Jeg har blitt konfliktsky på privaten, jeg har stått i konflikter, drama og baksnakking hele livet, og gjerne vært sentrum for alt dette styret vi mennesker lager imellom oss HELT uten grunn. Da jeg bestemte meg for å bli edru og leve ett rusfritt liv, tok jeg ett bevisst valg for å gjøre livet mitt lettere, jeg hører ikke på baksnakking, jeg unngår konflikter og lar alle andre ordne opp seg imellom, jeg skyr drama for alt i verden, og har ingen plass i livet mitt til slike ting lenger.

På tross av iherdige forsøk så virker det som om det forfølger meg, og plutselig dukker det opp konflikt etter konflikt, og jeg innser at jeg må ta grep. Jeg har ikke plass til mennesker som snakker bak min rygg, når jeg er så åpen selv, så forventer jeg det samme ifra dem som skal være nært på livet mitt, jeg gir alle tjangser til å være ærlige med meg, og om dem ikke tar disse, og velger derimot og snakke til andre om meg, bare for å skape negativ stemning rundt meg og ødelegge for meg inndirekte, så må jeg få lov å si hva jeg mener 🙂 

Jeg prøver å skaffe meg ett sunt liv, ett liv med fred og orden rundt meg, og jeg lærer mens jeg går. Hadde jeg lagt meg innpå klinikk og fått all hjelpen der, så hadde jeg ikke behøvd å lært alt på den harde måten som jeg nå gjør, men jeg foretrekker dette alle dager i uka. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg må lære meg å sortere ut hvem som er ekte og uekte, hvem som jeg kan gi tillit og få den tilbake hos, og hvem jeg virkelig ønsker å ha i livet mitt. Jeg har dummet meg ut, jeg har latt ett menneske være her i min leilighet og fått vite mye om livet mitt, jeg har snakket åpent og ærlig, som man gjør med venner, og jeg har nå fått dette rett i trynet. Jeg håper mennesket ikke vet bedre, men jeg akter å kutte dem som ønsker meg bare vondt, og jeg føler meg ikke som en egoist som tror jeg er bedre enn andre, bare av den grunn. 

Det finnes alltids idioter som utnytter deg der ute 🙂 heldigvis har jeg aldri stolt på dette mennesket, så det gjør meg ingenting egentlig. Det er bare ufattelig irriterende! Og det må ut 🙂 

Nå skal vi snart i bursdag til verdens beste 1åring! Og jeg gleder meg masse <3 få tankene bort på noe annet, å la irritasjonen gå over, for det er faktisk ikke verdt min tid eller oppmerksomhet, og det er jeg klinkende klar over selv 🙂

Vi flykter ifra den hektiske tilværelsen våres og tar den turen vi har planlagt så lenge jeg kan huske. Det har blitt avlyst så mange ganger nå, at jeg faktisk kjenner på prestasjonsangst, for man ønsker jo å bli likt av familien til den man skal gifte seg med! ❤️

Vi trenger rett og slett å legge ifra oss hverdagen og stresset her hjemme og komme oss avgårde, så jeg gleder meg ekstremt til denne helgen som vi går imøte. Bare tanken på å kjøre over brua og bort ifra hjemmet, oppleve noe nytt og spennende, møte nye fjes og koble helt fullstendig av!

I dag kjenner jeg meg tom, som om luften har gått utav ballongen, men ingenting har skjedd som skulle tilsi å være så sliten. Jeg tenker altfor mye, og det svirrer tanker i hodet ifra jeg står opp til jeg går og legger meg, fremtiden er usikker på mange måter og jeg har ingen kontroll over den.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg håper denne helga gir meg litt gøtsen tilbake, den som gjør meg uredd og nyskjerrig, den som gir meg energi selvom jeg er dødssliten, og den som driver meg fremover. Jeg behøver å gjøre litt andre ting innimellom og ikke minst vi som par behøver en pause innimellom slagene, slik at vi ikke tar hverandre for gitt 😊

For første gang har jeg kjent på at jeg har delt noe intimt og personlig, noe jeg ikke har bearbeidet selv ennå, og ikke har stålkontroll på, det er på mange måter dritskummelt! Men det er enklere og forholde seg til nå når det er ute. Denne bloggen redder meg i mange situasjoner ifra meg selv ❤️ Jeg er så heldig som har dere ❤️

Denne overskriften er ett klicbait, og mange kommer til å trykke seg inn bare fordi slike overskrifter skaper konflikter, og åpenlyse debatter der det går hardt for seg, og man går på personangrep mot hverandre. Slike overskrifter har blitt laget før bare for å provosere frem høye lesertall og blest om bloggen, men dette gjelder ikke meg, og jeg sitter med en bekymring inni meg, som jeg ønsker å dele, men vet det er så mange dømmende som leser dette, og vil forhåndsdømme meg allerede etter overskriften. 

Jeg har vært i fast jobb, og i en jobb jeg elsket siden 2015! Jeg satt i kassa på kiwi, og jeg skal love dere at jobben ikke bare går ut på og være hyggelig og smile til kundene dine, og jeg fikk faktisk kjapt ansvaret for hele frukt og grønt avdelingen, og jeg levde virkelig når jeg fikk lov å være sosial med kundene mine, og yte max fysisk med de mange pallene vi fikk for uka. Jeg brant faktisk for jobben min, og jeg elsket å ta meg helt ut, yte mitt beste og fungere i denne jobben som ga meg så mye! 

Disse årene i jobb gjor meg selvstendig, jeg tjente mine egne penger, og navlokalet her pussa opp, og jeg fikk det faktisk ikke med meg før 2 år etterpå! Aldri har jeg hatt så lite med nav å gjøre, og det føltes så forferdelig deilig å være selvstendig, ha mine egne penger, og betale min egen gjeld, men nå ser det ut til å endre seg alt for meg, det ser ut som jeg atter en gang må på nav og denne gangen søke meg ung ufør.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I desember i fjor knakk jeg ryggen da jeg falt ned trappen her hjemme, og har brukt utallige dager og uker på å komme meg på beina igjen, jeg har sett lyset i tunellen og hatt en enorm fremgang hele veien! Jeg har faktisk trodd at jeg en dag kunne komme tilbake til arbeidsplassen min og yte det samme som før, det var en fjern drøm jeg hadde, men nå stilner det litt, realisten inni meg ser hvor svekket jeg er fysisk, og det sitter så ufattelig langt inne å gi opp.. 

Smertene jeg går med er vanskelige å forklare, man kan ikke se dem på meg, og jeg ser jo oppegående ut, men jeg klarer ikke en gang å koste gulvet uten å bli liggende. Det er disse vesentlige funksjonene kroppen normalt har, som svikter meg. Jeg har problemer med å komme meg oppav sofaen, utav bilen, inni bilen, oppav sengen og oppigjen fra dass når jeg er ferdig med mitt… 

Disse tingene som jeg behøver om jeg en dag skal kunne gå tilbake til kiwijobben min, og føle jeg er til nytte der. For det er klart jeg kan sitte i kassa og se blid ut, men alle de gangene jeg må oppav stolen, hente røyk eller snus, hente noen for hjelp eller alle kundene som lurer på noe, hva skal jeg gjøre da? Da blir jeg en belastning for de andre som jobber der automatisk, dem har ikke tid til å hjelpe meg med absolutt alt, for skrittene vi går på jobb er enorme, og jeg har ikke lenger denne lette og ledige kroppen som jeg kan forflytte på null komma nix lenger. 

Dette sitter så sinnsykt langt inne for meg, jeg føler jeg gir opp, og den tanken liker jeg overhode ikke, men jeg må tenke på hvordan jeg kan leve ett best mulig fullverdig liv, der jeg ikke går med smerter fordi jeg skal yte en jobb, jeg ikke er istand til. Jeg må tenke nytt, tenke større og ta de mulighetene jeg får.

Mandag var jeg på sykehus igjen med ryggen, og ble forklart at 1år etter denne operasjonen så ser man hvordan fremtiden blir, hvor mye smerter man vil ha, og hvor mye følelse man har i ryggen. Jeg kjenner ikke min egen rygg, den er helt uten følelse, og det ser ut som dette er noe jeg må leve med resten av livet. Jeg er aktiv som få, og er i aktivitet hele dagene, men på tross av dette, ser det ikke ut som jeg kommer meg i den jobben jeg hadde før igjen, og opptreningen min vil ta mye lenger tid en jeg forutså. 

Å gå tilbake til å være naver er noe som sitter dypt i meg, det er overhode ikke noen ønskesituasjon for meg, men det ser ut som det er den eneste løsningen, slik tingene er akkurat nå. Takk for forståelsen!

I dag våknet jeg kl4 med svetteutbrudd og puls etter en forrykende natt med fest og morro, og ofte så våkner jeg og ikke fatter noe som helst, og det er nesten så jeg blir fyllesyk av nettenes mareritter, og det eneste jeg trøster meg med er at disse drømmene vil forandre seg og gå over. Etter å ha våknet skikkelig opp gikk jeg omsider og la meg igjen, og fikk noen timer til på puta, og det er jeg glad for! Det er ikke ofte jeg klarer å sovne igjen, og ødelegger en del dager med trøtthet.

Jeg har kjørt min kjære på jobb, og har spist frukost, mens jeg har sittet med Paradise Hotel i bakgrunnen (nå blir jeg dømt). Planen er å dra til bakeren på bryggja og hente kasse med boller og dele ut, rydde og vaske huset for vi reiser i morgen! Også er det matutdeling på frelsersarmeen i dag.

Vi er også inviterte på bursdagsbesøk til en 1åring som har sklidd rett inni hjertet mitt ifra første stund, og det er helt vanvittig at han er 1år allerede! Tanta gleder seg masse ❤️
Jeg våknet med godt mot i dag, og følte meg lett i kroppen! Dette stresset over helsen til pappa og meg har tatt det beste av meg, og har ført til en minidepresjon, men akkurat i dag våknet jeg uten å tenke så nye på det, fordi vi ikke kan kontrollere fremtiden uansett hvor hardt vi prøver, men vi vet at vi er her i dag, så la oss gjøre det beste utav det! ❤️

Det er ikke vanskelig å være meg lenger, når kommentarene strømmer inn med positive vibber og oppmuntrende ord, og dere aner ikke hva det betyr for meg å bli sett og hørt av dere. Takknemligheten min rekker langt oppi himmelen! 

Egentlig skal man holde problemer for seg selv, og takle livet som det virker som alle andre klarer. Egentlig skulle jeg ikke sagt åpent og ærlig at jeg er alkoholiker, men måten jeg har blitt møtt på, har ført til at jeg ikke lenger skammer meg over dette, og jeg kan gjerne stå på torget og skrike det ut, jeg har tatt brodden av det, og det kan ikke lenger skade meg, jeg har brent mine broer, og gjort det umulig for meg selv å starte å drikke igjen, og det er på akkurat denne måten jeg klarer det.

Det finnes like mange veier utav rusen, som inni den, og absolutt alle har sin egen vei dem må finne, jeg har funnet min, og føler meg uendelig heldig som har funnet denne i ung alder, jeg har sett lyset i tunellen, og jeg akter å leve etter mottoene mine som har endret hele meg og livet mitt. Åpen ærlig og rusfri!

Jeg må bare takke, takke alle disse menneskene som ønsker å støtte meg i dette arbeidet, som tror på meg og som gjør dette mulig! Jeg har startet en spleis, og samlet inn 2400kr som jeg kan bruke av til julen <3 jeg har så mange ideer, det er så mange ting jeg har manglet når denne høytiden kommer, og julen har alltid vært en høytid der jeg har kjent ekstra på hvor utenfor jeg har følt meg! Jeg gleder meg til å kunne sette ideene mine uti liv, og glede noen ekstra når julen siger på! Tusen tusen tusen takk for alle delinger av denne spleisen, alle som har støttet og tror på meg og mitt prosjekt! <3 

Jeg kommer til å ta bilder av hva jeg bruker pengene på, det tenker jeg er på sin plass! Jeg må også få lov å fortelle litt om bakeren på Bryggja, som ringer meg flere ganger i uka og gir ut kassevis med boller og rundstykker, som jeg, heldige meg får lov å kjøre rundt og dele ut til mennesker som virkelig fortjener det! Jeg blir bare kalt bolleMonica på folkemunne, og det gir meg så vanvittig mye! Jeg vet hvordan jeg hadde reagert om noen kom med slike varer når jeg selv ikke hadde penger til slik luksus! Veldig veldig bra! 

Jeg delte også ett innlegg der jeg skrev at jeg samlet inn ting til en leilighet, til noen som fortjener det. Denne leiligheten er i dag full, og det har blitt ett skikkelig hjem for noen jeg setter høyt og som jeg ønsker alt godt. Jeg har blitt kontaktet, og har fått gulvtepper, tepper av ypperste kvalitet, og kjempefine ting som jeg faktisk kunne tenkt meg selv, fordi det har vært så fint alt vi har fått inn! Det finnes alltid noen der ute som trenger noe, slike vesentlige ting i hjemmet som er en selvfølge for selv meg nå, disse tingene vi ikke tenker over en gang, men som vi bruker hver dag når vi lever livene våres. Det finnes mange der ute som ikke aner hva ett hjem inneholder en gang, mennesker som jeg ønsker å gjøre noe for! Og uten dere som gir, hadde jeg ikke fått disse mulighetene. 

Systemet har også møtt meg på en fantastisk måte! Jeg har gått inni saker, og blitt hørt og respektert. Aldri trodde jeg at jeg ville bli møtt med en slik respekt før, og dem endrer livene til menneskene jeg er så glad i nå, dem fortjener litt kredd dem også, og systemet er ikke bare negativt! Systemet har hjulpet meg mange mange ganger, og uten dem fungerer det ikke, så når vi kan samarbeide, så kan det bare bli gull! 

Hver eneste uke til gruppe, så får jeg hente gratis frukt og kaffe på Kiwi Måløy også, og å kunne servere disse herlighetene setter en standar på møtene våres, og dem har vært i ryggen min siden jeg startet denne karusellen. 

Takknemligheten er vanskelig å beskrive i ett blogginnlegg, men jeg skal ta bilder og vise hva jeg bedriver dagene mine med, hva pengene går til, og hva disse småtingene jeg gjør faktisk betyr for noen. Det er dette som driver meg fremover, og som gjør at jeg får påfyll med motivasjon hver eneste dag. Å være ett medmenneske er noe jeg setter høyt, og jeg føler jeg må gjøre opp for meg på en slags måte, og jeg har funnet min vei 🙂

Det er onsdag, det er dagen som er blitt hellig for meg, og jeg planlegger overhode ingenting på akkurat disse dagene, alt legges til side, mobiler slås av, og jeg bruker 2 timer på rusen sammen med likemenn jeg kan fortelle alt, selvom jeg ikke kjenner dem, mennesker jeg har noe til felles med, uten å måtte forklare. Jeg føler meg en del av noe som er større en meg selv, noe som er viktig, utviklende og så givende, det er dette som er det viktigste for meg, disse onsdagene da jeg kan sitte med gruppa mi og tømme meg, få ut alt, og fokusere fremover.

Denne gangen følte jeg ekstra på behovet for å gå i gruppe, jeg har vært igjennom en del siden sist, og tanken på å ha møte annenhver uke, ser jeg nå aldri ville gått. Jeg trenger denne pausen, denne påminneren om hvem jeg er, og dette miljøet som er så trygt som ingenting annet. Det er familien min, den utvidede, den jeg forteller alt uten filter, og som tar meg som jeg er. 

Når jeg er ferdig med disse møtene, føler jeg på en tomhet, jeg føler meg lettere fysisk, som om jeg har løftet bort de tingene som har lagt på skuldrene mine, og delt det videre. Når jeg forteller noe, så føles det som problemet halveres, bare ved å si det høyt! Jeg føler jeg har sett lyset uten jesus, og har utviklet meg helt vanvittig siden første gang, og det føles som jeg er i bevegelse. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tomheten ser jeg ikke lenger på som ett tegn på savn etter rusen, den ser jeg på som ett tegn på at jeg gjør noe riktig nå, når jeg deler åpent og ærlig, så kan jeg være meg selv. I dag har jeg valgt å være åpen om ett traume som sitter langt inne og snakke om, og som å snakke om barna mine, så håper jeg at det blir lettere og lettere etterhvert som jeg klarer å nærme meg dette. Jeg akter ikke lenger å leve med dette aleine, det skal jeg ikke, og bør ikke gjøre, jeg akter ikke å få disse traumene slengt i tryne, plutselig og uventet igjen, jeg orker ikke å sprekke fordi jeg ikke klarer å bearbeide fortiden min! Aldri igjen akter jeg å la det skje. 

I dag har jeg blitt kontaktet av mennesker som har opplevd det samme som meg, traumatiske overgrep og ikke blitt trodd, det gjør noe med en, det knekker alt man har av respekt for seg selv, og man firer på disse grensene for hva som er voldtekt og ikke, jeg merker selv at mine grenser har blitt pushet fremover og fremover, men i akkurat denne situasjonen som jeg har vært åpen om, var det rett og slett en voldtekt, uten noe som helst samtykke, og helt imot min vilje av noen jeg aldri hadde møtt før denne kvelden. Jeg har brukt uendelig tid på å skylde på meg selv, legge ansvaret hos meg selv siden jeg i det hele tatt ble med oppå dette hotellrommet, og jeg har faktisk trodd at det ikke var sant, fordi det var det jeg har blitt fortalt.

Jeg er åpen ærlig og rusfri, jeg vet at jeg ikke har innbilt meg ting i mitt eget hode, og traumene jeg sitter igjen med lyger faktisk ikke. Når man blir møtt med skepsis, og kommentarer som at det er vanskelig å forklare seg om noe som aldri har skjedd, har knekt meg, det har fått meg til å tvile på meg selv og min betydning, det har faktisk ført til at mennesker har kunnet gjort akkurat hva dem ønsker med meg, uten at jeg har anmeldt dem, fordi jeg er livredd for å enda en gang ikke bli trodd. Det har preget meg, jeg har mistet tilliten til dem vi skal stole på i systemet, og jeg har måttet takle ting mennesker ikke skal måtte.

Håpet mitt med å dele denne historien med dere, om hva som skjedde den gangen da, er at det skal føre til at mennesker får opp øynene om hva som foregår i systemet, at mennesker som faktisk har blitt utsatt for grove voldtekter og brudd på alle grenser vi mennesker har, ikke blir trodd, og saker blir henlagt. Offerene som sitter igjen sitter med store byrder som ikke en gang er deres, og må slite aleine med angsten, depresjonen og hatet til sin egen kropp. For meg handler sex ikke om kjærlighet, og først nå så mange år etter, forbinder jeg dette med varsomhet, nærhet og nytelse, og ikke fullbyrdet voldtekt imot min vilje. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Etter voldtekten har jeg brukt sex som selvskading, ja jeg har brukt min egen kropp. Jeg har så mange ganger gått til sengs med noen jeg overhode ikke har likt, bare for å gi dem det dem ønsker, jeg har hele tiden hatt ett behov for å være ønsket, av alle. Jeg har vært igjennom hele delen om å fantasere om voldtekt, fordi i mine fantasier kan jeg styre det som skjer, og jeg har også sittet igjen med en følelse av skam, fordi jeg tenker slik.

Jeg har hele tiden trodd det var min egen feil, at jeg fortjente det siden jeg drakk for mye den kvelden, jeg har sittet disse timene i dusjen for å vaske bort skittenheten, men aldri klart å oppnå renhet igjen. Jeg har kuttet meg selv i halsen fordi jeg ikke ønsket å leve lenger, og jeg har prøvd å hoppe i sjøen fordi ingen trodde på meg, og ble reddet av en politimann som huket tak i meg idet jeg hoppet. 

Ja det har faktisk gått så langt, at jeg ble skambanket her hjemme gjentatte ganger, og sa aldri ifra! Jeg ble banket sønder og sammen flere ganger, og opplevde psykisk terror, men ga aldri en lyd ifra meg. Først når han slo meg foran to av mine beste venner klarte jeg å si ifra, slå igjen og få dette mennesket utav livet mitt. Så sterkt har dette preget meg, at jeg ikke ble trodd den gangen, så langt har det altså gått, at jeg må ha to vitner til vold, før jeg ser alvoret og tror på meg selv, nok til å si ifra og vite at jeg blir trodd. 

Det skal ikke være på denne måten, jeg godtar det ikke lenger. Jeg har blitt oppfordret mange ganger om å anmelde igjen, men målet mitt er å skape åpenhet om dette tabubelagte emnet, fjerne denne skammen som ligger på offerene, og opplyse samfunnet om hvordan det egentlig er å være ett voldtektsoffer. Jeg tror mange misforstår, og tror dette aldri kan skje en selv, og når det først skjer, så tør vi ikke å stole nok på oss selv, til å være sikker på hva som skjedde. Når man blir møtt med mistro når man først klarer å fortelle om noe slikt, er det som å bli voldtatt på ny, og igjen og igjen. . .

Å brenne broer er noe som har fungert for meg, både da jeg kuttet amfetaminen, sprøyta og alkoholen, jeg måtte gjøre det i full offentlighet, legge skittenvasken min frem for hele verden, og vise hvor svak jeg var, før jeg klarte å vende ryggen til og ikke se meg tilbake, det er slik jeg er skrudd sammen, jeg må brenne alle broer når jeg gjør det slutt med mine avhengigheter.

Det er så ufattelig mange ting som ligger og ulmer i bakgrunnen, slike store ting som kan angripe meg når jeg minst venter det, slå meg fullstendig ned i grusen, og kaste meg tilbake som om ingenting har forandret seg, og dette må jeg bekjempe hver eneste bidige dag her på planeten våres.

Sjelen min har mange arr, arr som jeg ikke klarer å legge bak meg, og den eneste måten å kaste disse på dør, er faktisk å blogg om det. Jeg har opplevd så mange ting som sitter så dypt i meg, det har formet meg som menneske, og tatt ifra meg alt jeg hadde av selvrespekt, kjærlighet til meg selv og andre, og gitt meg en sinnsyk skamfølelse, som om det er min feil at alt dette har skjedd.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Når man opplever overgrep, så husker man hver eneste lille detalj, man husker luktene, stemmene og ordene dem bruker, man husker hvordan personen ser ut, på tross av at man aldri før har sett mennesket, og på tross av hvor rusa og borte man er, så sitter det inni deg.

Jeg kan den dag i dag fortelle dere hvilken farge jakka til den ene personen på hotellrommet der jeg ble voldtatt hadde, jeg kan fortelle dere romnummeret på hoteldøren som jeg smelte igjen, etter overgrepet, jeg kan fortelle dere ordrett hva mennesket som satt i stolen ved siden av sengen sa til den som voldtok meg, det sitter i sjelen og kroppen min, jeg kan også fortelle hvordan dem luktet, og ting jeg aldri kunne vite uten at det skjedde. Han spurte ordrett den personen som låg og pulte meg mot min vilje, om han også kunne få lov å gjøre det, og det bekreftet hele min sak, at dette mennesket spurte overgriperen om han kunne få lov, er bare hele saken for meg, han spurte ikke meg som låg der og tydeligvis ikke ønsket dette, han spurte altså mannen som låg oppå meg, mot min vilje. 

Denne saken ble anmeldt, advokaten til mennene gikk fullt offentlig ut i avisen og sa jeg løy, og fremstilte meg på feilaktig måte. Denne saken kom også opp da jeg hadde rettsak om barna mine, da kunne den ene politidamen fortelle at det er vanskelig for meg å forklare meg om en voldtekt som aldri fant sted.. jeg ble ikke trodd, på tross av at den ene mannen har blitt tatt for voldtekter mange ganger! Helt siden han var ung, har ufrivillig sex med jenter, vært ett mønster, men siden jeg rusa meg, så ble jeg ikke trodd. Dette er mange år siden, jeg har fått min bekreftelse ifra mannen jeg aldri hadde møtt før denne kvelden, han har fortalt meg at han hadde sex med meg, og han vet ikke om det var frivillig. Denne saken har jeg prøvd å legge bak meg, men jeg føler dette er så ufattelig urettferdig mot offerene som blir utsatt for voldtekt.

Jeg har blitt voldtatt 2 ganger etter denne saken, jeg har ikke anmeldt dem, fordi jeg ikke blir trodd, og har bebreidet meg selv, for hvorfor jeg satt meg selv i disse situasjonene og lot det skje. Jeg sitter med en følelse av at alt som hender meg, er min egen feil, fordi jeg ikke har blitt trodd. Aldri etter har jeg gått til politiet med noe som helst, min tillit når det først skjer noe, ligger ikke hos dem. Jeg tar imot alt jeg får, svelger det, og sitter med traumene igjen, og fortsatt blir jeg kastet rett tilbake til dette hotellrommet når jeg kjenner en viss parafyme. 

En epoke i livet er over og det er tid for å gå videre, alle disse avhengighetene mine skal ikke lenger få bestemme over fremtiden min, jeg ønsker å leve som ett fritt og frisk menneske men må ta noen steg først, jeg må tømme meg, åpne sårene for siste gang og få ut min side av saken. En dag, en dag skal jeg sitte her og ikke føle på disse flachbackene ikke føle på denne skammen over at alt er min feil. Ansvaret kan jeg ikke lenger bære, og gårsdagen der jeg fikk panikkangstanfall for første gang siden 18.desember viste meg at jeg trenger dette. 

Å blogge åpent om livet mitt, var aldri tanken min bak bloggen, jeg skulle blogge om da jeg knakk ryggen, men oppdaget en vei jeg ikke såg komme, jeg følte lettelse av å dele, ikke være aleine lenger om disse opplevelsene som har preget meg, og ikke lenger føle på at jeg går med hemmeligheter jeg må skjule fra alle. På mange måter har bloggen reddet livet mitt, livet ifra ensomheten og angsten for å åpne meg, bli dømt og sett ned på. 

I dag er jeg uredd, jeg har ingen angst foruten om når traumene mine kommer tilbake, jeg har det bra ellers, men jeg har noen skader som må leges, og det eneste som fungerer er å dele det åpent og ærlig med dere. Jeg føler jeg har bodd i ett fengsel som jeg selv har skapt rundt meg, jeg har vært jenta uten en stemme, foruten når jeg har vært drita full, ellers har jeg ikke sagt ett ord. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er en stor forskjell på å være ensom og det å være aleine, jeg har alltid vært ensom, men aldri aleine. Fordi jeg har sittet inne med alle disse tingene uten å klart å åpnet meg for noen som helst, ikke en gang de nærmeste. Jeg behøver dette, for å bli ett friskt menneske som aldri faller tilbake til rusen, som jeg alltid har gjort før. 

Jeg gjør det herved slutt med avhengigheten min, jeg ønsker ikke å fylle tomrommet etter rusen med andre ting som på sikt kan skade meg, jeg ønsker å fylle livet med lykke, kjærlighet og respekt, for både meg selv og for alle andre jeg møter. For å respektere meg selv, så må jeg tømme meg, jeg må respektere at jeg har levd ett liv som har skadet meg, jeg må bekrefte situasjoner for meg selv, for å se at alt faktisk ikke er min feil alltid, og at mange av situasjonene har vært traumatiske, og kroppen min følger ikke med på utviklingen min, den trenger tid til å heles, og EN dag skal jeg møte de menneskene som har påført meg disse, uten å føle fysiske reaksjoner, uten å bli kastet tilbake til fortiden, og uten å føle ett eneste sug etter rusen som har ødelagt hele livet mitt. En dag..

Jeg er en misbruker, en fullblodsmisbruker som blir avhengig av alt jeg ser og tar i, og jeg har en lang vei å gå for å bli frisk, og legge disse vanene bak meg. For 5 dager siden tok jeg ett valg, og det høres sikkert lite ut for dere, men jeg er fullstendig avhengig, jeg er helt fullstendig hektet på Red Bull, og kunne ønske det var noe mer spennende enn denne triste drikken! 

Jeg er avhengig av å åpne denne boksen, av hvordan det iser på tennene når jeg tar den første slurken, og hvordan denne drikken fungerer for meg, som ikke har tid til å pælme innpå kaffe dagen lang, det sitter så langt inni meg, og dette er en vane som har kommet etter at jeg fikk bilen min. Mengdene jeg klarer å presse i meg er vanvittige, og jeg har fått noen fysiske reaksjoner på dette, som skremmer meg og som har fått meg til å kutte dette, forhåpentligvis for godt!

Hver eneste dag har jeg blitt dårlig, med blodtrykksfall, svimmelhet og smerter i brystet, hver eneste dag har jeg vært redd for at jeg har fått diabetes, da det har gått over med en gang jeg har fått noe mat i meg, og jeg har faktisk også vært til legen for å sjekke hjertet mitt og jeg akter å ikke la dette fortsette, jeg er for glad i livet mitt til å dø av dette, og det hadde vært nitrist å dø av noe så sørgelig som Red bull er! Jeg som har klart å putte så mye rus i kroppen uten å dø, skal gå ut med en stor smell og noe storslått, ikke fordi jeg ikke har selvkontroll nok til å kutte dette her!

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I dag er det 5 dager siden jeg slo opp med denne drikken, på samme måte som med alkoholen, forhåpentligvis. Min kropp lyger ikke, og jeg tåler tydeligvis ikke det denne gjør med meg, så jeg må erstatte den med kaffe, og har fikset meg en termokopp som holder den varm når jeg kjører bil, genialt! 

Poenget med dette innlegget er at all avhengighet er like ille, min avhengighet er ikke større og mektigere enn andres, det er ingen konkurranse om hvem som er mest avhengig, eller sliter mest når man kutter vanene sine, og avhengigheten sin, det kan være så lett som at min Red bull-stopp er like ille for meg som noen som kutter noe annet vesentlig i livet sitt. Alt handler om å bryte sine egne mønstere, fylle tomrommet med noe annet og sunnere, pleie hjertesorgen sin ved å erstatte det med noe annet, og ofte mye bedre. Avhengighet er avhengighet uansett, og vi alle må finne våres vei utav den!