En ødelagt barndom

Reklame | Ellos

Hele mitt liv har handlet om å skjule seg selv, aldri åpne seg for noen som helst, og alltid holde ting inne og for seg selv. På tross hvordan jeg har hatt det med meg selv og inni meg, har jeg aldri åpnet munnen om noe som helst. Jeg har mange traumer fra fortiden, ja helt fra jeg var liten og fast inventar på alle festene som foregikk. Det skjedde mange ting barn ikke skal oppleve, ting som ett barn ikke kan forstå, og ting som gjør at ett barn føler skam og skyld. Det skal ikke være slik at barnet føler at det må ta vare på de voksne, og dem skal ikke ta ansvaret over på seg selv. For meg har det hele tiden vært viktig å aldri ruse meg sammen med barna mine, det har gått sport i dette, og mine barn har aldri sett meg ta meg en eneste øl! Jeg dro bort når jeg skulle ruse meg, og overlot ansvaret på mine foreldre, dermed var jeg fraværende i morsrollen, og det var helt riktig at jeg mistet ansvaret for barna mine, da jeg ikke klarte å ta vare på dem som en mor burde. 

Jeg er glad barna mine ble tvangsplasserte, jeg er takknemlig for at dette skjedde da det skjedde. Barna mine fikk ingen opplevelser med meg i rusen, foruten at jeg ikke var der for dem, og det er jeg sjeleglad for. Jeg har som barn opplevd at de voksne rundt meg har vært så full at dem har sovnet i parken, skrikende etter meg at jeg var en hore, og da var jeg bare 10år gammel. Den gangen sitter inni meg, fordi jeg ble mobbet på skolen, og dette var på Måløydagene, og jeg var sammen med hele klassen min. Det ble ikke mindre mobbing, for å si det slik, og denne skammen over opphavet mitt ble bare forsterket. Jeg hadde store problemer selv på ungdomskolen og våge å ta med meg venner hjem, fordi jeg aldri visste hvordan ting var hjemme. 

Jeg ble tatt med til bergen på tur, og for ett barn som aldri hadde penger til å reise, var dette noe jeg såg veldig frem til! Gleden over turen forsvant, da jeg gikk sammen med den voksne hele kvelden og leita etter hotell og han var drita full. Jeg gikk aleine med pappaen min som hadde drukket hele dagen, og Bergen by har aldri vært så stor. Vi fikk til slutt komme inni en kjeller under hotellet, fordi eigeren syns så synd på meg, vi hadde tross alt gått innom absolutt alle hotellene, og jeg var sliten. Jeg husker jeg ba pappa om å få meg hjem, jeg ønsket ikke denne turen lenger, som skulle være så gøy! Jeg tror jeg var 6år gammel den gangen. 

Jeg har sett pappa skade seg mange ganger, i fall i jibbenbakken og ved andre anledninger. Jeg har prøvd å røyse han oppigjen siden jeg var 4år. Jeg har syns synd på pappaen min så lenge jeg kan huske, jeg har beskyttet han hele veien, jeg har alltid gått med han i bakhodet mitt. Først nå innser jeg at jeg er en pårørende, med alle disse minnene som faktisk har ødelagt barndommen min. Jeg ble tvunget til å ha voksne tanker i hodet, bekymringer ett barn ikke skal ha. Jeg har hatt dødsangst helt siden jeg var 5år, og jeg har hele tiden trodd at denne angsten var normal. 

Jeg skriver ikke dette for sympati, jeg skriver dette for å vise at jeg i utgangspunktet ikke hadde en nubbetjangs til å få ett normalt A4 liv selv. Jeg har alltid gått med denne uroen i kroppen, mobbingen som knakk meg ned i dritten, og jeg gikk inni voksenlivet altfor tidlig, og uten å forstå verden vi lever i. Jeg hadde ingen trygg base, jeg var det svakeste leddet allerede fra jeg var veldig liten, og ett lett bytte. Jeg hadde null tro på meg selv, og ingen som lærte meg om livet generellt. Jeg måtte klare meg selv, og lære aleine. 

Mamma spør hele tiden hvorfor jeg ikke sa ifra hjemme om mobbingen, og løy til dem. Mitt værste mareritt var at dem skulle få vite at jeg ble mobbet, fordi jeg visste mamma ville lage ett helvete, og jeg fryktet at pappa skulle dukke opp på skolen drita full, eller ringe dem når han var beruset, for det var det som ville skje. Det gikk sport i det å skjule hvor vondt jeg hadde det inni meg, og jeg laga en pakt med meg selv om å aldri fortelle noen om noe. Jeg var livredd for barnevernet og hva som ville skje. Derfor har jeg holdt munn hele livet, og har lukket meg fullstendig.

Nå er jeg voksen, jeg er trygg i meg selv, og jeg vet hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt. Fortiden har preget meg, men jeg er utav dette fengselet nå, og ønsker at flere skal vite hvorfor jeg har blitt rusmisbruker, og hvorfor jeg har oppført meg som jeg har gjort. 

Jeg tør å vedde på at ingen har lyst på livet jeg har levd. Men her står jeg!

 

 

Følg gjerne denne bloggen ved å trykke på bloglovin-knappen nederst i venstre hjørne! Eller meld deg inni gruppen tilbaketillivet på facebook! <3 love u all 

 

Saint Tropez//Twist & Tango//Whyred

6 kommentarer
    1. Monica♥️ Du er tøffere enn toget og rører meg langt inn i hjertet. Håper du etter klart klarer å putte alt det vonde i ein sekk og knyte hardt igjen. Tenkjer masse på deg

    2. Du er så flink 💜
      Et barn skal ikke trenge å oppleve det du har opplevd 💜
      Selv har jeg har også mange traumer fra barndommen, og har levd et liv med mye rus, vold og dritt. 😟
      Er nå rusfri på 4 året, og endelig føler jeg at jeg er ferdig med den delen av livet 💜
      Har funnet roen med en snill mann, hund og en pusekatt, men sliter med angst og depresjon og PTSD pga mange traumer.
      Masse lykke til videre kjære deg, mange klemmer fra Charlotte 💜

      1. For en varm kommentar <3 Gratulerer med 4år i rusfriheten! Jeg tenker det er håp for alle, det viser historier som din. Å ta ett oppgjør med fortiden har blitt min kur på det hele, og bloggen hjelper meg vanvittig mye i denne prosessen. Jeg har hørt det første året er værst, og håper det stemmer, for nå legger jeg bak meg 287 dager med livsglede og sjelefred som jeg ikke ante fantes. Lykke til videre, og håper du ønsker å følge denne bloggen videre. Jeg har gruppe på fb som heter tilbaketillivet så det er bare å melde seg inn. 🙂 det nytter! 😉

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg