I dag har jeg alle de fysiske tegnene på stress, både hodet verker og magen likeså, alle disse fysiske plagene jeg alltid har hatt med jevne mellomrom er tilbake. I går så jeg for meg flere uker med å gå på nåler, jeg så for meg at pappa sprakk og at alt bare ble knust rett foran øynene mine, jeg så en katastrofe som heldigvis ikke ble en realitet. Jeg tror veldig mange har problemer med og forstå diagnosen min, komplex PTSD er ikke helt enkelt og forstå seg på. Slike situasjoner som dette trigger alt som trigges kan. 

Jeg vil bare avkrefte det med det samme, pappaen min drikker ikke. Men alle celler i kroppen min skrek og ropte om at det var det som ville skje i går kveld. Etter og ha hatt en fantastisk dag førte ett besøk vi ikke hadde sett komme til dramatiske ordvekslinger her i heimen og jeg sa faktisk det styggeste jeg noengang har sagt til mamma. Det er fint og ha noen og skylde på, og mamma var den enkleste og legge den på i går. 

Idet jeg så disse menneskene med ølboksene foran seg og hørte fyllepreiken jeg har hørt så ufattelig mange ganger før var det ett eneste bilde i mitt hodet, ett bilde av nok en ødelagt jul, ett bilde av at hele edruskapen skulle kastes ut vinduet og jeg så for meg pappa dritings igjen, heldigvis gikk han ikke i fellen denne gangen. 

Å være pårørende og rusavhengig på en og samme tid er en vanskelig rolle og skulle spille, jeg er ikke tilfreds i noen av rollene jeg har fått utdelt og har ikke tenkt på meg selv som pårørende før. Denne bekymringen som holder deg våken om natten, denne latente angsten som trigges frem av de minste ting, denne måten vi pårørende er observante på! vi er aktive døgnet rundt! alle celler i kroppen sjekker etter tegn konstant og man går med en klump i magen som bare vokser og vokser, vi venter på smellet! og håper bare på at smellen ikke blir så altfor omfattende… 

Pappaen min er edru som alle oss andre her, det er viktig for meg og få frem dette at han overhode ikke var problemet i går. Problemet i går var at mennesker som rusa seg var i huset mitt, oppsøkte pappa og jeg hadde ingenting jeg skulle sagt på tross av den gyllende regel i dette huset om at rus ikke skal inni vårt hus… Ja dere forstår leksen…. jeg har mye på hjertet i dag for det er knust i fillebiter og jeg prøver og famle etter og få det sammen igjen…. 

Jeg har vært med på en ubehagelig karusell i 33år og nå ønsker jeg meg av, jeg ønsker å gå av denne karusellen og for og redde meg selv. Den eneste jeg kan forandre….

Jeg vet ikke men dette føles ikke som hjemmet mitt lenger.

Liker du denne bloggen? 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share