Alt jeg gjør nå strider imot min natur, alle mine naturlige reaksjoner som ligger latent, jeg er ikke vant med å bli i situasjonen, jeg er ikke vant med å holde ut, jeg rømmer i rusen

Nettene tar knekken på dagene mine og i natt var jeg oppe kl1 kl4 og kl6, og det tok lang tid og falle til ro og sovne igjen, jeg merker på kroppen at den er i beredskap, at den er klar for kamp, og at alt som skjer rundt meg faktisk går innover meg. Jeg er ikke sterk alltid, jeg er bare ett menneske, og når foreldre blir syke så er det noe som trigger, og noe ekstra som river i sjelen og hjertet. Jeg er for alvor pårørende, og slettes ikke god på denne rollen. 

I hele dag har formen vært elendig, jeg har gått med en klump i magen og halsen, og det føles hele tiden ut som jeg må spy. Nei jeg er ikke gravid, kroppen er bare i en slags transe og i full forvirring over situasjonen vi står ovenfor. Kroppen og psyken min er ikke dum, og jeg har ofte undervurdert meg selv kraftig, det er som om kroppen forbereder seg, og jeg prøver bare å holde tritt, og holde meg fast for alt det er verdt. 

Ingenting i verden kan få meg til å sprekke akkurat nå, jeg har roller og fylle, og plikter som kaller, jeg har ett ansvar, og det tar jeg på alvor. Jeg har funnet ut at jeg ikke lenger har tid til å være fyllesyk, og har egentlig gitt opp karrieren jeg prøvde i mange år og bygge opp som rusmisbruker, for jeg blir ikke noe flink på det uansett hvor hardt jeg prøver… faktisk så er jeg en elendig rusmisbruker, som bare er dårlig eller full, enten eller. 

Oppi all sorgen, forvirringen og forventningene så finnes det en glede, en stor glede over at jeg får møte barna mine på Lørdag, og at vi skal reise på seminaret på Storefjell på mandag, jeg har oppi det hele så mange ting og se fremover til, og jeg har så mange på laget mitt som heier på meg, som jeg nødig ville sviktet. Det er dette livet handler om, og ta disse utfordringene, gjøre det beste utav hver enkelt dag, være sammen med hverandre og vise hvor glade vi er for å være i livet, for vi kan faktisk ikke ta noe for gitt, livet har vist oss så mange ganger, at det plutselig kan være over, og jeg håper at vi får lang lang tid sammen ennå 🙂 først må vi over noen hindre på veien, og for første gang skal jeg gå inn for, og få den beste julen noensinne i heimen våres <3 

Familie er tross alt, alt