Denne dagen her var etterlengtet! Det har skjedd så mange ting rundt oss, vi har alltid vært på farten eller hatt ting som skulle gjøres, jeg har rett og slett ikke hatt tid til å hente meg innigjen og ta innover meg alle disse store forandringene som skjer i livene våres. Det har gått i ett bankende kjør de siste månedene, og jeg husker ikke sist jeg hadde en hel dag uten noen planer eller noe som har skjedd, og hver gang jeg har planlagt å ikke ha noe å gjøre, så har dagene fylt seg opp underveis. 

I dag har jeg virkelig kosa meg, jeg har ordnet masse i leiligheten våres, som bedrer trivselen. Jeg har tømt skap, og sortert til den store gullmedalje, og nå har alt sin plass, og kaoset er fjernet fra både leiligheten og ikke minst hodet mitt. Jeg fungerer dårlig når jeg ikke har kontroll på tingene mine, og om ting ikke blir ordnet, så klarer jeg ikke å gjøre de minste tingene her. Det er faktisk så ille at jeg ikke klarte å rydde og vaske, fordi det tok litt tid for min kjære og få opp noen hyller som stod på gulvet, så ille er det faktisk, og jeg ser hvor dumt det er. En skrue er løs ett sted, det er iallefall sikkert!

Uka som kommer gleder jeg meg skikkelig til! Det skjer små og store ting som jeg ser frem til, og jeg er så klar for å ta fatt på denne ferske og nye uka som ligger foran oss, jeg hadde aldri trodd at humøret og formen var så god, dagen etter samvær med barna mine. Det virker lettere for meg, fordi jeg selv har ett liv og gå tilbake til når dem drar, jeg klarer ikke  å forklare det på andre måter. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

På onsdag har vi gruppe som vanlig, men vi skal ut og spise med mormoren til Sebastian! Jeg tenker at når jeg gleder meg såpass mye som jeg gjør, så undrer jeg meg over hvordan min kjære har det, for det er altfor lenge siden vi har møtt henne, og det var trist at Bergensturen våres ble avlyst, så dette får være ett plaster på såret. 

I helgen skal vi til Leikanger på A-dagane! Og vi skal delta for første gang, så forventningene og sommerfuglene i magen melder seg allerede. Det blir overnatting på Hotel og seminar for å lære mer om ettervernet og denne tilværelsen som rusfri, jeg kjenner jeg aldri kan lære for mye om dette, og jeg kjenner jeg bare blir mer og mer inspirert og engasjert for saken. Det blir spennende å møte helt nye mennesker, og alle disse vi har møtt ett par ganger før <3 jeg føler vi er en del av ett fellesskap, vi er ikke aleine, og det vi jobber for i oss selv, er det så mange andre også som står for, alle disse holdningene og meningene om livet. Det føles godt, når man er vant med å være i ett rusmiljø, og faktisk møte mennesker som tror på noe annet enn dette livet der rusen er normalen. Vi gleder oss!

Denne dagen her har vært usedvanlig lang! Jeg såg på klokka halv 4 og trodde det var langt på kveld. Jeg er ikke vant med å ha massevis av tid, men ser nå hvor godt det har vært og bare være meg, og gjøre bare det jeg har lyst til, der og da. Forandringene i leiligheten har vært planer i hodet i lang tid, og først nå har jeg klart å sette dem uti liv, bedre sent enn aldri? 🙂 

Flere ganger de siste ukene har jeg fått betegnelsen foran meg, og jeg må innrømme denne tittelen skremmer meg, jeg har hele livet stått for ting som overhode ikke utpeker seg som noe å se opp til, jeg har ødelagt absolutt alt rundt meg, og meg selv, og har gjort alt for å ikke være en del av dette samfunnet rundt meg, med en sosial angst som hindret meg i å se folk i øynene. Angsten har alltid vært der, og den har blitt en del av meg, og min personlighet. Jeg føler meg som det svakeste menneske i verden til tider, og har hele mitt liv hatt null tro på meg selv, jeg vet jeg har endret mye, at jeg gjør noe nyttig og bra, men jeg kommer nok aldri til å se på meg selv på som ett forbilde, heller tvert imot.

Jeg føler livet mitt er det perfekte eksempelet på hvordan du ikke ønsker å leve det, jeg har gjort alle disse vanvittige tingene som man helst bør unngå, og jeg har klart å være blind for alt annet enn meg selv i 32år. Ingenting i min historie er noe å se opp til, men jeg innser at jeg nå setter fokus på tingene som er viktige når mennesker virkelig ønsker seg utav rusen. Jeg prøver bevisst å holde meg til sannheten, og noen ganger er det vanskelig å ikke ta en hvit løgn på de dagene jeg har det som værst. Jeg kjenner litt på dette at historien ikke vil føles ekte om jeg ikke deler på de dagene jeg virkelig ikke ønsker å vise svakhet, de dagene jeg våkner med en dårlig følelse, og når jeg står foran alle disse testene jeg blir utsatt for.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg er i ulike miljø som rusfri, jeg er i grupper der jeg sitter sammen med likemenn, jeg er en datter, jeg er en kjæreste, jeg er også en venn med mange som jeg ikke har forholdt meg til på mange år, jeg er i miljøet og blandt dem som ikke har kuttet rusen, og det er klart at med så mange ulike roller, så blir det vanskelig til tider, jeg ønsker å sette fokus på disse hindringene på veien jeg møter, for jeg hadde selv satt pris på en slik blogg om jeg enda var i rusboblen min, men innerst inne ønsket meg ut. 

Jeg er av den type rusmisbruker som alltid har visst innerst inne at jeg var malplassert, jeg ønsket aldri å bli narkoman eller alkoholiker, jeg fikk oppleve dette normale livet med barna mine, der jeg ikke var avhengig av rusen, jeg fikk noen normale år med rutiner og ansvar før jeg ble rusmisbruker, så jeg visste hele veien hva ett normalt liv var. Det var ikke en eneste dag jeg ikke hadde tanker om ett bedre liv, og jeg lengtet innerst inne etter aksept og hjelp ut, og jeg satt aldri en sprøyte uten å vite hvor galt dette var. Rusmisbruket mitt gikk imot alt jeg trodde på, men jeg mistet meg selv på veien, det hendte så mange ting som bare bygget opp denne aksepten for rusen, den fikk taket på meg, og jeg såg ingen utvei uten den. Om noen hadde sagt til meg at det var mulig å leve ett liv uten rus, og dette suget, så hadde jeg aldri trodd det, for meg var dette livet til slutt, og aldri i min villeste fantasi drømte jeg om det som skjer nå. 

Nå føler jeg at jeg har en viktig rolle oppi det hele, når alt skulle gå så galt som det har, så er det godt at jeg kan bruke det til en fordel for andre. Jeg vet hvordan det er å sitte der uten håp eller en løsning, jeg vet hvordan det er å være aleine i verden, og bli uglesett hvor enn man går, jeg vet hvordan det er å stå utenfor, og dermed vet jeg også så smertelig godt hva man trenger, når man faktisk er helt i kjelleren. Denne evnen til å plukke opp menneskene jeg er glad i, og faktisk ha muligheten til å gjøre en forskjell, er unik! Og jeg føler jeg har ett stort ansvar for dem som stoler på meg og gir meg tilliten, den vil jeg aldri bryte!

Jeg tenker at det er greit for meg å være med dem i aktiv rus, til en grad. Jeg tar ikke over meg selv problemene som er i miljøet, jeg distanserer meg, og oppholder meg ikke i rusen. Det er en grense, og den er hårfin. Jeg orker ikke å gå på fester lenger, der folk blir overstadig beruset og skal fortelle hvor flink jeg er, jeg liker å være der til min grense er nådd. Det er ett valg jeg tar for min egen del :). Jeg hjelper gjerne med absolutt alt jeg kan, men jeg trekker meg tilbake til mitt eget liv når jeg kjenner behovet for det. Jeg har ingen stilling, så jeg kan velge selv hvem jeg kan kutte og beholde i kretsen min, det er en menneskerett. Men når mennesker rundt meg velger å gi meg tilliten, har jeg en evne til og gå all in, så lenge jeg tror på saken og menneskene bak.

Jeg ser ikke på meg selv som ett forbilde, langt derifra, men jeg ser på meg selv som ett medmenneske, som har vært på begge sider av livet. Jeg kan bruke fortiden min, og fremtiden min til å endre mye, og det våger jeg å gjøre nå. Jeg er ikke redd for å åpne munnen når jeg ser urettferdighet satt i system, da velger jeg å bruke den stemmen jeg har, og går ikke rett forbi som jeg alltid har måttet gjøre. Jeg har aldri hatt påvirkningskraft, jeg har vært hjelpeløs og ikke blitt hørt, nå ser jeg at jeg har en viktig stemme, og er ikke redd for å bruke den lenger. 

Åpen ærlig og rusfri er mine mantra, og en guide i livet. Det er disse begrepene som får meg igjennom hverdagen uten å se meg tilbake, det er disse som får meg til å tro på fremtiden, og klare å leve med det livet jeg har lagt bak meg. Uten rusfriheten min så er jeg ingenting, så jeg krever faktisk respekt for denne <3 

Behovet har begynt å melde seg, og det flommer over av papirer overalt i denne leiligheten, og jeg finner aldri tingene jeg leter etter, og jeg bruker sofaen av alle steder til å gjøre papirarbeidet mitt. Det har begynt å bli ett problem, og jeg føler meg lite organisert når jeg først må finne frem noe. Jeg har tenkt på dette en stund, men vi har ingen plass som passer seg her i den lille leiligheten våres, og vi utnytter allerede alle mulighetene vi har.

I dag fant jeg ut en løsning på dette papirrotet! Vi har mer enn nok plass på kjøkkenet, og det er det eneste rommet vi ikke bruker fullt ut, og vi har mange skap som faktisk står tomme. Så jeg har flyttet all mat som var i disse skapene, og skapt mitt eget lille hjemmekontor her i heimen <3 og min kjære har satt opp en skillevegg mellom konfyr og kontor på eget initiativ! Endelig har jeg ett sted til alle tingene mine, og nå har jeg ingen ynskyldning for å rote i sofaen lenger 🙂 Smarte løsninger er stikkordet, og nå trenger jeg bare en komfortabel kontorstol for ryggen som er varierende. 

Man blir kreativ når man har liten plass, og man lærer å utnytte alt man har max. Nå kan jeg sitte her og drikke kaffe og se ut vinduet på fine dager, og drømme meg bort i alle disse ideene som popper opp her og der. Når man fordyper seg i en problematikk går man ikke tom for løsninger og tanker for og imot. Og nå gleder jeg meg bare til å sitte her og komme på flere spennende prosjekter i fremtiden! 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!

Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen!  ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Jeg tror at det er om natten den virkelige jeg kommer frem, når jeg er helt aleine, det er mørkt ute og alt er stille rundt meg. Det er da disse innerste tankene kommer, disse som man klarer å distansere seg fra på dagtid. Det forundrer meg litt dette her, det er merkelig for meg å oppleve slike store tester, der absolutt det viktigste står på spill, og det finnes ingen sug i meg.

Som rusmisbruker hadde jeg forventet dette enorme suget som alltid har vært i kroppen min, der pulsen går opp når du vet du skal drikke eller ruse deg, der du får gåsehud og kroppen går i beredskap, og du er helt fokusert på denne rusen. Det høres vanvittig teit ut at jeg hadde forventet meg mer,  at jeg var klar for å føle på ett sug, eller i det minste tenke i de baner etter samværet i går. Men det er ærligheten som kommer frem igjen.

Med hånden på hjertet mitt, så har jeg ikke tenkt på alkohol en eneste gang, og jeg blir litt forvirret når kroppen og hodet ikke reagerer som normalt. Noe har skjedd, det er iallefall sikkert, men jeg var ikke forberedt på at denne store forandringen ville skje så fort. Jeg har kommet lenger enn det jeg trodde, og det føles tryggere og tryggere for meg. Normalen min er ikke å ruse meg lenger, hjernen er innstilt på det, og jeg innser hvilke vanedyr vi mennesker faktisk er! Det er egentlig litt flaut at vi er slik, at vi blir slike som går på autopilot, vi gjør det vi er vant med, og forstår ikke våres egne vaner før de brytes, eller dem blir forandret.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg må ærlig si at jeg var forberedt på å gå i kjelleren, som jeg alltid gjør etter å ha møtt disse fantastiske to! Men jeg kjenner at jeg er forandret, at jeg har kommet så langt i denne prosessen at jeg vet hvordan jeg skal bruke dette til min fordel videre. Selvsagt er det vondt som faen, og jeg har vært trist, men jeg får se dem igjen, jeg får ta det i livene deres igjennom internett, og jeg har så mange ting som opptar meg i hverdagen. Dette samværet ser jeg bare på som en stor boost til motivasjon og til glede, ikke mitt alt og eneste lenger. 

I går behøvde jeg en pause, så jeg satt meg i bilen og kjørte tur, det var noe som løsnet og jeg følte meg bedre, jeg ble også oppringt av bakeren som hadde to hele kasser med boller til meg, og på en lørdagskveld som i går hadde jeg ikke muligheten til å fått gitt bort alt dette. Jeg tenkte kjapt og ringte til gamlehjemmet her, og dem tok gladelig imot masse boller. Det føles godt å kunne gjøre slike ting innimellom, og det gleder meg at tingene jeg får med denne snille gode bakeren kan glede masse mennesker videre! 

Jeg har det egentlig veldig bra her jeg ligger på sofaen med kaffekoppen foran meg, og en HEL søndag uten planer! Dette er luksus i min hverdag, og jeg skal bruke søndagen til å gjøre meg klar for en proppa full uke som kommer. <3 tusen tusen takk for at dere kommenterer, leser og deler denne bloggen som har blitt så viktig for meg! Jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten dere! Masse kjærlighet <3 

Etter samværet i dag følte jeg en trang til å bare sette meg i bilen og kjøre, og jeg fikk meg en god runde rett og slett for å roe meg ned og finne freden i meg. Det tar på dette her, og det er ikke for pyser. Man går igjennom noe stort, og jeg selv trenger å koble helt av og hente meg inn igjen. For meg er naturen noe unikt, det er ett sted jeg finner ro og fred i sjelen, og jeg bruker naturen aktivt i denne prosessen min! Kroppen min fungerer ikke, så jeg kan ikke gå disse fjellturene som jeg tok før, jeg kan ikke sikte mot toppene og tro jeg klarer meg, men med bilen kommer jeg meg rundt til disse vakre stedene vi har rundt oss på øya og på tross av en verkende kropp får jeg den samme gleden som før. Jeg aner ikke hva jeg skulle gjort om jeg ble sittende i denne leiligheten og asfalten utenfor som lekeplass, for det er ikke lange turene jeg klarer å gå til fots lenger. Jeg behøver disse pausene.

Dagen har vært fylt med inntrykk, og jeg prøver denne gangen å bruke alle disse til min fordel, som en brikke i denne prosessen, for å vokse og bli sterkere. Alle andre ganger har jeg druknet sorgene mine, ikke følt på disse følelsene og jeg har aldri klart å stå i det, jeg har bare ikke visst hvordan. Jeg har de største motivasjonene i verden, jeg har to barn som fortsatt er glad i meg etter så mange år uten å bo hos meg, det er unikt at disse båndene ikke har blitt brutt for lenge siden, og jeg må ta med meg dette videre.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er ikke normalt for en mor og bare få lov å være mor på avstand, det strider imot alle instinktene man har i kroppen, det er helt feil, men jeg har funnet en måte og leve med det på. Å få lov å se barna mine vokse opp er den største gleden jeg kan ha, og denne gangen sitter jeg ikke igjen med denne følelsen og ønsket om å endre situasjonen min lenger. Jeg lever denne drømmen jeg alltid har hatt om å bli bedre, komme meg ut av rusen og miljøet, og nå har jeg klart det. Jeg må bare lære meg og håndtere disse følelsene som jeg aldri har taklet uten rusen før, og for meg er disse pausene løsningen. Uten denne bilturen, og denne pausen hadde det blitt vanskelig å takle alle disse rare følelsene som jeg sitter med.

Jeg trenger disse pausene, for å være sterk og modig igjen, og jeg er så ufattelig glad for at jeg har min kjære i dag, for denne dagen hadde blitt veldig trist uten han. Det er vondt å vite at vi ikke vet når neste samvær er, for det er ikke som normalt rundt oss og korona kan få samværene i fremtiden avlyst igjen. Normalt har jeg annenhver mnd, men denne situasjonen er så usikker, og jeg kjenner jeg allerede er nærvøs for når neste gang blir. 

Da var samværet over, det tredje samværet dette året, og jeg sitter med den samme følelsen som alltid etter noen timer sammen med dem. Jeg sitter med så masse kjærlighet i hjertet og i årene mine, en så enorm stolthet, og en uendelig tristhet. Målet mitt med dette innlegget er å ta dere med på denne reisen, og prøve og forklare hvordan slike samvær føles, på godt og vondt. For det er så fantastisk mange forventninger som bygger seg opp forut, og man prøver å gjøre det meste utav disse tre timene jeg får sammen med dem. Jeg er ett emosjonelt krisetilfelle når jeg har disse samværene, jeg viser det ikke under samværet, men både før og etter så er jeg innom de fleste følelsene i dette registeret, og de suser omenannen og det er vanskelig å være meg. 

I gårkveld var jeg kjempetrist, og jeg var sinna, tilogmed på min kjære som aldri har gjort meg noe som helst som skulle tilsi at jeg skulle bli sint. Jeg hadde null kontroll på følelsene mine, og kunne være glad i det ene øyeblikket, for så sint i det ene. Og slik har det vært i dag også, og jeg tok meg selv i å sitte og nesten hyperventilere rett før dem kom. Jeg sprang rundt her for å stelle istand og hvert minutt var jeg fremme i vinduet for å sjekke.. tiden kunne ikke gå saktere, og gleden var så stor når dem endelig var her. Jeg sugde inn all informasjon jeg kunne, og jeg spurte og grov etter alt mellom himmel og jord, og synet av ansiktene deres kan aldri bli kjedelig for meg, og jeg kunne faktisk sett på disse to menneskene for alltid. Jeg har lyst å se på fingrene deres, øynene deres og ørene. Jeg har lyst å vite alt om disse menneskene som jeg faktisk har laget, det er disse kroppene jeg har gått og bært på og elsket i 9mnd, det er disse menneskene jeg har elsket siden den dagen jeg fant ut at jeg var gravid, bare 15 og 17 år gammel. Og det er disse menneskene som har opptatt tankene mine i alle disse årene <3 

Dem er grunnen til alt, dem er årsaken til at jeg fortsatt er her, og dem gir meg styrken som jeg bruker i hverdagen og kampen for å få ett skikkelig og verdig liv <3 akkurat nå føler jeg meg fullstendig tom, jeg har brukt opp all energien i kroppen, og jeg har lagt alle mine følelser i dette, nå skal jeg bruke tiden foran meg til å bruke dette til noe positivt, og lagre disse timene på minnet over de gode minner. Denne gangen ledes jeg ikke mot rusen, denne gangen ledes jeg til å fortsette dette livet jeg bygger opp, for og være enda sterkere neste år når dem kommer og besøker mammaen sin.

Nå er det 2 1/2 time til dem kommer, og jeg prøver å holde meg opptatt, så jeg har vært rundt og kjørt folk her og der, og har fått ut en hel kasse med boller. Jeg prøver å flytte fokuset bort fra meg selv, og det gir meg noe å hjelpe andre. Jeg makter ikke å fokusere på dette før jeg er helt nødt, og det hjalp litt og ha litt mer rydding igjen, og noe å fokusere på, og noe jeg har å gjøre.

I familien våres har vi en tradisjon! Og i tradisjon tro har jeg og mamma en diskusjon, som jeg nekter å la eskalere. Vi har en tendens til å ta følelsene våres ut på hverandre, og det ender alltid i en konflikt mellom oss. Jeg er mer bevisst dette året føler jeg, for jeg vet disse diskusjonene kommer, og dette året nekter jeg å la meg påvirke av småting som ikke har noen betydning. Denne dagen handler om barna, og bare dem! Så uenigheter får vi legge til siden. Det er ikke vi som er viktige i dag, det er bare dem som skal stå i fokus, og det er viktig for meg at disse få timene bare handler om dem. Det skal ikke handle om hvilken mat som står på bordet, eller hva samværet skal handle om, det handler heller ikke om gavene som skal gies, og jeg ønsker at slike ting skal skje helt på slutten av samværene. Jeg tenker fokuset skal være den praten som oppstår, og de tingene som blir viktige akkurat i øyeblikket, og ikke disse materialistiske tingene som ikke betyr noe, når alt kommer til alt. 

Jeg undrer meg på hvordan dette samværet blir, vi får jo ikke klemme hverandre, og være hverandre nær rent fysisk, og det blir merkelig. Jeg er vant med og omtrent sitte oppå dem, suge til meg alt dem har og si, og ta avskjed med en stor bamseklem, jeg sier alltid at vi ses, og aldri hade. Det blir rart å ikke få lov å klemme dem ihjel, nusse på dem og holde dem i hånden, så dette blir ett rart samvær og langt ifra normalen. Men vi må holde på disse reglene, for å holde oss friske, og situasjonen rundt oss er vi blitt vant med. Jeg savner å klemme mine bestevenner, og jeg savner denne nærheten som jeg plutselig fikk da jeg sluttet med rusen. Før var ikke klemming normalt for meg, jeg hadde en viss avstand til alle, og ikke i mine villeste fantasier ville klemming bety noe for meg. Jeg har fått en ny nærhet til menneskene rundt meg, og ett nytt behov for å vise dem kjærligheten jeg har, og jeg håper barna mine føler også kjærligheten, selvom vi må holde avstand. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter samværet kommer jeg til å være knust igjen, men jeg vet det går over. Denne gangen har jeg faktisk ett liv å gå tilbake til, tenk det, jeg har noe å gjøre etter dette samværet, jeg kan sette meg i bilen og ta meg en tur bort, reflektere over samværet og ta det med meg videre som en motivasjon. Jeg trenger ikke lenger å løpe på butikken for å kjøpe meg alkohol, og jeg stiller heller ikke på samvær redusert fordi jeg ikke har fått rusen min, jeg stiller frisk denne gangen, og veldig klar for å høre om deres hverdag og hva som opptar dem akkurat nå. Det er altfor lenge siden sist, og jeg er så nærvøs at jeg holder på å dø, tenk at jeg er så heldig som har to barn, og de største motivasjonene i verden! På tross av at jeg er emosjonelt ødelagt her jeg sitter, og med hjertet i halsen, så føler jeg på en uendelig lykke, over at barna mine snart er i hus, og at jeg selv har laget til for samvær denne gangen, jeg har ikke behøvd å legge alt ansvaret over på foreldrene mine, og jeg viser stolt frem hjemmet mitt denne gangen.

Nervene er til og ta og føle på! I det ene øyeblikket har jeg lyst å gråte, og i det andre har jeg lyst å hyle av lykke, og jeg føler meg som en ustabil krisepasient. Det er så viktig dette her for meg, det er barna mine vi snakker om, alle andre ting i verden betyr ingenting målt opp mot dem. Jeg føler på dette presset, tenk om jeg ikke er bra nok? Tenk om dem kjeder seg her hos meg, og hva om liksom? 

For 13år siden mistet jeg dem til barnevernet etter en urettferdig rettsak bygd på mange løgner, men det var helt rett at dem ble tvangsplassert bort. Jeg hadde ett rusproblem, jeg brukte narkotika, og jeg kunne ikke ta vare på mine egne barn. Etter å ha vært mor på heltid i 4 år var det en tilværelse jeg ikke unner min værste fiende, jeg fikk bare en telefon om at dem hadde hentet barna mine i barnehagen og at dem hadde komt hjem for å hentet ting som var nødvendige for reisen bort, jeg hadde ikke fått noen domsavgjørelse, så jeg var helt uvitende om at det ville skje akkurat den dagen. Jenta mi ringte meg og sa hun ikke ville reise ifra meg, og det var hjerteskjærende og si at alt ville ordne seg, og at dette ble fint for henne, for egentlig ville jeg jo bare springe og ta dem, og stikke av.

Jeg ble bare sittende å hyle, skrike og gråte, jeg gikk utav meg selv og hadde null kontroll. Legen kom dit jeg var og puttet faktisk beroligende i glasset mitt uten at jeg visste det, og etter mange timer med hysteriske rop sovnet jeg der i sengen til exen min. Jeg husker jeg våknet etter noen timer, og startet å gråte og rope hysterisk igjen med en gang jeg innsåg at det ikke bare var ett mareritt, men realiteten. Barna mine var borte, og hva skulle jeg gjøre nå? 

Tiden etter var bare ett vakuum, jeg fungerte ikke og var helt fullstendig knust. Mellom samværene jeg fikk, og det å måtte gå ifra mine egne barn når dem gråt etter mammaen sin, så fant jeg måten og håndtere det på. Jeg begynte ganske så kjapt etter dette med sprøyta og fant min bestevenn i denne, jeg prøvde også flere ganger å ta mitt eget liv, og flere stoppet meg i siste liten. Når man virkelig er på kjøret fjerner dopen alle følelser, og det var akkurat dette jeg behøvde den gangen, å ikke føle denne bunnløse sorgen over barna mine. Det ble bare værre og værre og jeg ble mer og mer følelseskald og borte. Det er vanskelig for dem som møter meg nå og innse hvor langt nede i narkotika jeg var, men jeg har ett par stykker som har fulgt hele denne veien sammen med meg. Jeg var 45kg, hadde barbert hodet mitt og var en skikkelig junkie. Det fantes ikke håp for den unge jenta der, og jeg hadde mistet absolutt alt.

En kveld hadde jeg masse dop hjemme, og jeg hadde fortalt en kamerat av meg at jeg ønsket å ta mitt eget liv. Jeg hadde fått nok for lenge siden, og jeg visste at om jeg tok dette dopet, så ville jeg ikke overleve det. Jeg hadde fått nok, og jeg ønsket hjelp, men jeg visste at jeg aldri hadde hatt motet til å ta denne telefonen og søke etter den. I denne perioden gikk jeg aldri ut, jeg festet aldri men akkurat denne kvelden gikk jeg på hotellet i Måløy, jeg tok meg noen øl og gikk utenfor og satt meg i trappen. Jeg satt og funderte på hvordan jeg skulle få skaffet meg en ambulanse, og få kommet meg inn, og jeg valgte da og knuste ansiktet mitt inni steinveggen som var der. Ambulansen kom og kjørte meg til Eid, og jeg ble videresendt etter noen dager til Førde og Tronvik som reddet livet mitt den gangen. 

Denne kvelden kommer til å sitte for resten av livet mitt, for jeg syns så synd på den jenta der, som satt helt aleine og hadde blitt utsatt for voldtekt, tap av barna sine, helt nedkjørt i sprøyter og dop. Det fantes ikke håp, og ingen som strakk frem en hånd og hjalp på veien. Jeg fatter ikke at det er mulig i samfunnet våres, når man ser tydelig mennesker som trenger hjelp, og alle bare går forbi og ikke gjør noe?

Etter denne gangen har jeg prøvd ett par ganger, men jeg har angret i det sekundet jeg har tatt det. jeg har aldri sett meg tilbake på det valget jeg tok den gangen om å kutte sprøyta, og aldri mer la meg forfalle på denne måten. Jeg måtte kutte absolutt alle mine venner for en lang periode, men alkoholen tok over min avhengighet da jeg kom ut. Jeg var uheldig og forelsket meg i en pasient, og fokuset jeg skulle hatt på oppholdet ble forflyttet, jeg angrer den dag i dag på at jeg ikke brukte dette oppholdet på meg selv, men det har fungert som det skulle. Jeg ser på meg selv som en alkoholiker, fordi det er alkoholen som har regjert livet mitt de siste 12årene, narkotikaen har jeg lagt bak meg, og det har aldri fristet til gjentakelse. Nå jobber jeg knallhardt for at også alkoholen skal bli denne rusen jeg legger bak meg og aldri går tilbake til, men jeg kunne ønsket noen strakk frem en hånd den gangen jeg virkelig behøvde hjelp og støtte. 

I ettertid har jeg hatt hyppige samvær med de to menneskene jeg mistet omsorgen for den gangen, de to menneskene som har drevet meg fremover, og i lange perioder vært mine eneste motivasjoner. Livet har forandret seg, og i dag gleder jeg meg til å vise dem hvor forandret jeg er! Jeg tenker tilbake på fortiden med gru, jeg tenker mange tanker om hva jeg burde gjort anderledes, men akkurat i dag kan jeg ikke gjøre noe med det, det er ungene mine som er i fokus og vi skal ha en kjempedag sammen <3 jeg føler meg beæret over at dem fortsatt kaller meg mamma etter 13år i fosterhjem, og jeg gleder meg til å se dem vokse opp og bli voksne, og alle disse spennende tingene livet har å by for dem, for jeg tror ikke at mulighetene hadde vært så mange om dem fortsatte og bo hos meg, desverre.

Tempen er høy på denne fredagen, for det er ikke en alminnelig fredag her i heimen, langt derifra! Hyller settes opp (hyller som har vært planlagt i mange uker nå), gulvene vaskes og det støvesuges så støvet fyker. Her er det stor partyfaktor, på edruelig vis, og så langt mer effektiv enn ellers på normale fredager.

Det ligger noe i luften, det føles ikke som det er helg ennå, og alle de tingene jeg har utsatt helt til siste liten er omsider klare for morgendagen. Jeg var en smule nærvøs før vi startet, men når vi først setter igang, så går det rimelig hurtig unna her, og jeg er glad jeg har min kjære og støtte meg på.

Jeg merker jeg er lettantennelig i dag, det skal ikke mye til før det gnistrer av meg, og jeg kaver meg opp over småting. Jeg er nærvøs på ekte, og føler en slik ærefrykt, det er jo så lenge siden sist! Denne gangen har vi jo ikke en gang lov å klemme hverandre! Vil det bli kleint? Hvordan forholder vi oss til hverandre når vi må holde avstand til hverandre? Og vil jeg kunne vise hvor glad jeg er i dem uten nærheten? Alle disse tankene kjører igjennom det lille hodet mitt, og om jeg ikke hadde fått gjort alt jeg skal, så hadde det eksplodert for meg! Jeg driver jo med disse listene i hodet som har en tendens til å bli evig lange, men jeg føler først nå at jeg er litt ajoure med alt. 

Følelseslivet inni meg nå burde dem forsket på, for jeg er i ene øyeblikket helt i kjelleren for så og føle en enorm glede, omhverandre. Og alle disse morsfølelsene kommer med ett tilbake, disse følelsene jeg har måttet holde på avstand i alle disse årene, men som jeg slipper løse akkurat idet jeg er sikker på at dem kommer. De dagene jeg har sammen med dem lar jeg meg selv føle og kjenne på hvordan det føles, og være mamma bare på avstand. 

Wish me luck! 🙂

Idet jeg skrev innlegget tidligere i dag satt jeg igjen med en vond følelse i meg, jeg har ikke tenkt over hvor lite jeg har sett barna mine før nå. Selvsagt har jeg visst at vi ikke har fått vært sammen, men hele verden har vært i dvale, og reglene om å ikke være sammen har gjeldt alle, og ikke bare meg, dermed har jeg ikke helt tatt innover meg hvor få ganger jeg faktisk har fått lov å være sammen med de viktigste menneskene i mitt liv. 

Det er faktisk helt vanvittig at jeg bare har sett barna mine to ganger i år, og jeg kjenner dette savnet bare blir mer og mer overveldende. Før hvert eneste samvær så bygger nervene seg opp lenge før, og denne gangen har jeg prøvd å begrense meg til dagen før, som er i dag. Når jeg tenker på at jeg har sett dem så lite, så bygger det seg opp en dårlig sanvittighet som stikker meg i hjertet, men situasjonen gjør det slik at dem forstår.. heldigvis. Aldri før har jeg gått så lenge uten dem, og etter hvert samvær så blir jeg fylt med en motivasjon jeg ikke finner noen andre steder.

Det har skjedd så mye siden sist, positive ting, og ikke alltid har jeg tatt dem stolt imot i mitt eget hjem. Når man er mor på avstand blir disse småtingene viktig å vise dem, forvisse dem om at jeg har det bra og at jeg steller livet godt rundt meg. Det siste jeg ønsker er at dem skal sitte igjen aleine og tenke på om jeg klarer meg eller ikke. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter hvert eneste samvær sitter jeg igjen med ett sterkt ønske om å endre situasjonen min, den følelsen har jeg gått og bært på i 13år, og denne gangen trenger jeg faktisk ikke å sitte med denne drømmen i magen, for jeg føler jeg lever den helt ut nå. Dette er årsaken til at jeg ikke makter tanken på å bære frem ett barn til, for jeg hadde ikke overlevd å miste ett til, for så og se noen andre fostre dem opp og få ta del i mine barns liv.