Da er dagen kommet, og jeg skal kjøre helt alene helt til Førde og på sykehus. Før hadde jeg helt vanvittig sykehusangst, som gjor at jeg unngikk det for alt det var verdt, jeg nektet og oppsøke dem, og det er kansje grunnen til at det ble som det ble.

Etter desember har sykehus blitt en rutine, det måtte bare bli det etter så mange måneder med innleggelse, prøver og stikkene deres, ja jeg hadde faktisk ingen årer å bruke igjen da jeg var ferdig, og måtte sendes til intensiven for å ta en vanlig blodprøve. Etter oppholdet på sykehuset og alle kontroller siden, så er det ikke lenger så skremmende dette her med sykehus, og jeg gleder meg egentlig til å se hvordan det står til med dette blodet som ikke oppfører seg normalt. 

Jeg har aldri vært syk i mitt liv, annet enn fyllesyk, så sjokket var stort da det ble oppdaget at blodet mitt faktisk dreper blodplatene mine. Det er disse som gjør at blodet koagulerer og stopper om du begynner å blø. Det var ganske alvorlig en periode da disse platene gikk helt ned i 16, og som skal ligge langt over 200. Det stoppet operasjon av den knekte ryggen, for dem var redd jeg ville blø ihjel under operasjonen, og tiden etter har jeg både tatt en kur med steorider som har forandret hele kroppen min og dens funksjoner, pluss 4 cellegiftkurer. Sistnevnte fungerte for meg, men steoridene ble bare en plage. Jeg krysser alle fingre i dag for at blodplatene mine er stabile som dem har vært en stund nå, og at jeg kan se fremover.

Annonsørinnhold

Ellos: Få 33% på hele bestillingen – og vårplaggene du vil elske

En periode var dette altoppslukende og livet mitt måtte planlegges etter blodprøvesvarene, og alt var usikkert rundt meg. Flere ganger i uka måtte jeg sjekke med blodprøver, og vi veddet faktisk om antallet på vei inn til Førde.. hehe.. 

Det blir en spesiell dag dette her, jeg får møte kreftlegen min som jeg vil si reddet mitt liv den gangen da. Hun var brutalt ærlig med meg, og sa det rett ut akkurat da jeg trengte det. Uten henne hadde jeg nok falt for fristelser når jeg kom hjem, men hun fortalte rett ut at jeg ville dø om jeg gjor det. Av og til trenger man noen som bare sier tingene rett ut til deg, jeg innsåg alvoret på en helt annen måte enn før, og jeg bestemte meg den dagen for å ikke drikke når jeg kom hjem fra det lange sykehusoppholdet. Jeg forteller det henne hver gang jeg møter henne, og føler meg så trygg på den jobben hun gjør for meg. Jeg føler meg i de beste hender når jeg er på Førde sjukehus, og har fått den beste pleien jeg kunne fått.

Jeg får litt flashbacks når jeg skal reise innover, og jeg innser med ett hvor langt jeg har kommet, nå kjører jeg min egen bil og med mitt eget sertifikat, jeg er edru og jeg er langt mer lykkelig nå enn den gangen da. Jeg satser bare på at alt er ok, og at symtomene jeg kjenner bare er innbilling. Wish me luck!