Den setningen har jeg vell sagt hundretusenvis av ganger, men denne gangen mener jeg litt med den. Gårsdagen får ikke gjenta seg, jeg kan ikke la den gjenta seg, og jeg ser mine egne begrensninger. Jeg kan ikke la det gå så langt at det fullstendig renner over for meg, og jeg må sette litt grenser for meg selv. 13 1/2 time på farten etter to dager i ett kjør ble for mye, og jeg får en utavmegselvopplevelse. Jeg har hatt det slik en gang før, og jeg kan ikke la det gå så langt at det går utover meg selv dette her.

Jeg skal bli flinkere til å gjøre tingene enklere for meg selv, delegere bort tingene jeg ikke må gjøre, og lære meg og si nei 🙂 for om man tar på seg alt i dette arbeidet, så drukner man selv, og det er ingen poeng i det. 

I dag skal vi i begravelse og jeg skal møte slekten til min kjære. Jeg kjenner jeg er nærvøs og det er helt vanvittig at vi ikke har møttes før, men korona og alt som har skjedd har stått i veien for å møttes tidligere, men nå er dagen kommet. Familie er det viktigste for oss, det er det som betyr noe in the end, og vi må bli flinkere! 

I helgen skal vi bort, langt herfra og være sammen med mennesker som ligner oss, i problematikker og i livsvalg. Det drone jeg har sett frem til i mange måneder, og jeg kjenner at jeg virkelig trenger denne pausen nå. Jeg ser det som en avkobling, men også ett sted for læring og påfyll av motivasjon og pågangsmot til veien videre, dette blir spennende! 

Denne uka har jeg jobbet som en duracellkanin, jeg har prøvd å fått unna all jobben før familien til Sebastian kom, jeg har prøvd å fått unnagjort alle disse tingene, slik at jeg også slipper å tenke på dette når vi reiser i helgen, men nå sitter jeg igjen med en følelse av at alt har gått på bekostning av meg selv. Jeg kjenner jeg behøver litt tid, og at alle andre ting må vente. Jeg er sliten, og klarer ikke enda en dag på denne måten. Dette gjør jeg aldri igjen