Livet mitt og dagene suser forbi uten at jeg rekker å få tenkt meg om, slik har det blitt etter at jeg fikk sertifikatet og kunne kjøre når jeg vil. Det går liksom aldri tomt for oppgaver eller noe å gjøre, og viss jeg ikke stopper opp innimellom går jeg rett i veggen uten å ha sett den komme. Det er mange som har sagt dette til meg, at det ville skje, men som med alle andre så hører jeg ikke etter, jeg er av den typen som kan sitte å være fullstendig utmattet, for så og finne energien igjen og tenke at jeg skal klare en siste ting før jeg slokner for kvelden. Det finnes ikke sunt, og jeg må skjerpe meg. 

Man kan se på matinntaket mitt hvordan jeg har det inni meg, for når jeg har det bra spiser jeg også deretter, og når jeg er stresset så forsvinner alt av matlyst og jeg må nesten presse maten i meg. Nå har jeg en liten fordel, fordi jeg får matlyst av medisinene jeg bruker til søvn, og får dermed i meg mat før jeg legger meg på kvelden. Uten disse hadde jeg nok glemt hele maten over flere dager, og det gagner ingen. Dette problemet med mat er ikke noe nytt, og det er noe jeg har levd med hele livet, ja så lenge jeg kan huske, det er på en måte maten som forsvinner for meg først når noe ikke stemmer.

Jeg har aldri ønsket å sette en label på meg selv, med spiseforstyrrelse. Det er så skummelt, jeg er så flink på rus og psykisk helse etter å ha gransket meg selv i så mange år, jeg har lest meg opp, og jeg kan alle disse tingene om disse problemene, men om spiseforstyrrelser kan jeg overhode ingenting. Det er forferdelig å sitte her og innrømme at jeg er en av dem som har problemer med maten, det vrenger seg inni meg, men jeg har blitt gammel nok nå til å innse problemet mitt. 

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

I så mange år har jeg kuttet maten i perioder jeg har hatt det vanskelig, og jeg har vært sykelig tynn. Problemet mitt har ingenting med vekten å gjøre, jeg kutter ikke maten for å bli tynn eller har en illusjon i hodet om at jeg er overvektig, og dermed slutter å spise, det er ikke der det ligger, det er psykisk. Når jeg har det vondt inni meg, eller er stresset så er det siste jeg ønsker å gjøre, er å spise mat. Og jeg har mange ganger sagt at jeg kunne ønske jeg gikk med en sonde, og fikk maten intravenøs.

Jeg har aldri sett gleden i mat, foruten da jeg gikk gravid, eller når jeg røyka hasj. Jeg har aldri denne trangen til noe, jeg kjenner jeg er sulten men jeg spiser ikke før jeg blir skikkelig dårlig, skjelver og holder på og svime av. Og jeg innser at problemet mitt er stort, og må gjøres noe med. Det er bare så vanvittig vanskelig for meg å innrømme dette, og iallefall å si det høyt. 

Det er mange oppigjennom tiden som har påpekt dette problemet, og mange har hatt vanskeligheter med å forstå at jeg kunne gå i ukesvis uten å spise mat, men maten har aldri vært en naturlig del av livet mitt. Jeg tror jeg har ødelagt det meste av forbrenning, og da jeg ble innlagt i desember var absolutt alle verdiene mine helt i kjelleren, og dit ønsker jeg meg ikke igjen. Det er bare så vanskelig å si dette til noen, men dette er en start, og det kan hende at jeg også klarer å åpne meg til noen om dette. Takk for at jeg får lov og dele <3