Atter en gang må jeg endre bloggen, og jeg kjenner jeg er litt lei. Jeg har møtt motgang helt siden jeg startet denne bloggen, og denne gangen har jeg blitt oppmerksom på at det er noen andre som faktisk eier brandet tilbaketilivet, så forskjellen på denne bloggen og dette brandet er faktisk bare en L! Man kan tenke at jeg burde sjekket dette opp før jeg startet denne bloggen med dette navnet, men jeg må si at jeg er en nybegynner og alt innen data er helt nytt for meg, det er faktisk bare ett under at jeg klarer å lage innleggene som er i denne bloggen.
Denne bloggen har etterhvert blitt ganske så stor, og jeg har 890 innlegg her, og angrer ikke på ett eneste ett. Jeg begynte denne bloggen ved å hete tilbaketilhverdagen, og tenker at dette er en naturlig vei og gå denne gangen. Jeg kommer til å miste ganske så mye på dette, for jeg frykter at leserene mine ikke finner frem, som da jeg byttet til det navnet jeg har i dag, men håper at det ikke skjer denne gangen. Jeg har også lagt mye jobb i å promotere meg selv på sosiale medier, og må nå endre alt dette med det nye navnet, så jeg ser ikke akkurat frem til mer jobb med denne bloggen som jeg har lagt ned nok arbeide i fra før. Det er ikke alltid enkelt å være en blogger, det har jeg fått lære på den harde måten! Det er en glede å sitte og bare kan blogge, men all jobben bak ser man ikke før man sitter her, og redigerer, endrer feil og prøver å dele.
Jeg håper at leserene mine der ute kan hjelpe meg på vei når jeg omsider får tilbake navnet der alt startet, jeg håper dere kan dele bloggen slik at alle får med seg denne endringen, og dere kan nå ut til mennesker jeg ikke kjenner 🙂 jeg kjenner det er litt sårt og endre atter en gang på bloggen jeg har blitt så glad i, men livet skjer.
Jeg ble oppmerksom på at jeg kræsjet med ett annet brand, og ønsker virkelig ikke å komme i konflikt med denne sterke dama med samme navn som bloggen her. Jeg er ikke ute etter trøbbel, så jeg tar grep med det samme, og bytter navnet. Det vil ta noen dager å gjøre denne store endringen, men jeg håper inderlig at jeg ikke mister leserene mine som gir meg så vanvittig mye i den personlige kampen jeg er inni nå. Uten dere ingen meg, og det mener jeg virkelig fra hjerterota.
Håpet brenner inni meg, om at bloggen skal nå ut til dem som virkelig trenger å lese om at det faktisk går an å snu, det finnes håp for dem som virkelig ønsker seg ut av en dårlig situasjon, og at uannsett hvor mye galt du har gjort, så finnes det tilgivelse der ute. Jeg føler bare verden venter på oss, vi som har gått den vanskelige veien her i livet, vi som har kjent på disse tapene og har rotet oss bort på veien, jeg føler verden bare venter på at vi skal komme oss utav skallene våres, og bruke stemmen våres til å kreve respekt og forståelse, for når jeg kom ut med min historie, så har jeg aldri opplevd å bli møtt med fordømmelse, heller tvert imot!
Når det finnes håp for meg, så finnes det for alle, det er poenget mitt. Det er dette som driver meg, det er akkurat denne jobben som gjør at jeg våkner hver eneste dag med en tanke om å klare enda en dag uten å falle tilbake til rusen min. Den har vært min bestevenn, og den eneste jeg kunne stole på, men verden har åpnet seg foran meg, den har vist meg kjærligheten som bor der ute, og den har vist at livet mitt er ikke verdt å ruse bort, jeg har så mange ting jeg må gjøre, jeg har så mange problematikker som må løses, for meg og for alle andre. Jeg har en misjon, jeg har en plan og jeg faller aldri tilbake til den jeg var, fordi jeg vet jeg er VIKTIG!
ALT er forandret rundt meg, og jeg kunne falt for mange fristelser og en enkel vei ut, men jeg velger å stå i det, og ikke bare for meg selv, men for absolutt alle andre der ute som sliter. Ønsket mitt er at en dag skal det ikke være vanskelig å si at du ikke mestrer hverdagen din, at du har det vondt eller trenger støtte! Jeg ønsker ett åpnere samfunn der alle blir inkluderte, og ikke sett ned på. Håpet mitt er at denne bloggen skal åpne litt øyner, at vi skal bli mer bevisste på hvordan vi behandler hverandre, og hvordan vi ser hverandre nok til å plukke opp dem som trenger oss.
Jeg har overhode ingen flere å miste, og jeg brenner for å gi mennesker en mulighet, jeg ønsker ikke å gå i nok en begravelse til en god venn fordi det mangler på tilbud! Med min gruppe vet jeg at dem har dette valget, om dem ønsker det nok. Og hver eneste dag av resten av mitt liv, skal jeg bruke bevisst til å SE andre, FORSTÅ andre og HJELPE andre til å endre liv, og hindre flere dødsfall som har vært helt fullstendig unødvendige.
Del gjerne dette innlegget på deres egne sider, og hjelp meg i å nå ut til dem som virkelig trenger, eller dem som kunne lært litt mer om hvordan det føles når alt går galt. Jeg kommer aldri til å gi meg på dette, og åpenheten og ærligheten i denne bloggen har hjulpet meg utav fengselet jeg følte jeg var i, nå er jeg fri og jeg er ikke lenger redd for noe.
