I dag er det en tung dag! Og i dag ønsker jeg å ytre meg om noe vi helst ikke snakker så mye om. Når slike ting skjer ties det ihjel, og mange pårørende sitter igjen med en følelse av å være aleine, og uglesett. Det er ikke vanlig å gå bort og kondolere etterlatte etter selvmord, det er mange som ikke finner ord, og isteden for å si noe, så lar vi som regel være. Da min beste venn valgte å ta sitt eget liv, ble det ingen begravelse og ingen fikk ta farvel på den tradisjonelle måten. Jeg har kjent på selvmord nært på kroppen, og har selv stått i situasjoner der å ta mitt eget liv var den eneste løsningen jeg kunne se på problemene mine.

Jeg har mistet mange nære venner, i både sykdom og ulykker, dette er trist og man opplever stor sorg hver gang man mister noen man er glad i, man sørger lenge, men kommer seg videre, men dette opplever jeg ikke i tilfeller der personen har valgt å ta sitt eget liv. Jeg tror faktisk ikke at jeg noengang kommer til å komme over akkurat dette dødsfallet.

Når noen dør i sykdom eller ulykker, så er årsakene så klare og tydelige, og man forstår. Når noen velger å ta sitt eget liv handler det overhode ikke om feighet eller en enkel løsning på problemer. Det handler om at mennesker har vært for sterke for lenge, og trenger en hånd. Jeg vet selv hvordan det er å stå i mørket, være så fortvilet at det eneste man ønsker er å slippe, bli borte og forsvinne for alltid. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mitt mål er at ingen andre skal få oppleve dette! Når jeg er i verden skal ingen stå uten tilbud om hjelp, støtte eller bare en venn. Når jeg er tilstede så skal ingen måtte gå den lange veien aleine, om dem ikke ønsker dette selv. Jeg sitter igjen med en stor anger i hjertet mitt, og tårene mine triller bare jeg tenker på det, jeg føler jeg skulle gjort noe mer eller vært mer tilstede, så hadde det kansje ikke skjedd. Denne angeren og skyldfølelsen kommer jeg til å måtte leve med resten av livet, men for fremtiden skal ingen som kjenner meg være aleine om slike tunge tanker selv. 

Å komme seg videre etter noe slikt er vondt trist og ensomt. Man snakker ikke om slike ting, og jeg har faktisk ikke hørt navnet til vennen min siden han døde. Det skal ties, og glemmes, men jeg klarer det ikke.

I dag skal vi tenne fakler for de 188 personene som har valgt å ta sitt eget liv her i fylket jeg bor i, jeg får 3 stk og tenne lyset for, og jeg håper så inderlig at disse tallene aldri øker. Vi har absolutt ingen å miste, og vi har en lang vei å gå for å hjelpe alle disse menneskene som sitter med en bunnløs sorg i sjelen, vi må lære oss og SE hverandre, slik at vi kan plukke opp disse som sliter. ALLE skal vite at dem har noen, og ingen skal føle seg aleine i samfunnet våres i 2020.

Jeg ønsker en nullvisjon i denne forferdelige statistikken, og dette er en tung dag for oss alle. 

Fokuset på pårørende etter noe så traumatisk som dette er bør økes, dem skal ikke oppleve at det føles skamfullt å snakke om dem man har mistet, dem trenger mer hjelp og støtte, men ikke minst forståelse. Dette er en sorg man må bære med seg resten av livet, og dem trenger ikke bare mennesker rundt seg de første månedene som ved normale dødsfall. Jeg tenker vi har en lang vei og gå, men at samlinger som vi i dag skal delta på, og åpenheten kan endre samfunnet våres når fortvilelsen har ført til slike brå og uventet bortgang.

RIP

Jeg er stum her jeg sitter, jeg har så mange inntrykk i hodet at det bobler over, jeg er skamsliten og på randen til å sovne sittende. Dagen startet halv 7 i dag og jeg har fått så masse informasjon at jeg ikke har plass til mere. Det jeg sitter igjen med er en følelse av tilfredshet, tilhørighet og fellesskap. 

Tanken har gått igjen, tanken om at jeg ikke er aleine om disse holdningene og tankene jeg har rundt livet, men nå vet jeg det for alvor. Jeg vet at om jeg behøver det så er noen en telefon unna, og visst jeg er i skikkelig trøbbel så har jeg mange å lene meg på.

De siste ukene har vist meg at man er faktisk helt aleine også oppi det her, og man må være helt vanvittig sterk i troen sin, og ikke la noen rokke ved den, om man skal klare seg. Når det herjer rundt en og det stormer som værst så kommer alt an på deg selv, og hvor langt du har kommet i denne evige prosessen. Du kan ikke stole på noen andre når det kommer til din egen rusfrihet, og alt kommer an på deg selv og hvor høyt du ønsker den.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er så mange kompliserte saker, og så mange utfordringer og ta tak i, og jeg tror en ikke blir arbeidsledig om man engasjerer for akkurat dette. Jeg kjenner daglig at det brenner i sjelen min, jeg er på vei ett sted og jeg har alltid noe som fanger oppmerksomheten min. Urettferdighet er noe jeg virkelig tenner på alle plugger om jeg oppdager, og det skal ikke mye til for å fyre opp denne jenta om jeg ser noen som blir behandlet urettvis.

Jeg har blitt glad i mine egne holdninger, tankesett og evnen til å sette meg inni andres situasjoner. Min vei er ikke fasiten på hvordan du lever ett rusfritt og lykkelig liv, den fasiten må du lage helt på egenhånd, men jeg er gjerne med på veien. Det er mange der ute som er verdensmestere, og som tror dem vet alt om alt. Jeg ser mine egne begrensninger, og når det måtte ta meg 32år og innse mine egne problemer, så ønsker jeg ikke å stå frem som noe godt eksempel heller.

Alle disse fallgruvene har jeg falt og slått meg i, og jeg har alltid måttet lære på den harde måten, helt fra jeg var liten. Ved å sette fokus på rusfeltet, og utfordringene som man møter på veien, håper jeg at ikke alle trenger å gå i alle disse fellene, men se dem komme og håndtere dem bedre enn meg. For jeg er virkelig ikke ett godt eksempel på noe perfeksjon, jeg med alle mine skavanker og arr i sjelen.

Jeg gleder meg iallfall til å lære meg alt som kan læres om dette komplekse rusfrie livet, og jeg håper jeg kan fortsette å være en ressurs isteden for en byrde for samfunnet rundt meg. Jeg føler jeg tar gigantsteg hele tiden, og prøver å få hodet med meg på utviklingen.. så dere kan tenke dere selv at det kan gå litt opp og ned her 🙂 takk for at dere lytter, og lar meg tømme meg! 

I kveld har vi hatt tidenes møte og jeg er så fornøgd, nå kommer jeg til å sove godt og lenge forhåpentligvis. Det gleder meg! <3 natta

Da var mitt første møte overstått som representant for rusettervernet, og jeg må si jeg sitter igjen med haugevis med inntrykk, meninger og andre måter å tenke på. Vi mennesker fungerer best sammen, også når det kommer til idémyldring, så jeg foretrekker jeg det alle dager i uka! Ting blir satt på spissen og nye ideer popper opp, bakdelene ved sakene kommer frem i lyset og man blir mer reflektert over problemstillingene vi står ovenfor. 

Jeg føler jeg blir smartere og smartere for hver dag som går, og hvordan skal dette ende når jeg nå kan se frem til mange slike møter fremover, der jeg får høre andres historier men også ting sett ifra systemet sin side. Systemet som jeg alltid har fryktet er ikke så skremmende lenger, når jeg forstår dem og ser ting også fra deres side, og jeg tenker at mye av denne avstanden mellom det store systemet og brukerene kan minskes ned bare ved opplysning, og det å ha noen som faktisk står på din side.

Dette er første gangen for meg, og jeg hadde sett for meg ett rolig møte, og i de deilige stolene var jeg redd jeg ville sovne, men dem klarte å holde meg våken og faktisk engasjert og intressert i det dem snakket om. Jeg føler meg bare enda mer engasjert når jeg ser at tanker jeg sitter med faktisk er under arbeid, og kommer. Jeg har gått i min boble og tenkt tanker om når mennesker søker hjelp, hva dem da trenger av systemet som skal ta dem imot, og det er faktisk litt betryggende nå og vite at dem har kontrollen på akkurat dette. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg tenker det er viktig med tverrfaglig arbeid i absolutt alle situasjoner, der alle parter vet hva dem har og forholde seg til, og kan bruke hverandre på områder dem ikke har nok kompetanse, og sjonglere litt for å gi brukerene sine den beste tjangsen her i livet. Det gjelder ikke bare rus, men i alle sin situasjoner, så om en person faller fra så har dem flere å støtte seg på. 

Spesielt i koronatider så ble hull i systemet veldig klare og tydelige, man ser ting som kan bli bedre, men også hva som fungerte. Man kan lære mye av denne krisetilstanden, og kansje ta med seg noen av de tingene vi har blitt flinke på i denne perioden videre når pandemien har rast ifra seg, og vi kan starte å leve som normalt igjen.

For meg er det en fantastisk følelse å bli tatt inni varmen av alle sammen, og spesielt av Eysteinn som har støtta meg både dag og kveld igjennom telefoner og meldinger, jeg kan alltid strekke meg ut etter han om det er noe, og jeg føler ikke spørsmålene mine blir dumme, som jeg ellers ville følt. Vi har funnet en kjemi man ikke får kjøpt for penger, og han er en stor motivator for en nybegynner som meg! Det rare er at han er grunnen til alt som skjer nå, uten han hadde jeg aldri startet en gruppe her, jeg hadde aldri funnet dette fellesskapet og jeg hadde kansje ikke fortsatt vært edru. Man føler seg aldri ensom når man er en del av noe som er så stort som dette, så jeg er uendelig takknemlig for at han har tatt meg under vingene, og faktisk tar meg med på slike spennende ting som denne dagen her har vært! Tusen takk! <3 

Jeg kjenner jeg gleder meg skikkelig til fortsettelsen i jobben i både rusettervernet og i etterverngruppa våres her i Måløy, og jeg er om mulig bare enda mer motivert og engasjert…. det bobler i blodet og det er en viss rus dette her også! En rus som faktisk ikke koster deg noe som helst, verken av penger eller helse 🙂 

Nå må jeg bare svinge meg rundt igjen, og lage til for gruppe i Røde kors huset her i Måløy! Det er en sann glede å yte dette tilbudet, jeg føler jeg gjør noe, en forskjell som jeg kunne ønsket jeg fikk lenge lenge før. Åpen ærlig og rusfri

Jeg våknet halv 6 i dag, så aaaltfor tidlig! Jeg må si jeg var ganske så forvirra der jeg våknet sittende i sengen, etter tidenes party igjennom hele natten. Jeg har våknet flere ganger iløpet av natten, noe jeg normalt ikke bruker og har sovnet igjen og startet å drømme på akkurat samme drømmen.

Alle jeg kjenner var i denne drømmen, selv mennesker jeg har truffet igjennom ettervernet, og dem hadde da ingenting på en fest å gjøre. Det merkelige med denne drømmen var at jeg faktisk ikke drakk! Det bruker jeg som regel i disse sinnsyke drømmene mine, og jeg tar det som ett tegn på at jeg har kommet ett steg videre i denne prosessen.

Normalt drømmer jeg ofte om å sprekke, det å måtte begynne på nytt igjen med å telle dager, og jeg har tilogmed drømt om at jeg har tatt feil glass og sprukket på den måten. Jeg er som regel med på festen men i natt så drømte jeg så tydelig at jeg selv ikke drakk, og jeg føler det nesten som en prestasjon bare det. Underbevisstheten min har klart å fulgt med i virkeligheten, den er nå såpass vant med at jeg ikke drikker, at jeg tar det med i drømmene mine. Jeg for min del er glad denne perioden med drikking om nettene er over, for det var en veldig travel og forvirrende tid. På ett punkt så begynte jeg å lure på om underbevisstheten min ville fortelle meg at jeg aldri ville klare å slutte med rusen, men det stemmer heldigvis ikke.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg kunne sove i mange flere timer til, men jeg valgte å stå opp rett og slett fordi jeg ikke orket å drømme videre om party og stress :). Jeg har en stor dag foran meg med ett spennende møte, og gruppa i kveld! Onsdagene er mine favorittdager, og det er dem som gir meg mest i denne forvandlingen. I dag har jeg invitert ruskuratoren min til å delta for å se hva det innebærer og handler om, slik at han kan anbefale videre til brukere jeg ikke kjenner. Jeg gleder meg til å ta imot enda flere i gruppa våres, og vi er veldig stolte av den! 

Ett par ganger har jeg fått høre dette, spesielt ifra en viss facebookgruppe som nekter meg å poste innlegg, selvom det er helt relevant for tema for gruppen deres. Det virker som noen føler seg truet over en del av tingene jeg vet, og straffer meg dermed med å sensurere denne bloggen her som jeg har blitt så glad i 🙂 

Det er faktisk det største komplimentet jeg kan få, og jeg tar det med meg videre! Det er for meg positivt, det betyr at jeg står for noe som er viktig og som engasjerer også massevis av mennesker. Jeg setter ting ofte på spissen, og uten å henge ut andre mennesker. Jeg føler faktisk at jeg ikke har hengt ut noen en eneste gang, men jeg har på samme tid fått frem ting jeg trenger for å kunne gå videre. 

I mange situasjoner kunne jeg valgt å bruke bloggen til min fordel, og brukt den på en negativ måte, men jeg føler ingen behov for dette. Jeg ønsker at bloggen min skal handle om min reise mot rusfriheten, alle hindringene jeg møter på veien og til opplysning for dem som skal gå veien etter meg. Jeg opplever mange ting som gjør at jeg utvikler meg som menneske, og jeg ønsker å dele.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Å få høre at jeg har for sterke meninger gir meg bare enda mer motivasjon til å fortsette å være ærlig med dere, for jeg har før aldri hatt meninger om noe som helst, og har aldri iallefall følt ett behov for å bli hørt. Jeg har gjemt meg og aldri sagt ifra noensinne, før det har smelt og endt i katastrofe, eller ført til at jeg har selvskadet meg selv oppi det hele. Jeg føler selv at jeg ikke har ett eneste innlegg jeg angrer på jeg har delt, og det sier litt når antallet innlegg er såpass høyt! 841 innlegg om livet mitt, meningene mine og planen videre mot ett godt liv for meg selv og mine.

Jeg kommer til å fortsette og ha sterke meninger, for nå blir jeg faktisk hørt! For første gang kommer meningene mine frem, og andre blir faktisk tvunget til å ta innover seg problemer vi har i samfunnet, men som alltid har blitt kostet under teppet. Jeg akter å bruke stemmen min til holdningsskapende arbeide og endre samfunnet jeg lever i. Så får nesten andre bare tåle disse sterke meningene mine, som endrer synet på verden rundt oss! Alt er langt ifra perfekt, verden er ikke rosa og deilig alltid… det er på tide å få opp blikket og faktisk ta tak 🙂 Og jeg er gjerne med på jobben.

Disse tre begrepene har blitt mine mantra i livet, og etter den dagen disse kom inni livet mitt, så startet faktisk livet for fullt. Det er tre ord som egentlig ikke har betydd noe for meg før. Jeg føler jeg er en del av noe som er større enn meg, og da er det enklere også å holde seg på den rette stien, og jeg føler ett visst ansvar nå, som jeg aldri før har hatt.

Åpenheten har egentlig reddet meg ifra ensomheten, for igjennom bloggen har jeg blitt kontaktet ifra så mange mennesker om genuint ønsker å bli kjent med meg. Jeg har valgt å være åpen om det meste, og ja jeg har sterke meninger som kansje noen ikke liker. Jeg er beredt på å få absolutt alt på denne bloggen tilbake imot meg 🙂

Ærligheten har gjort meg til ett fritt menneske, jeg trenger ikke lenger å grave meg nedi alle løgnene, jeg føler ingen behov for å fortelle en løgn isteden for sannheten, og om noen spør hvordan jeg har det får dem ett oppriktig svar. Ærlighet mot andre er en ting, men det værste har nok vært å være brutalt ærlig mot meg selv! Det er ikke enkelt å granske seg selv inn og ut, og faktisk ta tak i absolutt alle tingene som fortsatt gnager. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Rusfriheten min er unik, den er ekte, brutal og hærlig på samme tid, og absolutt INGEN kødder med den. Folk kan gjøre akkurat hva dem ønsker mot meg, dem kan dømme meg nord og ned på grunn av fortiden min, og ikke finne respekt for meg som person, men om noen truer min rusfrihet så eksploderer jeg. Det er det mest dyrebare jeg eier og har, og jeg krever respekt for akkurat denne. Det er rusfriheten som gjør at jeg nå ikke ligger i en kiste, det er den som har gitt meg denne kjærligheten til meg selv og livet, og ingen kødder med akkurat denne i møtet med meg.

Jeg er eksperten på mitt eget liv, det er jeg som vet best når det kommer til meg selv, det er jeg som vet hva som fungerer for meg selv og ikke, så om noen kommer med råd om hva jeg skal gjøre så lytter jeg høflig, men jeg vet best når det kommer akkurat til dette. Jeg har klart å være edru i 265 dager på pur vilje og egenstyrke, og jeg er faktisk ikke intressert i å bytte taktikk 🙂 

INGEN hadde trodd jeg ville klare dette, helt på ekte. Ikke en gang meg selv! Dette viser at rusmisbruk faktisk bare er ett symtom på psykiske plager, at jeg bare har selvmedisinert meg for disse traumene som jeg nå bryter ned ett etter ett. Jeg går igjennom situasjoner fra fortiden igjen og igjen, og gjør det helt til det ikke skremmer meg lenger, eller kan skade meg. Igjennom livet har disse traumene innhentet meg og fått meg til å flykte i rusen, men nå står jeg i det, føler på det og blir ikke skremt lenger.

Det finnes så mange ting som ville fått meg til å springe på butikken og kjøpt inn kassevis av øl, hver eneste dag kjenner jeg på dette presset det normale livet gir, men jeg velger hver eneste dag og stå i det. Det gjør deg sterkere til neste gang, du blir tryggere i deg selv og blir motstandsdyktig. I hjertet og sjelen min har jeg tatt ett viktig valg, jeg har valgt bort bestevennen min i rusen, byttet ut den sosiale ringen rundt meg, og unngår situasjoner som trigger meg. Det viktigste jeg faktisk har er min rusfrihet, for jeg er død uten den, og det vet jeg så sårt godt. 

I dag skal jeg til psykolog, og jeg har faktisk aldri hørt noen som gleder seg til slike ting, men disse mantraene jeg har i livet gjør det enklere. Før hadde jeg ikke åpnet munnen foruten når jeg skulle si at jeg har det heeeelt fint og alt er strålende, og nå forteller jeg åpent og ærlig om hvordan egentlig denne veien hit har vært, og hvordan jeg skal ta fatt på veien som ligger foran meg uten å gå på smeller underveis. 

Jeg har på en måte blitt min egen psykolog oppi det hele, jeg har faktisk blitt kjent med meg selv på nytt, og jeg tenker at det er nødvendig når man skal stå imot noe så stort som rusen faktisk er. Men jeg trenger psykologen til å sortere, rydde tankene mine og fokusere på de tingene som er viktige. Jeg har stor glede av å faktisk fortelle at jeg tar imot hjelp, for det ville nok absolutt ingen trodd for bare ett par år siden. 

Jeg er på riktig vei tror jeg, jeg prøver meg frem og noen ganger går jeg på en skikkelig smell, men aldri så stor at jeg kjenner på noe som helst russug, heller tvert imot!  Jeg tror faktisk at det er slik livet skulle være hele veien, men jeg har bare rotet meg selv bort. Det er godt å finne tilbake til seg selv, være sikker i seg selv, og faktisk finne kjærlighet til seg selv. Det er først da man klarer å respektere seg  selv nok til å sette seg i førersetet og styre sitt eget liv! 

Dagen i dag startet ganske så brått og brutalt, da min kjære mista bussen og jeg måtte kjøre han. Merkelig følelse at jeg faktisk kan gjøre det! Vi er så fri på en helt annen måte, og om noen hadde sagt til meg for ett år siden at jeg ville sitte her i posisjonen jeg sitter i, hadde jeg bare ledd av dem. INGEN kunne forutse dette! 

Forandringen i livet mitt har vært en helomvending og absolutt alt er forandret. Tingene som var store problemer før er fjernet og eliminert ett av gangen, og jeg har jobbet intenst med meg selv oppi det hele. Jeg sitter her i en leilighet jeg er stolt over, med en ok økonomi som går rundt og har en bil utenfor som jeg faktisk kan kjøre dit jeg vil. Det ser ut som alt bare faller på plass foran meg, og tingene ordner seg på magisk vis, men jeg må huske meg selv oppi alle forandringene og få meg meg selv på disse store endringene. 

Hodet er fortsatt ikke helt på plass, det henger på en måte litt bak i alle forandringene. Når noen ringer meg om noe, så tenker jeg automatisk på om mamma er hjemme som sidemann og om det passer med hennes arbeid om jeg skal gjøre noe. Jeg setter meg av og til i situasjoner jeg overhode ikke har noe med å gjøre, og dem går utover meg selv til slutt, jeg tror jeg er sterkere enn jeg er, og det er ett problem for meg. Jeg har en tendens til å sikte mot himmelen, og sette meg mål jeg aldri vil klare, kjappere enn kjappest. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I en periode var jeg veldig flink til å sette pris på veien mot målene mine, ta en ting av gangen og være stolt over det jeg har klart, men den siste tiden har jeg vært blind for meg selv. Jeg har ikke sett fremgangen min, og sett på alt som en selvfølge når det kommer til prestasjoner og ting jeg aldri kunne drømt om før. 

Det er viktig å huske hvor jeg kommer ifra, og hvor langt nede i kjelleren jeg har vært. Jeg hadde aldri hatt muligheten til alt dette om jeg hadde fortsatt den veien, og å være så bestemt som jeg faktisk er, er unikt og spesielt <3 jeg er en av de heldige! Jeg er en av dem som faktisk klarer å endre seg fullstendig på kort tid, og jeg har hjertet og sjelen min med meg.

Jeg har så mange arr i sjelen min, som fortsatt trenger å leges, jeg har opplevd så mange ting som fortsatt er som store traumer for meg. Bare noen løfter hånden sin mot meg, så går jeg i transe og i svart. Jeg har problemer med tankekjør når det kommer til barna mine, og den dårlige sanvittigheten som alltid er der, jeg håper virkelig at jeg gjør dem stolte nå, og at dem aldri tviler på hvorfor jeg gjør akkurat dette nå. 

Det er så mange ting i livet mitt som driver meg fremover, dem ligger der i bakhodet og gjør at jeg aldri gir opp. Jeg føler meg av og til som den eneste i hele verden med den holdningen og meningen om livet, og det er da jeg får testet viljen min for alvor, og det virker som jeg klarer alle disse testene som har kommet fykende etter meg. For hver eneste test så virker det som jeg blir sterkere og mer rustet til neste gang.

Veien hit har vært kronglete og vanskelig, men har også gitt meg så uendelig masse med glede! Ekte glede uten rusen! Ekte kjærlighet uten nummenhet! Jeg føler meg som ett helt annet menneske, og jeg er ikke lenger redd for å føle, og jeg føler ikke jeg trenger å flykte i rusen når jeg kjenner etter. Jeg behøver ikke å bedøve meg selv lenger, det er ikke skremmende å møte verden lenger, og jeg føler jeg oppriktig er ferdig med alt som handler om rus og det livet jeg har lagt bak meg. 

Dette er den beste følelsen jeg noensinne har opplevd, og jeg øyner håp for at denne rusfriheten ikke bare er en fase i livet mitt, men har blitt en livsstil som jeg ønsker å leve etter. Tenk å være så heldig å få en tjangse til å se hva livet faktisk handler om i en alder av 32år, det er maange mennesker som går livet ut, uten å åpne øynene. 

Jeg lever nå drømmen jeg hadde den gangen jeg satt med sprøyta i hånda, og fantaserte om at dette ble siste gangen, siste gangen jeg sprøyta inn livsgnisten og selvtilliten.

Det er mange grunner til at akkurat jeg har klart det, og jeg tror skjebnen ønsket dette for meg, jeg tror jeg drives av en indre kraft, både i tanker og ved tilfeldigheter. Hele livet har jeg opplevd tilfeldigheter som har hjulpet meg videre, og som har dytta meg i riktig retning. Og nå ønsker jeg å dele en historie med dere! 

Det var Søndags kveld for mange år siden, og kjæresten min og mitt alt hadde gjort det slutt med meg. Jeg hadde akkurat mistet barna mine til barnevernet, og verden hadde fullstendig falt i grus. Jeg ante ingen håp, og jeg var fullstendig aleine i denne verden her. Jeg vet ikke om jeg virkelig ønsket å ta livet mitt den kvelden, eller om jeg bare var fortvilet og maktesløs oppi det hele og behøvde noen. 

Jeg tok meg en tur over broen som er her i byen våres, og den er veldig høy. Tankene var at jeg skulle avslutte livet denne kvelden, men jeg ble bare gående i striregnet. Tankene kjørte i full fart igjennom hodet, og jeg husker ennå denne hysteriske sorgen jeg gikk og bar på, alt var ødelagt, og det var min feil. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg husker jeg banket på med noen jeg kjente, jeg hørte det var full fest inne, og jeg husker også at dem snakket inne og visste hvem det var som banket på, så dem lukket ikke opp. Det var på en måte dråpen som fikk begeret til å renne over, og jeg ønsket oppriktig å ta livet av meg selv, og bare forsvinne. 

Da jeg hadde gått over broen gikk jeg ned i gate 1 og fortsatte ferden videre inn i gata. Utenfor ett pizzarestaurant som var her før stod en eldre mann og stirret på meg. Jeg måtte ha sett gærn ut der jeg gikk ute i flere timer i striregnet. Det var som han såg meg, på ekte.

Når jeg kom nærmere han begynte han å snakke til meg, og spurte om jeg ville være med han inn og få meg en øl, han sa han kunne se at jeg behøvde det. Mannen snakket engelsk og jeg følte jeg var trygg. Jeg med min angst for mennesker, ble trygg på denne mannen. 

Vi ble sittende på dette pizzarestaurant hele kvelden, og han spanderte drikke og en veldig god samtale på meg. Vi snakket om livet, og jeg fortalte. Han var oppriktig intressert i meg som menneske, han sa ting som traff meg, og han ga meg ett så stort inntrykk at det ennå sitter i meg, 13år senere.

På slutten av kvelden ga mannen meg en seddel fra ett annet land, han sa at jeg skulle få denne pengen, om jeg lovde å gå i banken dagen etter og cashe den ut. Jeg måtte love å bruke pengene på meg selv, og tenke på han når jeg brukte dem. Det hadde ingenting å si om jeg brukte pengene på stoff eller alkohol, så lenge jeg brukte det på det jeg hadde behov for dagen etter. 

Jeg hadde ikke lyst å ta imot pengene til mannen, jeg kjente jo han ikke, og vi hadde en stor diskusjon over dette. 

Dagen etter gikk jeg som avtalt i banken, og trodde jeg kom til å få 20kr utav denne seddelen, men dama i kassa ga meg 800kr. 

Aldri før hadde jeg sett denne mannen her, og aldri siden heller. Og jeg er overbevist om at denne mannen var en engel for meg. Jeg var på vei til å ta livet mitt, men han fikk meg over på andre tanker, han ga meg denne seddelen for at jeg skulle holde ut til dagen etter. Vi gjor en avtale om at jeg skulle stå opp tidlig og gå i banken for å veksle denne pengen, selvom jeg trodde det bare var småpenger. Jeg holdt avtalen, og overlevde til dagen etter, jeg tok ikke livet mitt denne kvelden, selvom jeg var veldig nær.

Jeg vet noen kommer til å tro jeg har mistet helt fatningen, at jeg rett og slett har blitt gal, men jeg er overbevist om at denne tilfeldigheten her, ikke bare er en tilfeldighet. På stedet jeg bor på er det ikke mennesker jeg ikke kjenner, iallefall ikke for 13år siden, og jeg har aldri sett han siden. At jeg stolte på han direkte, viser også at han var der for en grunn. Jeg behøvde han akkurat den kvelden, og ellers var gaten helt fullstendig tom for mennesker, det var bare meg og han.

Så sitter jeg her da i stua mi, med pleddet tullet rundt meg og tv-en er svart som natten, nettet våres er også ute så det er helt stille i hele huset. Min kjære har lagt seg i sengen, noe han aldri ellers gjør etter jobb, og stemningen er til å ta og føle på. Jeg sitter og humrer for meg selv, for slik har det altså blitt! Nettet er ute og det blir krisetilstander både her og nede med foreldrene mine. Ingen vet når det kommer tilbake, eller om det i det hele tatt kommer igjen, og plutselig har vi veldig mye tid til overs.

Jeg grøsser når jeg tenker på hvor mange timer i uka som går med på nettet og ikke minst tv-en som står på døgnet rundt, det er ikke mange andre ting man gjør når man er hjemme. Jeg tenker på hvor mange timer jeg bruker foran tv-en og får med meg masse programmer som jeg overhode ikke lærer noe av, og jeg husker faktisk ikke hva jeg har sett rett etter heller. Det er tanketomt og lite utviklende! 

I dag blåser det sterk storm rundt husveggen, og for første gang på mange år har jeg stått i kø på brua fordi den ble stengt. Det river og sliter i huset, og jeg er så glad for at vi akkurat har byttet vinduene, for jeg er redd dem ville falt ut iløpet av kort tid. Vi er vant med dette, vi koser oss når det er skikkelig ruskevær ute, og man kan ikke bo her om man ikke ser sjarmen med det 🙂 det er deilig å sitte inne med kaffekoppen og en helt stille stue. 

Det er i disse øyeblikkene de dårlige tankene ville komt frem, dem som kommer når man sitter helt aleine og ikke har noe å fokusere på, men dem er byttet ut med alle disse tingene jeg er så opptatt av for tiden, og som jeg brenner for. Jeg føler livet mitt er en karusell, men det hjelper meg å dele det med andre mennesker. Jeg føler jeg får sortert når jeg skriver og klarer å rydde tankene og får håndtert dem etterhvert. Det hoper seg ikke lenger opp med negative tanker og frustrasjon, dem blir jeg kvitt mens jeg går denne veien, og bloggen er en viktig brikke i livet mitt.

Egentlig var jeg klar for å legge hele bloggen på hylla, men jeg tenker at motgang gjør deg sterkere, og jeg har måttet rettet motivasjonen min mot dem som faktisk leser og følger med meg på denne veien. Motivasjonen er også at jeg får tømt meg, og jeg får muligheten til å fokusere i hverdagen på de viktige tingene. Jeg får stor glede av responsen åpenheten min gir, fordi jeg aldri har følt meg forstått før. Jeg tenker det er vanskeligere å snakke dritt om noen du kjenner sannheten til :).

Målet mitt er å gjøre samfunnet våres til ett varmere sted å være, åpnere og gi mer kunnskap til dem som ønsker det. Jeg ønsker å dele historien min, for å gjøre ett eksempel utav den. Det hadde vært ille å driti på draget så mange ganger, uten at noen kjente lukten etterpå… historien min skal aldri bli glemt, og jeg ønsker å bruke den til å hjelpe andre i samme situasjon. Det er så lite som skal til, og jeg ønsker å forandre verden en liten smule, bare ved å være meg. 

Takk for at jeg får lov å dele livet mitt med dere, og at dere gir meg tilliten og gjør meg enda mer motivert til å fortsette <3

Før handlet livet mitt om rusen, jeg søkte rusen i alt, alt fra gleder til sorger, jeg drakk bort fortiden min som plaget meg intenst, og jeg drakk bort fremtiden som skremte livet av meg. Jeg gikk rundt med en konstant panikk over alt jeg hadde gjort galt og alt som kom imot meg, jeg var livredd andre mennesker og hvordan dem såg på meg, jeg følte det stod rusmisbruker og mislykka i panna mi. 

Denne panikken over de enkle tingene i hverdagen, som å gå på butikken for å kjøpe den neste dosen, gå på apoteket og stå i kø for å hente angstmedisiner, møte på nav i møter med normale mennesker som ikke kunne forstå situasjonen din uannsett hvor mye dem prøver. Du er utenfor, helt fullstendig på feil vei, og du vet det så godt selv. Man går alltid med en drøm i magen, om at en dag skal du slutte med rusen, rusen har ingen makt over deg, du har full kontroll. 

Å våkne hver eneste morgen med kaos i hodet, panikken på fullt og angsten bare telefonen ringer. Man vet ikke hva man gjor i går, og husker svært lite, og får angst over dette i tillegg til alt annet dritt som har fylt seg opp i livet. Man har mistet alle som minner deg om normaliteten, du har mistet barna dine og selvrespekten din, du har ikke en eneste krone, og regningene hoper seg opp i postkassa, og snart tar dem strømmen din. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Du har gjerne vært i en stor krangel, som alltid, eller vært midtpunktet i en stor konflikt. Det handler sikkert om penger, eller hvem som har gjort hva mot hverandre. Du har mange venner, venner med samme problemer som deg selv, men innerst inne vet du at dem dolker deg i ryggen for en boks med øl anytime. Du er aleine, du har støtt ifra deg familien din, og du ønsker ikke å ta inn andre i livet ditt fordi du føler deg så sinnsykt mislykka. Man mister kontrollen, man blir sint og aggressiv, og alle andre rundt deg tror bare du er ustabil og farlig. Dem ser ikke frustrasjonen som du bærer på, dem ser deg bare når du endelig har fått mot til å si ifra.

Du lærer deg etterhvert å ta imot dritt, ifra absolutt alle. Man får til vane og svelge alle disse kamelene som kommer kastende etter deg, du ser blikkene til menneskene som går forbi deg på gata, og du føler deg tyngre og tyngre til sinns. Det eneste du tenker er at det er bedre om du ble borte, bare forsvant, for ingen i verden trenger deg her, det er sikkert ingen som en gang hadde merket om du forsvant. 

Du tar deg selv i å sitte og se utover sjøen, der du vurderer å avslutte livet ditt, du har tatt imot så mye dritt som du egentlig innerst inne vet du ikke fortjener. Men du er rusmisbruker, og da må du nesten tåle det. Eller hva? 

Når du opplever sjikanering så tenker man at man er tøff nok til å ta imot, man trenger ikke å gråte bare noen slår deg? Du må skjerpe deg og bli litt mer hardhudet, det er jo bare typen din som knuller deg når du sier nei… dere er jo sammen, så det er jo ikke voldtekt… ikke sant? 

Man kjenner en stor sorg over å ha bli behandlet som dritten under skoa til andre, men etterhvert så blir man hard, altfor hard.. faktisk så blir man så iskald at man til slutt ikke føler en dritt. Kan dere tenke dere det? Du våkner mørbanket på ett gulv full i blod, og føler ikke en eneste ting? Man setter seg bare opp og fortsetter og drikke bort det som har skjedd.

Dette fungerer, det er rusen som tar bort alt av smerter, det er den eneste som forblir i livet og som aldri skuffer deg, den tar bort disse episodene som ellers ville knust deg, du blir kald og ufølsom, og det er godt for en stund.