Jeg gråter når jeg er lei meg, jeg gråter når jeg er sint, og jeg gråter når jeg er glad. Jeg kan gråte av noe jeg ser på tv-en eller en historie noen forteller meg, jeg kan også gråte når jeg opplever noe som beveger meg. Jeg blir på gråten når jeg blir rørt, og jeg blir på gråten når noen drar ifra oss, og jeg har aldri før grått så mye som disse siste 9 månedene! 

Det er som om en sluse har åpnet seg inni meg, der det ikke går tomt for tårer, og jeg har åpnet opp noe som har vært lukket helt siden jeg var liten. Jeg har nemlig alltid sett på gråt som svakhet, helt siden jeg var veldig liten! Jeg husker faktisk at jeg latet som jeg skadet meg bare for å kunne gråte, og jeg prøvde alltid å skjule meg om tårene kom frem, ja jeg husker faktisk at ei jente på barneskolen alltid gråt om noe skjedde med henne, og de andre fant det morsomt å plage henne til gråt gang på gang. Det ble en slags hobby og plage henne, og jeg husker da hun kom tilbake etter å ha flyttet herfra på grunn av mobbingen, og hun besøkte oss på skolen. Hun falt av den nye karusellen vi hadde fått i skolegården, og alle stod og ventet på at hun skulle begynne å gråte, men jenta reiste seg opp igjen og begynte å le. 

For meg har aldri gråt vært en naturlig del, foruten når det har vært snakk om dødsfall eller når jeg har vært skikkelig full og emosjonell. Jeg kan ikke huske å ha grått uten at noe virkelig ille har stått på, og jeg har gått flere år i slengen uten å felle en tåre. Jeg tror miljøet jeg har vært i har formet meg på det viset, du skal være tøff i trynet, aldri vise svakhetene dine, og om du ikke takler det livet der, så har du tapt. Du må på en måte kreve plassen din, du må tilføre noe, du må ha en posisjon. 

Etter at jeg sluttet å drikke, har synet på gråt endret seg drastisk. Jeg ser på det som en rensing av sjelen både i sorg og glede, det er en naturlig del av å være ett menneske, og overhode ikke ett tegn på svakhet for meg lenger. Av og til kan det føles befriende å bare slippe det løs, la gå og bli ferdig med det, uten å se på seg selv som ett svakt menneske av den grunn. Det er så mange ting som betyr så ufattelig mye for meg nå når jeg er edru i hodet mitt, som jeg bare har undertrykt hele tiden, og det er disse tingene som kommer til overflaten. Jeg tror jeg alltid har vært ett menneske som har brydd seg, men jeg har drukket bort alle disse følelsene av og oppriktig være glad i de menneskene som er rundt meg. 

Av og til er det greit å ikke skulle være så forbanna sterk hele tiden! Med min fortid er det lov å føle på alle disse følelsene jeg sitter med, det er ikke gjort på en dag dette her, og jeg er forberedt på at dette kan ta flere år og komme seg etter. MEN jeg er på god vei, jeg har befridd meg fra mange av tingene jeg trodde ville være vanskeligere, som sug og rustanker. Jeg tenker bare negativt når jeg tenker på rusen, jeg romantiserer den aldri i hjernen lenger, og det er som om jeg aldri har vært rusmisbruker, men jeg vet jeg er en, og alltid vil være en. 

I perioder er det godt å gråte, det føles som ting forsvinner fra skuldrene, og jeg atter igjen kan se fremover og aldri bakover. Jeg har så mange ting på sanvittigheten, ting jeg ikke har brydd meg om før, fordi jeg har rusa meg. Men nå kommer dem en etter en, og jeg er forberedt denne gangen. Jeg vet dem kommer, og bruker de positive periodene for alt det er verdt! Også håper jeg at jeg får kontroll over denne gråten etterhvert som jeg lærer å leve dette livet som jeg alltid har drømt om, men aldri hatt muligheten til  <3 

Vi har verden for våres føtter, vi har ingenting som stopper oss ifra å leve som vi ønsker, vi har eliminert alt som kan ødelegge for oss, og fjerner slike trusler hver eneste dag. Etterhvert blir dette normalen, men hjertesorgen kommer alltid til å være en del av meg. Det er bare misbrukere som kan forstå det, og jeg er heldig som har en klippe med mennesker som har ryggen min! <3