Han gikk i minibaren på hotellrommet, hentet seg en glassflaske med iskald øl, spratt korken og satte den på kjeften mens ølet spratt rundt han, og jeg tok meg selv i å bli trigget som aldri før!  Jeg kunne kjenne smaken av iskald øl i munnen, og ble kastet rett tilbake til den gang da jeg drakk 18 øl for dagen, ikke for å nyte en øl som han, men for å ruse bort alt jeg følte og alle traumene som ligger latent i meg. 

Slik fungerer jeg, og denne gangen sitter jeg ikke med denne dårlige sanvittigheten, jeg har innsett at dette blir livet, og det ikke er noe feil med meg. Jeg har tross alt lagt bak meg 18år med rusmisbruk, jeg blir ikke kurert over natten, og behøver ikke å dømme meg selv så hardt som jeg pleier. Jeg har kommet langt, men på langt nær ferdig. 

Det som slår meg, er hvor langt jeg har kommet psykisk, og jeg begynte å tenke på det da jeg leste en kommentar om at å brekke ryggen syntes å være en velsignelse i mitt tilfelle, det fikk meg til å reflektere over de psykiske belastningene rusmisbruket mitt ga, og hvor vanvittig vanskelig jeg hadde det. Når man ruser seg, ruser man seg for å ruse bort gårsdagen og fortiden, for å gjøre dagen i dag bedre, og for å distansere seg for morgendagen, og hva den vil bringe, det blir en evig vond sirkel og det er ingenting som kan stoppe den. Når rusmisbruket har tatt deg for alvor, så er du helt maktesløs og det eneste du klarer å se er deg selv, og rusen som du behøver og trenger til absolutt alt, det er din medisin og din vei utav elendigheten, og du innser ikke at all elendigheten er rusen sin feil og ikke minst din egen! 

Ansvarsfraskrivelsen som foregår når man ruser seg, ser man ikke før man er ute, det er som om man blir blind, og jeg vil tørre å påstå og være ganske så oppegående. Man blir helt fullstendig knekt psykisk, kuet av rusen, og jeg er så glad for at jeg falt ned den trappa hjemme, knakk ryggen og stod ovenfor døden eller livet i rullestolen for resten av livet, den dagen ble jeg tvunget til å ta ansvar for mitt eget liv, for første gang, og uten dette brutale valget, hadde jeg ikke vært i live i dag. 

Livet er forunderlig, og jeg klandrer ikke meg selv lenger fordi jeg blir trigget eller kjenner smaken av øl i munnen når Jens August spretter en øl, det er slik jeg er oppbygd, det har vært livet mitt i 18år, det er ikke samfunnet rundt meg som skal endre seg, det er meg selv og mitt mønster, jeg er ingen offer, jeg er ansvarlig for alt jeg har gjort, og nå er jeg ansvarlig for min egen lykke.

Alt jeg gjør nå strider imot min natur, alle mine naturlige reaksjoner som ligger latent, jeg er ikke vant med å bli i situasjonen, jeg er ikke vant med å holde ut, jeg rømmer i rusen

Nettene tar knekken på dagene mine og i natt var jeg oppe kl1 kl4 og kl6, og det tok lang tid og falle til ro og sovne igjen, jeg merker på kroppen at den er i beredskap, at den er klar for kamp, og at alt som skjer rundt meg faktisk går innover meg. Jeg er ikke sterk alltid, jeg er bare ett menneske, og når foreldre blir syke så er det noe som trigger, og noe ekstra som river i sjelen og hjertet. Jeg er for alvor pårørende, og slettes ikke god på denne rollen. 

I hele dag har formen vært elendig, jeg har gått med en klump i magen og halsen, og det føles hele tiden ut som jeg må spy. Nei jeg er ikke gravid, kroppen er bare i en slags transe og i full forvirring over situasjonen vi står ovenfor. Kroppen og psyken min er ikke dum, og jeg har ofte undervurdert meg selv kraftig, det er som om kroppen forbereder seg, og jeg prøver bare å holde tritt, og holde meg fast for alt det er verdt. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ingenting i verden kan få meg til å sprekke akkurat nå, jeg har roller og fylle, og plikter som kaller, jeg har ett ansvar, og det tar jeg på alvor. Jeg har funnet ut at jeg ikke lenger har tid til å være fyllesyk, og har egentlig gitt opp karrieren jeg prøvde i mange år og bygge opp som rusmisbruker, for jeg blir ikke noe flink på det uansett hvor hardt jeg prøver… faktisk så er jeg en elendig rusmisbruker, som bare er dårlig eller full, enten eller. 

Oppi all sorgen, forvirringen og forventningene så finnes det en glede, en stor glede over at jeg får møte barna mine på Lørdag, og at vi skal reise på seminaret på Storefjell på mandag, jeg har oppi det hele så mange ting og se fremover til, og jeg har så mange på laget mitt som heier på meg, som jeg nødig ville sviktet. Det er dette livet handler om, og ta disse utfordringene, gjøre det beste utav hver enkelt dag, være sammen med hverandre og vise hvor glade vi er for å være i livet, for vi kan faktisk ikke ta noe for gitt, livet har vist oss så mange ganger, at det plutselig kan være over, og jeg håper at vi får lang lang tid sammen ennå 🙂 først må vi over noen hindre på veien, og for første gang skal jeg gå inn for, og få den beste julen noensinne i heimen våres <3 

Familie er tross alt, alt

Kreft er noe alle andre får, noe som jeg holder på avstand og som aldri vil skje meg selv, på tross av at jeg selv har fjernet en bit av livmoren som var angrepet av jævelsmakten. Kreft er en luskende sykdom, som bryter ned kroppen fullstendig, fjerner personligheten til menneskene igjennom behandlingen, og ødelegger livene til alle involverte, tjangsene er 50/50, og alle står på vent!

Jeg hater deg kreften! Jeg hater at du tar bort personligheten til pappaen min, at du kom inni livet våres i september i 2018, og at du på ny nå banker på døren hos oss og ønsker å komme tilbake, du er som en uønsket gjest som alltid er i bakhodene våres, og på tross av at han har fått slippe deg så lenge, så velger du å komme tilbake igjen. På tross av 6 cellgiftbehandlinger og en runde med stråling, så gir du deg ikke, og atter igjen sitter vi i uvissheten om vi må igjennom den helvetesrunden igjen, eller om det vil bli enklere denne gangen.

Kreften vet man aldri hvor man har, det finnes ingen fasit på sykdommen, eller utfallet, det er ingen prognoser som med andre tilstander, man går bare og venter og venter. Noen ganger får man positive svar, og gleder seg stort over disse, mens andre ganger blir man slått i bakken og blir satt tilbake til start igjen, som ett patetisk brettspill, bare at vi spiller med menneskelige brikker, jeg hater deg intenst for alt du gjør med familien min og pappaen min som vi behøver så sterkt i den lille utsatte familien.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Pappaen min har levd livet, ja litt for mye til tider, det er så mange andre ting som kunne tatt livet av han, igjennom livets løp, det er så mange ulykker livsstilen hans kunne forårsaket, og dette føles helt meningsløst. At eldre mennesker skal bruke resten av livet sitt med uvissheten, om sykdommen vil komme tilbake eller ikke, og bivirkningene selvom dem er på papiret friskmeldte. Det er så mange tanker som svirrer igjennom hodet, og så mange bekymringer rundt denne tilstanden, og det føles som vi lever i ett vakuum.

Denne gangen vet vi hva vi går til, og på mange måter gjør det faktisk ting enda værre, forrige gang ante vi ingenting heldigvis, for jeg tror vi hadde taklet dette veldig mye værre, om vi hadde visst hva vi gikk til og hvor smertefull den værste perioden ville bli, vi hadde nok valgt anderledes, men vi var fast bestemte på at pappaen min skulle få være hjemme i aller høyeste grad, på tross av at alle byrdene ble lagt på oss pårørende. Mitt værste mareritt er å måtte legge foreldrene mine inn på institusjon og overlate ansvaret til noen andre. Det byr meg bare imot.

Denne gangen er det anderledes, min første reaksjon denne gangen var kamplyst, og ikke sjokk som forrige gang. Denne gangen er vi forberedt på en helt annen måte, enn sist da vi plutselig fikk en telefon ifra Bergen om at pappa måtte komme ned neste dag, fordi dem hadde oppdaget en kreftsvulst i magen som var like stor som en HÅNDBALL. Denne gangen tror dem at kreften har begynt å være aktiv igjen, den er ikke like stor som sist, og jeg ber til alle makter om at det kan finnes en enkel løsning som ikke gjør pappaen min så syk som sist, jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre om vi må igjennom en hel runde til, men jeg vet vi står sammen uansett hva som skjer.

Det er anderledes denne gangen, jeg er edru, og helt anderledes en sist, da jeg brukte også dette som en ynskyldning til å drikke enda mer, om mulig. Denne gangen har jeg bilen så jeg kan kjøre selv til avtaler og timer på sykehus, denne gangen er jeg rustet til å være en datter i de værste periodene, uten å ty til rusen og være fraværende.

Jeg hater deg kreften, men denne gangen skal vi vinne som sist, denne gangen er vi klar og beredt til krig!

På butikkene skuer vi ekstra på hverandre og man føler og ser at det er noe i gjære, vi er på mange måter litt ekstra skeptiske til hverandre, og litt ekstra på vakt på de rundt oss som er mindre forsiktige når det kommer til sosial omgang. Det er ikke lov og klemme hverandre, og om noen gjør det så føles det så feil, som ett brudd på alle regler og normer, ja for det har blitt en norm og en del av hvordan vi mennesker omgåes nå. Det er snakk om vanlig folkeskikk nå og ta hensyn til hverandre, og avstanden som i begynnelsen var vanskelig og bli vant med, men nå er den en del av den normale hverdagen våres. 

Det som slår meg er hvor vanvittig vanskelig det må være for dem som nå faktisk får korona, og må igjennom smittesporing, ta disse telefonene til dem du har vært i nærheten av og blottlegge deg og nesten legge deg flat, og innrømme at du har dette viruset som raserer verden rundt oss. Det skal ikke være flaut og samfunnet har gjort en enorm innsats i kampen mot dette viruset, men jeg kjenner på dette tabuet, selvom jeg ikke har viruset.

Jeg selv tar mine forhåndsregler og har kuttet ned på min omgangskrets for lenge siden, jeg spriter hendene både før og etter butikkbesøkene (glemmer dette «etter» ofte men har sprit i bilen), jeg holder avstand selvom det er vanskelig når man står i butikken og det er litt kø og andre bryter denne regelen. Og har dette i bakhodet hele tiden, ikke fordi jeg selv er så redd for å få viruset, selvom jeg er i risikosonen med min egen sykdom, men fordi jeg er så fryktelig redd for alle rundt meg, dem som er svakere, mine foreldre og alle andre jeg er så glad i. Frykten for å måtte ta denne telefonen og fortelle at jeg selv har viruset og stå i fare for å ha smittet noen andre, er noe man er litt ekstra bevisst på, og bare tanken kan gi engstelse og angst.

Tankene mine går til dem som føler på dette, denne ubehagelige følelsen av å ha dette viruset, angsten for å ha smittet andre man er glad i og dette enorme tabuet rundt viruset i disse tider. Det kan neimen ikke være lett å være «en av dem» som har det, man føler seg litt utenfor og litt som den ene med den smittsomme sykdommen, den som blir unngått, og jeg oppfordrer alle til å tenke seg litt ekstra om hvordan vi viser kjærlighet og omtanke til hverandre nå, når vi ikke har lov å vise det fysisk! Ta den telefonen til noen du vet kjenner litt ekstra på denne ensomheten nå, gå på butikken for noen som sitter der hjemme, eller gjør det lille ekstra for noen du føler fortjener det, vi må huske på vår rolle som medmenneske i denne tiden, og yte litt ekstra der vi kan <3 det er så mange der ute som har det ille ifra før, og som bare kjenner på enda større ensomhet og tomrommet i livet blir med ett enda større i slike perioder, når verden er i krise og usikkerheten råder. 

Vær snille med hverandre!

Meld dere inni gruppa tilbaketillivet på facebook for å følge videre! 

Noen dager har jeg lyst å rive ut samtlige hårstrå ifra hodebunnen, jeg har lyst å smelle ansiktet i veggen, legge meg ned og bare gi opp, frustrasjonen tar overhånd noen ganger, og det er så lett for slike som meg og bare gi opp, fordi det er vi vant med. Vi er faktisk eksperter på å mislykkes, det er det vi er god på, og det er den enkleste løsningen, noen dager har jeg bare lyst å drite i alt, dra langt bort og glemme alt, men alltid er det noe som holder meg tilbake, to jeg har i livet som har reddet meg ifra det værste, som to beskyttende skjold <3

Jeg er en mor, på avstand.

Jeg kommer aldri til å være en ekte mamma, i den rette betydning, men jeg er mor i blod og i hjertet. 

Jeg kommer aldri til å kunne få tilbake alle disse øyeblikkene en mamma får oppleve, men jeg får oppleve å se barna mine vokse opp, med mine gener på godt og vondt. 

Jeg får aldri tilbake alle disse årene, men jeg vet i hjertet at jeg alltid har vært der, alltid møtt til samværene og alltid satt dem først. 

I mange år har jeg blokkert alle disse morsfølelsene, jeg har rusa meg etter hvert eneste samvær, for å skyve det bort og lege hjertet mitt. Jeg har på mange måter distansert meg ifra disse morsfølelsene som ligger latent i oss mødre, disse følelsene av behovet for å beskytte barna våres, denne kriblingen i kroppen når du ser dem smile, og hjertet som blir knust hver gang man må ta farvel.

Alle disse følelsene kjenner jeg på nå, og det er vanskelig å plassere dem. Det gjør vondt og godt på samme tid, og jeg prøver å ikke glede meg på forskudd. I så mange år har jeg reist på disse samværene som har gitt meg så mye, og jeg har kommentarene i bakhodet hele tiden, kommentarene jeg fikk da jeg mistet dem, om at jeg ikke brydde meg om barna mine, at dem aldri ville ha noe med meg å gjøre, og at jeg hadde mistet dem for alltid. 

Nå vet jeg bedre, etter 12år med reising, 12år med kjærlighet og åpenhet, 12år med å være mor på avstand, så vet jeg at båndene jeg har til barna mine aldri kommer til å bli borte.

Jeg valgte rusen da jeg mistet barna mine, jeg lot rusen vinne over meg og ta meg, jeg var så selvopptatt og slukt av rusen, og tar hele og det fulle ansvaret for det som skjedde. Poenget er det jeg har gjort i ettertid, at jeg alltid har satt dem først på samværene, at jeg på tross av private problemer, alltid har satt dem i fokus i disse timene jeg har hatt med dem, at jeg annenhver mnd har sluttet å ruse meg for å møte på samværene sammen med de to viktigste personene i livet mitt. For meg er denne bloggen viktig, også for dem, her er den hele og fulle historien, og dem skal aldri være i tvil om hvor høyt jeg elsker dem, jeg har bare tatt feil valg her i livet. 

Jeg er den type mor som studerer fingrene deres, alle særtrekkene deres og ser etter likheter konstant, jeg fysisk undersøker ansiktene deres, utrykkene og måten dem oppfører seg på, jeg suger all informasjon utav dem og prøver å få med meg mest mulig på kortest mulig tid, og jeg tror jeg er verdens stolteste mor når jeg først får øye på dem når vi møtes igjen. Hjertet mitt eksploderer av stolthet og kjærlighet, for noen timer er dem mine, for noen timer så får jeg studere dem og bare være der med dem, for noen timer får jeg være mamma, og det føles så uendelig godt! Jeg har vært så heldig! Det kunne gått så mye værre, og jeg har de to beste grunnene til å fortsette dette livet jeg har valgt nå.. .. 

Jeg er en mor, bare på en anderledes og vondere måte

Jeg kjørte min kjære på jobb i dag, og bestemte meg for å ta meg en tur bort 🙂 jeg har blitt sittende her i leiligheten for lenge, uten å ha funnet på noe som helst, og behøvde en tur bort!

Det er en slags terapi å sitte i bilen med musikken på full guffe og varmeapparatet på spreng, man kjenner på denne selvstendigheten, som «normale» mennesker tar som en selvfølge, men for meg er det så stort.

Jeg måtte kjøpe mat til fiskene våres, så turen gikk til vakre Eid <3 og jeg var også innom Jysk og fant meg skohylle og garderobestativ til det nye klesrommet våres. Etterhvert må vi utvide, for det samler seg opp med så masse klær og min kjære er faktisk den værste av oss 🙂 men nå har vi iallefall system på rotet våres! 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Å lage til hjemmet våres har blitt en del av denne tilfriskningsstrategien min, det gir meg noe, og jeg føler større og større trygghet i eget hjem, det er langt borte ifra hvordan det var her før, og man kan fysisk se på leiligheten hvordan jeg faktisk har det. Det er merkelig det her, men jo mer orden man har rundt seg, jo bedre får man det psykisk, og da jeg rusa meg brydde jeg meg ikke om omgivelsene mine i det hele tatt. De fleste som var innom her fikk faktisk bakoversveis over tilstanden her hjemme, og det var ikke ett hjem jeg ønsket besøk i 🙂 dette har aldri vært hjemmet mitt for den saks skyld, det har bare vært en oppholdsplass for meg når jeg har hatt noen dagers pause ifra rusen, og måtte sove ut, med en gang jeg har komt meg på beina igjen, har jeg hatt hastverk med å komme meg herifra, og jeg tror min kjære er en stor grunn til dette behovet for å skape ett ekte hjem sammen. 

Jeg tror på mange måter at jeg har funnet roen på en helt unik måte etter at jeg møtte han, han førte rutiner inni livet mitt, og viste meg at han hadde ett ønske om ett «normalt» liv, jeg hadde ikke møtt noen som han før, og jeg var preget av livet jeg levde. Han fikk meg til å ha troen på fremtiden, og at ting kunne bli bedre, han tilførte struktur og orden uten å prakke det på meg, og etterhvert så lærte jeg å sette pris på ett ekte og ryddig hjem. Han har forandret livet mitt fullstendig, og jeg er så glad for at jeg og han nå har muligheten til bygge dette livet sammen.

Tenk at jeg skulle være så heldig og finne kjærligheten, bli rusfri og leve ett «Normalt» liv! Jeg lever drømmen nå, og det er tid for å nyte det.

Meld dere inni gruppa mi på facebook! Tilbaketillivet 🙂 der poster jeg alle innleggene mine og kommer med spennende nyheter ifra denne nye tilværelsen med rusfrihet angstfrihet og pur pur lykke! 

Det stormer her og pappa får svar på undersøkelsen han tok i Bergen i dag, og dette kommer ut hos meg om natten. Bekymringene jeg går med på dagen har en tendens til å hjemsøke meg om natten, og i natt har jeg vært oppe 3 ganger. Drømmene er kaotiske og helt uten mening, og jeg er nesten litt lykkelig når jeg våkner og innser at det bare har vært nok en drøm. Presset går innover meg, det kan man bare se i drømmeverden, og jeg har hørt at man bearbeider dagen når man sover. 

I dag er det gruppe igjen, noe jeg ser veldig frem til hver eneste onsdag, men det er også den eneste planen for dagen jeg har. Det føles litt godt at kalenderen er skrapet for avtaler, når formen er så vanvittig varierende som den er, men jeg prøver å huske på at jeg faktisk har knekt ryggen, og har hatt en alvorlig sykdom, så det vil ta tid å komme seg opp til toppen.

Livet ellers er fylt med rutiner, henting og bringing på jobb, og livet mitt er ganske avgrenset her hjemme, jeg merker at jeg er mindre sosial og at energinivået mitt har sunket kraftig, det er nesten som om luften har gått utav ballongen. I slike perioder er det deilig og tenke på at jeg faktisk har hatt det slik en million ganger før, og at det blir bedre, det føles ekstra godt å være på forum, lese meg opp på andres historier og lære av andres dyrekjøpte erfaringer! Det er jo det dette handler om, informasjonen der ute kan hjelpe en selv, og jo mer informasjon og kunnskap man får jo bedre, eller? 

Jeg er litt nedstemt, men i dag skal jeg gjøre akkurat det samme som i går! Jeg skal gå inn for at denne dagen blir bra, på tross av natten og mine egne negative tanker, jeg skal virkelig gå inn for å endre dette mønsteret, og jeg er sikker på at jeg klarer det i dag også! 

Meld dere inni gruppa mi på facebook 🙂 tilbaketillivet  

Leiligheten er striglet, og sengen er nyopprett, jeg er nydusjet og jeg gleder meg til å legge meg i en helt ny seng i kveld, dagen som startet så innmari dårlig klarte jeg å snu, og ved enkle grep og tankekraft klarte jeg å endre denne dårlige holdningen min, som skaper negativitet rundt meg selv, for alt er faktisk opp til meg selv, og dagene blir som jeg ønsker.

Jeg merker at jeg behøver en motivasjonsboost, jeg merker at jeg har begynt å gå litt tom her jeg sitter, og jeg gleder meg så sinnsykt mye til seminaret på Storefjell! I går var jeg kjemperedd for at dette ville bli avlyst, men heldigvis er det mulig og holde dette, og på samme tid ta hensyn til regler og restriksjoner. Dette er akkurat hva jeg behøver nå, og slike samkomster booster meg alltid opp.

Det hele handler jo om samhold, og når man er aleine så er man virkelig aleine. Det er en vesentlig forskjell på og være ensom, og det å være aleine, og ofte føler jeg meg ensom når jeg føler meg misforstått. Det er ingen hyggelig følelse, men på seminaret er man omringet med mennesker med samme holdninger som deg, og det er noe majestetisk over det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I morgen er det gruppe igjen, og jeg føler jeg sier dette hver gang, men jeg behøver den litt ekstra denne gangen. Når det stormer rundt en, behøver man disse pausene, der man bare kan fokusere på å være i nuet, og omgivelsene gjør at jeg automatisk slapper av. Jeg er så glad for at jeg startet dette, tok en tjangse og klarte det 🙂 

I perioder der jeg er en smule deppa, blir man veldig flat, og jeg er ikke lenger vant med det. Jeg er som regel høyt oppe eller langt nede, men den siste uka har det jevnet seg helt ut, og det er på noen måter litt greit for meg å være litt deprimert. Det høres helt sykt ut, men når man har levd ett liv med angsten, så velger man en lettere depresjon alle dager i uka 😉 

De positive kommentarene deres drar meg opp, det skal dere vite! Meld dere gjerne inni gruppa mi på facebook! Tilbaketillivet 🙂 der poster jeg alle innleggene, og har fått meg ei ganske så god og stor gruppe <3 alle er velkommen!

Hele gårsdagen var bare ett eneste virvar med negativitet og nedstemthet, og jeg vet kunsten om å gjøre ting enda værre for meg selv! I natt våknet jeg 5.30 KLISSVÅT i svette etter en natt med mareritt igjen….

Nå er det lenge siden jeg har hatt slike drømmer, og jeg innser at mine egne negative tanker også kommer frem når jeg sover, og trenger min hvile, og det er på tide og ta tak i meg selv! 

Jeg er min værste fiende, men også min beste venn, og måten jeg tar til meg ting på avgjør hvordan min egen hverdag skal se ut. I dag bestemte jeg meg for å endre denne dagen, som startet så ille som den kan bli, jeg verker og er sur over ingenting, og satt her med hue nedi mitt eget rævhål som man sier på godt norsk, og valgte i det minste og gå i dusjen og gjøre det rent!
I dusjen tenkte jeg på hvor ufattelig heldig jeg er, og hvorfor i all verden disse to dagene har vært så mørgende dårlig som dem har vært, og den eneste forklaringen jeg har er ett par kommentarer av negativ karakter, som er laget bare for å såre meg, og dumme meg tar det til meg!

Etter dusjen gikk jeg opp i leiligheten og sminket meg og tok på meg de fineste klærne jeg fant, jeg dollet meg opp og tok med pappa ut på en tur! Ikke pokker skal jeg bruke også denne dagen til å sitte og syns synd på meg selv, når jeg har så mange ting som drar meg opp, og så mange støttende kommentarer jeg heller skal fokusere på. Jeg tok ett valg da jeg valgte å være åpen, da valgte jeg også å risikere og være huggestubbe for andres frustrasjon over egne liv, jeg valgte å stikke meg ut, og må bare forvente litt motgang når jeg har en så sterk stemme.

Denne bloggen er ikke for alle, den er for dem som tåler sannheten om den er positiv eller fryktelig negativ, den er som dagene mine, veldig ulike, og veldig opp og ned, og det skal den fortsette og være. Jeg gidder ikke å pakke ting inn for dere, og regner med dere tåler det 🙂 jeg skal heller sitte igjen med en knippe faste følgere som virkelig setter pris på denne bloggen, isteden for å spre den ut til mennesker som ikke er klar for denne virkeligheten, og at alle ikke har det så godt som dem har det 🙂

En dusj, litt sminke, noen fine klær og litt tid sammen med pappa i bilen var det som skulle til for å endre denne dagen. Nå er jeg klar, klar til at min kjære kommer hjem, klar for å spise middag sammen med han og rydde litt her og der, jeg er klar for å ta fatt på alle disse tingene som ligger foran meg, og jeg er klar for å være meg selv uten å måtte tenke på hva andre mener om meg og mitt liv 🙂 

Who cares? Så lenge jeg legger meg med god sanvittighet om kveldene, sammen med den jeg elsker og har ett liv jeg er stolt over, så bryr jeg meg ikke om hva enkelte mener 🙂 det påvirker meg ikke lenger, jeg orker faktisk ikke å bry meg, etter den kampen jeg har vist dere offentlig på denne bloggen, ta meg som jeg er, eller la være! Verden er altfor vakker til å ødelegge med dårlige holdninger, og selvom jeg er en blogger, så gjør det ikke det riktig og mobbe noen!

Man blir hva man tenker folkens! Ikke hva man spiser 😉

Tilbaketillivet 

Er gruppa mi på facebook jeg anbefaler dere alle og melde dere inni! Der poster jeg alle innleggene og overraskelsene bare jeg kan komme med 🙂 velkommen 

Om jeg skulle bry meg som andres meninger, så hadde jeg ikke vært her i dag, jeg hadde gjemt meg i leiligheten og aldri gått ut, jeg hadde fortsatt hatt denne fryktelige angsten som hindret meg i alle sosiale sammenhenger, og jeg hadde måttet sende min kjære for det enkleste som å handle, jeg hadde fortsatt å leve i det fengselet av angst og redsler, men jeg har valgt å gjøre noe helt utradisjonelt og utenom det vanlige. 

Om jeg skulle sittet her og tenkt igjennom alt jeg deler, og plukket alt isammen før jeg hadde våget, reflektert over om jeg ønsker å høre igjen innleggene 15år senere, så hadde jeg ikke klart å laget en åpen blogg om mine problemer. Jeg hadde fått tidenes skrivesperre om jeg skulle grublet ihjel alt jeg åpner opp om, og hele poenget med denne bloggen hadde blitt borte.

Alt som skjer i denne prosessen er veldig ekstremt, det er til og ta og føle på, og noe helt fullstendig nytt for meg, jeg har aldri følt mange av tingene jeg føler, jeg klarer ikke å plassere dem, fordi dem er helt nye for meg, og ingen fortalte meg dette før jeg plutselig stod der med disse rare tankene. Ingen fortalte meg om marerittene man ville få, og at man vil drømme om rus lenge etter ruskutt, og jeg finner heller ingenting om dette på Google. Mye av informasjonen som ligger i denne bloggen får man ikke andre steder, dette er real life, og uten filter, og jeg er ikke lenger redd for å utlevere meg på denne måten.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hele familien min støtter denne bloggen, dem står i ryggen min, og er der for meg 🙂 bloggen har blitt en familieting, og jeg deler også reisen vi som familie er igjennom, der ting må læres på nytt og forholdene våres må igjennom store endringer. 

Jeg føler jeg har vært igjennom en ekstrem forvandling, så ekstrem at jeg blir forvirret til tider, jeg føler på ting og får nesten dårlig sanvittighet, fordi jeg føler jeg har kommet for langt for å ha slike følelser, plutselig står jeg i en situasjon og blir kastet rett tilbake, og jeg ser hvor fort det kan gå, og hvor andre også tråkker feil på veien mot rusfrihet, for om jeg selv ikke hadde vært bevisst, så hadde jeg også falt for disse mønstrene selv. 

Bloggen har lært meg at åpenhet er den eneste veien for meg, foruten den så hadde jeg fortsatt i det samme mønsteret mitt, der angsten for mennesker alltid ville vinne, og kuet meg, men jeg føler på en narsissistisk måte at når jeg sier noe høyt og til dere, når jeg legger det ut offentlig så alle kan lese det, så hjelper det meg på en forunderlig måte. 

Min angst har vært hemmende og kuende, og i lange perioder har den vært det eneste jeg kunne se, jeg kunne ligge inne i 6mnd i strekk uten å få det med meg, jeg har måttet trene meg på og gå i butikker igjen, og tatt den kampen tusenvis av ganger, men etter jeg startet dette har jeg følt på en angstfrihet, og ikke bare på rusfriheten som jeg setter så høyt. Alkohol er bare ett symtom, og om man ikke behandler hele mennesket, kommer man ingen vei. Jeg kunne gjerne bare sluttet å drikke, lagt det bak meg og gått videre, men jeg ønsker å gjøre en forskjell for andre også.

Når jeg klarer å åpne opp gamle sår og skader, brette det ut på blogg og helbrede meg selv. Når jeg klarer å gå igjennom traumene mine, og bit for bit uskadeliggjøre dem, så klarer alle det, bare dem ønsker det nok. Man må forsone seg med fortiden sin, og det er en stor kamp i seg selv, man må plukke livet ifra hverandre som man gjør når man bygger lego, gå igjennom bit for bit og sette seg selv sammen igjen, man må gå igjennom en selvransakelse ifra helvetet, og jeg har valgt å gjøre det hele på åpen blogg!

Kanskje jeg blogger for meg selv, det er mulig at dette bare er min terapi og at ingen andre bryr seg, men hva så? Det fungerer for meg, det gir meg motivasjonen til livet, det har holdt meg rusfri i 314 dager, og på mange måter gjør den meg lykkelig.

Jeg bryr meg ikke om hva andre mener om meg, jeg gjør dette for meg selv, og alle og enhver velger om dem ønsker å følge denne reisen min, det eneste jeg ønsker er å spre ordet, om at alt er mulig, og spre kjærligheten jeg føler til verden rundt meg, er det virkelig så ille da? 🙂