En barndom preget av angst, bekymringer og skam

Reklame | Ellos.no

Endelig har jeg klart det, endelig klarer jeg å skrive om dette, og jeg føler jeg er på vei ett sted. Jeg har gått igjennom alle traumatiske opplevelser, pint meg selv igjennom historiene gang på gang, men når det kommer til barndom og da jeg mistet barna mine stopper det opp. Jeg er redd for å henge ut noen, for foreldrene mine har virkelig gjort det dem har kunnet med det dem har hatt, og jeg tenker at dem ikke visste bedre. 

Jeg har fått så mye kjærlighet! Jeg har blitt overøst med både det og penger ifra pappa som kjøpte seg fri. Men disse minnene må bare ut, for at jeg skal kunne leve ett liv uten å ta med meg disse traumene videre. I fare for å sprekke selv og ødelegge mer, så trenger jeg å få ut disse tingene som har plaget meg i alle disse årene, uten å henge ut foreldrene mine, eller krenke noen. 

Jeg har faktisk ikke ett eneste minne av pappa edru, før jeg ble voksen. Før jeg selv fikk barn, og han satte korken på flasken har jeg faktisk ikke sett han som jeg husker edru, foruten da han hadde seg en periode på Valdresklinikken. Han hadde bestemt seg, han ville kutte alkoholen, og vi trodde på han. Jeg husker jeg var i gata, og skulle opp til pappa der mamma var på besøk, jeg husker han ringte meg etter å ha vært edru ett halvt år, og da jeg tok den hørte jeg momentant att pappa hadde drukket. Jeg har opparbeidet meg ett instinkt, som forteller meg når han drikker eller ikke, og det ligger latent i kroppen. Pappa kan være edru i 3år, og jeg merker det på sekundet om han sprekker. 

Jeg husker også en barndom som var preget av å vente, for pappa var sjømann og kunne være ute i 6mnd i strekk. Jeg husker en gang at han ringte hjem, og fortalte at denne gangen skulle bli anderledes, og han skulle komme hjem til oss isteden for å gå ut og drikke med en gang han kom i land. Jeg husker dette savnet etter pappaen min, og iveren idet jeg visste han kom hjem, men jeg endte alltid opp med skuffelsen. Jibben og gjengen var viktigere, det kom alltid før alt, også meg. 

Jeg har kunnet to nummer helt siden jeg kunne å trykke inn tastene på telefonen, det er til taxi og Jibben. Og jeg har vært på leit etter pappa en million ganger. 

En gang da jeg bodde på Byrkjelo ett år fordi mamma skulle gå skole, dro jeg på besøk til Måløy og pappa. Forventningene var så store, fordi jeg opplevde grov mobbing av en som var mye eldre enn meg, jeg husker ennå hvor tung han var da han satt oppå meg og slo snø i ansiktet mitt. Jeg husker logoen på vinduene på bussen, og det har satt seg i meg som ett dårlig minne, fordi logoen inneholdt navnet til denne gutten/ungdommen. Dere kan tenke dere at denne turen var en vei utav torturen på Byrkjelo. Da jeg ankom Måløy gikk jeg som avtalt innpå butikken og brukte telefonkiosken der til å ringe til pappa. Men han tok ikke telefonen. Som ett barn var dette traumatisk, jeg kjente ingen der, og var helt aleine, og jeg brukte alle mine penger i denne kiosken uten svar. Heldigvis fikk mamma ringt til ei venninne av henne og jeg ble hentet der jeg stod med bagasjen og med gråten strømmende. Pappa hadde sovnet og glemt meg. 

Det som sitter lengst inne, er at jeg opplevde all denne mobbingen på skolen, og hjemme gikk jeg med dette store ansvaret på skuldrene mine. Jeg visste aldri hva som kom rundt neste sving, og det fantes ingen rutiner eller trygghet. Plutselig kunne verden stå i brann rundt meg. Jeg gikk med en fryktelig frykt hele tiden, jeg følte andre kunne se på meg hva jeg bar på, og var livredd for å bli avslørt. Jeg har alltid vært den type som hadde en fantasivenn jeg kunne fortelle alt til ifra jeg var veldig liten, og faktisk helt til jeg begynte på ungdomskolen. 

Jeg har alltid vært den som har stått utenfor, blitt en bekjent men aldri venn, og jeg har blitt mer og mer lukket jo mer og mer svikt jeg har opplevd. Kjærlighet har aldri vært en normal del av livet, sex har vært forbundet med tvang og plikt, og ekte vennskap fantes ikke. Jeg har blitt kald i prosessen, liten tillit til verden rundt meg og fryktelig aleine om alt. Jeg har problemer med å knytte meg til mennesker, fordi jeg er vant med at dem forsvinner og jeg føler ingen forstår hvorfor før jeg forteller historien min. Ikke mine nærmeste venner en gang vet dette, men jeg føler det er på tide nå og sette fri alle disse tingene som preger meg både personlighetsmessig og følelsesmessig. Det er vondt som faen og skrive dette, jeg føler meg som det barnet igjen, men jeg må for å få fred i sinnet mitt og sjelefred. Alle disse tingene kunne knekt meg, men jeg har kommet meg styrket utav det, og jeg ønsker å bruke dette til å bli ett bedre menneske, og hindre at andre må oppleve det jeg har måttet gå igjennom.

 

 

Følg gjerne denne bloggen ved å trykke på bloglovin-knappen nederst i venstre hjørne! Eller meld deg inni gruppen tilbaketillivet på facebook! <3 love u all 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg