, dårlig smak i munnen og hele livet mitt i ruin.

Åpen ærlig og rusfri

Følg gjerne denne bloggen ved å trykke på bloglovin-knappen nederst i venstre hjørne! Eller meld deg inni gruppen tilbaketillivet på facebook! <3 love u all