Når oppturene står i kø og ting går min vei føler jeg at alt jeg tar i blir til gull og at jeg har en flax som er på min side, og det blir lengre og lengre mellom disse skikkelige nedturene der alt bare går rett vest på samme tid. Kommunikasjon er nøkkelen til ett mindre kaotisk liv, delegering og at alle forstår hverandre. Først når man begynner å snakke skikkelig sammen klarer man alt, og blir ett team.
Når man kutter rusen etter så mange år, vil det alltid være ett visst sug der, og suget kommer til utrykk på veldig forskjellige måter. Det kan utrykke seg igjennom sinne og aggresjon mot helt feil ting, og man kan bli superdeppa bare noen ser på deg! Du kan få matsug, der du forflytter behovet for rusen til maten, eller trene deg ihjel slik at det blir skadelig for deg. Vi mennesker er vanedyr, og når vi kutter en stor del av livet våres ut, er det viktig å erstatte tomrommet med ulike ting som gir deg noe, det fungerer ikke å bli sittende i samme tralten, være i samme miljøet og ikke bryte mønsterene dine.
Bilen min og sertifikatet har vært min store motivasjonsfaktor på denne reisen, jeg har levd og åndet for å nå målet om å kunne kjøre aleine lovlig, for første gang i mitt liv. Nå har jeg klart dette store målet, og det begynner å synke inn at jeg faktisk ikke bryter loven der jeg sitter aleine bak rattet med musikken på full guffe og synger som en gal, med en rus jeg aldri hadde fått igjennom verken alkohol eller narko. Nå innser jeg at jeg trenger nye mål, nye hinder jeg må overvinne, og flere utfordringer som jeg engasjerer meg like mye for som dette sertifikatet har gjort. Jeg liker denne brennende følelsen i sjelen når jeg driver med noe jeg virkelig liker, og jeg trenger å ha noe som motiverer meg og som opptar meg.
Jeg har flere baller i luften, og alt faller ikke og står på dette målet jeg har nådd, så jeg ramler ikke i kjelleren som mange spådde. Jeg blir bare mer giret på å finne noe nytt, og kansje noe jeg ikke såg komme 🙂 verden ligger liksom der foran meg, og jeg har så mange ting å velge mellom.
Ærligheten og åpenheten gjør slik at jeg ikke klarer å skjule noe, merkelig nok føler jeg en falskhet om jeg sitter med en tanke eller en ide uten å dele den, og nå er det på tide at jeg lufter tankene mine med dere! Jeg har vurdert dette en stund nå, og har funnet ut at dette passer for meg. Jeg har mange ganger sagt at jeg kunne ønske at jeg kunne være evig student, og nå er muligheten der fremme, jeg har nemlig lyst å melde meg på skole igjen! Denne gangen innen feltet rus og psykisk helse, men jeg har ikke helt funnet ut hvilken linje som passer meg best.
Jeg er veldig heldig oppi det hele, jeg har faktisk klart å prestere å fullføre almenn påbygg, med gode karakterer, så jeg kan søke meg på den skolen jeg ønsker 🙂 søknadsfristen er neste år, så jeg er i startgropen, men jeg tenker at noe slikt kan være den nye motivasjonen min, å få lov å gå skole i noe jeg virkelig brenner for, og ønsker å jobbe med i fremtiden. I en alder av 32år skremmer det meg å sette meg tilbake på skolebenken, det er fryktinngytende å skulle få testet hjernekapasiteten sin igjen, men jeg liker denne type frykt, og noen ganger lurer jeg på om det bor en psykopat i meg.
Både psykologen min og ruskuratoren min er på saken, og sistnevnte har funnet mange alternativer til meg, og har noen spennende ideer jeg gleder meg til å se ut i liv. Han hjelper meg med det praktiske og papirarbeidet, slik at jeg får mer struktur på planene mine. Tenk om lille meg kunne utdannet meg i noe jeg elsker og drive med? Tenk om dette kunne blitt jobben min? Og tenk at jeg har blitt noe, og stoler såpass på meg selv nå at jeg faktisk vurderer og sette meg på skolebenken igjen!
Verden ER forunderlig and the sky is the limit! 