Nå sitter jeg i bilen i Førde, og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Jeg har time på sykehuset om en times tid og pappa er ikke til å finne. Avtalen var at han skulle på spar kjøp og jeg skulle komme dit etter blodprøvetaking, men når jeg kom tilbake var han sporløst forsvunnet.
Planene endret seg kjapt i dag tidlig, for jeg skulle reise aleine, men han kastet seg med! Jeg vet ikke om han var redd for meg på den lange turen eller om det bare var godt å komme seg litt ut, men han trenger jo ikke å freake helt ut i Førde by! Og iallefall ikke å stikke av så godt at jeg ikke finner han noen steder. Nå har jeg kjørt rundt i en time, og vært innom de fleste butikkene her flere ganger. Jeg håper han kommer til rette, for planen min var å gå i butikker i dag, og ikke å ha gjemme og leite her i byen jeg ikke kjenner noe særlig.
Jeg har plassert meg strategisk riktig i forhold til hvor jeg slapp mannen av, og hvor det er logisk for han å komme tilbake når han merker at tiden plutselig har gått fort ifra han. Dette var overhode ikke min plan for dagen. Men jeg ser det humoristiske i det, dette er virkelig bønder på byn! Den halte hjelper den blinde liksom. Jeg rekker jo ikke en gang å få nerver før legetimen min en gang, så disse foreldrene mine klarer visst å holde både blodtrykket og aktivitetsnivået mitt oppe. 
Jeg har kjøpt niste til jakta på pappa, og noe godt til han når han er ferdig med denne runden sin. Han går nok i egne tanker og er heeeelt chill, mens jeg sitter her med hjertet i halsen. Hverdagsspenning kalles dette 🙂
