Denne dagen har gått sinnsykt fort, og det har vært en lett blanding av læring hygge og avslapning. Jeg hadde sett for meg at det ble en hektisk helg, men for min del har dette vært terapi for sjelen! Hotellet ligger rett ved fjorden, vi kan se de store fjellene rundt, og det høljregnet ikke som hjemme de siste ukene. Vi veksler mellom å være på rommene, og være ute sammen med andre, og disse samtalene oss imellom er verdifulle. Både jeg og Sebastian får noe viktig utav dette, og ikke bare jeg som suger alt til meg. Det betyr noe for meg at også han begynner å se viktigheten av dette fellesskapet og at han får noe utav det også! <3
Snart er vi klare for festmiddag! Og finstasen skal på! Er det fest så er det fest, og jeg gleder meg til basar i kveld og quizzen vi er lovd! Disse to tingene er saker som ligger nært hjertet mitt ifra før, og slike ting spriter opp hverdagen. Jeg gleder meg til å gjøre det sammen med denne gjengen vi har rundt oss, og bli enda mer kjent med dem!
Man kan føle seg ensom, og man kan føle at man kjemper forgjeves, men i ett slikt fellesskap blir man aldri aleine, og jeg har lært meg forskjellen på dette. I hverdagen kjenner man på dette presset, for jeg har jo laget en enorm fallhøyde for meg selv, jeg har vært over the top åpen om min rusfrihet, i både aviser og igjennom bloggen, så om jeg sprekker så blir det helt vanvittig flaut! jeg kjenner at jeg liker å brenne broer, og gjøre det umulig for meg selv å gå tilbake eller gå på en smell, jeg liker å gå all in, og gjør ting aldri halvveis. Da jeg sluttet med sprøyta for 12-13år siden såg jeg meg aldri tilbake på dette valget, jeg var feed up og virkelig ferdig, og jeg tror at det er slik denne gangen også, bare med alkoholen. Ikke en eneste celle i kroppen min ønsker meg tilbake, og selv nå når vi er på ett hotell med både bar og masse drikke rundt oss, har jeg faktisk ikke tenkt på alkohol en eneste gang. Jeg har ikke lenger plass til rusen i livet mitt. Jeg er ferdig.
Det føles godt og trygt å være så sikker i sin sak, men jeg er ikke naiv, og er smertelig klar over hvor fort dette kan endre seg. Bare på en telefonsamtale kan jeg gå helt i kjelleren, jeg kan få en beskjed jeg aldri hadde sett komme, eller plutselig oppleve en skikkelig livskrise som setter meg helt utav spill. Jeg er ikke ett overmenneske, jeg er så menneskelig du kan få det, jeg er svak som faen når jeg er svak, og sterk som fjellene rundt her når jeg er sterk, men livet skjer, og ting kan forandre seg.
Mitt mål med å reise på slike seminarer, gå i grupper hver eneste uke, møte mennesker som er i samme situasjon som meg, er å tenke ut alle senarioer i hodet mitt, jeg ønsker å være beredt på alle disse uforutsette tingene, slik at jeg kan ha en plan før disse krisene kommer. Man blir godt kjent med seg selv når man er igjennom denne prosessen, altfor godt til tider på godt og vondt, og jeg tenker at dette er min nøkkel til å slippe å sprekke enda en gang i livet mitt.
Jeg orker ikke å svikte barna mine en gang til, jeg makter ikke tanken på å skuffe foreldrene mine og komme hjem og si at jeg nok en gang har falt for denne fristelsen som alltid er der ute, og mest av alt orker jeg ikke å svikte meg selv enda en gang, for denne gangen tror jeg virkelig på dette, jeg kunne ikke vært mer sikker, så om jeg ikke klarer det denne gangen, klarer jeg det aldri heller. Jeg vier mitt liv til denne rusfriheten, fordi uten den så er jeg ingenting.
For bare 9mnd siden, for 283 dager siden låg jeg der i sengen og hadde ødelagt hele livet mitt, jeg hadde null tro på meg selv og alle andre, eigde ingen tillit til noe, og hadde ingen fremtid, jeg og legene trodde jeg ville bli lam, og sitte i rullestol på Kulatoppen resten av livet mitt, og jeg visste jeg skulle dø, og det var helt greit for meg, jeg var ferdig og ønsket ikke mere. Jeg kunne ikke kommet lenger ned, men da åpnet jeg øynene og opplevde den største livslysten jeg noensinne har følt på. Jeg ønsket meg oppav den sengen, ut i verden, jeg hadde ett intenst ønske om å oppleve alle de tingene jeg aldri før har visst jeg ønsket en gang, og jeg kjente ett slikt intenst hat til Tuborg, og kjenner bitterheten hver eneste gang fortsatt når jeg ser denne grønne boksen med skam, dårlig smak i munnen og hele livet mitt i ruin.
Åpen ærlig og rusfri
Følg gjerne denne bloggen ved å trykke på bloglovin-knappen nederst i venstre hjørne! Eller meld deg inni gruppen tilbaketillivet på facebook! <3 love u all
