Dagen har kommet og vi er klare for svar, svar på hvorfor pappaen min plutselig har mistet husken igjen, og har glidd litt og lengre bort fra oss og vikeligheten. Pappaen min er av en typen som aldri går til legen, og unngår det til siste liten, og den smellen har vi gått på før med full kraft. Vi har hatt pappa syk før, ja han var dødssyk, vi er sterke nok til å vite sannheten, men alikevel livredde for svarene vi får.
Jeg har tenkt igjennom hva som kan få meg utpå dette stupet og hvilke ting som kan få meg til å sprekke igjen, og det eneste jeg kan komme på er om noe skjer med foreldrene mine, og i går var det dramatisk med begge to. Mamma ler av det nå, jeg stod der aleine med ei som hadde falt og en pappa og ta hånd av, og hun skratter over alt jeg må oppleve. Det fantes jo ikke morsomt når det skjedde, men etterpå var det jo tragikomisk det hele.
Å styre det som skjer i hverdagen har jeg gitt opp for lenge siden, for her i min verden skjer det litt av hvert, og det har dere fått med dere. Det eneste jeg kan gjøre er å forberede meg mentalt på det meste, stå i situasjonene og lære av dem til neste gang, og det finnes ingen russug i meg. Jeg tror jeg er løsningsorientert til de grader at jeg blir kald når jeg står i kriser, og det er en fordel når krisene bare kastes på meg ifra alle kanter.
Jeg har fullbooket meg hele denne uka, og prøver å multitaske og organisere meg såpass at jeg ikke brenner meg ut på det hele, jeg er ikke vant med å ha ting å gjøre, og dette ansvaret over meg, så jeg har mye og lære meg, og må sikkert gå på en del smeller før jeg lærer.
I dag våknet jeg livredd og dette blir dagen for søking av svar på hva vi har i vente i fremtiden. Det er så vondt når det kommer til foreldre, og man vet ikke hva man skal gjøre. Jeg håper det går bra, og krysser alle fingre og tær for at det går fint med legen i dag. 