Veien hjem var lang og regnet som høljet ned og den tykke tåka forlenget turen, og det er kjedelig når den vakre naturen dekkes av denne tåken som ødelegger både for sikt og det vakre landskapet våres. Disse elementene førte til at iallefall jeg sakket farten ned og tilpasset meg føret i dag, det gjaldt desverre ikke alle, og tanta mi sa en gang at jeg ikke fikk lov å kommentere andres kjøring før jeg selv hadde lappen i hånden og var kapabel til å vurdere andres kjøreevne. I dag har jeg lappen, og jeg føler en trang til å faktisk ytre meg!
Jeg er ikke uten feil, og jeg gjør sikkert massevis av feilbedømming jeg også i trafikken, men jeg prøver å lære mens jeg prøver å bli en sikker og trygg sjåfør. Jeg har ikke hatt lappen så lenge, men må si at jeg har fått kjørt nok til å vite hva som er forsvarlig og ikke, og situasjonen i dag skremte meg faktisk såpass at jeg må få lov å lette hjertet mitt litt.
Rett før Sandane, der det er trangest og flest svinger kommer jeg kjørende i 60km/t, det er 80-sone så jeg regner med at dem som kommer imot holder det, så dere kan tenke dere det går fort unna! Den første bilen av 3, kommer kjørende MIDT i veibana, og den ville ikke vike. Jeg la meg på fløyta, som jeg har blitt opplært til å gjøre når slike situasjoner oppstår, og først da rykket bilen imot innpå sin side igjen. Jeg måtte legge meg farlig ut, og nesten i grøfta for at han skulle få mest mulig plass til å hindre kollisjon.
Slik jeg oppfattet det satt sjåføren med mobilen i hånden, og hadde fokus på alt annet enn kjøringen, og jeg har dyrebar last i min bil og ønsker virkelig ikke å stå i en situasjon der jeg skader andre mennesker. Jeg tror ikke hjertet mitt hadde tålt det, og min sanvittighet hadde nok blitt knust for alltid om min kjøring hadde ført til skade på andre mennesker. Jeg selv må innrømme at jeg har tittet nedpå mobilen når meldinger kommer eller jeg mottar samtaler, og det er det full stopp med ifra i dag av. Det er en farlig greie, og jeg fikk skikkelig skrekken. Ordene som kom utav munnen min skal jeg ikke gjenta, men det kom noen gloser i noen minutter, og jeg måtte stoppe for å samme meg. Dette vil jeg ikke oppleve igjen, og jeg forstår ikke hva folk tenker med. På en slik strekning, der det er umulig å se hva som kommer imot, det kjører massevis av lastebiler der hele døgnet, tåka var tjukk og det striregnet.
Jeg vet jeg ikke skal kritisere andres kjøring, og heller fokusere på min egen, men i denne situasjonen tenker jeg det er på sin plass å kjefte litt. Vi må tenke på ansvaret vi har når vi har lappen og er fører av en bil, vi må tenke at det faktisk er en drapsmaskin, og du har aldri 100% kontroll bak rattet, slike situasjoner kan skje, og liv kan gå tapt.
Jeg grøsser bare jeg tenker på det
