På butikkene skuer vi ekstra på hverandre og man føler og ser at det er noe i gjære, vi er på mange måter litt ekstra skeptiske til hverandre, og litt ekstra på vakt på de rundt oss som er mindre forsiktige når det kommer til sosial omgang. Det er ikke lov og klemme hverandre, og om noen gjør det så føles det så feil, som ett brudd på alle regler og normer, ja for det har blitt en norm og en del av hvordan vi mennesker omgåes nå. Det er snakk om vanlig folkeskikk nå og ta hensyn til hverandre, og avstanden som i begynnelsen var vanskelig og bli vant med, men nå er den en del av den normale hverdagen våres. 

Det som slår meg er hvor vanvittig vanskelig det må være for dem som nå faktisk får korona, og må igjennom smittesporing, ta disse telefonene til dem du har vært i nærheten av og blottlegge deg og nesten legge deg flat, og innrømme at du har dette viruset som raserer verden rundt oss. Det skal ikke være flaut og samfunnet har gjort en enorm innsats i kampen mot dette viruset, men jeg kjenner på dette tabuet, selvom jeg ikke har viruset.

Jeg selv tar mine forhåndsregler og har kuttet ned på min omgangskrets for lenge siden, jeg spriter hendene både før og etter butikkbesøkene (glemmer dette «etter» ofte men har sprit i bilen), jeg holder avstand selvom det er vanskelig når man står i butikken og det er litt kø og andre bryter denne regelen. Og har dette i bakhodet hele tiden, ikke fordi jeg selv er så redd for å få viruset, selvom jeg er i risikosonen med min egen sykdom, men fordi jeg er så fryktelig redd for alle rundt meg, dem som er svakere, mine foreldre og alle andre jeg er så glad i. Frykten for å måtte ta denne telefonen og fortelle at jeg selv har viruset og stå i fare for å ha smittet noen andre, er noe man er litt ekstra bevisst på, og bare tanken kan gi engstelse og angst.

Tankene mine går til dem som føler på dette, denne ubehagelige følelsen av å ha dette viruset, angsten for å ha smittet andre man er glad i og dette enorme tabuet rundt viruset i disse tider. Det kan neimen ikke være lett å være «en av dem» som har det, man føler seg litt utenfor og litt som den ene med den smittsomme sykdommen, den som blir unngått, og jeg oppfordrer alle til å tenke seg litt ekstra om hvordan vi viser kjærlighet og omtanke til hverandre nå, når vi ikke har lov å vise det fysisk! Ta den telefonen til noen du vet kjenner litt ekstra på denne ensomheten nå, gå på butikken for noen som sitter der hjemme, eller gjør det lille ekstra for noen du føler fortjener det, vi må huske på vår rolle som medmenneske i denne tiden, og yte litt ekstra der vi kan <3 det er så mange der ute som har det ille ifra før, og som bare kjenner på enda større ensomhet og tomrommet i livet blir med ett enda større i slike perioder, når verden er i krise og usikkerheten råder. 

Vær snille med hverandre!

Meld dere inni gruppa tilbaketillivet på facebook for å følge videre!