Før har jeg hørt om disse menneskene som må rydde plass i kalenderen sin for å få ting på plass, og disse menneskene som må forberede seg godt for å kunne gjøre ting som dem har lyst til. Jeg har egentlig tenkt at det høres spennende ut å ha slike liv der du har så mange ting som skjer, at du faktisk har det så travelt at du må rydde plass for å kunne gjøre enkle ting. Jeg har aldri hatt det slik, og om jeg skulle bort så kunne jeg ta det på sparket, ja jeg har faktisk stukket av flere ganger midt på natten med hurtigruten og til Bergen uten å ha lagt noe mer i det, og de fleste har ikke merket at jeg har vært borte en gang.
Denne uka har vært den mest hektiske siden jeg startet denne prosessen med rusfrihet og greier, og det har gått i ett! Jeg har vært på randen til nervesammenbrudd og menneskene rundt meg har ikke forstått hvor mye jeg har stått på denne uka. Det har endt med at det hele har gått utover meg selv, og min trivsel i livet, jeg har faktisk ikke hatt tid til å stelle meg selv, eller spise mat for den del. Jeg gjentar ikke denne uken, det kan jeg faktisk ikke, for da klarer jeg ikke å holde ut med livet rundt meg.
Det er rart for meg å gå ifra å være ingenting, ikke være ett menneske med en funksjon her i verden, til å ha så mye ansvar på skuldrene mine at om jeg faller bort, så henger alt på meg. Jeg innser at jeg trenger noen å delegere med, spille ball med og ikke lenger ta alt på min kappe. Jeg trenger faktisk ikke å gjøre alt selv, som jeg foretrekker, og jeg hater å gi bort ansvar for noe, og miste kontrollen over ting som er viktig for meg.
I dag har jeg vært på nav igjen med noen, jeg har kjørt rundt for å hente siste gevinstene som vi har fått, og jeg har faktisk hatt tid til å sette meg ned for å forberede meg til denne helgen! Det er lenge siden jeg har hatt tiden på min side, og jeg kjenner hvordan det prikker i kroppen fordi jeg har tatt meg helt ut. Oppi alt stresset og presset, så føler jeg faktisk at jeg omsider har fått meg ett liv, ja dette A4 livet alle har snakket om, og som jeg har drømt om siden jeg var veldig liten… det livet som jeg aldri kunne få meg, fordi rusen stod i veien. Nå skal jeg gifte meg, jeg har en trygg bopel og ett hus og drive med, jeg har bilen parkert nedenfor, og venter på forloveden min som er på jobb. Om dagene gjør jeg jobben min, jeg har ingen stilling og ingen lønn, men jeg ser på dette som langt viktigere enn en vanlig jobb fra 9-16. Jeg holder meg edru på grunn av dette, og ingen penger i verden kan erstatte det.
ALDRI hadde jeg trodd at jeg ville oppnå sjelefred, på tross av at det stormer rundt meg, føler jeg en fred i sjelen min, som jeg aldri før har følt på. Det har alltid vært kaos inni meg, jeg har aldri hatt en plass i verden, og jeg har alltid gått med indre uro som har ført til at jeg har trodd at rusen roet meg, ga meg noe viktig, men egentlig har den bare fått meg bort fra verden og fått meg mer og mer kuet. Jeg tar kontrollen tilbake, jeg ønsker å vise hvem jeg er innerst inne, og jeg vet at det aldri var meningen at jeg skulle være en rusmisbruker, jeg rotet meg bare bort på veien, men nå er jeg tilbake, og jeg er ikke redd for å stå opp for meg selv eller vise verden hvem jeg egentlig er.
Jeg ønsker å være der for andre, og gjøre hverdagen enklere og lettere å håndtere, på tross av store utfordringer og hindringer på veien. Jeg vet hvordan det er å være bortkommen, uten håp og glede. Dette ønsker jeg å endre, for så mange jeg klarer igjennom livet. Av og til skal det ikke mye til, og jeg er her, så bruk meg for alt det er verdt!
