FOR en natt! Jeg drømmer så fælt om nettene nå at jeg må stå opp midt på natta og ta meg en røyk for å hente meg inn igjen, og for å hindre å fortsette på samme marerittet om jeg sovner igjen. Underbevisstheten er ikke til å spøke med, og jeg ser på drømmeverden som måten kroppen bruker til å bearbeide tilværelsen og dagene på. Gårsdagen var hektisk, morro og litt på kanten spennende for min del, da jeg klarte å miste pappa i Førde by og måtte lete etter han i 2 timer, før jeg fant han utenfor sykehuset, litt skamfull men med godt mot.
I dag går turen til Førde igjen, og det er mamma som skal til pers! Jeg satser på at jeg ikke klarer å miste henne også, for da eksploderer denne bloggen med lesertall og ivrige lesere. Gårsdagen toppet lesertallene mine sine fullstendig, og jeg er en takknemlig frøken som ligger her, og jeg har blitt så glad i dere alle. At en slik blogg når opp, er overveldende, med tanke på hvilke typer blogger som faktisk er populære. Jeg er stolt!
Det er dette jeg håpte på men ikke turde å håpe for mye, jeg føler jeg når frem til dem som faktisk trenger det, og jeg får så mange henvendelser ifra mennesker med en historie. Jeg føler meg beæret som får lov å ta del i manges liv, og jeg ser en gnist som jeg elsker. Uten denne gnisten blir veien lang å gå, og det er så deilig hver gang jeg ser noen på vei utav rusen som innehar denne ekstra lille gnisten som jeg vet dem vil dra så nytte av, når alt kommer til alt. Denne veien blir ufattelig lang å gå aleine, og jeg føler meg beæret som har så mange på mitt eget lag, og i kulissene som heier meg frem hver eneste dag.
Helga ligger der fremme, og jeg prøver så godt jeg kan og ta en dag av gangen, og ikke slippe iveren løs allerede, for å ikke selvpine meg selv igjennom hele uka, men det er vanskelig når jeg vet det snart skjer. Jeg er så glad for at jeg har fått fylle dagene mine slik at ventetiden ikke blir uutholdelig. Bare dem som selv har mistet barna sine til barnevernet kan sette seg inni akkurat denne grugledesegfølelsen, for man vet aldri, og plutselig kan hele samværet bli avlyst. Man står på vent og har blitt skuffet så mange ganger, så man vet man ikke kan slippe gleden fri for tidlig, og man har null kontroll selv over hva fremtiden bringer. 
