Jeg føler en glede når jeg skriver dette innlegget, og en enorm respekt for legene i landet våres, men vil tørre å påstå at min lege er den beste av dem alle! Denne dama har skapt en tillit i meg, jeg som har vært livredd alt av leger og systemet hele livet. Jeg har hele veien følt at jeg har vært i trygge hender, selv da jeg lå på det værste.
Hele historien startet den 18.desember da jeg falt ned trappen hjemme og knakk ryggen min, det ble oppdaget en alvorlig blodsykdom som gjor at legene på Haukeland faktisk utsatte operasjon i hele 3 døgn, der jeg ble liggende å skrike av smerter, og jeg truet med å hoppe fra altanen om jeg ikke fikk operere, men dem turde ikke fordi jeg rett og slett kunne blø ihjel på operasjonsbordet. Jeg ble liggende på Haukeland helt fra 18.desember til over jula, og jeg følte rett og slett at jeg ble plassert der for å dø der, flere ganger. Jeg følte på stresset over å ha hundrevis av leger og sykepleiere og forholde meg til oppå de sinnsyke smertene, jeg ikke unner min værste fiende.
Da jeg ble overflyttet til Førde sjukehus var det som en byrde lettet fra skuldrene mine, jeg var ett steg nærmere hjemme, og vi fikk rom aleine! Dagen etter juleaften ble vi flyttet så vi hadde hele romjula der og nyttårsaften, så den ble feiret på våres vis i hver sin sykeseng, og jeg vet faktisk ikke hva jeg skulle gjort uten min kjære i denne perioden. Det hadde blitt vanvittig vondt å ligge der aleine, og jeg fatter ikke hvor han hentet tålmodigheten ifra. Jeg vet ikke om jeg hadde orket å se den jeg elsket med slike smerter, og i tiden etter for å komme meg oppav sengen og i aktivitet.
Med en gang jeg kom til Førde sjukehus, så følte jeg behovet for å komme meg oppav sengen, og lysten på røyk som hadde vært fullstendig borte kom sakte men sikkert tilbake, og jeg tar det som ett sunnhetstegn i akkurat denne sammenheng. Jeg fikk en fred over meg når jeg kom dit, og jeg nøt av stillheten som var der i forhold til Haukeland. jeg ble flyttet til kreftavdelingen etter noen dager og må innrømme jeg fikk litt panikk en stund der, jeg var omringet av mennesker som akkurat hadde fått kreftdiagnosen, og jeg hørte bare snakk om disse trombocyttene som var så lave… akkurat samme som jeg hadde, bare at det ikke handlet om kreft.
Jeg husker jeg startet å gråte, og trodde helt alvorlig at jeg selv hadde fått kreft oppi alt snakket om disse rare utrykkene jeg bare hadde hørt ifra legen, og pasientene rundt meg, så gleden var stor da denne legen kom inn, og oppdaterte meg, forklarte meg grundig men enkelt forståelig hva som feilte meg. Jeg følte med ett en ro, og forstod at hun gjor alt i sin makt for å finne ut hva som kunne forutsake denne skjeldne blodsykdommen.
Jeg hadde slike smerter på grunn av ryggen, så jeg glemte hele blodet oppi hele kaoset, men forstod at det var alvorlig. Jeg forstod alvoret når jeg merket hvor mange som passet på meg hele døgnet, men alikevel følte jeg en ro over at jeg var i de tryggeste hender.
Tiden på sykehuset var en eneste morfinrus og håpet om å komme meg opp og ut og frem. Jeg nektet å bli liggende der, og gjor alt i min makt for å komme meg. Og litt etter litt gikk det fremover. Gleden var så stor den dagen jeg fikk lov å reise hjem, men samtalen før utskriving kommer alltid til å ligge på minnet mitt, den samtalen skulle endre livet mitt, åpne øynene mine og få meg til å ta ett livsvalg som vil vare.
Legen var brutal og ærlig med meg, mens hun igjennom hele samtalen holdt meg i hånden og såg meg i øynene. Hun sa at hun håpte jeg ikke dro hjem og fortsatte å drikke, at det ville være døden for meg, og jeg trodde henne, for første gang i mitt liv lyttet jeg, og tok det på alvor. Mange mennesker har fortalt meg før at alkoholen ville drepe meg, at jeg måtte slutte men det har aldri nådd inn, du vet når andre sier at sukker er skadelig, eller at det er farlig å røyke? Man trekker på skuldrene og fortsetter, men denne samtalen gikk rett i hjertet mitt, den traff meg akkurat da jeg trengte det mest.
Jeg er helt overbevist om at jeg ikke hadde klart meg om det ikke hadde vært for henne, for jeg hadde jo dette hatet til alkoholen ifra da jeg brakk ryggen, men det ville vært enkelt for meg å glemme dette, og fortsette livet med rusen når smertene var borte. Det ville ikke sittet i margen min, hadde det ikke vært for blant annet henne! Hun var den første som traff meg i denne prosessen min som har endret hele livet mitt. Jeg bestemte meg den dagen for å ikke fortsette å drikke når jeg kom hjem, og siden den gang møtte jeg mennesker ifra ettervernet som virkelig satt tanken om ett edru liv ut i virkelighet for meg.
Siden den gang så har jeg blitt godt fulgt opp, og fått god behandling for blodsykdommen, og i dag var blodplatene mine på 257! Jeg kan anses som frisk, og det er en så stor lettelse. Dem aner ikke hva som har gjort at akkurat jeg har fått dette, det kan være genetisk og helt uforklarlig, men jeg er frisk, og veldig veldig takknemlig! Da jeg ble innlagt var absolutt alle verdier , vitaminer og mineraler helt på bunn, og alt var bare røde tall, i dag er alt normalt og grønt hele veien.
Dette er en av disse englene som jeg kaller dem! Disse menneskene som har komt inni livet mitt på magisk vis, og endret det til det positive. Jeg har blitt oppriktig glad i legen min, hun har fått meg til å endre meg helt fullstendig, og ingen ingen hadde trodd det ville skje. Du har gitt meg ett nytt håp, ett håp som alltid vil lede meg i riktig vei, du har gjort meg frisk og du har endret behandlingsmåter etterhvert som ting har blitt prøvd ut, det viser at du er dyktig og flink i jobben din, og jeg kunne ønske at alle var som du! <3 tusen tusen takk!
Legger ved bilde av oss som er redigert 🙂 avstanden ble holdt så godt den kan mellom pasient og lege 🙂 bare om dere lurer 😉 
