Det er vanskelig å forklare hvordan jeg har det, og forklare disse tankene jeg sitter inne med, uten å henge ut noen. Det eneste jeg kan si er at en i nær relasjon er alvorlig syk psykisk, og det begynner å gå hardt innover meg, denne maktesløsheten oppi det hele, der man konstant går med en redsel for livet til vedkommende, uten å kunne gjøre noe som helst med det. Det eneste man kan gjøre er å være der for mennesket som sliter, og jeg er veldig flink på angst, depresjon og allslags psykiske plager som jeg selv eller andre nære har opplevd, disse tingene kan jeg, det sitter i meg hvordan jeg skal beherske meg i nærheten, eller oppføre meg når jeg er sammen med dem. Men akkurat nå aner jeg ikke hvordan jeg skal opptre, hvor mye jeg skal hjelpe, eller hvor skoen trykker, og jeg står selv i fare for å gjøre situasjonen farlig eller enda værre for vedkommende.
Man føler man går på eggeskall, man aner ikke hva som venter dagen etter, eller hvilke telefoner man får, og man sitter egentlig bare å venter på at det skal gå skikkelig ille, som når man ser på en film, og ser faren bare komme mot en, uten å kunne gjøre noe som helst. Slik føles det å være pårørende, og jeg kan ikke fortelle noen om dette, jeg må holde det inne for å beskytte dem det gjelder, og igjen sitter jeg med følelser og tanker som tynger meg ned.
Etter at jeg startet bloggen har jeg åpnet meg om alt, men denne gangen gjelder det ikke meg, og det er ikke min rett å sitte her og blaffere om andres saker, og privatliv. Men jeg tenker at jeg har lov å ytre meg om hvordan det føles å være en pårørende uten å nevne hvem det gjelder. Det er tungt, virkelig tungt er det.
Jeg føler jeg har ett ansvar, ett ansvar for å få hjelp til en person som ikke ønsker det, og jeg kjenner på denne terskelen for å ringe til dem som kan hjelpe, uten å krenke den det gjelder. Det er ikke min rett å si ifra, fordi det ikke gjelder meg selv, men på samme måte ville jeg følt det helt jævlig, om dette mennesket tok sitt eget liv, eller skadet seg alvorlig, uten at jeg har grepet inn. Hvor går grensen egentlig? For meg er den hårfin, og den er vanskelig å se, jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre.
Vi skal reise i helgen, bort herfra, men psykisk så vil jeg fortsatt være her og være bekymret, hva om telefonen vi frykter kommer iløpet av helgen, og jeg ikke er her for støtte? Disse store dilemmaene ligger på skuldrene mine, og det er vanskelig å glede seg over noe, når noen du holder nær er så alvorlig syk. Jeg er forvirret og maktesløs oppi denne situasjonen, men jeg skal forsøke og legge ifra meg alle disse tankene, slik at jeg selv kan nyte denne helgen borte ifra alle disse bekymringene. For fremtiden kan jeg ikke styre, og uansett hva jeg gjør, så kan vi pårørende faktisk ikke gjøre noe som helst. 