En ulykke kommer sjeldent aleine…………………..

Interjuvet gikk så bra som det kunne! overskriften har ingenting med det og gjøre, men jeg kjenner at hjertet mitt bare fylles av sorg… 

Oppå alt drama den siste tiden har noe lagt over meg som en tykk mørk sky, pappaen min er henvist til Haukeland igjen og kreft-trusselen henger over oss igjen, på samme tid som det er funnet en stor cyste i min egen munn. Det er mange tunge tema på denne bloggen men jeg føler meg falsk om jeg skal sitte her og skrive om hvor gøy det var og gå på andregangs-intervju når tankene er på noe helt annet. 

 

Interjuvet gikk fint! det er greit når man kan putte på seg ett falskt smil og late som om alt er greit innimellom, enten er det falskt eller så er det profesjonelt.

I denne situasjonen har jeg taklet det hele og komt meg igjennom hverdagen ved og sortere ut tingene og etter tur tatt tak i dem, jeg måtte vente med og ta innover meg alvoret til foredraget var unnagjort ellers hadde jeg stått der og bare knekt sammen, jeg har ikke fortalt om dette til noen eller vist hvor bekymret jeg har vært men jeg merker hvor slitsomt det er å  gå og bære på slike ting aleine. Jeg orker ikke det mer. 

Jeg har vært igjennom denne kreftrunden en gang tidligere og pappa har overlevd en kreftsvulst som var like stor som en håndball i magen, familien våres er vant med og snakke om kreft og nå lurer den rundt hjørnene igjen, usikkerheten er tilbake, for hva om? 

Kreft er ett fitteord som vi i dette huset har normalisert på sykt vis, vi snakker like lett om det som om det var en influensa men alikevel er det vanskelig og forholde seg til tankene om å måtte gå igjennom en slik runde igjen. Jeg vet at alt vil ordne seg, at det sikkert ikke er noe alvorlig men både pappas situasjon og min egen skremmer dritten av meg. Jeg har vært igjennom runden, jeg vet hva den innebærer, jeg vet også at kreft ikke er så farlig som den en gang var, men allikevel så føles det godt og få tømme seg litt. 

Nå skal jeg prøve og spise noe mat, det har blitt lite av både det og søvn det siste døgnet. Takk for at dere lytter på tross av negativiteten som regjerer bloggen for tiden…. 

 

Jeg er glad jeg kronisk er for tidlig ute til alt. 4 ganger måtte jeg vente på veiarbeid på vei til Eid.

Liker du denne bloggen? 

 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share

12 kommentarer
    1. Kjære Monica🥰 Nokon får meir å hanskast med i livet sitt enn andre og du har jammen fått din del. Eg trur all positiviteten din opp i det heile har hjelpt deg mykje, så prøv å hold fast på den i tankekaoset du er inne i no. Sender deg mange gode tankar og mi dør er open 🙋‍♀️

    2. Gudameg, du er super Rå!❤
      Tenk å dele så mange ting som du gjør og klare å stå i det på din måte.
      Du er virkelig ett forbilde.

      Krysser alt jeg har for at den kreften ikke får slå rot.

    3. Du har jamen litt å bære på nå, av både den ene og den andre sorten ! Nå håper jeg både din pappa og du blir utredet så fort som mulig, og om kreft oppdages, får man se slik på det at det var godt det ble oppdaget for da kan det også behandles. Masse varme, sterke tanker til dere ❤️❤️ ! Hold ut, og hold fast i alt som er godt ❤️❤️

    4. Jeg håper så inderlig at du kommer raskt til kontroll slik at du får noe mer å “henge det på” ,for å gå sånn som du gjør nå det tærer noe helt sykt på humør og livskvalitet. Uvisshet er det verste som finnes.
      Ønsker deg alt godt det har du da virkelig fortjent,men dessverre kan livet være urettferdig iblandt .
      Stå på videre ,så godt du kan. Si ifra hvis det er noe du trenger som vi lesere kan hjelpe til med.
      Klem ❤

    5. Kjære deg 🥰 Nå begynner det å bli alt for mye for deg. Ta godt vare på deg selv, så får vi alle håpe alt går bra, både med deg og din far .
      Styrke klem 🥰🥰

    6. Uten at jeg skal påberope meg å være så veldig religiøs akkurat, men jeg har hørt at Vårherre gir den tyngste børa til de som har rygg å bære den. Kanskje ei fattig trøst det da. Har selv hatt kreft, så jeg vet hva det går i. Krysser alt jeg har for at det skal gå bra både med din far og deg. <3 Stor klem <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg