Kreft er noe alle andre får, noe som jeg holder på avstand og som aldri vil skje meg selv, på tross av at jeg selv har fjernet en bit av livmoren som var angrepet av jævelsmakten. Kreft er en luskende sykdom, som bryter ned kroppen fullstendig, fjerner personligheten til menneskene igjennom behandlingen, og ødelegger livene til alle involverte, tjangsene er 50/50, og alle står på vent!
Jeg hater deg kreften! Jeg hater at du tar bort personligheten til pappaen min, at du kom inni livet våres i september i 2018, og at du på ny nå banker på døren hos oss og ønsker å komme tilbake, du er som en uønsket gjest som alltid er i bakhodene våres, og på tross av at han har fått slippe deg så lenge, så velger du å komme tilbake igjen. På tross av 6 cellgiftbehandlinger og en runde med stråling, så gir du deg ikke, og atter igjen sitter vi i uvissheten om vi må igjennom den helvetesrunden igjen, eller om det vil bli enklere denne gangen.
Kreften vet man aldri hvor man har, det finnes ingen fasit på sykdommen, eller utfallet, det er ingen prognoser som med andre tilstander, man går bare og venter og venter. Noen ganger får man positive svar, og gleder seg stort over disse, mens andre ganger blir man slått i bakken og blir satt tilbake til start igjen, som ett patetisk brettspill, bare at vi spiller med menneskelige brikker, jeg hater deg intenst for alt du gjør med familien min og pappaen min som vi behøver så sterkt i den lille utsatte familien.
Pappaen min har levd livet, ja litt for mye til tider, det er så mange andre ting som kunne tatt livet av han, igjennom livets løp, det er så mange ulykker livsstilen hans kunne forårsaket, og dette føles helt meningsløst. At eldre mennesker skal bruke resten av livet sitt med uvissheten, om sykdommen vil komme tilbake eller ikke, og bivirkningene selvom dem er på papiret friskmeldte. Det er så mange tanker som svirrer igjennom hodet, og så mange bekymringer rundt denne tilstanden, og det føles som vi lever i ett vakuum. 
Denne gangen vet vi hva vi går til, og på mange måter gjør det faktisk ting enda værre, forrige gang ante vi ingenting heldigvis, for jeg tror vi hadde taklet dette veldig mye værre, om vi hadde visst hva vi gikk til og hvor smertefull den værste perioden ville bli, vi hadde nok valgt anderledes, men vi var fast bestemte på at pappaen min skulle få være hjemme i aller høyeste grad, på tross av at alle byrdene ble lagt på oss pårørende. Mitt værste mareritt er å måtte legge foreldrene mine inn på institusjon og overlate ansvaret til noen andre. Det byr meg bare imot.
Denne gangen er det anderledes, min første reaksjon denne gangen var kamplyst, og ikke sjokk som forrige gang. Denne gangen er vi forberedt på en helt annen måte, enn sist da vi plutselig fikk en telefon ifra Bergen om at pappa måtte komme ned neste dag, fordi dem hadde oppdaget en kreftsvulst i magen som var like stor som en HÅNDBALL. Denne gangen tror dem at kreften har begynt å være aktiv igjen, den er ikke like stor som sist, og jeg ber til alle makter om at det kan finnes en enkel løsning som ikke gjør pappaen min så syk som sist, jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre om vi må igjennom en hel runde til, men jeg vet vi står sammen uansett hva som skjer. 
Det er anderledes denne gangen, jeg er edru, og helt anderledes en sist, da jeg brukte også dette som en ynskyldning til å drikke enda mer, om mulig. Denne gangen har jeg bilen så jeg kan kjøre selv til avtaler og timer på sykehus, denne gangen er jeg rustet til å være en datter i de værste periodene, uten å ty til rusen og være fraværende.
Jeg hater deg kreften, men denne gangen skal vi vinne som sist, denne gangen er vi klar og beredt til krig! 
