Hvordan det føles? jo det skal jeg si, at jeg føler jeg ikke finner noen plass, det er liksom ikke plass til slike som meg i verden og jeg føler meg på akkurat samme måte som da jeg rusa meg og stod utenfor samfunnet! det virker sikkert ikke så alvorlig, det er jo bare en blokkering på facebook men det bringer frem minner ifra fortiden som jeg setter lite pris på. Det er ikke bare facebook som putter kjepper i hjulene for meg, det er disse holdningene der ute om at jeg har for sterke meninger og ikke bør få lov og dele bloggen på visse sider. Hvordan kan jeg ha for sterke meninger når bloggen er fullt og helt basert på ett levd liv og hvordan det har føltes for meg? jeg skal love dere at jeg har sterkere meninger på lager, men holder faktisk mye tilbake for å skåne andre og for å ikke henge ut mennesker på denne bloggen, for jeg synker faktisk ikke så lavt. Det er som om noen mener at jeg burde gå tilbake til buret mitt, holde tankene mine for meg selv og være som alle andre, men aldri igjen akter jeg å holde munn når jeg har noe viktig og si.

Jeg føler jeg har begrensede muligheter iforhold til “Normale” mennesker, fordi jeg har ett turbulent liv bak meg, at jeg blir kastet tilbake til da jeg satt inne døgnet rundt og var livredd for å gå ut. Hele angsten der bunnet i at jeg ikke mestret livet mitt og ønsket ikke at alle rundt meg i den lille bygda jeg bor i skulle se hvor ille det faktisk var. Det førte til at jeg distanserte meg selv ifra resten av verden fordi jeg var anderledes. Jeg trodde dette skulle bli bedre bare jeg slutta og ruse meg, og tok tak i livet, men tydeligvis er det ikke nok, nå forventes det at jeg skal gå og bære på denne fortiden og holde den for meg selv helt til jeg atter igjen sprekker fordi fortiden hjemsøker meg, og langt ifra alt ifra min fortid er min egen feil.

Det er vanskelig for meg og godta at verden er slik, jeg klarer ikke å ta innover meg at det ikke er plass til oss som kutter rusen og som ønsker å fortelle historien våres, om hvordan det faktisk er å stå fullstendig utenfor og være den ene personen alle snakker dritt om og ikke ha ett eneste menneske og støtte seg på, jeg syns det er trist at noen ikke våger og ta innover seg den urett som har skjedd med mange av oss, og at samfunnet har sviktet mange ganger. Jeg bærer på arr og merker etter fortiden min, etter årevis med grov mobbing, voldtekter, overgrep av alvorlig karakter og for alvor ha fryktet for livet mitt, jeg har blitt født inni rusen og den har omringet meg helt ifra starten, jeg har aldri lært hvordan man lever ett “normalt” og “akseptabelt” liv, vi hadde så vidt penger til mat mens pappa brukte alle sine penger på rusen. Jeg hadde overhode ingen forutsetninger for å klare meg, men jeg har blitt noe bra på tross av en fortid som tynger meg ned og som eksploderer i ansiktet mitt i tider og utider, og det eneste jeg ønsker er å ytre meg når jeg føler jeg har noe viktig og si. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er vondt langt inni sjelen når jeg er åpen ærlig og rusfri og blir møtt med motgang, og jeg blir kastet tilbake til da jeg faktisk stod helt fullstendig utenfor, men jeg akter å jobbe hver eneste dag for å gjøre en forskjell, for om verden har blitt slik at det ikke er plass til slike som meg, så har jeg masse jobb foran meg, og langt større arbeide en jeg hadde trodd. Jeg har aldri krevd respekt i hele mitt liv, det har faktisk ikke vært noe der og kreve respekt for, men visst faen krever jeg respekt for min rusfrihet!

Gårsdagen var vond og svelge og det skjedde småting igjennom hele dagen som førte til tårer og snørr på kveldingen, følelsene hadde bare bygget seg opp og savnet etter katten kom litt uventet på meg, jeg er nemlig ikke den som knytter meg først til noe, og meningen var hele veien at han ikke skulle bo fast hos oss, men å komme inni stua her uten at han kaster seg over meg er en merkelig følelse, og jeg kjenner at jeg føler meg fyllesyk som jeg alltid gjør når begivenhetsrike dager er over, det føles helt seriøst ut som jeg drakk i går. Det er godt på samme tid og faktisk føle noe, da kjenner jeg meg som ett menneske og ingen robot som bare går på autopilot, jeg føler mye og mange forskjellige ting på en og samme gang, jeg lever! 

Vi har allerede vært våken siden kl6 i dag, og det er ikke hverdagslig at det er min kjære som vekker meg, det pleier og være omvendt. Vi har vært på båten med drøssevis med gaver som  skal sendes til familien hans der, og jeg kjenner det er vemodig at vi ikke får møte dem igjen før julen fordi vi savner dem veldig. Korona har stoppet oss og jeg har faktisk bare møtt dem to ganger, men dem får meg til å føle meg så velkommen og jeg føler allerede at dem er også min familie! jeg er virkelig heldig på familiefronten, og glad er jeg for det siden jeg har en såpass liten familie selv. Dette har vært noe som har manglet i hele mitt voksne liv, jeg har bare hatt mine foreldre så og mangedoble familien med en utvidet en passet meg veldig perfekt. 

Leiligheten her bærer preg av at vi har hatt en katt på besøk, så vi satser på å bruke lørdagen på dette, og jeg satser på at denne dagen blir bedre en gårsdagen, også får jeg heller ta feiringen av 1årsdagen min nå når ting har roet seg og jeg er ved bedre mot. Jeg føler på mange måter at det er nå livet starter, og jeg ser frem til så mange ting og vet at livet ikke blir mindre spennende fremover, uten disse tingene hadde livet blitt kjipt og jeg er heldig som har så mange ting og henge fingrene i! Det er snart jul folkens, og jeg har ennå ikke noen negative tanker rundt denne høytiden, dagene går i ett og man merker ikke særlig forskjell, jula kommer om vi vil eller ei og jeg gjør mitt beste med å fordøye alle disse traumene ifra fortiden.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg prøver å resette meg selv og ta fatt på denne dagen, det er noe som er borte og stua er ikke slik den pleier. Vanedyret inni meg liker ikke forandringer men jeg tar fatt på denne lørdagen med ett friskere og sterkere mot og satser på en god dag! 

Jeg startet denne dagen med å skrive at dette var den største dagen i mitt voksne liv, og at det både var bursdag juleaften OG nyttårsaften på en og samme dag, men det endret seg drastisk utover dagen. Jeg fikk overaskelse da jeg kom hjem og holdt faktisk på å snuble i buketten som var plassert i oppgangen ifra to av de beste menneskene jeg vet om! det reddet dagen ifra og bare være ett rent helvete for i dag har jeg rett og slett hatt det helt pyton og jeg sitter nå med tårene rennende nedover kinnene.

Bloggen ble atter igjen blokkert av facebook og alle innleggene mine er automatisk slettet. Jeg kjenner at luften går utav ballongen og at jeg ikke makter å kjempe imot denne gangen, jeg har blitt blokkert noen ganger før, og har deretter fått beklagelse ifra Facebook fordi dem har tatt feil, og nå når jeg er blokkert atter en gang så fatter jeg faktisk ikke hva jeg gjør galt. Ingenting på denne bloggen er spam, det er the real life på godt og vondt, og aldri har jeg gått til noe angrep på noen eller skrevet stygge ting om andre, jeg har bare fortalt hvordan jeg virkelig har det, og om facebook ikke tåler det, eller noen rapporterer meg bare på faen, så syns jeg virkelig synd på dem. 

Dagen ble ikke ødelagt bare på grunn av blokkeringen på Facebook, for det hadde jeg kostet av meg kjapt og hoppet oppå hesten igjen, men jeg har mistet en del av en jeksel så jeg har skjært opp hele tungen min på den skarpe kanten. Det gjør JÆVLIG vondt og jeg klarer ikke å snakke, men har heldigvis fått time på mandag. 

Pus er borte og kommer aldri tilbake igjen, og jeg har skjøvet det bort helt til jeg skulle legge meg for natta, helt fullstendig klar for sengen og hvilen, jeg endte opp med å begynne og gråte på etterskudd, for jeg har kjent det komme hele dagen og jeg har bare ventet på utløpet, og her er vi altså. Jeg sitter å gråter mine modige tårer over en katt som helt sikkert ikke en gang savner meg og som for lengst har glemt oss her, jeg har hatt så masse glede av han, og tanken på å stå opp i morgen tidlig og faktisk få lov og blogge ifred liker jeg ikke. Han hyler og skriker når jeg åpner døren ifra soverommet og inni stuen, og kommer alltid opp til meg for dagens økt med kosemoseoverdose, jeg aner faktisk ikke hva jeg skal gjøre i morgen når stua står tom og ingen venter på meg her. Jeg er trist som faen! 

Jeg innser at jeg er så uendelig trist akkurat nå fordi jeg er sliten og trøtt ifra før, alle følelsene blir fordoblet etterhvert som kroppen har gjort seg ferdig for dagen, og jo mer utslitt jeg er jo flere tårer har jeg på lager som må ut, og feiringen av 1årsdagen får jeg heller ha tilgode, for dette ble virkelig ikke en verdig feiring av noe så stort som dette er. Jeg er fortsatt edru og legger meg som rusfri i kveld også, så satser jeg på og våkne rusfri i morgen tidlig 🙂 en dag av gangen.

IGJEN er bloggen blokkert på Facebook på tross av at jeg deler kun i grupper tilegnet akkurat bloggdeling og på min egen private Facebook. Det ender alltid opp med opphevet blokkering og melding om at Facebook har tatt feil men i mellomtiden er dette virkelig frustrerende! Facebook har gjort livet mitt surt som blogger en del ganger nå og jeg vet ikke om jeg har kreftene i meg til å nok en gang stå opp for meg selv og bli med på denne runden med hundrevis av meldinger til Facebook uten ett eneste svar på hva jeg har gjort galt. Å promotere seg selv er tydeligvis ikke min greie og jeg kjenner at jeg denne gangen er tom for energi. Det finnes ingenting ved denne bloggen som går imot deres regler og når jeg aldri får svar på hva som er galt går luften utav meg.

Det skal tydeligvis ikke være enkelt og drive en blogg her i verden og all jobben jeg legger ned i denne historien om meg selv er helt vanvittig. Aldri hadde jeg trodd dette ville bli så viktig for meg og jeg håper at dette ikke fører til at jeg mister alle leserene mine! Så jeg håper noen med erfaring kan gi meg noen tips nå som Facebook virkelig svikter meg! 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I dag har jeg bursdag, juleaften og nyttårsaften på en og samme dag, i dag er dagen her som jeg har ventet så lenge på, denne dagen som jeg aldri hadde trodd ville komme! Jeg har vært edru og rusfri i 1år i dag, jeg har fått livet i gave og funnet meg selv og faktisk klart dette her! det er nå livet starter føler jeg, nå er jeg sikker på valget og det er ikke lenger en fase, det er offisielt på en helt annen måte og det er surrealistisk og være meg i dag.

Tomheten er tilbake, den samme tomheten som da jeg klarte lappen og satt med den samme følelsen som nå. Det er ikke det at jeg ikke blir glad eller er stolt over meg selv, men det er så stort og ta innover seg og jeg har jobbet så hardt for dette og det vil ta tid og ta innover seg denne 1årsdagen for rusfriheten min. Dette viser bare at når du aldri gir deg og er sta som faen så når du så langt du ønsker! jeg har så mange ting jeg ser frem til og så mange planer i bakhodet som bare venter på og komme ut i liv, jeg har en stabil hverdag som ikke inneholder rus eller sug, jeg finner roen i å sitte her på lørdagskveldene og se tv sammen med min kjære og føler ikke dette higet etter å komme meg ut, og jeg har faktisk laga meg ett skikkelig liv uten! hvem i all verden hadde trodd dette her for ett år siden?

Jeg føler at jeg har vunnet i lotto! jeg føler jeg har fått livet mitt i gave, og hver gang jeg kan møte barna mine med ett rusfritt sinn så ser jeg virkelig vinningen i dette spillet, hver gang jeg møter ett nytt menneske og slipper det inni livet mitt innser jeg hvor store murer jeg har bygget rundt meg selv, og jeg er trygg igjennom det hele. Jeg vier livet mitt til å endre situasjonen til menneskene rundt meg, og jeg får høre solskinnshistorier om hvordan det har gått i ettertid, det er da jeg har det som best! når jeg ser at mennesker rundt meg har forstått hva livet faktisk handler om, uten rusen! jeg fikk en kommentar her en dag, som traff meg skikkelig for da innsåg jeg at det jeg har lagt ned i dette mennesket faktisk har funket! han sa “vi har drukket nok vi to Monica”, og da gikk det strålinger igjennom kroppen min, for da forstod jeg at han faktisk har innsett alvoret, og vil klare seg langt! det er dette jeg lever for, jeg baner vei og håper at andre følger meg, fordi for meg var det virkelig ingen håp og det vet alle rundt meg. Når jeg klarer dette, klarer alle det!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Mange ganger har jeg fått kommentarer om at jeg ikke må brenne meg ut i dette arbeidet, og først nå har jeg funnet en balanse i det hele, jeg legger ikke sjelen i tingene lenger og lar ikke dårlige resultater gå innover meg, jeg lever mitt liv som jeg ønsker det og fokuserer på meg først og fremst. Det har tatt tid og komme til dette punktet, der man hjelper andre uten å bli utnyttet eller brukt, men akkurat nå føler jeg at jeg er på riktig plass. Alle trenger dette ene mennesket som ser en, og jeg var så heldig og finne mitt menneske og nå ønsker jeg å være dette for andre. Vi trenger noen som tror på en, og som hjelper en å legge ting til rette og rydde opp, man trenger så vanvittig mange ting den første tiden som rusfri og jeg ønsker å formidle ut disse tingene, det skjer ikke over natten og det har tatt meg enormt med tid og faktisk klare dette her. Når man kjenner det i sjelen at man ikke orker å kaste bort ett eneste sekund mer på rusen, tror jeg man er på riktig plass. I dag har jeg nådd en milepæl, i dag er det 1år siden jeg tok min siste pils, falt ned trappen og reddet livet mitt. Jeg var på riktig plass til riktig tid og jeg ønsker å vise hele verden hvordan man skal klare å gjøre dette uten å måtte knekke ryggen først! Jeg vet at jeg kan gjøre en forskjell og jeg akter å gjøre det!

Oppigjennom årene som rusmisbruker og med psykiske utfordringer har jeg møtt en del ifra systemet. Nå vil jeg poengtere helt først at jeg har møtt massevis av bra mennesker som brenner for jobben sin og gjør den dritbra! misforstå meg rett 🙂 men noen ganger har jeg møtt mennesker som tror jeg er helt borte og ikke klarer noe selv, bare fordi jeg har utfordringer i hverdagen, ja jeg har faktisk møtt mennesker som ikke trodde jeg kunne og poste ett brev, eller handle inn mat til meg selv, det har strålt utav dem at dem har sett ned på meg som menneske, og har sett på meg som ett menneske som ikke klarer noe som helst selv. Det værste jeg visste da jeg var på klinikk var og få høre etter at jeg hadde dusjet eller gjort noe helt vanlig, hvor flink jeg var, DET var det værste for min selvfølelse og høre. “så flink du er til å gå tur” , “så flink du er til å spise opp maten din”, ja slike kommentarer som førte til enda værre spiseangst og en stor trigger for mine spiseforstyrrelser. Dem visste rett og slett ikke bedre, dem sa det for å være snill og dem prøvde virkelig så godt dem kunne, men passet rett og slett ikke inn i jobben sin. 

Igjennom alle disse årene har jeg møtt flere tusen ifra systemet på både godt og vondt, jeg har blitt møtt på mange forskjellige måter og noen har virkelig sklidd inni hjertet mitt og virkelig hjulpet meg! da jeg virkelig var på kjøret hadde jeg en ruskurator som tilogmed oppsøkte meg på fest for å få meg på skolen, dem fikset det slik at all gjeld til lånekassen ble slettet slik at jeg kunne fortsette skolegangen og få stipend, han ga meg sengen sin! som han hadde laget masse barn i! og han gikk virkelig inn for å snu meg, og på tross av min motvillighet så klarte jeg faktisk og fullføre skoleåret. Jeg forbannet han mange ganger, mest fordi han alltid hadde rett, men jeg såg opp til han også fordi han aldri ga opp…. uannsett hvor mye jeg strittet imot så fantes det alltid litt mer gnist i han til og fortsette, og den beste historien var da han kom og vekket meg bare for å få meg på skolen, jeg tenkte inni meg selv at jeg skulle kle meg naken, vise meg frem og skremme han skikkelig slik at han lærte en lekse! det ble med tanken, og han går inni denne rekken over mennesker som virkelig har preget livet mitt, jeg sier ikke at dem fikk meg til å slutte å ruse meg, det måtte jeg gjøre på egenhånd men dem ga meg hjelpemidler slik at jeg innsåg at jeg faktisk kunne klare noe her i verden, at jeg ikke bare var en rusmisbruker men hadde faktisk andre talenter, dem bygget meg opp isteden for å rive ned det lille jeg hadde, det er en ekte ruskurator! 

Jeg har møtt mange mennesker oppigjennom årene med ulike personligheter, og noen har det bare blitt fullstendig kræsj med. Man merker det, vi er mennesker og vi er ulike, også mellom bruker og systemet. Jeg tenker at jeg som bruker må ytre hvordan jeg ønsker å ha det, systemet er ikke tankelesere, dem aner ikke hvilke mennesker som passer din situasjon, du er med på å påvirke støtteapparatet rundt deg, og ingen får alt oppi hendene uten å yte selv. Etter at jeg startet å møte systemet med åpnere og friere sinn har jeg fått mer utbytte av hjelpen og nå styrer jeg min egen hverdag, med dem i bakhånd. Jeg har valgt å ta imot hjelp av psykolog, og først når jeg startet og være ærlig har jeg vunnet på dette, jeg har ruskurator som hjelper meg med det praktiske og nav i bakhånd om det er noe jeg lurer på. Jeg tenker alle trenger ett tverrfaglig team rundt seg, uansett problemstilling, der man kan myldre og finne løsninger som fungerer, der alle vet alt og alle vet sine roller i ditt liv. Jeg brenner for dette, og jeg vet av erfaring at dette fungerer best av alle løsningene jeg har vært igjennom. Vi er ingen offer, vi har makten i våres hender og vi styrer våres egne liv. Systemet er ikke imot oss, og ønsker egentlig det beste, det er våres oppgave og gjøre det beste utav situasjonen, selvom det ofte er enklest og hate offentligheten og systemet. Det er en dårlig trend, for først når jeg ga noe fikk jeg mye igjen!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er en veldig stor dag i heimen i dag og jeg kjenner på alle slags følelser i en eneste stor ball, jeg er så lykkelig over å ha klart denne bragden dette er, men så forferdelig trist over at det er siste dagen sammen med pus. Vi forbarmet oss over denne lille tassen søndag 6.desember og han har blitt en del av familien våres her, han er min beste venn og en positivitet i hverdagen som faktisk fører til at jeg får gjort noe her hjemme isteden for å sitte på nettet hele dagen. Han gir meg energi jeg ikke fant før, og tiltakslyst!

Det gjør noe med en når man slipper å gå rundt aleine her i leiligheten og det er enklere for meg å få gjort ting når jeg har han i rommet, han har vært med meg på alt i 12 dager, alt ifra å male gulvet på badet til å støvesuge stua, han ligger alltid oppå meg og koser og gir meg masse kjærlighet når jeg behøver det, jeg vet faktisk ikke hvordan hverdagen lenger ser ut uten denne tassen som holder meg aktiv og engasjert igjennom dagene når min kjære er på jobb. Det er en ny følelse for meg dette, at jeg faktisk knytter meg og blir glad i noen så fort, for det skjedde aldri før.

Flere har kommentert og sagt at jeg kommer til å ende opp med å ha han her, babyen min som jeg snakker konstant om når jeg ikke er her hjemme med han, og som jeg savner bare jeg er borte ifra i en halvtime, men det er ikke rettferdig for pus og ha foreldre som alltid er på farten og som har så aktive liv som vi har her, han fortjener noen som er hjemme med han hele tiden og som har overskuddet, for han er en aktiv liten krabat som krever hele deg! på tross av at jeg vet han vil få en kjempefin familie og en god start så gjør det vondt langt inni hjertet mitt, og jeg kommer til å gråte når jeg leverer han ifra meg. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg skal kjøre han til Sandane snart og ferden hans går videre til Leikanger, og jeg håper virkelig at buret ikke skremmer dritten av han så han blir sittende og gråte hele turen, for da går virkelig hjertet mitt i knas og tusen biter. Dette er en stor dag for meg, med en liten skår i gleden, men alt i alt vil alt bli bra for både meg og pus som jeg har blitt så glad i.

IGJEN er bloggen blokkert på Facebook på tross av at jeg deler kun i grupper tilegnet akkurat bloggdeling og på min egen private Facebook. Det ender alltid opp med opphevet blokkering og melding om at Facebook har tatt feil men i mellomtiden er dette virkelig frustrerende! Facebook har gjort livet mitt surt som blogger en del ganger nå og jeg vet ikke om jeg har kreftene i meg til å nok en gang stå opp for meg selv og bli med på denne runden med hundrevis av meldinger til Facebook uten ett eneste svar på hva jeg har gjort galt. Å promotere seg selv er tydeligvis ikke min greie og jeg kjenner at jeg denne gangen er tom for energi. Det finnes ingenting ved denne bloggen som går imot deres regler og når jeg aldri får svar på hva som er galt går luften utav meg.

Det skal tydeligvis ikke være enkelt og drive en blogg her i verden og all jobben jeg legger ned i denne historien om meg selv er helt vanvittig. Aldri hadde jeg trodd dette ville bli så viktig for meg og jeg håper at dette ikke fører til at jeg mister alle leserene mine! Så jeg håper noen med erfaring kan gi meg noen tips nå som Facebook virkelig svikter meg! 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I morgen har jeg vært edru både psykisk og fysisk i ett helt år! det er akkurat på dette tidspunktet jeg fucker opp alt og bare driter meg ut som jeg alltid har gjort, rett før målet jeg har hatt lenge og det har blitt en slags syk tradisjon. Selvsabotering har jeg lært meg det heter, og det har vært min overlevelsestaktikk hele livet, når jeg har målet i sikte så gjør jeg absolutt alt jeg kan for å ødelegge alt jeg har jobbet opp, men denne gangen er jeg smartere og mer rustet, jeg ser det komme og jeg anerkjenner det men godtar det ikke denne gangen, jeg har kommet for langt til å ødelegge for meg selv, og siden jeg denne gangen ikke gjør det for noen andre enn meg selv vet jeg at det denne gangen vil gå bra. Det føles godt og veldig merkelig og være så trygg på ett valg jeg tok for ett helt år siden, det føles like ferskt som den dagen da jeg tok det og det virker som om jeg ikke klarer å glemme. Jeg har jobbet hardt for å aldri glemme den jeg var og hvor jeg kommer ifra, og jeg husker ennå ferskt alle disse vonde tankene og angsten som var min eneste venn. Jeg ønsker meg aldri tilbake!

Jeg har sagt det mange ganger, men jeg mener det av hele mitt hjerte, jeg dør heller enn å sprekke denne gangen, denne gangen er det anderledes fordi jeg har lagt hele sjelen i det, og mener det av hele mitt hjerte, så  om jeg driter meg ut denne gangen så ønsker jeg heller å dø. Det høres utrolig dramatisk ut, men det er faktisk valget mellom liv og død for meg, det har både legene sagt og jeg føler det på meg. Jeg føler at om jeg tar meg en eneste øl nå, så mister jeg hele sjelen min og alt jeg står for, og jeg ville gitt opp alt med det samme, det finnes ingen alternativ i å gå tilbake til livet jeg hadde før, selvom mange hadde fått seg en god latter og hadde kosa seg på min bekostning, så ønsker jeg å si at den gleden får dem aldri. Jeg nekter å gi meg denne gangen, det brenner i sjelen og hjertet mitt, jeg ønsker for alvor og gjøre en forskjell for alle dem som fortsatt søker trøsten i rusen. Stemmen min er viktig nok til å heves, jeg har mange ting på hjertet som kan forandre synet andre har på “oss” og jeg akter å gjøre det. Det føles som om angsten er borte og at jeg lenger ikke er den reddharen jeg alltid har følt meg som, det føles som jeg er fri og kreativiteten får utløp som aldri før, jeg ønsker å skape og den eneste måten jeg finner logisk er igjennom denne bloggen og arbeidet igjennom ettervernet, jeg har funnet plassen min og der jeg hører hjemme, familien min som jeg før fant i rusmiljøet er fylt opp med forskjellige mennesker ifra ulike samfunnsgrupper, jeg har på en måte mange på ulike måter som jeg kan støtte meg på når jeg behøver det, jeg som alltid har trodd jeg var fullstendig aleine her i verden. Det føles som om verden har åpnet seg og at jeg nå ser klart, jeg har i mange år vært blind for alt rundt meg og i min egen boble. Jeg er som ett barn i en godteributikk og ønsker og oppleve og smake på alt! Dette har vært mitt år! 2020 ble virkelig året jeg snudde og forandret alt rundt meg!

Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Slik ser jeg ut når jeg kommer valsende ifra dusjen

Og slik må jeg se ut om jeg skal våge å gå ut 

For dere er det sikkert ikke stor forskjell men for meg er det forskjellen mellom å bure meg inne her og ikke face verden og å gå ut og møte den. Det er forskjellen på å føle seg dritt og føle seg fantastisk og jeg skammer meg! jeg gremmes over at jeg har blitt en slik jente som trenger sminke for å føle meg vel, jeg som alltid har ment at alle er finest naturlig. Jeg har merker og arr i hele ansiktet og må dekke over disse for å klare å snakke med noen på gata, og må sminke meg først om noen ringer og spør om jeg kan kjøre dem, ALDRI hadde jeg trodd at jeg ville bli slik, for før brukte jeg omtrent ikke sminke og var ikke avhengig av denne kosmetikken for å føle meg vel, men nå har jeg altså blitt som alle andre, og jeg forstår godt dem som blir ufornøgd med egen kropp og utseende. Jeg er 33år gammel! skjerpe meg! jeg tenker at når jeg tenker slike tanker, så syns jeg virkelig synd på dem som vokser opp nå! for ett press dem er under! 

Verden og samfunnet har blitt slik, vi skal se bra ut, yte bra og gjøre våres beste hele tiden, forventningene til oss selv er skyhøye og vi skal prestere i absolutt alle sammenhenger, jeg innser hvor påvirkelig jeg er også på dette punktet, og jeg skammer meg over å ha blitt det svake mennesket jeg faktisk er, for vi er flokkdyr, vi følger flokken våres og gjør som flokken gjør. Det er egentlig trist det hele. 

Her er gruppa til bloggen på facebook! Meld dere inn og få med dere de nye innleggene og noen overraskelser og videoer ifra hverdagen min! https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share