Okeeey, i dag kjenner jeg på noe jeg ikke har følt på siden den dagen jeg opprettet bloggen, og stod frem som rusmisbruker, den samme følelsen har jeg i dag, bare at det føles enda større en den gangen. Jeg har vært åpen og ærlig på denne bloggen siden dag 1, og har blitt satt pris på av så mange som ellers ikke hadde ofret meg en tanke, jeg har skapt meg en stemme som er viktig, men har ikke nådd ut på ekte før nå.. først nå føler jeg at jeg har stått frem, rak i ryggen og uten filter, og det kribler i magen, og dere skulle bare følt suget da jeg oppdaget at artikkelen om meg er ute på BT https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/0Kn5yA/jeg-var-et-lett-bytte-for-rusen

Denne veien mot rusfriheten har vært kronglete og vanskelig, og at jeg, lille meg får lov og dele viktige essenser ifra hverdagen min er en velsignelse. Ikke bare gjør det meg sterkere, terapeutisk, men jeg får gøtsen jeg aldri har hatt før. Jenta med sosial angst står frem i en stor avis med livets harde lære, og jeg blir hørt og sett… på mange måter hadde dette vært mitt største mareritt før, men jeg er trygg på meg selv og hva jeg står for, jeg respekterer meg selv, og jeg vet at det jeg sier er viktig, at det har betydning ikke bare for meg selv. Jeg akter å ha respekt for denne stemmen, vokte mine ord, og bli mer bevisst på budskapet mitt. Det finnes håp for alle, og jeg er ett godt eksempel på hvordan det er mulig å gå ifra fullstendig kaos, til sjelefred og orden, jeg har så mange ting på samvittigheten som jeg må lære meg og leve videre med, så mange feil som har skjedd igjennom mange år med selvskading og rus, men jeg akter å leve etter ordene åpen ærlig og rusfri. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det stormer litt ekstra rundt meg i dag, lesertallene skyter oppover og kommentarene strømmer på, jeg håper at budskapet bryter igjennom og at fokuset blir rettet på de riktige tingene. Vi går imøte en tid som er vanvittig vanskelig for så mange rundt oss, vi må være bevisste på hvordan vi behandler hverandre, hvordan vi ser hverandre og løfter hverandre opp, vi må yte det lille ekstra, som faktisk kan være skjebnesvangert for våres medmennesker. Bare ett enkelt smil har mange ganger reddet dagen min, så jeg passer ekstra på og smile til dem jeg går forbi, uten å kjenne dem en gang. Vi må være bevisste på at vi betyr noe, at vi er viktige, og at vi faktisk kan gjøre en forskjell for andre som behøver det. Jeg snakker ikke om millionene med penger, jeg snakker ikke om å tømme seg fullstendig og gå all in for å endre andres liv, men det er fortsatt så mange ting vi kan gjøre iløpet av dagene våres, som kan få stor betydning for andre. Jeg tenker vi mennesker har ett ansvar, når vi har det så godt som vi tross alt har det, og gjøre noe for andre, og ikke bare for oss selv alltid.

Mange ganger har jeg fått høre at samfunnet våres er så varmt og åpent, at å stå frem som rusmisbruker i dag, ikke har noen wow-effekt, og at det ikke finnes unikt. Jeg mener det totalt motsatte! Vi har kommet en lang vei, men jeg har selv følt på å bli sett stygt på, med dømmende blikk, og å føle meg totalt anderledes i ett samfunn der man skal være vellykket og klare seg selv, det er ikke lagt opp til oss som sliter litt i livet, som mange hevder og påstå. Jeg tenker vi har en lang vei og gå, selvom mange ting er flotte og fine på papiret, så ser jeg mange ting som ikke fungerer i praksis. Jeg ønsker å gjøre noe med dette, få endringer som gjør det lettere å søke hjelp, uten å være redd for dømmende blikk eller negative kommentarer.

Å stå frem i dag, som en som sliter er en blanding av skrekk og morro, alvoret ligger i bakgrunnen, og jeg tenker ekstra på fortiden min og hvor fortvilt jeg var den gangen. Jeg tenker på hvor desperat, ensom og aleine jeg følte meg, og hvor vanvittig langt jeg har kommet. Jeg vil takke hver og en av dere! Vi kan gjøre en forskjell! 

Våknet her med en følelse av å være bakfull igjen, med en følelse av å ha vært igjennom en krig, en slik følelse som jeg alltid får når jeg har vært igjennom noe utenom det vanlige. Å møte barna mine i går satt igang prosesser hos meg jeg ikke så komme, og jeg lærer fortsatt hvordan jeg bearbeider disse følelsene som rusfri. Dette året har jeg ikke fått møtt dem like ofte som jeg pleier, og de store forandringene i livet mitt gjør at jeg kjenner litt ekstra på følelsene som alltid har vært der, men jeg har klart å drukne dem i alkohol idet jeg har vært ferdig med samværet, denne gangen kan jeg ikke flykte i rusen, og må konfrontere følelsene mine. Det koster litt ekstra våger jeg og påstå. 

I noen sammenhenger tenker jeg at livet var enklere før, når man hadde denne fluktveien, der man bare kunne stikke av og ruse seg når ting ble ubehagelig, selvom jeg nå vet bedre. Og på en syk måte foretrekker jeg og ha det litt vondt, og håndtere det, isteden for å rømme ifra problemene mine som alltid. Det ligger en mestring der, i å bli og stå i ting. 

I morgen kommer jeg i en av Norges største aviser, og jeg har fått lov og se artikkelen! Jeg håper at budskapet mitt kommer frem til flere, og at den setter igang noen tanker rundt denne problematikken. Min største drøm er å endre noe i samfunnet våres, gjøre en forskjell og være den som peker ut det som bør forandres, jeg liker å bli hørt nå, men kjenner også på sjenertheten min. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ikke bare kommer jeg i en ekte avis, men vi pakker og reiser også! Vi skal på ett tredagers seminar på Storefjell høyfjellshotell og lære masse masse mer om dette vi arbeider for hver eneste dag! Jeg gleder meg som ett lite barn på juleaften, og klarer nesten ikke å vente! Det passet fint at vi legger ut på reise rett etter samværet, og at jeg ikke blir sittende her med de gnagende følelsene aleine.

Jeg har faktisk så mange ting og se frem til, så mange ting jeg aldri kunne drømt om tidligere, og jeg får muligheter jeg aldri trodde var mulig! Aldri hadde jeg trodd at rusfriheten ville gi meg sjelefreden, kjærligheten til andre mennesker og rus uten rusmidler, aldri hadde jeg trodd det var håp der for meg, eller plass, men jeg føler jeg har funnet den, og det føles vanvittig godt! Nå skal jeg pakke og ta fatt på denne søndagen i heimen! 

Meld dere inni gruppa mi på facebook 🙂 tilbaketillivet om dere liker bloggen! Der poster jeg alle innlegg og overraskelser ifra denne hverdagen med opp og nedturer!

Hver eneste dag nå i 318 dager har jeg tatt ett valg! Ett valg om å være edru og rusfri. Jeg har valgt dette hver eneste dag, fordi det er mitt eneste alternativ.

Om jeg en dag velger og ta meg en øl, betyr dette døden for meg, og jeg selv hadde ikke valgt å leve videre med denne skuffelsen over meg selv, denne gangen. Denne gangen er det anderledes, det koster meg ingenting, det gjør ikke vondt, og jeg er ikke i tvil, denne gangen ligger det i sjelen min, dette valget om rusfriheten. Jeg kjenner det bare på meg, det er så anderledes. 

Det er langt ifra første gangen jeg «slutter» å ruse meg, og i fjor klarte jeg å kutte alkoholen i hele 2 mnd! Jeg var skikkelig på hugget, presset meg selv hver eneste dag, og bet i meg ett vanvittig sug, fordi jeg ikke ønsket å drikke og ødelegge forholdet mitt. Jeg visste at jeg ikke kunne være sammen med min kjære om jeg fortsatte, men jeg levde med ett intenst sug inni meg konstant, som aldri lot meg være, det pushet meg litt etter litt utfor kanten, og til slutt laget jeg meg en dårlig ynskyldning for å ta meg den største festen noensinne. Jeg bortforklarte det, men døde innvendig den gangen, og det var derfor det gikk så fort nedover for meg, jeg drakk jo bare ifra september til desember, men jeg drakk på en enda hardere måte enn før, og jeg innser nå at jeg straffet meg selv fordi jeg sprakk. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

13.desember i fjor satt jeg aleine på bursdagen min, jeg hadde drukket meg stygg og ingen ville ha noe med meg å gjøre, ikke en gang min kjære orket å være her, og jeg husker ennå bitterheten og hatet jeg følte til hele verden. Egentlig hatet jeg meg selv fordi jeg hadde mislykkes, og sviktet meg selv, og lot det gå utover alle andre, som alltid. Jeg husker hva rusen førte til den gangen, hvor skadet jeg ble, og hvor sint jeg ble på alle rundt meg, jeg husker at jeg og min kjære kunne sitte her i flere dager uten å utveksle ett eneste ord, og vi forpestet forholdet våres til de grader at vi ikke orket mer. Ingen av oss hadde det noe bra, og jeg har vel aldri drukket så hardt og ille som jeg gjor i desse 2 mnd. Heldigvis falt jeg ned, heldigvis ble jeg liggende hele jula og nyttårshelgen, heldigvis ble jeg edru, og heldigvis holdt min kjære ut med meg! 

Om natten kommer alle disse tankene, disse tankene om råheten i misbruket mitt, hvor langt jeg faktisk var villig til å gå for rusen, og at jeg ga mitt alt, for ingenting. Jeg innser hvor sviktet jeg føler meg av rusen, fordi den klarte å lure meg i så mange år, den tok ifra meg alt jeg hadde, og på tross av dette var jeg dødelig forelsket i den. Jeg våknet og åpnet meg en boks, og drakk helt til jeg sovnet igjen, for så og våkne opp og ikke huske noenting, jeg drakk bort alt av tanker, om jeg var heldig, og denne evige sirkelen av elendighet og selvhat unner jeg ingen. I en hel uke lå jeg her i sengen og drakk! Helt uten mål og mening låg jeg her og drakk øl og såg tv. Hvor latterlig er det mulig å bli? 

Utad virket jeg sikkert ut som ei jente som overhode ikke brydde seg om noenting, men problemet var jo at jeg brydde meg for mye. Den sosiale angsten min ble bare værre og værre, og jeg var så syk på slutten at jeg ikke klarte å gå opp trappen her uten å måtte sette meg ned og ta pauser, lite visste jeg at blodet kjempet imot seg selv, og jeg faktisk var dødssyk, alikevel unngikk jeg legetimer, fordi jeg var for opptatt av å ruse meg. Det er så mange ting som kunne vært unngått, så mange ting jeg skulle gjort anderledes, men det eneste jeg kan gjøre nå er å si sorry for alt, og bruke resten av livet til å vise at jeg er bedre, jeg er sterkere og jeg er faktisk viktig.

Om natten kommer alle disse mørke tankene frem, jeg føler dem bedre når det er mørkt ute, jeg kan sette meg inni alle disse følelsene av å mislykkes, være ensom og føle på kaos, det var livet mitt, denne konstante vonangeren, som du kjenner i magen, den gnager deg fullstendig opp, og spiser opp sjelen din, jeg kan ennå føle på hvor jævlig langt nede jeg var. Men nå har jeg seiret over min største motstander, dårlige dager er bare smårusk iforhold til dagene mine før, problemer i hverdagen nå omhandler organisering av aktiviteter jeg ønsker å være med på, isteden for å klare å komme seg igjennom dagen uten å dø. Fremtiden ligger foran oss, denne fremtiden som jeg aldri trodde jeg hadde, jeg var helt sikker på at jeg ikke en gang ville bli 30år, alle traumene skal jeg klare å komme meg igjennom, nå når jeg slipper dette kaoset rundt meg som rusen ga. En dag skal jeg stå sterkere frem, med hodet hevet, fordi jeg har vunnet kampen veldig få klarer! Vi er vinnere, og vi finner styrken i oss selv.

I dag skjedde det på ny, og jeg sa høyt i bilen at jeg tror jeg har en engel, pappa som overhode ikke tror på slike ting, mente at det muligens kunne være terningene som henger i speilet mitt, og bare på kommentaren så forstår man at han ikke fatter hva jeg snakket om. 

Hele livet mitt har vært fylt med tilfeldigheter, i mange situasjoner har jeg hatt vanvittig flax, og noen ganger har jeg faktisk hatt englevakt. Mange ganger har jeg slitt som værst, og i disse tilfellene så har det alltid skjedd noe som har fått det til å snu, det har ikke trengt å være noe stort noe, men jeg har plutselig blitt fylt med glede i hjertet, og jeg forteller meg selv i mitt eget hode at det vil ordne seg, at ting vil bli bra og at jeg klarer dette. Dette har skjedd så mange ganger nå, at jeg har fått denne følelsen, av at noen som er mektigere enn meg selv, som jeg ikke kan se eller kjenne på faktisk passer på meg i situasjoner der jeg virkelig trenger det. 

Det er ikke slik at jeg kan bruke denne engelen til å vinne millioner av kroner på Lotto, eller få verden flat, men når jeg virkelig trenger denne engelen, så dukker den opp, fyller meg med en intens glede og motivasjon på tross av at jeg akkurat hadde besøkt kjelleren som alle snakker om, og jeg vet at dette ikke bare er tilfeldigheter.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nå tenker sikkert en del av dere «nå, NÅ har det bikket over», men jeg er såpass trygg på min egen tro, at jeg tåler at noen er uenige med meg, jeg vet hva jeg føler, og er helt sikker på at jeg har en hjelper som gir meg styrke når jeg er som svakest. Og i dag på vei hjem hadde jeg det ganske så ille med meg selv, og plutselig lyste himmelen opp og dette her viste seg frem, og denne følelsen av berusende glede kom som kastet over meg, mens jeg ubevisst tenkte i hodet at alt vil ordne seg til slutt. Det kan være rene tilfeldigheter, men jeg akter å tro at jeg har min egen engel der som vokter over meg, og får meg frem her i livet. Ha en strålende lørdag <3

Etter hvert samvær så går jeg rett i kjelleren og opplever en bunnløs sorg, jeg kjenner på alt jeg mister og ser alle disse store forandringene på barna mine fra hvert samvær, for jeg får tross alt bare se dem annenhver mnd, og dette året her har vært helt spesielt. Nå under korona har jeg ikke møtt dem like ofte, og i alderen dem er i, så forandrer dem seg drastisk både utseendemessig, i interesser og i oppførsel..

jeg merker jeg faller utenfor, og at jeg ikke på samme måte som før riktig kjenner barna mine. 

Jeg opplever en sorg bare en mor kan forstå, som jeg alltid gjør etter å ha møtt dem <3 for samværene i seg selv er noe jeg ser frem til flere uker i forveien, jeg bygger opp forventninger, og er egentlig fint ferdig allerede før jeg har møtt dem, jeg kjenner meg skikkelig psykisk sliten, og luften er for alvor ute av ballongen. Men det hele er bare verdt det!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nå ønsker jeg bare at reisen hjem går fortere en normalt, og at jeg bare kan legge meg under dyna når jeg kommer hjem og gå i dvale til mandag, for det finnes ikke en eneste ting her i verden jeg ønsker å gjøre akkurat nå, annet en å pleie meg selv og hjertesorgen jeg føler. 

Det er tungt å være mamma på avstand, men jeg kjenner på en så stor kjærlighet og stolthet hver gang jeg får se hvor voksne, smarte og vakre barn jeg har <3 de to største motivasjonene noen kan ha i livet, og jeg føler meg så heldig!

Alle følelsene og spenningene står i spenn akkurat nå, og jeg har vært igjennom hele 3 antrekk for anledningen. Jeg våknet momentant av klokka i dag, og kastet meg rett i organiseringen før jeg en gang hadde satt på kaffe! Temperaturen er høy før en slik tur som vi skal legge ut på i dag, og alt skal stemme og funke, noe det aldri gjør anyway. 

Før hvert eneste samvær så er jeg så fryktelig nærvøs, og det føles ut som hele magen er en eneste stor sommerfugl, som flakser rundt der inne og presser på, jeg er ett kaos av ett menneske på disse dagene, og jeg mister fullstendig bakkekontakten! Jeg ble litt småamper av å vekke min kjære, og da han skulle en tur i dusjen rant det nesten over for meg, så det tyder på at noe er i gjære, og jeg er dritnærvøs på godt norsk. 

I dag går turen til Førde der jeg har bestilt bord på restaurant til oss, og vi skal være sammen med verdens beste i noen timer <3 forventningene går i taket på slike dager, og jubelen slipper jeg løs, etter å ha temmet meg selv i en uke, for å ikke bli skuffet om det ble avlyst. Man går på eggeskall, alt kan skje, og jeg må la meg selv få lov å bare nyte.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er jo ikke lenge siden jeg så dem sist, men det føles som ett år uansett. Jeg er like nærvøs hver eneste gang, og blir aldri vant med denne følelsen i kroppen. Det er ikke mye som skal til for å dytte meg utpå kanten på slike dager, og nå ser jeg bare frem til noen timer i bilen for å roe nervene ned, og nyte for fullt disse få timene jeg får sammen med mine største motivasjoner og grunnen til at jeg velger livet <3 

Det blir alltid trøbbel når vi er på tur, så det er bare å følge med! See yeah!

Reklame | Ideal of Sweden

Såå mange ganger har jeg fått det samme spørsmålet, og det eneste svaret er nei, enkelt og greit. Jeg kan forstå at noen ikke klarer å sette seg inni dette, men min situasjon er langt ifra normal, og jeg har ting på samvittigheten som er langt mer alvorlig en å blottlegge seg på åpen blogg. Da skal jeg heller drite meg litt ut, og fortelle ting som kan være flaut å høre igjen om mange år frem i tid,  men da har jeg iallefall vært ærlig med både alle andre rundt meg, og ikke minst meg selv.

Det er så mange store alvorlige ting jeg angrer på i livet, så mange ting jeg kunne vært foruten, og ikke minst så mange ting jeg burde ha sagt, denne gangen vet jeg at jeg iallefall ikke kommer til å angre på noe jeg ikke har fått sagt, og ser på bloggingen min som en slags tømming, jeg sprer sannheten om meg selv ut på en nettside, slik at alle kan lese om hvor fuckd up jeg er, og aner dere hvor mye tilgivelse jeg har fått etter jeg startet? Aner dere hvor mange muligheter som har åpnet seg for meg som aldri har hatt muligheten til noe som helst? Aner dere hvor god samvittighet jeg sitter med når jeg får lov å være ærlig og åpen? Det er som om byrder som har vært på skuldrene mine, og dratt meg ned i så mange år bare letter, og jeg føler meg fri. 

Bloggen har blitt min portal, der jeg får ut meningene mine, knuser traumene mine og går videre, bloggen har blitt min redning ifra meg selv vil jeg si, for nå sitter jeg ikke med disse ødeleggende tankene som etser bort sjelen min, nå konfronterer jeg alt jeg føler på, setter det til veggs og ser meg aldri tilbake. Jeg føler jeg har skapt en blogg som viser hvor lang og brutal denne veien mot rusfriheten er, men den viser også hvor fantastisk deilig den kan være. Jeg har ofte mange dårlige dager på rad, men så kommer solen, og små ting gjør livet lysere, ofte sitter jeg her og sliter med indre uro og det som ville blitt angst, om jeg ikke fikk utløp for stresset igjennom deling. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Å gå ifra å aldri åpne seg til noen som helst, ikke en gang mennesker ifra systemet som har hatt meg som klient i 10år har kommet under huden på meg, å gå ifra dette til å være fullstendig åpen, har vært den største velsignelsen i mitt liv. Jeg tror ikke jeg hadde klart meg uten, jeg tror jeg hadde blitt hjemsøkt av angsten, og alle disse negative tankene jeg før satt aleine med, det ville ført til full sprekk igjen, og ensomheten som jeg alltid følte på før ville være en del av livet videre. 

Jeg tenker at åpenhet er bedre en fengsel, jeg tenker at når jeg forteller min historie, vil det være enklere for andre og også gjøre det, jeg er fast bestemt på at jeg kan gjøre en forskjell, fordi jeg har klart det, og da klarer alle det. 

Ja til åpenhet! Og ja til å knuse tabuene som ligger rundt dette med åpenhet om problemer i livet, for vi alle kan plutselig stå ovenfor store kriser, og det skal ikke være flaut og si at man sliter litt her i livet!

https://dipi.io/t/OiTGitzX

Plutselig dukket det opp en Mail der Ideal of Sweden ga meg en rabattkode til deres shoppingside! IDEALxAW20  

Denne rabattkoden fører dere inn når dere shopper på denne siden, som gir dere 15% rabatt på sending av varene! Jeg fant masse kult både til mobil, og mange vesker som falt i smak, ENJOY! 

Meld dere gjerne inni Facebookgruppen min! Tilbaketillivet ! Der poster jeg alle nye innlegg, og det er enkelt å følge med på denne karusellen av ett liv jeg lever. Love u all.

Dette er en vesentlig ting når man gå inni forhold og satser på «oss» isteden for «meg, det er en deling der, man blir ett team, og denne gangen har jeg ikke gått i fella jeg alltid har endt oppi.

I alle mine forhold har jeg gått all in, jeg har mistet personligheten min, mistet kunnskapen min og alle mine evner, og en tid klarte jeg ikke en gang å gå på butikken aleine, uten partneren min, jeg har en tendens til å føye meg, og det er kansje vanskelig å forestille seg nå! Men jeg har alltid føyet meg, begrenset meg selv og formet meg etter dem jeg har vært sammen med. På mange måter ser jeg nå at dette har vært en skadelig oppførsel, og jeg har satt ned foten.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har alltid vært i ett forhold, ja helt ifra jeg var 15år gammel har jeg vært opptatt. Jeg har aldri lært meg denne kunsten å lære seg og være aleine, og har gjerne blitt i forholdene altfor lenge etter at det egentlig har vært over, bare fordi jeg har vært livredd for å være aleine og ensom.

Før jeg ble sammen med Sebastian var jeg singel i 2år, og gikk for alvor inn for å lære meg denne kunsten, og jeg klarte det faktisk. Jeg hadde ingen problemer med å være aleine lenger, jeg klarte tingene selv og falt til ro i denne rollen som singel, uten å være desperat som jeg ville blitt før. Jeg hadde faktisk bestemt meg etter ett traumatisk forhold å være singel fore life, og såg ikke etter en partner, heller gode venner og festelige lag. Jeg roet meg ned og hadde ikke en gang one night stands som jeg før var kjent for å ha en del av. Jeg nøt denne tilværelsen, helt til min kjære dukket opp og raserte alle planene mine om en singel tilværelse til evig tid, og glad er jeg for det 🙂

Poenget mitt er at jeg elsker forloveden min over alt, jeg respekterer han høyere enn noen andre jeg har vært sammen med før, han er min beste venn og partner in crime, og jeg klarer ikke helt å forestille meg verden uten han, men jeg kan klare meg uten han, jeg behøver han ikke for å fungere i verden, jeg er ikke avhengig av han, og forandrer meg ikke for hans skyld, jeg er meg selv sammen med han, og jeg har faktisk funnet en som holder meg ut, selvom det er vanskelig til tider. Jeg føler forholdet våres er ekte, og basert på de sunne verdiene mine andre forhold var blottet for, jeg føler vi er riktige for hverandre, men at vi er selvstendige mennesker også hver for oss… vi er paret som ikke behøver og være oppå hverandre, og han må gjerne gå ut aleine, og vi kan gjøre ting hver for oss, uten at det har noen betydning!

Jeg er skadet av forholdene mine, jeg har opplevd både psykisk og fysisk mishandling, jeg har blitt selvom dette har vært en del av hverdagen, men i dette forholdet hadde jeg aldri blitt om noe av det skjedde, jeg er selvstendig på en helt ny måte, og jeg har funnet en mann som respekterer meg nok til å la meg være det. Jeg behøver ikke å sjekke telefonen til mannen min, og jeg føler ikke ett behov for å sjekke hvor han har vært, eller hva han gjør når han er ute, det føles godt å være så trygg på noen, og være så glad i noen, uten å måtte lage regler for hverandre, vi lever som frie mennesker, på samme tid som vi er i ett sterkt forhold sammen, og det kunne ikke vært sunnere for min del! 

Om betegnelsen sjelevenn finnes, så har jeg garantert funnet min

Meld dere inni gruppa mi på facebook «tilbaketillivet» der poster jeg alle innleggene, så det er enkelt å følge med 🙂 

I morgen er dagen! Endelig dagen jeg har ventet på siden sist barna mine var her hos meg, og nedtellingen er for alvor snart over! nå teller jeg timer isteden for dager, det føles helt surrealistisk hver eneste gang jeg skal møte dem, og savnet bare vokser og vokser for hver dag uten. 

Det er rart å leve uten barna, når man først har blitt mor. Det er som om noe grunnleggende er borte, og i mange år trodde jeg at hele livet var ødelagt for alltid, jeg følte at jeg hadde ett A4-liv med barna, med rutinene og familien, og at jeg ødela denne naturlige delen av voksenlivet før jeg selv en gang rakk å bli voksen. Jeg følte jeg hadde denne tradisjonelle familien, og klarte å ødelegge det lenge før dem på min egen alder faktisk begynte å stifte familie, jeg var bare 16 og 18år gammel da jeg fikk barna mine, og som 19-åring var jeg hektet på sprøyta. 

Jeg kunne sittet her og hatet meg selv for resten av livet, jeg kunne gravd meg selv ned i selvmedlidenhet og anger, men jeg kan ikke forandre fortiden min, og de dumme valgene jeg har tatt, og jeg hadde selvsagt ikke gjort dem igjen, men jeg visste bare ikke bedre. I 12år har jeg reist på besøk til barna mine, prøvd å bøte på skadene, forklart dem når dem når spørsmålene har dukket opp, og prøvd å vise dem evig kjærlighet i alt jeg har gjort. Nå har jeg i tillegg forandret hele livet mitt, også for dem, men mest av alt for meg selv, for en dag å være den sterke mammaen dem fortjener, jeg kjemper med nebb og klør for å vinne denne kampen, og jeg har disse to menneskene i bakhodet hele veien. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg tror på mange måter at dette «normale» livet jeg allerede som 15-åring bygget meg opp sammen med barnefaren har reddet meg ifra egne negative tanker rundt livet. Jeg har alltid visst hvordan ett normalt liv leves, jeg har aldri rusa meg med en tanke om at dette har vært normalt og greit, jeg har alltid visst at det har vært galt, og langt ifra ett normalt liv jeg ønsket å leve. Fordi jeg fikk noen år med en vanlig familie, så har jeg alltid lengtet tilbake til denne tilværelsen, der man har kontroll over livet sitt og disse småtingene man gjør når man har stabiliteten rundt seg, bare det å våkne opp til en ny dag og være klar for å ta den imot og gjøre den bra, eller det å klare å stelle seg selv, og føle seg vel. Jeg vet hva ett normalt liv innebærer, fordi jeg har hatt det sammen med disse to barna mine, vi fikk bare litt lite tid sammen, men jeg fikk starten, og det betyr noe. 

Man kan flytte barna mine 100 mil ifra meg, og kutte kontakten i mange år for å straffe meg, men båndene vi har sammen klarer ingen å knuse eller ødelegge, det ligger i oss, vi vet hvem hverandre er, vi er trygge på hverandre, og vi er fortsatt en familie. Jeg har bært disse barna i 9mnd, jeg har kjent de første sparkene, jeg har elsket dem helt siden den dagen jeg fikk vite om dem, at dem levde inni meg, JEG kan gi dem kjærligheten ingen andre kan, fordi jeg er en mor, for alltid.

Han gikk i minibaren på hotellrommet, hentet seg en glassflaske med iskald øl, spratt korken og satte den på kjeften mens ølet spratt rundt han, og jeg tok meg selv i å bli trigget som aldri før!  Jeg kunne kjenne smaken av iskald øl i munnen, og ble kastet rett tilbake til den gang da jeg drakk 18 øl for dagen, ikke for å nyte en øl som han, men for å ruse bort alt jeg følte og alle traumene som ligger latent i meg. 

Slik fungerer jeg, og denne gangen sitter jeg ikke med denne dårlige sanvittigheten, jeg har innsett at dette blir livet, og det ikke er noe feil med meg. Jeg har tross alt lagt bak meg 18år med rusmisbruk, jeg blir ikke kurert over natten, og behøver ikke å dømme meg selv så hardt som jeg pleier. Jeg har kommet langt, men på langt nær ferdig. 

Det som slår meg, er hvor langt jeg har kommet psykisk, og jeg begynte å tenke på det da jeg leste en kommentar om at å brekke ryggen syntes å være en velsignelse i mitt tilfelle, det fikk meg til å reflektere over de psykiske belastningene rusmisbruket mitt ga, og hvor vanvittig vanskelig jeg hadde det. Når man ruser seg, ruser man seg for å ruse bort gårsdagen og fortiden, for å gjøre dagen i dag bedre, og for å distansere seg for morgendagen, og hva den vil bringe, det blir en evig vond sirkel og det er ingenting som kan stoppe den. Når rusmisbruket har tatt deg for alvor, så er du helt maktesløs og det eneste du klarer å se er deg selv, og rusen som du behøver og trenger til absolutt alt, det er din medisin og din vei utav elendigheten, og du innser ikke at all elendigheten er rusen sin feil og ikke minst din egen! 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ansvarsfraskrivelsen som foregår når man ruser seg, ser man ikke før man er ute, det er som om man blir blind, og jeg vil tørre å påstå og være ganske så oppegående. Man blir helt fullstendig knekt psykisk, kuet av rusen, og jeg er så glad for at jeg falt ned den trappa hjemme, knakk ryggen og stod ovenfor døden eller livet i rullestolen for resten av livet, den dagen ble jeg tvunget til å ta ansvar for mitt eget liv, for første gang, og uten dette brutale valget, hadde jeg ikke vært i live i dag. 

Livet er forunderlig, og jeg klandrer ikke meg selv lenger fordi jeg blir trigget eller kjenner smaken av øl i munnen når Jens August spretter en øl, det er slik jeg er oppbygd, det har vært livet mitt i 18år, det er ikke samfunnet rundt meg som skal endre seg, det er meg selv og mitt mønster, jeg er ingen offer, jeg er ansvarlig for alt jeg har gjort, og nå er jeg ansvarlig for min egen lykke.