Okay, da må jeg starte med å si at jeg bare har møtt stor forståelse og respekt på stedet jeg bor, og jeg har ikke følt meg utenfor en eneste gang siden jeg stod åpen frem som rusmisbruker. Det har vært en flom av kjærlighet mot meg, og jeg svever på en sky av alle disse komplimentene og støtten jeg mottar, jeg har det generellt veldig bra på stedet jeg bor på.

Da jeg startet bloggen min delte jeg den på en side for stedet jeg bor på, på facebook. Den gangen fikk jeg vite at jeg hadde for sterke meninger, og fikk ikke lov å dele bloggen på denne siden, da det kunne virke støtende på noen. Dette tok jeg til meg, og postet aldri igjen min private blogg på denne siden. Dem laget en regel for dette rett etterpå.

Etterhvert postet jeg en spleis til gruppa jeg har startet, da denne også ble slettet, kjente jeg at jeg kokte inni meg, fordi det gikk på det jeg står for i dag, og ikke meg selv. Om noen kritiserer eller ikke liker meg, tar jeg det på strak arm, men når det kommer til edruskapet, så blir jeg skikkelig irritert kjenner jeg. 

Rett etter dette kom det en regel om spleisinnlegg, og at dette var ulovlig på siden. Da var den saken grei, for min del. 

I dag har jeg prøvd å samle inn basargevinster, og laget ett innlegg på denne siden på facebook, for menneskene som bor her på denne vakre plassen, siden det er lagt ut på Florø sin side, så regnet jeg med denne saken var grei, men etter en tid ble også dette innlegget slettet uten noen tilbakemelding på hva jeg har gjort galt denne gangen. Og jeg undrer meg over om det er meg som er problemet eller saken jeg står for. 

Jeg trodde nemlig etter ett titalls med slike innlegg om tingene som skjer rundt omkring, var dette ett helt legitimt innlegg og lage, for å både fyre oppunder dugnadsånden som er på stedet, og gi bedriftene en mulighet til å støtte. Jeg ble kontaktet av mange, men da innlegget ble slettet stoppet det opp. 

Igjen sitter jeg med denne følelsen, av å bo på bygda. Der man ikke skal snakke om ubehagelige ting, man skal ikke stikke seg ut, og man skal ikke heve stemmen om man mener noe er urett. Man skal være pen og pyntelig, mestre livet og ikke klage. Om noe skjer i familien skal det holdes der, og mennesker som meg er ikke en naturlig del av slike samfunn. Den følelsen sitter jeg igjen med når jeg deler om en så viktig sak, og gjør alt i min makt for å endre samfunnet våres til det positive. Burde ikke det være noe man ønsker? Noe man ønsker å få ut? Sette fokus på? Belønne? Nei… 

Jeg kjenner bare at luften går utav meg, jeg føler det er ett par stykker der ute som overhode ikke liker denne saken som jeg nå brenner for. Det går på saken, og da kjenner jeg at jeg blir provosert, og jeg er ikke typen som blir sittende og brenne inne med tanker. Det føles ikke som det er plass for meg, at noen ønsker å gå med skylapper foran øynene og ikke ønsker å se denne siden av livet. Jeg tar faktisk dette personlig, det kan jeg ikke la være når det har skjedd så mange ganger, og denne gangen tenker jeg det rett og slett er urettferdig. Det virker som denne siden bare har plass til de tingene som er morro, og som ikke setter fokus på endring, men en rosa verden der alt er bra hele tiden. Slik har jeg det ikke, og ønsker heller ikke å fremstå som en .

Atter en gang går jeg inni ett vepsebol, men jeg bryr meg faktisk ikke, for i dag føler jeg meg ekstra tung, og slettes ikke så veldig stolt over bygda jeg er så glad i. Dette er snakk om ett fåtalls personer som ødelegger for alle. Dette er ikke snakk om en stor del av Måløy, men en liten del som får inntrykket mitt til å gå i kjelleren. Det er som når noen gir deg 100 kompliment, også får du en stygg en, da er det som regel den du husker til slutt.