Det er vell fysisk umulig og ikke kose seg i ett slikt miljø som dette!
Kommer til duk og dekket bord og kan bare slappe av. Er utenfor Bergen by i landelige omgivelser og på samme tid sentralt ❤️
Jeg er født i Bergen og familien min kommer herfra så de fleste sommere er brukt i Bergen by, og byen har alltid lagt nær hjertet mitt ❤️ Man får en fred i sjelen og det trenger jeg når jeg skal være med min kjære på butikker! Wish me luck!
Våknet og lurte på hvor jeg var 😂 jeg er ikke vant med det lenger, men det skjedde før hele tiden, hver eneste dag våknet jeg opp på steder uten å vite hvor jeg var. Heldigvis tar det ikke lange stunden før det går opp for meg at vi er på tur, og koser oss masse i Bergen med familien til min kjære <3
I går spiste vi deilig pizza ifra Peppes levert på døra, og det er ikke hverdagslig for oss som bor på bygda, vi roet ned og fant oss til rette, og jeg sovnet momentant når jeg la hodet på puta, til en forandring. Av og til hjelper det bare å komme seg litt bort, og jeg ligger her og finnes ikke stresset over det som skjer hjemme litt en gang.
Dette her er jo ett eldorado for min kjære, med storsenter som faktisk er storsenter rundt seg, og planen er at han skal slippes løs i dag i butikken! Alle restriksjoner og forhåndsregler blir tatt, og man føler seg like trygg her som hjemme.
Henvendelsen om å skrive om bloggen i en av Norges største avis ga inntrykk, og jeg har sommerfugler i magen. Lille jeg som bare er en maur i den store sammenhengen, jeg betyr jo egentlig ingenting, men syns det er kult at meningene mine og innleggene treffer! Det er jo hele poenget med bloggen, og de beste komplimentene jeg kan få er at jeg har sterke meninger, eller at mennesker som aldri har lest en blogg i sitt liv, faktisk finner veien inn hit og finner gleden i å lese det jeg skriver.
Aldri hadde jeg trodd at denne bloggen ville holde seg oppe på topplisten over så lang tid, og jeg fryktet at dette bare var en tilfeldighet og ett blaff som ville gå fort over, litt etter litt går det innover meg hvor viktig dette er for meg, hvor stolt jeg er og hvor mye jeg gleder meg til fremtiden og alle disse spennende tingene som skjer rundt meg!
Følg gjerne gruppa mi på facebook Tilbaketillivet! Der legger jeg ut alle ferske innlegg først! Det er en glede med alle tilbakemeldingene, og ofte blir jeg helt satt ut av tilbakemeldingene jeg får! Dere er helt fantastiske! Ha en super lørdag, for det skal vi! 
I dag ble jeg kontaktet av en av Norges største aviser som ønsker å lage en sak om bloggen, og innlegget mitt «jeg har bursdag», og jeg er jo med på alt som er vilt og spennende! Så nå håper jeg at det blir en sak i min ånd, og at jeg klarer å prestere når jeg ikke har bloggen å skjule meg bak! Det er lett å være stor i kjeften når man sitter bak skjermen, og til vanlig er jeg ei sjenert jente! Sånn egentlig 🙂
DETTE blir spennende folkens! Og det er ganske så surrealistisk at en så stor avis har plukket opp lille meg, og ønsker å bruke det! Da føler jeg at jeg gjør noe riktig, og viser at jeg brenner for en viktig sak, som får altfor lite oppmerksomhet! Følg med videre på dette spennende prosjektet!
Vi er komt til Lavik og ferjen, og jeg kjenner jeg er sliten av å kjøre med solen rett i ansiktet, men jeg skal ikke klage over den 🙂 jeg gleder meg til å komme frem nå! 
Vi forlater Måløy by og solen skinner som aldri før ❤️ Det er ett tegn på at vi får en helt amazing tur til Bergen i dag, og jeg gleder meg faktisk til alle disse timene i bil og på langtur med min kjære ved siden av! Vi har faktisk ikke gjort dette før sammen, bare pakket bilen og kjørt oss langt bort er første gang 😊
Nå skal jeg prøve å legge problemene igjen her hjemme og virkelig gå inn for denne helgen ❤️ Reisefeberen er til å ta og føle på! NU KJØR VI! ❤️
Bloggen har blitt livet mitt, og her deler jeg ting ikke en gang de nærmeste vet om, og jeg har funnet terapien min i dette, bloggingen har faktisk ført til at jeg nå klarer å gå til psykolog, og i samspill med selvhjelpsgruppe, så har jeg funnet kuren min på å bryte tausheten, uten å føle denne skammen over å være ærlig, og legge frem skittentøyet mitt.
Jeg har hatt problemer med at facebook blokkerer meg ifra å dele bloggen med jevne mellomrom, og nå har jeg kuttet ut annonsene nederst i innleggene, og får dermed fred ifra disse blokkeringene, og jeg har funnet ut at det må være disse som gjør at facebook rett og slett anser bloggen som spam. Dermed mister jeg denne muligheten til å tjene penger 🙂 og lurer på om dere har noen tips til ulike samarbeide som det går an å gå inni? Jeg er helt grønn på dette, og aner ingenting om blogging generellt, jeg har bare prøvd meg ut etterhvert som jeg har vokst og vokst med meg selv.
Bloggen er personlig veldig viktig for meg, den hjelper meg til å leve ett ærlig og redelig liv, først og fremst for meg selv, for som misbruker så ble jeg veldig flink til å lyge, spesielt til meg selv. Den får meg til å reflektere over viktige saker som jeg trenger fremover når jeg har tatt dette valget om ett liv i rusfrihet.
Jeg er ikke intressert i å reklamere for ting jeg ikke liker selv, og det må passe med temaet for bloggen. Jeg må finne noe jeg brenner for og som jeg kan stå inne for 🙂 og på samme tid tjene en slant på å brette ut sjelen til dere hærlige lesere <3
Jeg håper dere kan dele bloggen vilt i dag! Pushe den oppover, og spre ordet 🙂 jeg ønsker å nå alle som trenger det, men har selv redusert mulighet til å nå ut selv 🙂 tusen tusen takk på forhånd! Tips meg gjerne om forandringer dere tenker kunne hjulpet meg til å bli en bedre blogger, rett og slett 🙂 
Våknet klokka 3 i natt også, men fant fort ut at det bare var å legge seg igjen, for denne helgen må jeg være uthvilt til! etter jobb for sebben min så setter vi oss i bilen og kjører langt bort, langt bort ifra hverdagen her hjemme, og pliktene får bare kalle så mye dem orker!
Jeg kjenner meg utslitt av å ikke gjøre noe, og det er ett tydelig tegn for meg på at jeg har tatt vann over hodet, og trenger en pause, så det gjør vi altså. jeg har ikke hatt så mye å gjøre rent praktisk denne uka, men pappas helse har gått innpå meg mer en jeg trodde det ville. Usikkerheten er noe jeg ikke kan fordra, og den suger alt liv utav meg, jeg takler fint det meste, men når det kommer til å ikke vite, så blir jeg fullstendig satt ut.
Man kan ikke styre verden, og hele tiden kommer det ting imot oss vi ikke hadde regnet med, det kan lett bli for mye, men om man kjenner seg selv godt nok så lærer man seg teknikker til å takle denne rusfrie hverdagen!
Når det kommer til tilliten min til andre mennesker, så har den alltid vært tynnslitt, og jeg har jobbet så alvorlig hardt for å vinne denne tilbake, etter historien min å dømme så forstår dere sikkert hvorfor tilliten er noe jeg sliter med. Jeg har hele livet godtatt alt som har skjedd imot meg, jeg har aldri tatt igjen, eller satt grenser for meg selv, men som rusfri så føler jeg at jeg har rett til å sette disse. Det handler ikke om at jeg er selvopptatt, høy på meg selv eller føler meg bedre en noen andre, men jeg må det for å holde meg rusfri og frisk, og har satt en grense for meg selv der jeg ikke blir skadet, eller knust om noen bryter tilliten. Når tilliten blir brutt så er det rett ut, og jeg klarer ikke å hente igjen ødelagt tillit, fordi den er tynnslitt ifra før.
Jeg satser på at jeg fremover kan satse på disse ekte vennskapene jeg har i livet mitt, og som har blitt så sterke etter at jeg kuttet rusen, man trenger hverandre, og jeg har funnet min flokk <3 
Det er vanskelig å forklare hvordan jeg har det, og forklare disse tankene jeg sitter inne med, uten å henge ut noen. Det eneste jeg kan si er at en i nær relasjon er alvorlig syk psykisk, og det begynner å gå hardt innover meg, denne maktesløsheten oppi det hele, der man konstant går med en redsel for livet til vedkommende, uten å kunne gjøre noe som helst med det. Det eneste man kan gjøre er å være der for mennesket som sliter, og jeg er veldig flink på angst, depresjon og allslags psykiske plager som jeg selv eller andre nære har opplevd, disse tingene kan jeg, det sitter i meg hvordan jeg skal beherske meg i nærheten, eller oppføre meg når jeg er sammen med dem. Men akkurat nå aner jeg ikke hvordan jeg skal opptre, hvor mye jeg skal hjelpe, eller hvor skoen trykker, og jeg står selv i fare for å gjøre situasjonen farlig eller enda værre for vedkommende.
Man føler man går på eggeskall, man aner ikke hva som venter dagen etter, eller hvilke telefoner man får, og man sitter egentlig bare å venter på at det skal gå skikkelig ille, som når man ser på en film, og ser faren bare komme mot en, uten å kunne gjøre noe som helst. Slik føles det å være pårørende, og jeg kan ikke fortelle noen om dette, jeg må holde det inne for å beskytte dem det gjelder, og igjen sitter jeg med følelser og tanker som tynger meg ned.
Etter at jeg startet bloggen har jeg åpnet meg om alt, men denne gangen gjelder det ikke meg, og det er ikke min rett å sitte her og blaffere om andres saker, og privatliv. Men jeg tenker at jeg har lov å ytre meg om hvordan det føles å være en pårørende uten å nevne hvem det gjelder. Det er tungt, virkelig tungt er det.
Jeg føler jeg har ett ansvar, ett ansvar for å få hjelp til en person som ikke ønsker det, og jeg kjenner på denne terskelen for å ringe til dem som kan hjelpe, uten å krenke den det gjelder. Det er ikke min rett å si ifra, fordi det ikke gjelder meg selv, men på samme måte ville jeg følt det helt jævlig, om dette mennesket tok sitt eget liv, eller skadet seg alvorlig, uten at jeg har grepet inn. Hvor går grensen egentlig? For meg er den hårfin, og den er vanskelig å se, jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre.
Vi skal reise i helgen, bort herfra, men psykisk så vil jeg fortsatt være her og være bekymret, hva om telefonen vi frykter kommer iløpet av helgen, og jeg ikke er her for støtte? Disse store dilemmaene ligger på skuldrene mine, og det er vanskelig å glede seg over noe, når noen du holder nær er så alvorlig syk. Jeg er forvirret og maktesløs oppi denne situasjonen, men jeg skal forsøke og legge ifra meg alle disse tankene, slik at jeg selv kan nyte denne helgen borte ifra alle disse bekymringene. For fremtiden kan jeg ikke styre, og uansett hva jeg gjør, så kan vi pårørende faktisk ikke gjøre noe som helst. 
Nååå altså er vi klare! Nå er vi spenn klar for å reise når min kjære er ferdig på jobb i morgen! Jeg gleder meg til å kjøre i mange timer, og forandre litt miljø. Man merker når man har vært på samme stedet over for lang tid, og jeg kjenner dette blir skikkelig godt! Alle trenger litt forandringen av og til.
I dag har jeg ryddet og vasket litt, slik at vi kommer hjem igjen til ett rent og pent hjem, og min kjære har vasket masse klær som henger til tørk i stua, vi har samlet opp masse klesvask og det går en stund mellom hver gang vi tar en økt på vasking av klær, men det går fort unna når vi første er igang!
Jeg har hatt en dårlig dag, og vært slapp i kroppen og litt tufs, presset har blitt for stort over lengre tid, og når jeg har kaos også på privaten så går luften litt utav ballongen. Jeg ser virkelig frem til å stikke litt av i helgen, og bare nyte tilværelsen uten forpliktelser, møter og organisering, selvom jeg liker det jeg driver med!
Det blir en fryd og legge seg i kveld, og som alltid er jeg tidlig i seng 🙂 jeg håper bare at jeg ikke våkner i 4-5 tiden som jeg pleier å gjøre, for jeg må være klar for tidenes reise i morgen! <3 sov godt kjære lesere <3 
Sammen med deg kan jeg klare alt, livet blir enkelt og ukomplisert, og så lenge jeg har deg ved min side blir jeg aldri igjen ensom!
Vi er ikke paret som må være oppå hverandre hele tiden, men vi har det best i hverandres selskap, og jeg har ikke kjedet meg en eneste gang sammen med deg <3 
Du har vist meg hva ett ekte forhold skal se ut, du har alltid vist meg respekten jeg fortjener, du har blitt min bestevenn og partner in crime! 
Jeg gleder meg til å bli din kone, og for første gang opplever jeg ekte kjærlighet uten kompromisser og uten betingelser! Vi har funnet oppskriften på ett sunt og trygt forhold, og jeg hadde ikke klart dette uten deg <3
Jeg har blitt konfliktsky på privaten, jeg har stått i konflikter, drama og baksnakking hele livet, og gjerne vært sentrum for alt dette styret vi mennesker lager imellom oss HELT uten grunn. Da jeg bestemte meg for å bli edru og leve ett rusfritt liv, tok jeg ett bevisst valg for å gjøre livet mitt lettere, jeg hører ikke på baksnakking, jeg unngår konflikter og lar alle andre ordne opp seg imellom, jeg skyr drama for alt i verden, og har ingen plass i livet mitt til slike ting lenger.
På tross av iherdige forsøk så virker det som om det forfølger meg, og plutselig dukker det opp konflikt etter konflikt, og jeg innser at jeg må ta grep. Jeg har ikke plass til mennesker som snakker bak min rygg, når jeg er så åpen selv, så forventer jeg det samme ifra dem som skal være nært på livet mitt, jeg gir alle tjangser til å være ærlige med meg, og om dem ikke tar disse, og velger derimot og snakke til andre om meg, bare for å skape negativ stemning rundt meg og ødelegge for meg inndirekte, så må jeg få lov å si hva jeg mener 🙂
Jeg prøver å skaffe meg ett sunt liv, ett liv med fred og orden rundt meg, og jeg lærer mens jeg går. Hadde jeg lagt meg innpå klinikk og fått all hjelpen der, så hadde jeg ikke behøvd å lært alt på den harde måten som jeg nå gjør, men jeg foretrekker dette alle dager i uka.
Jeg må lære meg å sortere ut hvem som er ekte og uekte, hvem som jeg kan gi tillit og få den tilbake hos, og hvem jeg virkelig ønsker å ha i livet mitt. Jeg har dummet meg ut, jeg har latt ett menneske være her i min leilighet og fått vite mye om livet mitt, jeg har snakket åpent og ærlig, som man gjør med venner, og jeg har nå fått dette rett i trynet. Jeg håper mennesket ikke vet bedre, men jeg akter å kutte dem som ønsker meg bare vondt, og jeg føler meg ikke som en egoist som tror jeg er bedre enn andre, bare av den grunn.
Det finnes alltids idioter som utnytter deg der ute 🙂 heldigvis har jeg aldri stolt på dette mennesket, så det gjør meg ingenting egentlig. Det er bare ufattelig irriterende! Og det må ut 🙂
Nå skal vi snart i bursdag til verdens beste 1åring! Og jeg gleder meg masse <3 få tankene bort på noe annet, å la irritasjonen gå over, for det er faktisk ikke verdt min tid eller oppmerksomhet, og det er jeg klinkende klar over selv 🙂 
