Dette spørsmålet kommer opp flere ganger i uka, og spørsmålet har blitt stilt helt siden jeg og Sebastian faktisk ble sammen. Jeg tenker det var litt på kanten å spørre om vi skulle ha barn sammen når begge hadde ett rusproblem, for hvorfor skulle vi bringe frem ett barn til alt kaoset vi hadde i livet våres?
Som dere vet så har jeg to barn i fosterhjem som har begynt å bli voksne nå, dem er 13 og 16år gamle men for meg vil dem alltid være de små barna mine. Jeg har helt siden jeg mistet dem hatt en stor angst, og jeg har også vært åpen om at jeg har tatt en abort. Jeg ble gravid oppi det hele, og hadde overhode ingen kapasitet eller mulighet til å bære frem ett barn den gangen. Nå hadde jeg klart det, uten tvil 🙂 MEN jeg har ikke lyst…
Det skjer noe når jeg forteller at jeg ikke har lyst på flere barn, det er på en måte en forventning nå når vi har bryllupsplanene klare, og har startet ett rusfritt liv sammen, man skal på en måte frem til det neste steget, og graviditet er på en måte den naturlige veien i det hele. Jeg er overhode ikke som ett normalt menneske, jeg har en fortid som har vist meg at akkurat jeg ikke passer til denne normale rollen. Jeg var altfor ung den gangen jeg fikk barna mine, og disse naturlige morsfølelsene var ikke så naturlige for meg.
Jeg har hele tiden gått med en forferdelig angst for å få ett barn til, for så og miste det! Jeg orker ikke denne traumen over meg, og om jeg en dag får lyst på barn, så skal alt være på plass før dette skjer. Jeg tenker at barn er ett stort ansvar, livet ut, jeg har mine to som jeg får elske og være stolt over, og jeg vet faktisk ikke om jeg noengang kommer til å bli klar for nummer 3 🙂 . Det er ikke den naturlige sjargongen i livet mitt, jeg har så mange andre ting jeg ønsker å gjøre, og da passer det seg ikke med ett lite barn oppi alle disse planene, og jeg har en lang vei å gå før jeg blir klar for dette 🙂 Jeg har heldigvis en forlovede som har akkurat samme oppfatning, og jeg tenker at om han hadde hatt veldig lyst på barn, så hadde jeg åpnet øynene mer for akkurat dette temaet.
Akkurat nå har vi det bra som vi har det, med fiskene våres og katten som er like sprø i hodet som dem han bor sammen med. Planene våres er ikke automatisk rettet mot barn og den normale veien par bruker å gå, her går planene i at vi har lyst på en liten hund, det er ansvar nok når vi har denne kampen vi prøver å beseire mot rusen, og higet etter dette normale livet sammen. Det er nok for oss to <3 og vi ser på oss selv som en liten familie, selvom vi ikke har planer om huset fullt i barn som mange andre ønsker seg.
Det er klart jeg blir babysyk når jeg ser disse smånøstene mine, og det rasler litt i eggstokkene når jeg får holde små babyer, men det går faktisk kjapt over når de starter å gråte, eller når jeg ser hvor sliten mødrene faktisk er oppi det hele. For meg er det helt greit å aldri mer få flere barn, så får fremtiden vise hvordan det blir 🙂
