Flere ganger de siste ukene har jeg fått betegnelsen foran meg, og jeg må innrømme denne tittelen skremmer meg, jeg har hele livet stått for ting som overhode ikke utpeker seg som noe å se opp til, jeg har ødelagt absolutt alt rundt meg, og meg selv, og har gjort alt for å ikke være en del av dette samfunnet rundt meg, med en sosial angst som hindret meg i å se folk i øynene. Angsten har alltid vært der, og den har blitt en del av meg, og min personlighet. Jeg føler meg som det svakeste menneske i verden til tider, og har hele mitt liv hatt null tro på meg selv, jeg vet jeg har endret mye, at jeg gjør noe nyttig og bra, men jeg kommer nok aldri til å se på meg selv på som ett forbilde, heller tvert imot.
Jeg føler livet mitt er det perfekte eksempelet på hvordan du ikke ønsker å leve det, jeg har gjort alle disse vanvittige tingene som man helst bør unngå, og jeg har klart å være blind for alt annet enn meg selv i 32år. Ingenting i min historie er noe å se opp til, men jeg innser at jeg nå setter fokus på tingene som er viktige når mennesker virkelig ønsker seg utav rusen. Jeg prøver bevisst å holde meg til sannheten, og noen ganger er det vanskelig å ikke ta en hvit løgn på de dagene jeg har det som værst. Jeg kjenner litt på dette at historien ikke vil føles ekte om jeg ikke deler på de dagene jeg virkelig ikke ønsker å vise svakhet, de dagene jeg våkner med en dårlig følelse, og når jeg står foran alle disse testene jeg blir utsatt for.
Jeg er i ulike miljø som rusfri, jeg er i grupper der jeg sitter sammen med likemenn, jeg er en datter, jeg er en kjæreste, jeg er også en venn med mange som jeg ikke har forholdt meg til på mange år, jeg er i miljøet og blandt dem som ikke har kuttet rusen, og det er klart at med så mange ulike roller, så blir det vanskelig til tider, jeg ønsker å sette fokus på disse hindringene på veien jeg møter, for jeg hadde selv satt pris på en slik blogg om jeg enda var i rusboblen min, men innerst inne ønsket meg ut.
Jeg er av den type rusmisbruker som alltid har visst innerst inne at jeg var malplassert, jeg ønsket aldri å bli narkoman eller alkoholiker, jeg fikk oppleve dette normale livet med barna mine, der jeg ikke var avhengig av rusen, jeg fikk noen normale år med rutiner og ansvar før jeg ble rusmisbruker, så jeg visste hele veien hva ett normalt liv var. Det var ikke en eneste dag jeg ikke hadde tanker om ett bedre liv, og jeg lengtet innerst inne etter aksept og hjelp ut, og jeg satt aldri en sprøyte uten å vite hvor galt dette var. Rusmisbruket mitt gikk imot alt jeg trodde på, men jeg mistet meg selv på veien, det hendte så mange ting som bare bygget opp denne aksepten for rusen, den fikk taket på meg, og jeg såg ingen utvei uten den. Om noen hadde sagt til meg at det var mulig å leve ett liv uten rus, og dette suget, så hadde jeg aldri trodd det, for meg var dette livet til slutt, og aldri i min villeste fantasi drømte jeg om det som skjer nå.
Nå føler jeg at jeg har en viktig rolle oppi det hele, når alt skulle gå så galt som det har, så er det godt at jeg kan bruke det til en fordel for andre. Jeg vet hvordan det er å sitte der uten håp eller en løsning, jeg vet hvordan det er å være aleine i verden, og bli uglesett hvor enn man går, jeg vet hvordan det er å stå utenfor, og dermed vet jeg også så smertelig godt hva man trenger, når man faktisk er helt i kjelleren. Denne evnen til å plukke opp menneskene jeg er glad i, og faktisk ha muligheten til å gjøre en forskjell, er unik! Og jeg føler jeg har ett stort ansvar for dem som stoler på meg og gir meg tilliten, den vil jeg aldri bryte! 
Jeg tenker at det er greit for meg å være med dem i aktiv rus, til en grad. Jeg tar ikke over meg selv problemene som er i miljøet, jeg distanserer meg, og oppholder meg ikke i rusen. Det er en grense, og den er hårfin. Jeg orker ikke å gå på fester lenger, der folk blir overstadig beruset og skal fortelle hvor flink jeg er, jeg liker å være der til min grense er nådd. Det er ett valg jeg tar for min egen del :). Jeg hjelper gjerne med absolutt alt jeg kan, men jeg trekker meg tilbake til mitt eget liv når jeg kjenner behovet for det. Jeg har ingen stilling, så jeg kan velge selv hvem jeg kan kutte og beholde i kretsen min, det er en menneskerett. Men når mennesker rundt meg velger å gi meg tilliten, har jeg en evne til og gå all in, så lenge jeg tror på saken og menneskene bak.
Jeg ser ikke på meg selv som ett forbilde, langt derifra, men jeg ser på meg selv som ett medmenneske, som har vært på begge sider av livet. Jeg kan bruke fortiden min, og fremtiden min til å endre mye, og det våger jeg å gjøre nå. Jeg er ikke redd for å åpne munnen når jeg ser urettferdighet satt i system, da velger jeg å bruke den stemmen jeg har, og går ikke rett forbi som jeg alltid har måttet gjøre. Jeg har aldri hatt påvirkningskraft, jeg har vært hjelpeløs og ikke blitt hørt, nå ser jeg at jeg har en viktig stemme, og er ikke redd for å bruke den lenger.
Åpen ærlig og rusfri er mine mantra, og en guide i livet. Det er disse begrepene som får meg igjennom hverdagen uten å se meg tilbake, det er disse som får meg til å tro på fremtiden, og klare å leve med det livet jeg har lagt bak meg. Uten rusfriheten min så er jeg ingenting, så jeg krever faktisk respekt for denne <3
