Han gikk i minibaren på hotellrommet, hentet seg en glassflaske med iskald øl, spratt korken og satte den på kjeften mens ølet spratt rundt han, og jeg tok meg selv i å bli trigget som aldri før! Jeg kunne kjenne smaken av iskald øl i munnen, og ble kastet rett tilbake til den gang da jeg drakk 18 øl for dagen, ikke for å nyte en øl som han, men for å ruse bort alt jeg følte og alle traumene som ligger latent i meg.
Slik fungerer jeg, og denne gangen sitter jeg ikke med denne dårlige sanvittigheten, jeg har innsett at dette blir livet, og det ikke er noe feil med meg. Jeg har tross alt lagt bak meg 18år med rusmisbruk, jeg blir ikke kurert over natten, og behøver ikke å dømme meg selv så hardt som jeg pleier. Jeg har kommet langt, men på langt nær ferdig.
Det som slår meg, er hvor langt jeg har kommet psykisk, og jeg begynte å tenke på det da jeg leste en kommentar om at å brekke ryggen syntes å være en velsignelse i mitt tilfelle, det fikk meg til å reflektere over de psykiske belastningene rusmisbruket mitt ga, og hvor vanvittig vanskelig jeg hadde det. Når man ruser seg, ruser man seg for å ruse bort gårsdagen og fortiden, for å gjøre dagen i dag bedre, og for å distansere seg for morgendagen, og hva den vil bringe, det blir en evig vond sirkel og det er ingenting som kan stoppe den. Når rusmisbruket har tatt deg for alvor, så er du helt maktesløs og det eneste du klarer å se er deg selv, og rusen som du behøver og trenger til absolutt alt, det er din medisin og din vei utav elendigheten, og du innser ikke at all elendigheten er rusen sin feil og ikke minst din egen!
Ansvarsfraskrivelsen som foregår når man ruser seg, ser man ikke før man er ute, det er som om man blir blind, og jeg vil tørre å påstå og være ganske så oppegående. Man blir helt fullstendig knekt psykisk, kuet av rusen, og jeg er så glad for at jeg falt ned den trappa hjemme, knakk ryggen og stod ovenfor døden eller livet i rullestolen for resten av livet, den dagen ble jeg tvunget til å ta ansvar for mitt eget liv, for første gang, og uten dette brutale valget, hadde jeg ikke vært i live i dag.
Livet er forunderlig, og jeg klandrer ikke meg selv lenger fordi jeg blir trigget eller kjenner smaken av øl i munnen når Jens August spretter en øl, det er slik jeg er oppbygd, det har vært livet mitt i 18år, det er ikke samfunnet rundt meg som skal endre seg, det er meg selv og mitt mønster, jeg er ingen offer, jeg er ansvarlig for alt jeg har gjort, og nå er jeg ansvarlig for min egen lykke.
