I livet mitt så har jeg noen privilegium, jeg kan velge selv å trekke meg unna, jeg kan avgjøre selv om situasjonen er bra for meg, eller jeg kan faktisk velge å ikke engasjere meg, om jeg ikke tror på situasjonen eller mennesket bak. Det høres egosentrisk ut, men jeg er selv i en viktig fase, der jeg må sette meg selv først i enkelte situasjoner, og jeg gjør det uten å få dårlig sanvittighet etterpå. Jeg må gjøre det, for å holde meg selv frisk og sterk nok.
I dag har jeg tatt ett valg, for meg selv. Jeg kommer aldri igjen ta imot noe jeg ikke fortjener, ifra noen som helst. Det har ingenting å si hvem du er eller hvor mektig du er, jeg kommer til å bruke stemmen min, uannsett. I dag har jeg laget meg en gruppe på facebook for mennesker som bor her jeg bor 🙂 jeg har gjort det i en stille protest, og en tilbakemelding på at jeg føler meg dårlig behandlet. Nå sitter jeg i en situasjon der jeg vet hvorfor jeg blir så dårlig behandlet, det har jeg faktisk ikke gjort før i dag, og grunnen bak alt dette styret ser jeg så klart og tydelig :). Jeg er smart, og jeg klarer å tenke litt lengre enn nesetippen min, og i dette tilfellet her syns jeg egentlig det bare er patetisk.
Istedenfor å sitte her og irritere seg over at jeg ikke får delt det jeg ønsker om denne etterverngruppa mi og bli mer og mer irritert over å bli urettferdig behandlet, så startet jeg en liknende gruppe, med større takhøyde og mindre regler. Jeg ønsker å skape en plass der man kan dele ideer for samfunnet våres, nye tanker om hvordan vi kan skape en forskjell, og alle tingene som skjer her bør komme frem, slik at alle får det med seg. Jeg tenker at man ikke bare skal dele de kjekke tingene, men også litt mer alvorlige ting som en etterverngruppe. Samtlige innlegg jeg har delt, som oppstart av denne viktige gruppen, spleiser og andre div som jeg tenker er av interesse for andre enn meg selv også, har blitt slettet! Uten noen tilbakemeldinger om hva jeg har gjort.
Jeg forstår veldig godt at jeg ikke får lov å dele denne bloggen, jeg har sterke meninger og jeg kan stå i fare for å støte noen, den ser jeg klinkende klart, men når dem nekter meg å poste ting som er så viktig som dette, så tenner jeg på alle plugger. Alle har det ikke supert her i verden, alle svever ikke på en rosa sky og har full kontroll igjennom hele livene sine, og om samfunnet våres her på den lille plassen her, ikke tåler den brutale sannheten, om at det også finnes mennesker her som sliter litt, så gidder jeg faktisk ikke å være en del av det heller. Jeg kjenner for mange som er redde for å åpne seg, akkurat fordi forståelsen ikke er der, fordi noen kan dømme dem og se ned på dem, fordi det ikke er plass i samfunnet for dem som sliter, og fordi det er så forbanna tabubelagt og åpne kjeften.
Jeg lar meg ikke herse med lenger, jeg sier klart og tydelig ifra når urettferdigheten får råde, det gjør jeg for meg selv, men også de tusenvis av menneskene som har problemer, som dem er redde for å avsløre på små plasser. Jeg gjør en såpass stor innsats i det lille samfunnet vi har her, jeg gjør en forskjell for så mange av innbyggerene, så jeg føler faktisk at det er min rett og få lov å si hva jeg mener, når jeg ser ondskap satt i system. 
