Her om dagen glemte jeg og snurpe inn dobbelthaken jeg har bygd meg opp før jeg tok en snap og sendte ut 😳, jeg glemte helt denne vanlige prosedyren med posering og tilrettelegging for og se best mulig ut med det utgangspunktet jeg har. 😂 Dette er på Snapchat, man har liten kontroll over hvem som ser bildene en legger ut og man har ofte (i alle fall jeg) venner der man ikke en gang kjenner. 

Det jeg la best merke til var at svarene kom ifra ei jente! svarene om at jeg var feit kom ifra en jente!😳

Dette skriver jeg ikke for og fornærme noen eller støte noen som sliter med egen vekt, dette skriver jeg med den dypeste respekt man kan få. Hvordan kan jenter kritisere andres vekt? hva er det som skjer? 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nå er jeg veldig komfortabel med egen vektoppgang, jeg gikk nemlig opp 26kg på bare en måned og uansett hva jeg gjør så klarer jeg ikke å gå ned igjen. Jeg har slitt med spiseforstyrrelser så lenge jeg klarer og huske tilbake, jeg har levd med en sykdom der kontroll over egen vekt og kropp er i fokus og plutselig stod jeg fullstendig uten denne kontrollen.

Å miste denne kontrollen er det beste som har skjedd for meg og min spiseforstyrrelse, denne plutselige vanvittige vektoppgangen førte faktisk til at jeg for første gang i mitt liv kunne spøke om egen vekt, fleipe det bort og faktisk se det ironiske i hele situasjonen!❤️

Jenta med spiseforstyrrelse har en vektoppgang på 26kg der ALT ble feilplassert i form av former og muskler jeg aldri før hadde hatt. Jeg har alltid vært under 60kg og plutselig følte meg som ei dundre på 82kg, man kan jo tenke seg denne ekstravekten og hvor tungt det er og bære så mye ekstra når man i tillegg har en rygg som er knekt rett av.

Når jeg blir kalt feit så vifter jeg det av meg, jeg veit at jeg har gått opp massevis av kilo men er overlykkelig over å være frisk av sykdommen som har regjert livet mitt og ødelagt hele forholdet mellom meg og maten, den man skal kose seg med, den man skal nyte har bare vært ett eneste stort mareritt for meg. 

Jeg ønsker at folk skal tenke seg godt om før man kommenterer vekten til noen som helst, uansett om man er tynn eller har litt for mange kilo og bære på, jeg har vært på begge sider, jeg vet hvordan det føles å slite med egen kropp og det siste man trenger er at andre kommenterer og legger merke til hvordan man ser ut. 

Får man slike kommentarer når man er syk av denne jævlige sykdommen, så kan det faktisk få fatale konsekvenser. 💔

Ps: Min vektoppgang skyldes medisiner som reddet livet mitt. Jeg hadde en autoimmune sykdom. Den er jeg frisk fra i dag. 

Liker du denne bloggen? 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Hadde noen fortalt meg for ett år siden at jeg en dag ville henge opp julegardiner i begynnelsen av november for og piffe opp hverdagen så hadde jeg trodd at vedkommende hadde gått helt ifra forstanden, alle vet hvor intenst jeg har hatet julen og etter de siste dagene så forstår jeg meg selv veldig godt. Jeg prøver og bryte en negativ spiral, bryte utav ett dårlig mønster og prøver som alltid og presse meg selv oppover. .

HVER eneste år skjer det store negative ting RETT før jul og selvsagt prøver jeg i mitt indre og skylde dette over på jula, som ikke har noe som helst med saken og gjøre. Det er greit og ha noe å skylde på ikke sant? 

Dette året aner jeg ikke hvor vi skal feire eller om vi i det hele tatt vil være her, fremtiden er uviss og jeg aner ingenting, men akkurat i dag kan jeg faktisk dra noe positivt utav å henge opp julegardiner i begynnelsen av november og jeg må si at denne julemusa jeg har plassert rett ovenfor tv’en rett og slett gjør meg i godt humør.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg er ikke typen til og forbli nedi det negative hullet, jeg karrer meg opp igjen men denne gangen merker jeg hvor tungt det faktisk er… når ballongen først sprekker så koster det litt ekstra å få pumpa den oppigjen, for og si det rett ut. De siste dagene har revet og slitt i meg, energien er helt nedpå nullpunktet men hva kan jeg vel gjøre med det?  enten kan jeg forbli nedi den berømte kjelleren eller så kan jeg ta tak i meg selv og fysisk kaste meg i overetasjen igjen.. 

Noen ganger suger livet! ja drittdager kommer og alt skjer på en gang, noen ganger hjelper det faktisk og si det høyt og klart, men noen positive ting skjer alltid, uansett.. Det handler bare om å se dem selv når alt er mørkt. 

Liker du denne bloggen? 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Interjuvet gikk så bra som det kunne! overskriften har ingenting med det og gjøre, men jeg kjenner at hjertet mitt bare fylles av sorg… 

Oppå alt drama den siste tiden har noe lagt over meg som en tykk mørk sky, pappaen min er henvist til Haukeland igjen og kreft-trusselen henger over oss igjen, på samme tid som det er funnet en stor cyste i min egen munn. Det er mange tunge tema på denne bloggen men jeg føler meg falsk om jeg skal sitte her og skrive om hvor gøy det var og gå på andregangs-intervju når tankene er på noe helt annet. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I denne situasjonen har jeg taklet det hele og komt meg igjennom hverdagen ved og sortere ut tingene og etter tur tatt tak i dem, jeg måtte vente med og ta innover meg alvoret til foredraget var unnagjort ellers hadde jeg stått der og bare knekt sammen, jeg har ikke fortalt om dette til noen eller vist hvor bekymret jeg har vært men jeg merker hvor slitsomt det er å  gå og bære på slike ting aleine. Jeg orker ikke det mer. 

Jeg har vært igjennom denne kreftrunden en gang tidligere og pappa har overlevd en kreftsvulst som var like stor som en håndball i magen, familien våres er vant med og snakke om kreft og nå lurer den rundt hjørnene igjen, usikkerheten er tilbake, for hva om? 

Kreft er ett fitteord som vi i dette huset har normalisert på sykt vis, vi snakker like lett om det som om det var en influensa men alikevel er det vanskelig og forholde seg til tankene om å måtte gå igjennom en slik runde igjen. Jeg vet at alt vil ordne seg, at det sikkert ikke er noe alvorlig men både pappas situasjon og min egen skremmer dritten av meg. Jeg har vært igjennom runden, jeg vet hva den innebærer, jeg vet også at kreft ikke er så farlig som den en gang var, men allikevel så føles det godt og få tømme seg litt. 

Nå skal jeg prøve og spise noe mat, det har blitt lite av både det og søvn det siste døgnet. Takk for at dere lytter på tross av negativiteten som regjerer bloggen for tiden…. 

Liker du denne bloggen? 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

 De siste dagene har vært tunge og takle og bloggen preges av denne stemningen, jeg har igjen valgt og være ærlig og uten filter og jeg skal love dere at dette koster meg dyrt. Å snakke om seg selv og sine skavanker har blitt en vane men når det kommer til familien har jeg alltid hatt ett intenst behov for og beskytte, til den grense at det har gått utover meg selv. Jeg bryter med standarden, om å holde ting innenfor disse 4 veggene, jeg holder det rett og slett ikke ut og velger og gjøre noe med det.

Man kan diskutere dette til man bli grønn i trynet, hva som er privat og hva som faktisk kan hjelpe andre og være åpen om. Jeg har valgt og være en blogger med alt som følger med. Det er svært lite som er privat for meg og det har fjernet en stor byrde. Dette behovet mitt for og dekke over og skjule ting har  bare gitt angst og uro, en angst og uro som jeg ikke akter  og bære lenger. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så mange sitter der ute og er i samme situasjon, opplever det samme og føler på akkurat den samme skammen når familien ikke fungerer som den skal, vi skal jo være så forbanna perfekte! utad skal vi være lykkelige, ha god økonomi og alt på stell men når fasaden sprekker kommer skammen, frykten for hva andre vil si og denne følelsen av å være mislykka. Jeg har aldri komt ifra en velfungerende stabil familie, vi er få og det hjelper ikke og tie lenger. Dette er en familiesykdom i den forstand at den går utover hele familien, taushet dreper og skaper en avstand.

Åpenhet også rundt dette skaper forståelse for hvordan det faktisk er og kan gi unike muligheter til og hjelpe mennesker i lignende situasjoner. 

Nå skal jeg omstille meg, gjøre meg klar for andregangsinterjuv på en viktig jobb, jeg skal bryte ut av dette mønsteret jeg er inni og rive meg selv utav mine egne problemer. Livet går videre, men denne gangen har jeg lært noe viktig og jeg innser hvor farlig det er og ikke snakke om disse problemene.

Åpenhet redder liv. 

Liker du denne bloggen? 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Egentlig hadde jeg ikke tenkt og dele dette med noen, jeg hadde egentlig tenkt og holde det for meg selv men jeg føler at bloggen har blitt så dyster og mørk i dag. Og jeg deler alt annet i livet, bokstaveligtalt alt så hvorfor ikke? 🤣

Som noen av dere vet har jeg vært på ett jobbintervju og i morgen er jeg kalla inn til andregangsinterjuv! hadde omstendighetene rundt meg vært normale hadde magen vært fylt med sommerfugler og jeg hadde vært dritnærvøs for morgendagen men gårsdagen sitter ennå godt i kroppen. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg vil ikke si noe om hvor det gjelder eller hva jobben går ut på, men jeg vil våge og påstå at det er den største jobben ett menneske som meg kan få, morgendagen blir en viktig dag så jeg skal prøve og koste av meg skuffelsene og samle sammen hjertet mitt og vise meg ifra min beste side. ❤️

I morgen blir fremtiden våres klarlagt, nå går vi bare på vent. En jobb vil endre hele hverdagen, endre prioriteringene våres og kansje være en snarvei til og faktisk skaffe oss vårt eget sted og bo? alt står og faller på morgendagen og jeg føler meg litt lettere når jeg har delt det med dere. ❤️

Åpenheten min rundt og være pårørende er sikkert provoserende på noen, mange mener nok at jeg burde holde ting for meg selv men jeg føler helt inni hjerterota at dette var riktig for meg, det sitter så uendelig mange der ute i samme situasjon og det hjelper ikke å holde munn om så viktige ting. Vi må slutte og være så redd for og blande oss oppi andres saker!❤️

Nå har jeg tatt meg en lang dusj og prøver og gjøre hodet klart for det store som skjer i morgen, jeg satser på at ikke også denne natten blir en våkenatt med bekymringer og tanker man ikke trenger om natta. Tusen takk for støtten dere gir meg!❤️ det betyr ufattelig mye for meg og jeg er så glad for at jeg har valgt denne stien med åpenhet, da forstår folk meg så mye bedre.

Liker du denne bloggen? 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

I dag har jeg alle de fysiske tegnene på stress, både hodet verker og magen likeså, alle disse fysiske plagene jeg alltid har hatt med jevne mellomrom er tilbake. I går så jeg for meg flere uker med å gå på nåler, jeg så for meg at pappa sprakk og at alt bare ble knust rett foran øynene mine, jeg så en katastrofe som heldigvis ikke ble en realitet. Jeg tror veldig mange har problemer med og forstå diagnosen min, komplex PTSD er ikke helt enkelt og forstå seg på. Slike situasjoner som dette trigger alt som trigges kan. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg vil bare avkrefte det med det samme, pappaen min drikker ikke. Men alle celler i kroppen min skrek og ropte om at det var det som ville skje i går kveld. Etter og ha hatt en fantastisk dag førte ett besøk vi ikke hadde sett komme til dramatiske ordvekslinger her i heimen og jeg sa faktisk det styggeste jeg noengang har sagt til mamma. Det er fint og ha noen og skylde på, og mamma var den enkleste og legge den på i går. 

Idet jeg så disse menneskene med ølboksene foran seg og hørte fyllepreiken jeg har hørt så ufattelig mange ganger før var det ett eneste bilde i mitt hodet, ett bilde av nok en ødelagt jul, ett bilde av at hele edruskapen skulle kastes ut vinduet og jeg så for meg pappa dritings igjen, heldigvis gikk han ikke i fellen denne gangen. 

Å være pårørende og rusavhengig på en og samme tid er en vanskelig rolle og skulle spille, jeg er ikke tilfreds i noen av rollene jeg har fått utdelt og har ikke tenkt på meg selv som pårørende før. Denne bekymringen som holder deg våken om natten, denne latente angsten som trigges frem av de minste ting, denne måten vi pårørende er observante på! vi er aktive døgnet rundt! alle celler i kroppen sjekker etter tegn konstant og man går med en klump i magen som bare vokser og vokser, vi venter på smellet! og håper bare på at smellen ikke blir så altfor omfattende… 

Pappaen min er edru som alle oss andre her, det er viktig for meg og få frem dette at han overhode ikke var problemet i går. Problemet i går var at mennesker som rusa seg var i huset mitt, oppsøkte pappa og jeg hadde ingenting jeg skulle sagt på tross av den gyllende regel i dette huset om at rus ikke skal inni vårt hus… Ja dere forstår leksen…. jeg har mye på hjertet i dag for det er knust i fillebiter og jeg prøver og famle etter og få det sammen igjen…. 

Jeg har vært med på en ubehagelig karusell i 33år og nå ønsker jeg meg av, jeg ønsker å gå av denne karusellen og for og redde meg selv. Den eneste jeg kan forandre….

Jeg vet ikke men dette føles ikke som hjemmet mitt lenger.

Liker du denne bloggen? 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Om nettene kommer tankene man klarer og holde på avstand når livet skaper støy, alt man klarer og ikke tenke på kommer frem når mørket faller på og man blir aleine. Jeg har ikke sovet i natt foruten noen timer på sofaen her, tankekjøret gjør at kroppen er sliten og hodet er tomt. 

Jeg skal love dere at det fristet med både røyk og øl i går men boksen med antabus stod klar til nok en runde, man skal jo bli satt på mange prøver her i livet og i går føler jeg at jeg ble satt på den største. Jeg vet nå at dette huset er åpent for alle, uansett tilstand og jeg har ingenting jeg skulle ha sagt. Det er ikke til og stikke under en stol at jeg må lage meg andre fremtidsplaner sammen med min kjære  og at problemet ikke ligger hos oss med problemene, det ligger faktisk hos dem som slapp inn mennesker i rus i går.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg klapper både meg selv, pappa og Sebastian på skulderen i dag.

I dag vet jeg ikke hvor jeg skal begynne eller hva jeg skal gjøre, alt er bare tomt. Dette blir en tung dag og svelge.

Liker du denne bloggen? 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Det er stille i huset og så langt har ingen av oss 3 rusavhengige i dette huset sprukket, men innerst inne tenker jeg at det var poenget med hele scenen i kveld. Innerst inne vet jeg at poenget med det hele var å få oss utpå. Jeg bryr meg egentlig ikke hva noen mener om min utlevering av familien i kveld, jeg måtte for og ikke sprekke selv eller ødelegge hele huset her. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dette begynte som en fantastisk kveld! vi har jobbet på i hele dag og ryddet opp etter oppussingen denne helgen, vi var på bensinstasjonen og kjøpte mat og skulle ta det helt piano! jeg pappa og Sebben var på kjøretur og jeg hadde en fotoshoot som jeg gledet meg til og dele med dere. Så fort kan livet endre seg. 

Når vi tre kom hjem forstod vi ingenting, i stua satt mamma sammen med flere som drakk øl i vant stil, jeg ble faktisk så satt ut at jeg gikk inn men som dere forstår var det ikke snakk om mange minuttene før jeg måtte gå igjen. 

Forholdet mellom meg og mamma blir nok aldri det samme, hun har ikke drukket siden jeg var 3år gammel så det er ikke det som er problemet. Problemet er at vi 3 rusavhengige blir tilsidesatt og overhode ikke respektert idet mennesker kommer inni våres omgivelser og drikker og fester, uten at det blir sagt ifra fordi vi må jo ta hensyn. 

En grunnregel er brutt her i kveld, en regel om at i dette huset skal det ikke være rus. Denne viktige regelen som gjør oss trygge, denne regelen som vi må ha rundt oss for og klare oss. Vi har ingen problemer med og se folk drikke, vi er gjerne med på en fest! men vi ønsker ikke å ha det her hjemme på vårt territorium. 

Jeg høres sikkert veldig selvopptatt ut, ja frelst og som om jeg føler jeg er bedre enn andre. At jeg ser ned på mennesker som ruser seg, og at jeg har blitt høy på min egen rusfrihet. Jeg vil bare avkrefte det med det samme, det har INGENTING med det og gjøre. 

I kveld ble hjertet mitt knust i fillebiter og jeg husker ikke sist jeg var så sint. Jeg har ikke vært så rasende siden jeg rusa meg og da hadde jeg i det minste rusen og roe meg ned på. Jeg ble sviktet i kveld, som jeg har blitt hele livet, jeg har bare ikke sett det med edrue øyner før nå. . . dette sviket kommer jeg ikke til og glemme, fortiden gjør meg ikke bitter men disse tingene som blir gjort mot meg akkurat nå kan jeg levelig se for meg kan gjøre meg bitter over tid. 

Det er på tide og tenke nytt, på tide og tenke på mitt og Sebastian sitt beste. Når kvelden i kveld kunne skje, så kan vi bare vente på neste gang. Det er som en vond sirkel som bare går og går men denne gangen tenker jeg ikke å bare stå og se på den store lastebilen komme imot uten og gjøre noe, denne gangen lar jeg ingenting ødelegge noe. Det betyr faktisk ingenting hvem du er, om du er vennen min, familien min eller mammaen min. Uten rusfriheten så er jeg død, så jeg må bare sette den først.

Ps: Man kan ikke kalle seg venner når man kommer full på besøk når man vet at noen har slutta  og drikke… …. 

Liker du denne bloggen? 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Det er party i underetasjen og jeg fatter ikke at jeg er så sjokkert som jeg er… det er jo slik det er hvert år og den store årsaken til at jeg hater julen mest av alt i verden. Jula minner meg om brutte løfter og bringer meg tilbake til og være totalt maktesløs, maktesløs og utav stand til og være nok for mine foreldre. Jula har aldri vært tid for kos, det har vært tid for alkoholen, de høye stemmene og den ubehagelige latteren man bare får når man er ruset. For ikke og snakke om kranglingen! det var den eneste tradisjonen i vårt hjem! 

Jeg er en 33år gammel dame, men akkurat nå føler jeg meg som den 5åringen jeg en gang var, traumene river og sliter i meg og jeg er livredd for hva som kommer som neste…. Uforutsigbarheten, denne mangelen av kontroll. 

Jeg har sagt ifra denne gangen og svaret var ganske så klart… Man kan ikke kaste ut folk, jeg må jo forstå at jeg ikke kan kreve det. Mamma må jo ta hensyn til dem, men hvor i helvetet er hensynet til meg? jeg som har kjempet i 690 dager for og komme meg på beina igjen etter 18år med rusmisbruk. 

Jeg har gjort alt for og beskytte hjemmet mitt, unngått og tatt mennesker inn i aktiv rus, avslått alle innkommende så lenge jeg vet at det handler om fylleprat, jeg har tatt alle forhåndsregler for og beskytte mitt liv men det er alltid og vil alltid være noe som ikke fungerer her. Jeg vet jeg utleverer, jeg vet at jeg ikke burde skrive om mammaen min, men å være pårørende er det jævligste jeg noengang har opplevd. Jeg føler meg uviktig, at jeg ikke betyr en dritt for dem jeg burde bety alt for og nå er jeg fullstendig aleine! Mamma drikker ikke selv, det har hun aldri gjort men en muliggjører er hun. 

Hele nettet her florerer av støtteerklæringer til meg, mennesker som sier at jeg betyr så mye, at andre er glad i meg og at det jeg gjør er så jævla viktig. Men så betyr det ingenting for dem få det burde bety alt for. 

Problemene vokser rundt meg, vi må finne oss ett nytt sted og bo, jeg har innvistert alt jeg eier og har i dette hjemmet men nå er jeg tvunget til og forlate det fordi hensynet til andre rusmisbrukere står høyere enn meg og mine meninger. DA føler man seg liten her i verden!

Jeg er forbannet, såret til de grader at jeg ikke har mer å gi….. Jeg har så jævli lyst og bare gi opp og gjøre det jeg pleier og gjøre, men så er det noe som holder meg igjen…. 

Jeg er faktisk så sint at jeg ikke orker og finne ett pent bilde og dele en gang…. det raser inni meg.

Liker du denne bloggen? 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

Det er søndag og ellers ville jeg sminket meg og ryddet før jeg hadde våget og poste noe. På tross av at jeg skriker høyt om at jeg ikke bryr meg om andres meninger så gjør jeg det innerst inne. Sist gang jeg postet ett bilde av kaoset ble jeg kalt psykisk syk, uhygienisk og ekkel..  nett-trollene har gjort noe med meg og ubevisst justerer jeg meg selv og jeg liker det ikke.

Dette er ett lite oppgjør med meg selv, akkurat slik ser det ut her hjemme nå og det er ikke første gang det ser slik ut, uten at vi har vært midt i oppussing. Dere skulle bare sett leiligheten da den var den lokale drikkebula! Da var det uhygienisk da! 😂

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nei vi må slutte og være så opptatt av hva andre mener og syns om oss. Jeg merker selv hvor ukomfortabel jeg har blitt i egen kropp av og poste bilder av meg selv hver eneste dag. Jeg merker at jeg tenker over vekten min konstant og er livredd for at spiseforstyrrelser igjen skal bosette seg i livet mitt.

Noen ganger må vi faktisk lære oss og bare gi litt mer faen ❤️