I dag er det en merkedag, og jeg føler jeg har merkedager hele tiden, for tiden går så ufattelig fort når man har det så gøy! Men i dag er det en spesiell dag for meg på mange måter <3 det er 9mnd siden sist gang jeg drakk øl, det er 9mnd siden livet mitt var helt ødelagt, og jeg selv var så ødelagt at alle verdiene mine var helt røde da jeg kom innpå sykehuset. Det er 9mnd siden jeg startet denne reisen uten å vite hva jeg bega meg selv utpå, og jeg vil si at det er 9mnd siden livet mitt for alvor startet! Det er 9mnd siden jeg oppriktig ønsket å bare dø ifra denne verden som jeg ikke klarte å håndtere som normale mennesker gjør, og det er 9 mnd siden jeg slapp utav dette fengselet av ett liv, der angsten hadde full kontroll på meg. 

Hadde jeg fortsatt i det tempoet jeg hadde, så hadde jeg ikke sittet her i dag. Jeg hadde ikke overlevd en mnd til i den duren, og jeg hadde ikke fått alle disse opplevelsene som jeg unner absolutt alle. Det har skjedd noe med meg, alt er forandret og jeg er ikke den samme som jeg var. 

Jeg har blitt fortalt at vi mennesker har ruspersonligheter, ikke for å ta skylden bort ifra oss selv, eller ynskylde den dårlige oppførselen, men for å selv forstå seg bedre. Min ruspersonlighet ble på slutten veldig aggressiv sinna og frustrert, jeg var overhode ikke meg selv, og hadde mistet absolutt alle disse kvalitetene som jeg setter pris på. Jeg behandlet dem rundt meg urettferdig, og jeg var egentlig bare sint på meg selv, men lot andre få igjennomgå. Ruspersonligheten min løy konstant til andre, men mest til seg selv, og jeg såg ikke mine egne problemer. Verden rundt man når man ruser seg er kaotisk, og jeg var redd for absolutt alt, og angsten min ble bare værre og værre. Jeg ble hemmet i alle ledd, og følte meg som det mest mislykka mennesket her på denne kloden, uten verdi eller selvrespekt. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Veien mot å finne livsgnisten men ikke minst livsgleden var lang, og kronglete. Hvordan skal man ha det gøy uten rus? Hva gjør man i helgene når man ikke drikker? Og hva med alle disse positive tingene man får utav å ruse seg? Man må tilbakestilles, akkurat som en telefon. Slette alt, for så og bygge seg opp igjen, og denne selvransakelsen koster! Fytti katta så vondt det har vært, og jeg har vært så følsom i perioder der det virkelig har stått på. Jeg har faktisk aldri i hele mitt liv grått så mye som igjennom disse månedene, men jeg sitter igjen med en følelse av at alt er verdt det in the end. På merkelige vis har jeg funnet denne livsgleden, der jeg kan hyle av lykke i disse små øyeblikkene, og jeg tenker at det er akkurat dette som er livet. Det er slik det skulle vært fra starten, men jeg har bare rotet meg bort på veien. 

Jeg er så glad for at akkurat jeg får lov å leve ett rusfritt liv, for det hadde absolutt ingen trodd, og hadde noen fortalt meg dette for bare 1år siden så hadde jeg ikke tatt dem på alvor. Jeg måtte få en skikkelig trøkk før jeg åpnet øya mine, og jeg er så glad for at jeg falt ned den hersens trappa og knakk ryggen. Ellers ville jeg vært død i dag. 

Mange ting må klaffe, skal man klare seg i dette nøkterne livet, man må ha noe å gjøre, noe som man brenner for eller engasjerer seg i, man må ha en trygg bopel, trygg økonomi, masse mennesker rundt seg som støtter man også i dårlige perioder, alle trenger noen som tror på en, og som er med på teamet. Det er så ufattelig mange ting som skal klaffe, for at man lykkes med dette, og jeg føler meg så priviligert som faktisk har klart meg til nå! 

Livet har jeg fått i gave, en ny tjangse, for hvem i all verden hadde trodd at den narkomane jenta det ikke var håp for lenger skulle klare seg og bli noe? Ikke jeg!

Ingen kjedelig dag i mitt liv og det skjer alltid noe uforutsett og dramatisk. Jeg har kjent denne smerten til og fra, og i dag var det så tydelig at jeg tok turen på legekontoret og fikk det sjekket! Det er en murrende smerte når hjertet slår som kan komme ca en gang i uka og ofte hyppigere. Jeg ble tatt imot godt og jeg er betrygget med at jeg får lov å leve litt lenger men det er skummelt når det står på.
Dem sier det har vært mindre pasienter under korona, og jeg vet akkurat hvorfor det er slik. Det er ikke det at vi mennesker plutselig er så friske men fordi vi utsetter legebesøk til vi er helt nødt til å gå, og jeg kjenner meg igjen i dette.
Jeg er glad det ikke viste noe galt og att hjerterytmen min er helt normal. Jeg har jo blitt sjekket opp og ned i mente igjennom disse månedene med sykehus og leger nesten hver dag en periode. Så jeg følte meg som en dramaquuen der jeg satt og ventet på å komme inn. Nå puster jeg lettet ut og kan starte dagen min med rydding til i morra, for det trengst når vi utsetter ting helt til det siste, og i går stakk jeg rett og slett av fra husarbeidet og prioriterte helt andre ting.
Regnet høljer ned her så det passer greit med innesysler 😊

I dag kan jeg slippe denne gleden løs og begynne å la meg selv få lov å kjenne på alle disse følelsene foran ett slikt samvær. Jeg fikk bekreftet i går at dem faktisk kommer, da alt har vært usikkert, mye kan komme i veien for et slikt samvær, spesielt i disse dager med korona. Alle samvær har vært avlyst og utsatt i påvente situasjonen og jeg har sittet uten disse viktige møtene med barna mine. 

Det er hjerterått og være mor til barn i fosterhjem akkurat dette året, og aldri før har jeg hatt så lite med dem å gjøre, det er viktige år for dem, da begge har startet på nye skoler og mye har skjedd i livene deres, og det er vondt å ikke fått lov å ta del i disse spennende epokene i livene deres, for i år har jeg bare fått lov å ha 2 samvær sammen med dem. Avtalen min er samvær annenhver mnd, så dette året har vært  fylt med sorg og savn etter de to viktigste personene i mitt liv, så dere kan tenke dere hvor spesiell morgendagen er i mitt liv. 

De vondeste tingene ved å være mamma på avstand er disse store merkedagene, som jeg går glipp av. Bursdager, juleaften, første dag på skolen eller den første forelskelsen, og det første kysset. Jeg føler jeg mister alle disse viktige førstegangene som er så viktig for en mor. Jeg har 6000 bilder ifra da dem bodde hos meg, og veldig få etter. Bare de tingene som å gjøre lekser sammen med dem, spiste frukost sammen eller legge seg ilag. Jeg har mistet omsorgsretten, på papiret er jeg bare biologisk mor, og de eneste rettighetene jeg har er disse samværene annenhver måned, som nå har blitt avlyst i hytt og pine. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det verker i kroppen av at jeg gleder meg, og i morgen kommer forventningene mine til å gå i taket! Jeg får ett par timer sammen med disse to barna mine, som er grunnen til alt. Om jeg ikke hadde hatt dem, så hadde jeg gitt opp for mange mange år siden, dem er grunnen til at jeg kjemper så hardt som jeg gjør, og det er så spesielt å være frisk dette året. Det føles som om det er dette året alt starter, dette nye livet, og nå får dem se med sine egne øyner hvor forandret tilværelsen er. Jeg får vise dem hjemmet mitt, noe som gir en betryggende følelse for dem, for da vet dem at det går bra her. Og jeg får vise dem the real me.

Før når jeg skulle ha dem på besøk ville jeg brukt en uke minst på å rydde og vaske, men det trenger jeg ikke denne gangen, jeg behøver ikke heller å ta på en maske for å late som jeg har det bra lenger. Åpenhet og ærlighet praktiserer jeg også i disse forholdene jeg har til barna mine, det har jeg gjort hele livet. Jeg tenker det er viktig, og jeg tenker dem kan lære mye av historien min, for å unngå noen smeller selv i voksenlivet. 

Det er vondt å være mamma på avstand, men i morgen får jeg dem faktisk hit, og mammahjertet mitt dunker som aldri før!

Jeg sitter her hjemme i stua etter den villeste kjøreturen hjem ifra Eid! Sorry uttrykket men jeg er faen meg GRISERUSA her jeg sitter. Ingen dop eller alkohol i verden kunne gitt meg denne rusen jeg nå sitter med, og det prikker i huden og jeg føler en tilfredshet i hjertet mitt, jeg våkner heller ikke i morgen med hangover og angst over denne kvelden som jeg ville med rusen. Denne rusen jeg føler kan ikke kjøpes av penger, og jeg håper at slike møter som dette alltid vil gi meg denne rusfølelsen, for akkurat denne ønsker jeg mer av! 

Jeg har nemlig vært i møte med både pårørende og mange ifra systemet, systemet som jeg har skydd unna hele livet, og dem jeg har prøvd å lure og forvri hele veien, men som egentlig bare har prøvd å hjelpe meg. Jeg har vært livredd dem og hatt angst for denne normaliteten og jobben dem har gjort. Jeg har faktisk turt å snakke i plenum! Foran mange mennesker jeg overhode aldri har møtt før, mennesker med en tittel, noen som betyr noe i systemet jeg nå finner så intressangt, jeg har møtt flere pårørende som har gitt meg inntrykk som jeg nå sitter igjen med, og denne mersmaken dette møtet ga meg kjennes som ett brennende ønske inni sjelen min. 

Hele 3 timer har vi brukt på dette møtet, og det føles som bare 1. Vi satt i ring med god avstand og med spriten flaumende. Covid19 var tema, og ulike utfordringer kom på bordet, systemet svarte om sine utfordringer, og de pårørende like så. Jeg hadde sett for meg masse sinne, store diskusjoner og bråk, men respekten oppi det hele og forståelsen for hverandre tok meg litt på senga. Det ble en sakelig dialog på tvers av rollene alle hadde, og jeg føler jeg lærte så mye som jeg kan ta med meg videre i arbeidet jeg prøver å utføre. Jeg følte jeg selv fikk frem det jeg ville, og det føles helt sykt at jeg med min sosiale angst faktisk våger! 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har brutt barrierer i kveld, og jeg sa til min kjære på veien hjem at jeg faktisk ikke tror jeg er redd for noenting lenger, jeg har brutt utav skallet mitt, og funnet stemmen min, ikke bare på denne bloggen her, men også in the real life! Fytti katta Eysteinn! Takk for at du anbefalte dette til meg. Og takk for at du er den du er! 

Nå må jeg ha meg noen timer i sofaen for å roe meg ned, for akkurat nå er jeg like under taket, og hele meg sitrer av glede, tilfredshet og takknemlighet for at jeg får lov å være en del av noe så stort, og får lov å ha en stemme oppi det hele, det er helt vanvittig!

For tiden føler jeg meg altfor tung i kroppen, det henger liksom og jeg har ikke sett mitt underliv på det jeg kan huske, jeg har vondter overalt og føler meg eldgammel der jeg kommer gående til kassa på Bunnpris på Eid!  Jeg kjøper sjokolade og Red bull som jeg skal ha til møtet for pårørende og systemet i dag, og finner ut at jeg også skal kjøpe meg en boks snus, slik at jeg ikke får akutt røyksug midt under møtet! Jeg spør henne om hun har snusen bak kassen, og idet hun slo inn denne boksen såg hun opp på meg og gransket meg med blikket. Jeg må si at jeg ikke forstod noenting der jeg stod og var klar for å betale.. 

Ordene hennes tar jeg til meg og sluker det rått! Hun ble usikker på om jeg var gammel nok for denne nikotinvaren og jeg holdt på å gå igjennom gulvet! 32år gammel og føler meg som en gammel røy med alle disse plagene mine, som egentlig ikke er viktige in the big picture, jeg ble altså så sjarmert av denne unge jenta i kassa, og hun falt inni hjertet mitt momentant. Jeg er en lykkelig 32åring som vurderer å reise den lange reisen til Eid hver gang jeg skal ha meg røyk og snus! Rett og slett. 

Nå sitter jeg og min kjære og venter på at møtet skal starte, og dette blir sannelig spennende! Det er første gang på oss, og jeg er sikker på at vi lærer også mye på dette. Jeg suger alt til meg!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Dette spørsmålet kommer opp flere ganger i uka, og spørsmålet har blitt stilt helt siden jeg og Sebastian faktisk ble sammen. Jeg tenker det var litt på kanten å spørre om vi skulle ha barn sammen når begge hadde ett rusproblem, for hvorfor skulle vi bringe frem ett barn til alt kaoset vi hadde i livet våres?

Som dere vet så har jeg to barn i fosterhjem som har begynt å bli voksne nå, dem er 13 og 16år gamle men for meg vil dem alltid være de små barna mine. Jeg har helt siden jeg mistet dem hatt en stor angst, og jeg har også vært åpen om at jeg har tatt en abort. Jeg ble gravid oppi det hele, og hadde overhode ingen kapasitet eller mulighet til å bære frem ett barn den gangen. Nå hadde jeg klart det, uten tvil 🙂 MEN jeg har ikke lyst…

Det skjer noe når jeg forteller at jeg ikke har lyst på flere barn, det er på en måte en forventning nå når vi har bryllupsplanene klare, og har startet ett rusfritt liv sammen, man skal på en måte frem til det neste steget, og graviditet er på en måte den naturlige veien i det hele. Jeg er overhode ikke som ett normalt menneske, jeg har en fortid som har vist meg at akkurat jeg ikke passer til denne normale rollen. Jeg var altfor ung den gangen jeg fikk barna mine, og disse naturlige morsfølelsene var ikke så naturlige for meg. 

Jeg har hele tiden gått med en forferdelig angst for å få ett barn til, for så og miste det! Jeg orker ikke denne traumen over meg, og om jeg en dag får lyst på barn, så skal alt være på plass før dette skjer. Jeg tenker at barn er ett stort ansvar, livet ut, jeg har mine to som jeg får elske og være stolt over, og jeg vet faktisk ikke om jeg noengang kommer til å bli klar for nummer 3 🙂 . Det er ikke den naturlige sjargongen i livet mitt, jeg har så mange andre ting jeg ønsker å gjøre, og da passer det seg ikke med ett lite barn oppi alle disse planene, og jeg har en lang vei å gå før jeg blir klar for dette 🙂 Jeg har heldigvis en forlovede som har akkurat samme oppfatning, og jeg tenker at om han hadde hatt veldig lyst på barn, så hadde jeg åpnet øynene mer for akkurat dette temaet. 

Akkurat nå har vi det bra som vi har det, med fiskene våres og katten som er like sprø i hodet som dem han bor sammen med. Planene våres er ikke automatisk rettet mot barn og den normale veien par bruker å gå, her går planene i at vi har lyst på en liten hund, det er ansvar nok når vi har denne kampen vi prøver å beseire mot rusen, og higet etter dette normale livet sammen. Det er nok for oss to <3 og vi ser på oss selv som en liten familie, selvom vi ikke har planer om huset fullt i barn som mange andre ønsker seg.

Det er klart jeg blir babysyk når jeg ser disse smånøstene mine, og det rasler litt i eggstokkene når jeg får holde små babyer, men det går faktisk kjapt over når de starter å gråte, eller når jeg ser hvor sliten mødrene faktisk er oppi det hele. For meg er det helt greit å aldri mer få flere barn, så får fremtiden vise hvordan det blir 🙂 

Det er torsdag og matutleveringsdag på Frelsersarmeen! Og jeg er en av dem som har benyttet meg av dette tilbudet i perioder der økonomien har vært bånn i bøtta, og jeg ikke har hatt penger til å kjøpe meg noe som helst, mest på grunn av rusen som har tatt hele potten av utbetalinger, og min manglende evne til å prioritere riktig. Men jeg må si det tok meg lang tid å klare å gå dit, på tross av at jeg så mange mennesker ta imot denne hjelpen uten å nøle, mens inni meg måtte jeg bryte ned noen barrierer før jeg endelig klarte å dukke opp der selv. Jeg tenker jeg overhode ikke er aleine om denne følelsen, og jeg stiller meg som frivillig til å være med dem som har vansker for å møte opp selv. 

Dette er ett av tiltakene som jeg er stolt over vi faktisk har på den lille plassen vi bor og jeg opplyser alle jeg vet sliter med å få endene til å møtes av ulike grunner dette tilbudet, for det er lite opplyst og det er få som vet om dette, av dem som faktisk trenger det. Jeg ser også en stor forskjell her, og det er at dem som virkelig trenger det føler det skamfullt å gå dit, og dørterskelen er altfor høy. Jeg merker på meg selv at det er enklere å gå dit og hente for andre, enn å gå dit for å hente til meg selv, og det er noe med oss mennesker når vi tar imot veldedigheten. Vi er opplært til at vi skal klare oss selv, og at slike tilbud bare er for dem som ikke mestrer livene sine, man er på en måte mindreverdig når man møter opp og tar imot gratis mat, og denne følelsen ønsker jeg å eliminere, for jeg vet så godt at det er så mange som sitter og virkelig sliter, men som lar stoltheten stå i veien for at man har mat på bordet. 

Igjennom mitt frivillige arbeide prøver jeg å belyse disse tingene som man har tilbudet om når man først står der, men som få vet om eksisterer. Det finnes ikke flaut og ekkelt å gå dit, og man blir behandlet med den største verdigheten som finnes av disse to damene som står der og tar deg imot med åpne armer, det finnes ikke skummelt, og etter den første gangen har man kommet over denne skrekken man  har når man tenker på å gå og hente matkasser hos frelsersarmeen! Dette er virkelig ett tilbud jeg støtter og jeg syns det er så fantastisk at vi har muligheten til å skaffe oss mat når vi trenger det, uten å føle skam av den grunn. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har vært på farten i hele dag og kjørt rundt slik som jeg liker å ha det 🙂   Mamma har jeg fått til tannlegen og jeg har hatt noen gode samtaler med noen som er meg nær. Hverdagene er anderledes nå, jeg får så mange ting utav dem, og selv på dager der jeg overhode ikke har en eneste ting på tapeten har en tendens til å fylle seg opp igjennom dagen. Man klarer ikke å kjede seg i livet mitt, jeg har alltid noe på gang og en vei jeg ønsker å brøyte meg fremover på. 

Helgen ligger der fremme og frister meg, jeg prøver fortsatt å holde denne enorme gleden på avstand, for å skåne meg selv rett og slett, men jeg gleder meg å sinnsykt til å være med barna mine igjen, iallefall nå når alt rundt meg går så bra! Jeg kan møte dem med stolthet denne gangen, ikke som før da alt var kaos rundt meg hjemme. Jeg vet hvem jeg er, og jeg vet at jeg er en god mor på tross av alt. Det er bare torsdag i dag, og timene telles ned…. jeg gleder meg!

En liten blogg, en blogg om livet, på godt og vondt har faktisk karret seg oppå en 38.plass på bloggtopplisten i Norge! Jeg vet på en måte ikke hva jeg skal si, annet enn at jeg er ufattelig takknemlig som får oppleve dette her. Topplisten er en ting, men alle som kontakter meg med positive tilbakemeldinger, det er det som gjør intrykk! jeg er faktisk stolt over meg selv, fordi jeg legger sjelen min i dette, jeg deler alt, og da mener jeg alt. 

Jeg våknet kl2 i natt kl 4 i natt og kl6 i dag tidlig etter 3 forrykende fester! Jeg drømte tilogmed at min jeg tvang min kjære til å kjøpe øl til meg, og jeg aner ikke hva som skjer når jeg sover. Jeg våkner med panikken i halsen sittende i senga, også roer jeg meg helt ned igjen. Det er ubehagelig, men jeg har ikke denne dårlige sanvittigheten lenger når jeg drømmer slike ting, som før. Jeg innser at det er helt normalt, og at underbevisstheten min bare fungerer som den skal, i motsetning til før da jeg trodde det var det jeg ønsket innerst inne, å gå på fylla. 

Det er godt å ha andre å snakke med når disse periodene kommer, for som jeg har sagt før så er det første året fylt med perioder og faser som jeg bare må igjennom. Noen perioder er enkle og forholde seg til, som disse drømmene, mens andre går hardt innpå meg, og jeg finner trøsten i å snakke med andre mennesker som har gått igjennom og går igjennom akkurat det samme som meg. Det er som når man er syk, så googler man for å finne svar, mens jeg sender meldinger til dem jeg vet er der for meg. Det føles trygt slik, jeg får svarene på alle disse rare og uforventede tingene som skjer. For ingen har fortalt meg at du vil drømme om alkohol hver eneste natt når man har vært edru i hele 9mnd som meg! 

I morgen har jeg en markeringsdag igjen, og aldri i verden hadde jeg turt å drømme om at jeg ville klare meg så lenge. Jeg har aldri vært rusfri så lenge som nå, jeg har faktisk ikke vært i nærheten, og alle disse tingene jeg forventet ville bli vanskelige, viser seg å ikke påvirke mitt liv i den grad det kunne. Jeg kunnet sittet her med russuget i halsen og romantisert fortiden min med all morro den har gitt, jeg kunne sittet her og tenkt tanker der rusen har gitt meg alle disse deilige opplevelsene og gleden, men det gjør jeg ikke. Jeg har lykkes i å fylle livet mitt, med andre ting som er mer spennende og givende for meg. 

Nå i disse tider da alt går fint og tingene flyter lett foran meg, samler jeg opp og suger til meg all denne positiviteten. Jeg behøver den på lager, for jeg vet at det ikke vil være slik alltid. Det var noen som sa til meg at det første året edru er fylt med 300 dårlige dager, 60 dager som er helt greie, og 5 dager som er helt jævla bra. Jeg føler jeg har hatt langt flere jævla bra dager enn bare 5, så jeg føler jeg er heldigere enn de fleste andre som sliter. Å ha funnet denne lykken i de små tingene hadde jeg aldri trodd jeg kunne, for meg var rusen min eneste lykke, og uten den følte jeg meg bare tom, og klarte ikke å smile av noe annet. Å ha klart å erstatte dette tror jeg er nøkkelen til alt, uten denne lykken over de små øyeblikkene tror jeg disse 9mnd ville være veldig lange for min del. 

Å aldri gi seg, alltid pushe når det går litt trått er en egenskap jeg har som jeg nytter meg mye av i denne prossesen, en venninne av meg sier at jeg er sta som en jævel, og at det er derfor jeg overlever alt. Hva så om suget kommer? Jeg har bygd opp tusenvis av grunner til å faktisk ikke drikke, og da føles det bare ikke logisk å gjøre det, grunnen holder meg igjen og gjør meg rasjonell i situasjoner der jeg lett hadde havnet utpå før, men jeg har kommet for langt nå til å falle i disse fallgruvene. 

Jeg tror jeg kommer til å klare dette, helt på ekte, og det er så deilig å vite at jeg har så mange støttespillere der ute som ønsker meg lykke til på denne reisen! Del gjerne bloggen på deres egne sider, og spre ordet! Tusen tusen takk!

Når oppturene står i kø og ting går min vei føler jeg at alt jeg tar i blir til gull og at jeg har en flax som er på min side, og det blir lengre og lengre mellom disse skikkelige nedturene der alt bare går rett vest på samme tid. Kommunikasjon er nøkkelen til ett mindre kaotisk liv, delegering og at alle forstår hverandre. Først når man begynner å snakke skikkelig sammen klarer man alt, og blir ett team.

Når man kutter rusen etter så mange år, vil det alltid være ett visst sug der, og suget kommer til utrykk på veldig forskjellige måter. Det kan utrykke seg igjennom sinne og aggresjon mot helt feil ting, og man kan bli superdeppa bare noen ser på deg! Du kan få matsug, der du forflytter behovet for rusen til maten, eller trene deg ihjel slik at det blir skadelig for deg. Vi mennesker er vanedyr, og når vi kutter en stor del av livet våres ut, er det viktig å erstatte tomrommet med ulike ting som gir deg noe, det fungerer ikke å bli sittende i samme tralten, være i samme miljøet og ikke bryte mønsterene dine. 

Bilen min og sertifikatet har vært min store motivasjonsfaktor på denne reisen, jeg har levd og åndet for å nå målet om å kunne kjøre aleine lovlig, for første gang i mitt liv. Nå har jeg klart dette store målet, og det begynner å synke inn at jeg faktisk ikke bryter loven der jeg sitter aleine bak rattet med musikken på full guffe og synger som en gal, med en rus jeg aldri hadde fått igjennom verken alkohol eller narko. Nå innser jeg at jeg trenger nye mål, nye hinder jeg må overvinne, og flere utfordringer som jeg engasjerer meg like mye for som dette sertifikatet har gjort. Jeg liker denne brennende følelsen i sjelen når jeg driver med noe jeg virkelig liker, og jeg trenger å ha noe som motiverer meg og som opptar meg. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har flere baller i luften, og alt faller ikke og står på dette målet jeg har nådd, så jeg ramler ikke i kjelleren som mange spådde. Jeg blir bare mer giret på å finne noe nytt, og kansje noe jeg ikke såg komme 🙂 verden ligger liksom der foran meg, og jeg har så mange ting å velge mellom.

Ærligheten og åpenheten gjør slik at jeg ikke klarer å skjule noe, merkelig nok føler jeg en falskhet om jeg sitter med en tanke eller en ide uten å dele den, og nå er det på tide at jeg lufter tankene mine med dere! Jeg har vurdert dette en stund nå, og har funnet ut at dette passer for meg. Jeg har mange ganger sagt at jeg kunne ønske at jeg kunne være evig student, og nå er muligheten der fremme, jeg har nemlig lyst å melde meg på skole igjen! Denne gangen innen feltet rus og psykisk helse, men jeg har ikke helt funnet ut hvilken linje som passer meg best. 

Jeg er veldig heldig oppi det hele, jeg har faktisk klart å prestere å fullføre almenn påbygg, med gode karakterer, så jeg kan søke meg på den skolen jeg ønsker 🙂 søknadsfristen er neste år, så jeg er i startgropen, men jeg tenker at noe slikt kan være den nye motivasjonen min, å få lov å gå skole i noe jeg virkelig brenner for, og ønsker å jobbe med i fremtiden. I en alder av 32år skremmer det meg å sette meg tilbake på skolebenken, det er fryktinngytende å skulle få testet hjernekapasiteten sin igjen, men jeg liker denne type frykt, og noen ganger lurer jeg på om det bor en psykopat i meg. 

Både psykologen min og ruskuratoren min er på saken, og sistnevnte har funnet mange alternativer til meg, og har noen spennende ideer jeg gleder meg til å se ut i liv. Han hjelper meg med det praktiske og papirarbeidet, slik at jeg får mer struktur på planene mine. Tenk om lille meg kunne utdannet meg i noe jeg elsker og drive med? Tenk om dette kunne blitt jobben min? Og tenk at jeg har blitt noe, og stoler såpass på meg selv nå at jeg faktisk vurderer og sette meg på skolebenken igjen! 

Verden ER forunderlig and the sky is the limit!

Du vet når du er skikkelig tissetrengt og er sulten på samme tid, du prioriterer det viktigste først, å komme deg kjappest mulig til nærmeste toalett, for så føle en lettelse over at blæren er tom, men rett etterpå kommer behovet for mat, og man kjenner sulten bedre enn før man fikk tømt blæra si. Og slik er det med alt i livet, vi mennesker har sinnsykt mange behov, behov man ikke legger merke til før man sitter helt hjelpeløs og ikke klarer å dekke sine egne behov, jeg merket akkurat dette veldig tydelig da jeg ble liggende, og min kjære måtte gjøre alt for meg.

Jeg tenker at mere vil ha mer, så når vi mennesker får mye, så vil vi automatisk bare ha mer. Jo mindre penger vi har jo mindre kjøper vi, og vi firer på kravene til kvalitet og pris, vi klarer oss faktisk på ekstremt lite penger om vi må, og jo mer penger vi har, jo høyere krav får vi også til det vi kjøper, og dyrere blir det. 

En slik pyramide er vanskelig, fordi det virker som hele denne pyramiden må fylles for å ha ett typisk lykkelig liv, vi skal liksom ha alt på stell og ha kontroll på oss selv, vi skal ikke slite, eller vise svakhet. Jeg tenker at man må finne gleden i den veien mot målene sine, for å oppleve ekte lykke. Jeg selv er ikke flink til å sette pris på veien, og jeg glemmer meg ofte, og tar meg selv i å se på ting som en selvfølge, ting som er helt vanvittige for ett menneske som meg. Jeg ønsker ikke ett liv der lykken min måles i alt jeg presterer, eller klarer, og er flink til, men jeg ønsker meg ett liv der hverdagslige ting kan gi meg en så stor glede at jeg hyler av lykke, og jeg trenger å få kickene av å se en ørn på himmelen, eller få frysninger av god musikk, det er det som er livet for meg, og ikke alle disse tingene jeg har rundt meg. Ekte lykke oppleves bare innvendig, og jeg tror jeg har funnet denne gleden, som jeg trodde var helt uoppnåelig for meg og en fjern drøm.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hver gang jeg føler jeg får dekket ett behov, så kjenner jeg på denne iveren etter mer, og behov jeg aldri trodde fantes plutselig kommer over meg og blir viktige. Det viktige oppi det hele er å være bevisst, være fornøgd med det man har, og bruke ressursene sine riktig, for meg har jeg det best med ett lite og enkelt liv, der personene som er i livet mitt er langt viktigere enn alle disse tingene jeg nå kan kjøpe meg, og den gode samtalen kan gi meg massevis av flere verdier enn disse pengene kan gi.

A-4livet har alltid vært en fjern tanke jeg har hatt, det har vært betegnelsen min på det perfekte livet. Der man ikke hele veien står ovenfor ting man ikke såg komme, rutinert og problemfritt (i forhold til livet jeg har lagt bak meg til nå). Jeg er egentlig en kontrollfreak som ønsker å ha stell på tingene, ironisk nok med kaoset jeg har hatt i livet mitt, og det finnes ikke kjedelig for meg med disse rutinene der man står opp og legger seg til samme tid, og har en plan over dagene sine i flere uker i forveien. Jeg har hatt det så utrygt rundt meg i så mange år, at denne freden og roen frister meg. Det er noe helt nytt for meg, det å vite at verden ikke raser helt sammen allerede om noen timer bare. Denne utryggheten har ført til ett sykelig behov for trygghet, og faste rammer rundt meg er viktig for min egen psykiske helse. 

Når alt kommer til alt har jeg egentlig bare behovet for å ha mennesker rundt meg som er glad i meg, jeg har ett behov for å være ønsket, og at noen trenger meg. Jeg kan klare meg uten masse penger, berømmelse og rikdom på mange måter, men ikke uten mennesker <3

Jeg opplever så mye kjærlighet, ekte kjærlighet for første gang. Uten primisser, og uten å være livredd for å miste den. Jeg har lært meg å ta imot de positive som kommer, overse de negative tingene, og jeg tar faktisk til meg ting. Det føles godt, ekte og verdifullt å være meg nå, jeg som har levd på en løgn er ikke lenger redd for noe som helst. Ikke en gang reptiler skremmer meg, og jeg som en gang nesten døde av angst bare for å gå ut døren hjemme og møte verden. Disse behovene er dekte, jeg er fullkommen innvendig, jeg føler meg ikke lenger som ett knust menneske, men ett menneske med mange arr som er sterk nok til å gå videre og ta verden med storm.