Da er dagen kommet, og jeg skal kjøre helt alene helt til Førde og på sykehus. Før hadde jeg helt vanvittig sykehusangst, som gjor at jeg unngikk det for alt det var verdt, jeg nektet og oppsøke dem, og det er kansje grunnen til at det ble som det ble.

Etter desember har sykehus blitt en rutine, det måtte bare bli det etter så mange måneder med innleggelse, prøver og stikkene deres, ja jeg hadde faktisk ingen årer å bruke igjen da jeg var ferdig, og måtte sendes til intensiven for å ta en vanlig blodprøve. Etter oppholdet på sykehuset og alle kontroller siden, så er det ikke lenger så skremmende dette her med sykehus, og jeg gleder meg egentlig til å se hvordan det står til med dette blodet som ikke oppfører seg normalt. 

Jeg har aldri vært syk i mitt liv, annet enn fyllesyk, så sjokket var stort da det ble oppdaget at blodet mitt faktisk dreper blodplatene mine. Det er disse som gjør at blodet koagulerer og stopper om du begynner å blø. Det var ganske alvorlig en periode da disse platene gikk helt ned i 16, og som skal ligge langt over 200. Det stoppet operasjon av den knekte ryggen, for dem var redd jeg ville blø ihjel under operasjonen, og tiden etter har jeg både tatt en kur med steorider som har forandret hele kroppen min og dens funksjoner, pluss 4 cellegiftkurer. Sistnevnte fungerte for meg, men steoridene ble bare en plage. Jeg krysser alle fingre i dag for at blodplatene mine er stabile som dem har vært en stund nå, og at jeg kan se fremover.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En periode var dette altoppslukende og livet mitt måtte planlegges etter blodprøvesvarene, og alt var usikkert rundt meg. Flere ganger i uka måtte jeg sjekke med blodprøver, og vi veddet faktisk om antallet på vei inn til Førde.. hehe.. 

Det blir en spesiell dag dette her, jeg får møte kreftlegen min som jeg vil si reddet mitt liv den gangen da. Hun var brutalt ærlig med meg, og sa det rett ut akkurat da jeg trengte det. Uten henne hadde jeg nok falt for fristelser når jeg kom hjem, men hun fortalte rett ut at jeg ville dø om jeg gjor det. Av og til trenger man noen som bare sier tingene rett ut til deg, jeg innsåg alvoret på en helt annen måte enn før, og jeg bestemte meg den dagen for å ikke drikke når jeg kom hjem fra det lange sykehusoppholdet. Jeg forteller det henne hver gang jeg møter henne, og føler meg så trygg på den jobben hun gjør for meg. Jeg føler meg i de beste hender når jeg er på Førde sjukehus, og har fått den beste pleien jeg kunne fått.

Jeg får litt flashbacks når jeg skal reise innover, og jeg innser med ett hvor langt jeg har kommet, nå kjører jeg min egen bil og med mitt eget sertifikat, jeg er edru og jeg er langt mer lykkelig nå enn den gangen da. Jeg satser bare på at alt er ok, og at symtomene jeg kjenner bare er innbilling. Wish me luck!

I dag har jeg hentet meg inn igjen og bare gjort ting som er lystbetont for meg selv, vi har vært på besøk og skal nå til å skru hyller på veggene her, hyller som har stått i ro på gulvene her og der, og som vi har planlagt lenge, men aldri fått ut i liv. 

Slike ting høres små og uviktige ut, men oppi hodet mitt skaper dette rot. Slike småting kan faktisk gjøre slik at jeg slutter med all husvask og rydding, og jeg kommer fysisk ikke igang med noe som helst. Det høres helt vilt ut når jeg skriver det, men det er faktisk sannheten i den forskrudde hjernen min. Jeg er skrudd sammen slik, og det blir nesten til tvangstanker. Jeg skriver lister i hodet mentalt, og om denne listen overskrider ett visst antall, så går alt i ball for meg, og jeg ender alltid opp på sofaen uten å gjøre noe som helst. Slike situasjoner prøver jeg å unngå, og enkelt og greit få bort disse småtingene som skaper kaoset. En ting er iallfall sikkert! Er det rot i hjemmet så føler jeg også ett indre kaos. 

I morgen starter ukedagene igjen, helga er over, og vi hadde egentlig store planer om Bergenstur denne helgen. Alt har blitt avlyst og vi har brukt helgen til å hentet oss skikkelig inn igjen, og har ikke lagt en eneste plan. Av og til passer det seg best, og jeg er litt glad for akkurat dette når jeg ser på den proppfulle uka jeg går i møte 🙂 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I morgen skal jeg til Førde og på sykehuset ang blodet mitt, og jeg satser på gode nyheter og at jeg kan forbli frisk. Jeg har noen symptomer som får meg til å grøsse på ryggen av, men jeg satser på at jeg slipper flere runder med denne blodsykdommen som ligger å lusker i buskene. På tirsdag skal mamma til Førde, og jeg har meldt meg som sjåfør, selvsagt. Onsdag har jeg flere møter, for så og ha gruppa på kveldstid 🙂 og på torsdag skal jeg på ett spennende møte på Eid! Men mest av alt gleder jeg meg til helgen! Og jeg håper at denne uka her går fort, og med alle planene mine så satser jeg på akkurat dette, for til helgen sååååååå… ^trommevirvel

DA KOMMER BARNA! <3 

Dagen i året jeg gleder meg mest til, den dagen er bedre enn juleaften og bursdag på samme dag, og hvert eneste år så gleder jeg meg like mye til akkurat denne dagen! Det er ikke lang tid vi får ha dem her, men timene er så dyrebare, dem kommer inni mitt miljø her jeg føler meg trygg, dem får se hvordan jeg bor og hvordan jeg har det, og jeg får gleden av å være sammen med dem her hjemme, og finne på akkurat det vi ønsker. Dere ANER ikke hvor mange nerver som er i sving, og hvor mange sommerfugler jeg har i magen min, og jeg må prøve å utsette gleden helt til den dagen dem kommer, for ellers klarer jeg faktisk ikke å fokusere på det jeg skal til med, barna mine er altoppslukende og jeg gleder meg slik til å ha dem her med meg. Korona har gjort samvær vanskelige, og sist ble det avlyst. Tiden uten barna er ren tortur, og jeg prøver å også holde det på avstand for å ikke ha det for vondt med meg selv, men når det nærmer seg som nå, så kjenner jeg det skikkelig i mammahjertet, og jeg er så heldig som har to så fantastiske motivasjonsfaktorer rett der fremme. Dem er grunnen til alt, uten dem hadde jeg ikke maktet, og jeg hadde nok ikke vært her i dag uten dem. Love you to the moon and back! <3 

Jeg gleder meg slik til å finne utav hvordan det går på nyeskolene dem begge har begynt i, hva som opptar dem for tiden, og hvilke spennende ting som har skjedd i livene deres siden sist, jeg lurer på slike ting en mor lurer på, og jeg gleder meg til å bare suge all energien dem har inn, og være mamma for noen timer <3 det er helt vilt at dem har blitt 16år og 13år! Syns det var i går jeg  lå på sykehuset og fikk dem i armene mine, så mange ting har skjedd siden den gang, og jeg er så heldig som får lov å være mamma på avstand og ta del i livene deres! <3 

Jeg er veldig glad for at den kommende uken er fylt med både lystbetonte ting, men også ting som blir lærerike for meg, og jeg gleder meg til å lære mer, som jeg har sagt til flere så kunne jeg vært en evig student, og jeg elsker å lære mer. Jeg føler jeg har verden for mine føtter, og jeg føler jeg er på vei ett sted. Jeg er virkelig ett heldig menneske som får lov å ta denne reisen, oppleve alt jeg får og at jeg har så mange støttespillere både fjernt og nært <3 det er søndag i heimen, og jeg gleder meg til å ta fatt på nok en uke i denne forunderlige verden <3 

Overskriften høres så ensom og trist ut, men det er sannheten bak det hele. Det er en sannhet i dette som treffer meg hver eneste gang jeg møter på ett problem eller står i en situasjon der jeg bare kan stole på meg selv. På tross av at man har 100 mennesker rundt seg i ett rom, så kan man sitte med denne følelsen av å være aleine her i verden, og det er bare ett faktum som man kan lære seg først som sist. 

In the end så har vi bare oss selv å stole på, og når du først står der, så må du være sterk i deg selv for å klare deg. Det er som i dyreverden, de sterkeste overlever, og det er brutalt og rått. Hele denne perioden har jeg fått erfare at det er godt å ha mange mennesker rundt meg som jeg vet støtter meg, men når jeg først blir satt på prøve så er det kun min egen styrke til å stå imot som fungerer. 

Såå mange ganger har jeg fått føle på dette sviket du føler når mennesker som burde beskyttet deg ikke gjør det, men jeg har heldigvis klart å bygge opp en egenstyrke og ikke minst egenvilje som gjør at jeg klarer å stå i situasjonene. Man føler seg på ett øyeblikk helt fullstendig aleine om de holdningene man har til livet, og alt man har jobbet for ser ikke ut til å bety noe for noen andre enn deg selv, tvilen over din egen tro kicker inn, og du starter å betvile alt man selv jobber så hardt for. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Heldigvis så har jeg fått tiden på meg, under korona fikk jeg en pause, der verden stod stille rundt meg i en kritisk periode av denne prosessen. Når jeg tenker på viruset som har lammet hele samfunnet, så tenker jeg som regel på disse negative tingene, men etterhvert kommer jeg frem til at korona faktisk har gitt noen positive ting også. Jeg fikk tid til å bli sikker på meg selv og veien jeg har valgt, jeg fikk testet tolmodigheten da alt ble stille og jeg kunne som alltids druknet denne kjedsomheten i alkoholen, men jeg lærte meg selv å kjenne som edru og som rusfri. Under denne dvalen så bygde jeg opp ting som jeg ble opptatt av, og som jeg virkelig ser resultatene av nå. Jeg startet på lappen, kjøpte meg bil, startet etterverngruppe og ble kjent med de andre i dette miljøet. Jeg gikk mange runder meg med selv om hvor grensen min går i forhold til dem som fortsatt er i miljøet, og føler at jeg har satt noen regler som faktisk blir respektert. Jeg jobbet meg ihjel en periode da jeg gikk på steorider, både når det kom til oppussing men også traumene mine. Jeg fikk jobbet knallhardt med meg selv, slik at jeg faktisk i dag ikke trenger noen for å være sikker på meg selv.

Man lever aleine, i bunn og grunn. For når alt kommer til alt, så kommer det helt an på deg selv, og om du er sterk nok til å stå imot presset livet kan gi. Jeg er heldig som har alle disse menneskene rundt meg som jeg vet har ryggen min alltid, men min rusfrihet har ingenting med noen andre å gjøre, det er min og ingen kan råkke ved den. Om hele verden raser sammen og jeg opplever store kriser, så har det ingenting med min rusfrihet og gjøre. For jeg har klart å lære meg å være såpass trygg i meg selv og på mitt valg, at jeg ikke trenger andre for å anerkjenne dette valget.  Jeg har ofte prøvd å slutte å ruse meg for andre, ja mange mange ganger, men først denne gangen når jeg faktisk slutter fordi jeg ikke ønsker det livet lenger, og jeg gjør det for min egen del, så fungerer det.

Slutter man for andre mennesker, vil det vare en stund, men når man blir satt på disse hundrevis av prøvene fremover så vil man ikke klare å argumentere for rusfriheten sin lenger, man går tom, og begynner å romantisere rusen igjen. Jeg er så klar over at jeg står aleine når det først gjelder, det er vondt og trist til tider, men in the end så er jeg sterk for meg selv.

Hver eneste søndag sitter jeg med den samme tanken, tanken på hvor heldig jeg er, og hvor glad jeg er for at jeg ikke sitter her fyllesyk med bomullen i hodet og alle løgnene som bare hoper seg opp i store stygge baller, det er dagen for refleksjon. Jeg våkner alltid med den samme tanken på disse søndagene, og nå har det blitt 39 stk av dem.

Hver eneste søndag blir jeg sittende å tenke på hvor forandret livet er, hvor langt jeg har kommet på denne reisen, og tiden jeg har lagt bak meg. Søndagene var fylte med anger vondt i hodet og problemer som kom frem til overflaten, og den evige jakten etter mer sitter langt inni sjelen min. Man får aldri fred i sjelen, den type fred som jeg er så heldig å inneha nå. 

På en annen side så slo jo søndagsfyllene alle fyllekuler, og de beste festene skjedde jo på akkurat søndager. Vi samles for alvor, for å skaffe mer sammen, fordi alle var jo like tomme, og vi forstod ikke helt dette med søndagsåpne butikker, for hva er vell vitsen med at butikkene er åpne når alkoholen ikke er det?.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hver eneste søndag lar jeg meg selv sørge, for dette er en kjærlighetssorg, jeg legger bak meg mange også gode minner, så mange venner og noen ganger tar jeg meg selv i å savne det. Det viktigste for meg er å huske hvor jeg kommer ifra, hvorfor jeg sluttet, og hva rusen tok ifra meg. Jeg sluttet jo i fjor også, men sprakk i september, så denne måneden er skjør for meg. Jeg sprakk fordi jeg romantiserte rusen i mitt eget hode, og jeg fylte ikke livet med grunner til å la være. Jeg stod på samme sted, og jeg hadde ingen tjangse når suget kom for alvor, da brakk jeg som ett strå.

Jeg er ikke ett menneske som kan ta meg ett par øl ute i festelig lag, og være ferdig med det, min kropp opplever ett sug som er helt overveldende, og jeg går automatisk på jakt. Om jeg sitter her hjemme med 2 seksere med øl, noe som er mer enn nok for de fleste, så begynner jeg automatisk å planlegge å skaffe mer etter 2 øl minus på disse sekserene. Jeg er rett og slett allergisk mot alkoholen, og etter bare ett par øl blir jeg fullstendig likegyldig til absolutt alt rundt meg. Det er vondt å si det, men jeg bryr meg rett og slett ikke om noe eller noen når jeg får ett par øl. Fornuften forsvinner og tingene som vanligvis er viktige for meg blir bare fordunstet når jeg drikker, og jeg blir ett helt annet menneske.

Min mor har sagt mange ganger at jeg er to vidt forskjellige mennesker, edru og full, og hun har rett. Tingene jeg gjør når jeg drikker er ting jeg ikke i min villeste fantasi ville gjort edru, og tingene jeg sier er langt ifra sannheten. Jeg er en stygg fyllik, og jeg har en tendens til å brenne absolutt alle broer når jeg drikker, med mennesker jeg virkelig elsker. Alkoholen har hjulpet meg, i en periode jeg virkelig behøvde den, men nå trenger jeg den ikke lenger, jeg har fått nok av denne falske hjelpen, og jeg føler faktisk at min bestevenn har forrådt meg. 

Jeg stolte så mye på alkoholen at jeg ikke såg mine egne problemer, den gjor meg blind for alt, og den var en måte å rømme på. Jeg behøver ikke å rømme lenger, jeg er sterk nok til å konfrontere problemene mine og jeg føler meg fri på ekte. Alkoholen har tatt ifra meg troen på meg selv, selvrespekten min og tanken på at jeg faktisk kan gjøre absolutt alt om jeg ønsker det nok. Den kuer deg til å bli innadvent og med null tro på fremtiden. 

Dere skal vite en ting! Jeg trodde aldri jeg ville bli 30år, og har i mange år innfunnet meg med at jeg ikke blir gammel, og ville dø ung. Det var helt greit for meg å forlate denne verden, men da jeg for alvor stod ovenfor døden i desember, fant jeg en livslyst uten sidestykke. Jeg fikk for alvor troen på at jeg er viktig, og at jeg trengs her i verden. Jeg fant en kampvilje i meg selv som jeg ikke trodde jeg hadde, og jeg valgte livet og alt det innehar. 

Denne veien mot rusfrihet har vært kronglete, og jeg har for alvor måttet bli kjent med meg selv på nytt i en alder av 32år. Jeg har sagt til flere at andre kan tulle og kødde meg alt i mitt liv, det skal jeg ta med ett smil, men om noen kødder med rusfriheten min så eksploderer jeg. Rusfriheten og barna mine står på lik linje, og da forstår dere hvor viktig dette er for meg. Uten min rusfrihet så er jeg død, da har jeg ingenting mer, og jeg krever respekt for den. Jeg behøver ikke lenger å ha mennesker i livet mitt som ikke ønsker meg godt, det måtte jeg godta når jeg rusa meg, for å få tak i mer rus. Den tid er forbi og jeg velger hvem som kan være i livet mitt og ikke. Det føles godt å ha kommet så langt, men det er fortsatt godt å ha disse søndagene, til å reflektere over veien hit, og veien fremover.

Troen på dette viker aldri, og jeg blir bare sterkere og sterkere i denne troen min. Jeg var redd det var noe forbigående som alt annet i livet mitt, men dette har blitt som min bibel, og det brenner i sjelen. Endelig har jeg funnet motet til å stå imot alt som kommer, og heldigvis har jeg fylt livet mitt med mennesker som ønsker meg bare godt <3 

Søndagene er bedre på denne måten 

Fra tid til annen blir jeg kontaktet av mennesker i ruspåvirket tilstand, og som plutselig har ett stort behov for å snakke med meg, og trenger min støtte, som regel alltid på fredagskvelder der alkoholkonsumet har oversskridet en grense, og de selv sikkert ikke fatter hva dem snakker om. Dette gjelder spesielt mennesker som er meg nære, men som aldri ellers kontakter meg, og da tenker jeg at folk rett og slett ikke forstår situasjonen min what so ever.

Dette innlegget er ikke ment for å henge ut noen, eller såre noen, men jeg er i en situasjon der jeg må beskytte meg selv, for det er overhode ingen andre som vil gjøre det. Jeg har mine grenser, og dem har jeg vært så veldig tydelige om, og absolutt alle andre respekterer faktisk disse grensene jeg har satt, selv dem jeg aldri i verden ville tro kom til å gjøre det. Jeg finner respekt og forståelse på steder jeg ikke trodde det var mulig, og da tenker jeg at dem som er meg nærmest burde klare dette også.

Jeg kjenner at jeg føler meg lite viktig, og bare som en brikke i andres tilværelse når det er så påfallende som det er nå. Siden det kun er sent på fredagskvelder det er greit nok å kontakte meg, så ser jeg faktisk ikke på disse som venner lenger. Om jeg er så lite viktig at jeg bare er nyttig når det er for å låne penger, eller være en klagemur på fylla, så avsluttes disse vennskapene, uten at jeg har dårlig sanvittighet for dette.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når man kutter rusen, kutter man også automatisk denne livsstilen rundt, man må holde avstand til alt om ligner på livet man har lagt bak seg, ellers sprekker man selv. Jeg har valgt å være en støtte for dem som ønsker min hjelp, men grensen er satt helt klart og tydelig. Jeg tar ikke over meg andres problemer, og jeg setter krav om min hjelp skal nyttes, og det føler jeg er på sin plass. Jeg holder på med min egen kamp oppi det hele, og må ta hensyn til at jeg faktisk ikke har vært edru så lenge. Det blir feil å gå imot mine egne grenser, for da går det på bekostning av meg selv, og jeg blir skadelidende. Jeg har ikke den muligheten lenger, til å sette mitt liv på spill for andre. 

Jeg håper dette innlegget ikke er sårende for noen, men at det er en påminner og kan åpne litt øynene på dem som velger å kontakte meg når dem er drita full. Jeg er edru, jeg får absolutt ingenting utav å snakke med berusede mennesker. Jeg har snakka fylleprat i 32år, helt siden jeg var liten har jeg hørt leksene fra fulle mennesker, og nå velger jeg faktisk å ta avstand 🙂 

Hører jeg en fyllehistorie til så spyr jeg, for det minner meg om en vond og tragisk tid i livet mitt. Jeg ønsker å leve ett sunt liv, og det betyr at slike irritasjoner må ut, og jeg har sagt ifra så mange ganger uten å bli hørt, så regner med dette kansje når inn hos enkelte 🙂 takk for meg!

De siste årene har det vært ekstremt rundt våres familie, og jeg og mamma sitter og snakker om at det ikke burde komme som ett sjokk at hun faller i trappen og skader seg, det burde egentlig blitt forventet at noe skulle skje igjen, og i samme trapp som jeg knakk ryggen i. Det er ikke første gang hun faller i trapp, og sist gang var det i ei steintrapp i sentrum. Hun har også hatt en ny tendens til å kakke hodet i mangt slag. 

Det er ikke bare ulykker vi til stadighet kommer ovenfor, men også sykdom de siste årene, pappa sin alvorlige kreft som tok lang tid å komme seg av, mamma sine sykdommer og blodsykdommen min. Det er alvorlige saker som den lille familien min har gått igjennom. Men vi har kommet sterkere utav det, som familie og enkeltindivid. Det virker som det hele tiden oppstår situasjoner, og jeg er så glad for at jeg nå er edru og klarer å håndtere det, for kjenner jeg meg rett, hadde jeg klart å drukket også dette vekk.

Mamma har det greit, men har det veldig vondt. Det var ett sjokk at også hun fikk seg ett fall i trappa som har blitt hatobjekt her i familien nå. Men hun kom utav det med skrekken, og nå satser vi på at det bare er en sene som er strekt. Den samme legevakten som sendte meg hjem med knekt rygg, og beskjed om å bevege meg så mye jeg klarte har mistet litt min tillit, og jeg tenker alltid verste tenkelige utvei. 

Jeg kjenner på kroppen at noe er i gjære, det er noe med det når det skjer noe med foreldrene våres. Jeg har sovet på sofaen i flere timer nå, og det er noe som kun skjer når jeg virkelig er sliten. Jeg er så redd for disse foreldrene mine, og det er så enklere når det er meg det skjer noe. Jeg er en fryktelig dårlig pårørende og går rundt som ett nærvøst troll.

Det høljer ned ute, og været er som humøret, men nå skal vi ut og kjøre oss en tur og prøve å lette på stemningen.

Legger ved ett gammelt bilde av tre på tur, en heeeeelt vanlig dag. 

Den jævla trappa! Beklager utrykket men jeg har faktisk begynt å få trappen helt oppi halsen, og det grøsser i meg hver gang jeg går i den. Tiltak må inn og vi må gjøre det umulig å falle i den.

I gårkveld hadde mamma vært her oppe og snakket, og når hun gikk nedigjen hørte vi bare ett smell og smerterop ifra henne. Vi var sikker på at overarmen hennes hadde knekt, og mamma hadde skikkelige smerter. Hun ble sendt i taxi til legevakta på Eid, men fikk ingen røntgen og ble sendt hjem med paralgin forte og beskjed om å sykemelde seg på mandag. Dem mener det bare er ett leddbånd som har fått seg en smell, men jeg tviler sterkt på at mamma har så vondt av dette. Hun er av typen som tåler smerter, for å si det mildt, og når hun først sier hun har smerter, da er det alvorlig. 

Dem sendte også meg hjem igjen med knekt rygg må en huske på, i taxi! Grunnen til at jeg måtte komme inn igjen var blodet, og ikke den knekte ryggen, så jeg har min skepsis til akkurat denne legevakten, med god grunn. Jeg håper bare at dette er en bagatell og at mamma kommer seg fort til hektene, dama var klar for å prøve seg i jobb igjen, og det er egentlig greit at hun har meg som stopper henne. Hun er ett arbeidsjern som aldri gir seg eller får nok, men akkurat nå er det passende med en sykemelding til hun faktisk ikke har så vondt at hun ikke klarer å lukke buksesmekken. Å sette grenser for seg selv klarer hun ikke, og da får jeg være sjefen når jeg ser at det ikke er forsvarlig lenger. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg håper inderlig at armen faktisk ikke er knekt, for det vet jo vi ikke sikkert enda. Mamma har jo ikke fått noe røntgen av armen, og bare vage tilbakemeldinger ifra en lege. Jeg vet jo av erfaring at dem sender mennesker som er hardt skadet hjem, så hvorfor ikke denne gangen også? 

Jeg tenker dem har en lang vei å gå for å hindre at slike ting skjer. Jeg kjenner jeg fortsatt er litt bitter, og hadde vært enda mer bitter om jeg ble sittende i rullestol fordi dem ikke gjor jobben sin. 

Nå er det tid for pleie av pasienten våres, og vi har kjøpt både druer og peanøtter 🙂 å holde henne i ro er jo det store problemet og utfordringen akkurat nå, for tror dere hun gir seg på grunn av en arm? Hehe..

Jeg har prøvd å gi denne trappa en ny tjangse, ved å male veggene og gelenderet, male trappen og pynte fint, jeg har virkelig gitt en innsats for å starte på nytt med denne trappa, også skjer dette. Gies bort mot henting! 

Jeg har en slik dag i dag, der jeg har fred i sjelen min. Jeg føler ingen stress what so ever, og det siger liksom så greit for meg. Jeg har fått gjort mye i dag, men finnes ikke sliten som jeg alltid ellers er, og jeg føler jeg er inni en god trend! Jeg har fått hentet meg inn igjen etter uka som har gått, og har brukt tiden på meg selv og ting jeg har hatt lyst å gjøre, isteden for alle de tingene jeg må gjøre 🙂 det er en god start på helgen! 

De siste ukene har vært helt vanvittige! Koronadvalen som vi har vært i er fullstendig borte, på tross av at dette viruset herjer fortsatt landet våres. I avtaleboken min hoper det seg opp, og jeg må frem med puslespillet for å få det til å gå opp, akkurat som før denne dvalen kom som kastet på oss. Alle tingene ble utsatt og avlyst iløpet av en dag, og avtaleboken min som var stappfull med avtaler ble helt tom, og nå er det tilbake til normalen på absolutt alt.  

Verden er anderledes, men den går fremover. Vi kan fortsatt gjøre mange av de normale tingene så lenge vi holder avstanden og er forsiktige i møte med andre. Jeg har aldri fått i meg så mye sprit som etter jeg sluttet å drikke, og tar alle disse forhåndsreglene for at verden ikke atter igjen skal låses helt ned.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Slike lockdown går ikke utover meg noe særlig, annet enn at jeg får det ufattelig kjedelig rundt meg når jeg er igjennom denne prosessen min med rusen, det er andre som har det så mye værre enn meg, som jeg ikke ønsker igjen skal sitte uten tilbudene sine, og den hjelpen dem så sårt trenger. Det er så mange som sitter aleine ifra før, som blir enda mer aleine når verden er helt stille rundt dem, mennesker med sosial angst som lenger ikke får denne treningen på akkurat det sosiale. Det er ikke til å legge under en stol, ingen har godt av at verden stopper opp, og man må sitte hjemme i lange perioder. Det gagner ingen av oss, så jeg håper alle holder den avstanden, spriter hendene sine og tar absolutt alle forhåndsregler slik at vi slipper dvale igjen. Jeg gjør iallefall mitt, og ser på det som en plikt. Jeg er ikke redd for å få dette selv, men jeg tenker på alle andre rundt meg, jeg vil nødig være den som smitter foreldrene mine med dette farlige viruset, eller andre jeg er glad i. 

Jeg gleder meg slik til den dagen vi kan starte å klemme hverandre igjen, og omgåes som normalt. Jeg er overhode ingen klemmemenneske, men jeg kjenner at dette behovet vokser frem etterhvert som tiden går. Det er rart med det, man vet ikke hva man har før man mister det, og plutselig har jeg blitt ett menneske som ønsker å vise andre hvor glad jeg er i dem. Nå får jeg nøye meg med å vise det på alle de andre måtene man kan, og menneskene rundt meg er det viktigste for meg i livet mitt. Aldri før har jeg blitt kjent med så mange ressurssterke mennesker som har sunne holdninger til livet foran oss <3 jeg føler meg rik på mennesker <3 

Det høljer ned ute med massevis av regn, som vanlig her på Vestlandet. Det er en sjarme med det, jeg liker det faktisk. Foruten når man må være ute, så er det en deilig følelse å sitte her i stua mi, med tv-en summende i bakgrunnen og blogge til dere. Det er helg, på en helt annen måte enn før, det handler om stillhet og ro rundt oss, og å hente seg innigjen etter en travel uke. Det handler om at man får tid til menneskene man er glad i, og man har muligheten til den gode samtalen. Man får tid til å være hjemme, og da ser man alle de tingene man kan gjøre, og man har tid til å sette tankene ut i liv 🙂 livet finnes ikke kjedelig! Det er så mange ting jeg ønsker å gjøre, og oppleve, jeg har stor tro på denne fremtiden som ligger foran meg, og jeg er sulten på livet på ekte <3

Mang en gang har jeg fått det samme spørsmålet og svaret mitt er alltid det samme. Mange lurer på om jeg kjenner på ekstra russug når jeg går inni helger, eller andre høytider man forbinder med alkohol og rus. Men for meg var det akkurat det samme hvilken dag i uka det var, og jeg tenkte ikke om det var helg eller ikke når jeg først rusa meg. En må tenke at jeg faktisk rusa meg sammenhengende i 2år, og da tenker man ikke mye over om det er helg eller ei. 

I dag har jeg brukt dagen til meg selv, og jeg har vært på besøk hos verdens beste venninne og hennes barn <3 jeg ble møtt av 2 mennesker og en hund i ekstase når jeg kom inn døren, og jeg følte meg så ekstremt velkommen og ønsket der jeg stod og bare mottok kjærligheten. De to eldste kom hjem og vi lekte på rommet deres <3 jeg ble laga til på håret og tok meg selv i å nyte det til det fulle. Det er noe med det når to små jenter kaller en tante Monica <3 jeg har aldri blitt kalt dette før, og jeg ser ansvaret dette gir meg. Nå er jeg på ett sted i livet der dette ansvaret ikke skremmer livet av meg, og jeg vet jeg kan ta dette på meg.

Etter jeg mistet barna mine har jeg skydd barn og alt av slikt, jeg har rett og slett ikke stolt på meg selv når det kommer til barn og ansvaret vi voksne har når vi er i deres liv. Etter jeg slutta å drikke så holdt jeg minstemann og for første gang siden jeg mistet barna mine følte jeg meg trygg i meg selv, nok til å holde dette barnet og ikke være redd innvendig. Det er mestring, og jeg får en slik glede inni meg når jeg får lov å være en del av livene deres. Jeg håper jeg kan leve opp til tantediplomet jeg har fått, og at jeg får ta del i deres spennende liv fremover. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er fredag og det er så rart å gå inni helgene uten en gang å tenke over at jeg ikke drikker lenger. Jeg tenker ikke på det så lenge ingen spør eller jeg blogger om det. Jeg har så mange ting som opptar meg og som jeg engasjerer meg i ellers, så jeg føler ikke jeg mangler noe lenger. Jeg har lykkes med å fylle tomrommet alkoholen etterlot seg, og jeg føler en mestring jeg ikke trodde var mulig. Jeg føler ikke lenger jeg har behovet rusen ga meg, disse behovene får jeg dekt av andre ting, som gir meg så mye mer. 

Jeg har for alvor blitt trygg på rusen og dens rolle i mitt liv. Jeg vet hva som skjer om jeg ruser meg igjen, og det frister virkelig ikke å miste alt jeg har jobbet knallhardt for. 39 helger har jeg bak meg nå, 39 helger med glede, opplevelser og fred. Denne rusfriheten har gitt meg ting jeg aldri kunne forutsett! Jeg har funnet sjelefred, en trygghet i meg selv som jeg aldri har hatt før, jeg er også trygg i samspill med andre mennesker, og jeg må huske på hvor jeg kommer ifra.

Før stoppet den sosiale angsten meg i alt, jeg fikk ikke muligheten til å dyrke vennskapene mine, og for å ikke snakke om å skape nye! Den hindret meg i å bli en venn, jeg ble alltid bare en bekjent, men først nå har jeg overskudd til å satse på vennskapene mine, og bruke tid på dem. Jeg er ikke lenger redd for å vise hvem jeg er, og forunderlig nok blir jeg likt! 

Jeg vet jeg virker sikker på meg selv, og stor i kjeften, men egentlig sitter det en usikker jente bak denne bloggen, som bare prøver seg frem her i livet. Jeg deler bare det jeg tåler å høre tilbake, og jeg henger aldri ut noen her. Jeg ønsker å vise at det alltid er håp om du ønsker å endre livet ditt, for det er jeg ett levende eksempel på. For meg var det overhode ingen håp for, jeg har gjort alt det gale man kan gjøre, og har virkelig driti på draget en million ganger. Jeg har mistet alt jeg har eigd mange ganger på veien, også meg selv. Men jeg tok ett valg for meg selv, og ingen andre, og det har fungert til nå. Jeg ønsker at alle får denne muligheten <3 og jeg ønsker å være ett lys på veien for alle jeg er glad i. Jeg tenker det er min plikt, og nå ser jeg frem til en rolig helg her i heimen min <3 

Planen våres var å reise til Bergen og møte familien til min kjære, men det ble avlyst på grunn av koronaen som herjer landet våres. Jeg håper det stilner snart og at vi får reise ned, for jeg gleder meg skikkelig! <3 god helg kjære lesere <3 Følg gjerne bloggen igjennom bloglovin nederst i hjørnet 🙂 

Vi mennesker kan ikke gå rundt og føle på sorgen hele tiden, og vi må distansere oss litt ifra alt som gjør vondt i hverdagen, slik at vi klarer å leve livene våres. Sorgen er der alltid, men den er ikke altoppslukende som i begynnelsen, den blir mildere og enklere å bære med seg videre. I dag har jeg kjent på alle disse følelsene i sorgen min, men også tenkt på alle de andre jeg vet om som er etterlatt etter selvmord, og det har faktisk vært godt å få lov å gråte litt.

Når man opplever store tap føles det greit å gråte den første tiden, men etterhvert som tiden går, så er det vanskeligere for andre å forstå tårene dine. Etter en viss tid skal man på en måte ha sørget ifra seg, kommet seg over det og begynt å leve igjen. Sorg kan være så mangt, og absolutt alle har ulike måter og sørge på. Jeg har faktisk en venn som ler i begravelser.. ikke fordi hun syns det er morsomt eller ikke har det like vondt som alle andre, men fordi det er den normale funksjonen for kroppen når hun opplever sorg nært på kroppen. Sorgen er forunderlig, den kan slå ut på alle slags vis, og det varierer hvor lenge sorgen har det værste taket på deg.

I dag tente vi 188 lys på torget, 1 lys for hvert menneske som har valgt å ta sitt eget liv i fylket jeg bor i. Det er altfor mange, og vi har så mye mer å gjøre for å eliminere denne statistikken. Det skal ikke være slik i verdens beste land, vi må gjøre noe for å hindre denne ensomheten oppi det hele. Det skal ikke være tabu og si at man ikke mestrer livet, og at man har problemer med å leve opp til alle disse kravene vi har som mennesker. Det skal være ok og ikke ha det fint og flott hele tiden, for absolutt alle har sitt og stri med. Vi må bli flinkere til å se hverandre, lytte til hverandre og plukke opp disse signalene som blir sendt ut. 

Tårene kom automatisk når jeg tenkte på bestevennen min som ikke såg annen utvei enn å ta livet sitt. Jeg kunne så ønsket at jeg var i stand til å stoppet det, og jeg håper han i dag ser at jeg er på en annen plass i livet enn den gangen da. Jeg tenker på barnet som sitter igjen, uten pappaen sin, og jeg tenker på familien som går med en bunnløs sorg over verdens beste mann, med det største hjertet i verden. Han var alltid der for meg, og jeg er lei meg for at jeg ikke kunne være der for han. Ingen skal måtte lide aleine, ta opp store kamper selv eller slite uten at noen hjelper. Det blir bedre, og tingene forandrer seg, vi har ingen å miste <3 

I kveld renner tårene for deg min venn.