Som blogger har jeg blitt en liten hobbyfotograf og jeg elsker følelsen når jeg kjenner at jeg har tatt ett blinkskudd! man kjenner det på kroppen når bildet sitter på en måte som er vanskelig og beskrive med ord.
Det er søndag og på søndager har man ekstra tid til slike ting, vi liker og gå turer og oppleve sammen og må bare en liten biltur unna dette eldoradoet her! jeg tror vi aldri kommer til og flytte herfra.
På denne lille plassen har vi møtt aksept og forståelse, vi har fått tilgivelse der vi trengte det og har blitt tatt imot av samfunnet rundt oss, det er trygt på bygda.
Vi trenger denne naturen rundt oss og mulighetene den gir oss, vi har flere “terapiturer” når vi bare kjører og drar ut for og oppleve, vi er rusavhengige som kjemper for og skape oss ett liv sammen uten rusen, naturen gir oss masse styrke i hverdagen.
Jeg poster ofte bilde av denne stranden, men den betyr noe unikt for meg. Den er også kåret til Norges vakreste sandstrand flere ganger, på refviksanden drar jeg når jeg trenger påfyll av motivasjon og energi. Jeg undrer meg over hvor mange skritt jeg har tatt på denne deilige sanden, i all slags vær!
Jeg har funnet gleden i naturen, gleden i å ta bilder og har funnet gleden i livet uten rusen igjen! det er slike øyeblikk som gjør livet verdt og leve!
Jeg driver og skriver på 2 foredrag jeg skal holde nå på kort tid og nå kjenner jeg at jeg angrer på at jeg sa ja til og holde dem.
Jeg har hele tiden tenkt at når det har gått nesten 2år så er jeg klar for og gå i dybden på historien min, men akkurat nå føler jeg meg alt annet enn klar. Denne prosessen har tatt lengre tid enn jeg forestilte meg og jeg har innfunnet meg med at den må ta den tiden den trenger, det er ingen poeng i og forhaste noe og noen ganger leger tiden sårene.
Å ta ett dypdykk i min egen barndom har åpnet øynene mine og jeg har oppdaget ting jeg kansje ikke var klar for.
Jeg ønsker at foredragene skal fortelle om meg og hvordan jeg har komt dit jeg er i dag, jeg ønsker og ta med folk bak fasaden og være fullstendig ærlig, men nå begynner jeg og innse at barndommen faktisk har en større plass i historien enn det jeg trodde. Etter at jeg ble rusfri har jeg tatt innover meg alle feilene som skjedde, overgrepet, angsten og skammen jeg faktisk har bært med meg hele livet og bare ruset det bort.
Selv på bildene av meg selv når jeg var liten ser jeg at lyset og gleden i øynene mine forsvinner, jeg vet akkurat hvorfor når jeg ser tilbake på den tiden og det er vanskelig og forstå hvorfor ingen grep inn. Jeg har hele tiden lært meg og holde ting for meg selv, aldri åpne opp og aldri vise tårene mine, jeg innser nå at jeg har grått på en annen måte enn andre barn helt ifra starten av, angsten har vært en del av meg hele veien.
Når jeg nå skal sette meg ned og lage ett foredrag om livet innser jeg kaoset som har omringet meg hele tiden, historien min er kompleks og vanskelig, det finnes ingen enkel forklaring på hvordan det kunne gå så galt som det faktisk ble. Når jeg ser på bildene så sier dem meg mer enn tusen ord og nå skal jeg prøve og sette disse ordene nedpå ett papir, jeg skal prøve og ta med andre inni en reise og fortelle hvem jeg er for første gang.
Mange undrer på hvorfor mennesker starter og ruse seg, men jeg spør meg om hvorfor ikke? allerede ifra starten var jeg ødelagt, noe brast inni meg og jeg mistet troen på verden og alle rundt meg, etter så mange svik trengte jeg en pause ifra alt og rusen ble løsningen.
Det er vondt og vite at det hele kunne vært unngått om noen så meg den gangen, og nå håper jeg at min historie kan føre til at mennesker som meg blir sett tidlig nok til og bli reddet og unngå å måtte gå igjennom det helvetet jeg har måttet takle.
Åpent ærlig og rusfritt skal jeg prøve og vise hvor tilfeldig rusen velger sine offer, jeg ønsker og vise mine sårbare sider og vise noen som har klart og reise seg etter store tap. Jeg håper at jeg en dag kan være det mennesket som ser noen til riktig tid og på riktig sted.
Jeg er så glad for at barna mine slapp og vokse opp i rusen, at dem fikk den tjangsen jeg selv ikke fikk <3
Jeg krysser alt jeg har for at jeg klarer og lage livet mitt om til ett foredrag, jeg håper at dette ikke blir en angstklump og at jeg klarer og forberede meg nok til og være trygg nok når jeg fremfører det. Jeg tar gjerne imot tips om hva jeg kan ta med, hva som er viktig og hva dere ville unngått? tips mottas med STOR takk!
Publikummet er forresten voksne mennesker med egenerfaring, fagfolk og mennesker med interesse for rusproblematikken.
Noen flere som sliter litt med og være stolt over egne prestasjoner? jeg er absolutt en av dem og kjenner at uansett hva jeg gjør så klarer jeg ikke og være fornøgd med meg selv.
I dag gikk jeg igjennom gamle bilder og kjente en stolthet jeg ikke har kjent på lenge, en stolthet over å ha klart og komme hit jeg er i dag med tanke på alle utfordringene jeg har vært igjennom, de har ikke vært små og jeg har måttet bekjempe en alvorlig sykdom i tillegg til og ha knekt rygg. På en rar måte kjente jeg i dag en stolthet over dette og ønsket og dele det med dere.
Det er ikke ofte jeg snakker om denne sykdommen som endret livet mitt, men nå tenkte jeg og ta dere med inn.
Slik så hele kroppen min ut på grunn av blodsykdommen. Jeg fikk blåmerker av ingenting. Autoimmune trumbocyttanemi.
Det første året som rusfri handlet om prøvesvar, nålestikk og behandlinger. Det hele første året var en berg og dalbane av opp og nedturer som handlet om sykdommen ingen visste om jeg ville bli frisk av. Problemet var at ingen visste hvorfor jeg ble så syk, selv legene var rådville.
Jeg var igjennom en heftig steoridekur som ikke en gang virket, blodplatene mine steg i været og rett ned igjen med jevne mellomrom.
Min blodsykdom tok opp hele tilværelsen en stund, faren var om jeg startet og blø innvendig så ville det ikke stoppe av seg selv som normalt. Jeg gikk en stund på nåler og jeg klarte ikke helt og slippe jubelen og gleden løs før jeg visste at jeg hadde klart og bekjempe den, når man ikke vet hva som skjer i kroppen kommer usikkerheten og angsten for og dø.
4 cellegiftkurer førte til at blodsykdommen måtte gi tapt og jeg var vinneren av denne runden.Denne mannen stod bak meg hele veien, og jeg fatter ikke hvordan han maktet og høre meg ligge med så store smerter. Han vek aldri min side.
Jeg husker at vi veddet på blodplatene mine i bilen på vei til sykehuset, disse turene var en del av uka og jeg oppholdt meg mer på sykehus og legekontor enn hjemme en periode. Heldigvis ble jeg frisk og den dagen prøvesvarene kom tilbake med gode resultater gråt jeg som ett barn.
Blodsykdommen førte til ekstrem svimmelhet, her falt jeg rett ned i ovnen med hodet først. Jeg klarte ikke og ta meg for og var helt borte en stund. Ett sjokk for dem her hjemme.
Det jeg husker best er fortvilelsen der man kjente etter på kroppen, der man håpte så intenst på og bli frisk igjen, og denne angsten over at man måtte leve med dette. Legene sa at det var stor fare for at jeg måtte leve med denne sykdommen resten av livet, jeg klarte og motbevise oddsene imot meg atter igjen.
Jeg har bekjempet en autoimmune sykdom som kunne tatt livet mitt og jeg kjenner en viss stolthet over det. Kroppen arbeidet imot seg selv, blodet mitt startet og drepe blodplatene og veldig veldig mange må leve med denne skjelne sykdommen resten av livet, autoimmune sykdommer kan man ikke se på utsiden men dem kontrollerer hele livet ditt og usikkerheten kan være drepen på de fleste.
Jeg føler jeg er en overlever, en som klarte seg og jeg er faktisk stolt over at kroppen min har kjempet, på tross av livet jeg hadde før. Den fungerer som den skal og det gjør meg stolt! tankene mine går til alle der ute med autoimmune sykdommer, jeg vet hvordan det føles når kroppen angriper seg selv, jeg vet hvordan det er og ikke vite, men også hvor godt det er når det endelig er over.
I dag er jeg frisk, men ingen vet om denne sykdommen vil angripe igjen. autoimmune sykdommer vet vi lite om og usikkerheten rundt dem er det verste for dem som blir rammet.
Vi er helt avdanket og har ikke helsen til og feste lenger, hæla i taket og tenna i tapeten frister på en måte ikke lenger. Mye mer frister tv-kvelder med besøk! Det frister mye mer og bestille pizza og sitte her i stua og nyte at hele leiligheten lukter rent ❤️
Under pandemien har vi vært underernært på mennesker i hjemmet våres og nå nyter vi at litt av slikt er lov igjen ❤️ Jeg drømmer fremover om hvordan det sosiale livet kan komme tilbake til normalen og at slike besøk på lørdagskveldene skal være en del av rutinen ❤️
Fikk plommer på døren i kveld <3Pizza på lørdagskvelden smaker mye bedre enn pils!GOD stemning i stua!
Det er rart at slike rolige lørdagskvelder kan gi en slik glede ❤️ En stor takknemlighet for at jeg er en av disse som klarer og finne sjelefreden igjen etter rusen.
Jeg har virkelig kosa meg som snapvert på mab sin snap i dag! jeg føler jeg har hatt en fantastisk deilig lørdag og gleder meg bare til og legge meg i sengen med den gode boken min og våkne i morgen i toppform! livet er en reise og jeg gleder meg bare til fortsettelsen! ha en fantastisk avslutning på denne dagen folkens og tusen takk for støtten dere gir meg.
Tenk og være så heldig og møte en mann som velger rusfriheten sammen med meg ❤️ Det er som og vinne i Lotto! Å finne ett menneske på rett sted og til rett tid på denne måten hører skjeldenhetene til ❤️
Kannesteinen får meg til og tenke på styrke, mot og kjærlighet ❤️
Å finne noen som er villig til og kjempe sammen med deg, støtte deg og stå ved din side selv i dårlige tider viser meg en skikkelig mann med de riktige verdiene ❤️
Jeg ser på livet som rusfri som ett nytt eventyr ❤️ Og er så heldig og har med meg en som er like eventyrlysten som meg selv ❤️
Skjebnen og kjærligheten er noe jeg aldri har trodd på før, men nå er det bevist at den både finnes og skjer 🌹 også for slike som meg ❤️
Når vi klarer, klarer alle ❤️
I dag snapper vi på mab.est2015 og fokuserer på og gjøre en bra jobb der! det er viktig for meg og dermed legger jeg sjelen i det, som alltid når det er noe jeg virkelig ønsker. Denne lørdagen har vært helt perfekt til nå, med en rolig start slik lørdager bør ha.
På lørdager får jeg ha kjæresten min hjemme hele dagen, noe som er luksus i den hektiske hverdagen våres! jeg ekstra pris på disse dagene jeg får ha han for meg selv. I dag har vi kjøpt oss mat ute, av mangel på fantasi og matlyst ble det slik i dag, med andre ord slipper vi og bruke tid på og lage mat og ikke minst finne ut av hva vi skal spise, en slik luksus kunne vi aldri unne oss før.
Jeg tar meg selv i å være veldig lykkelig for tiden og nyter denne følelsen for alt den er verdt, jeg suger til meg all denne positiviteten og styrken jeg kjenner på og samler det opp til dårligere tider. Vi har det ekstremt godt i dette livet vi har skapt oss, og det føles ekstremt godt og ha funnet plassen sin i livet og ikke minst få lov og dele det med så mange!
Jeg gleder meg til fortsettelsen på denne lørdagen som så vidt har begynt! stay tuned
Det er lørdag og tid for Snapchat igjen! jeg har valgt og være med på en snapchat imot mobbing og denne jobben er både givende og lærerik for meg! jeg har selv opplevd mobbing igjennom hele skoletiden, jeg vet hva mobbing gjør med en og jeg vet også at senskadene av mobbingen kan bli alvorlige.
Jeg tror ikke jeg selv hadde blitt narkoman og alkoholiker om jeg hadde sluppet unna mobbingen på skolen, da hadde jeg hatt selvsikkerheten nok til og stå imot, jeg vet at jeg hadde hatt ett trygt sted og være om jeg hadde sluppet unna den grove mobbingen jeg ble utsatt for og at livet hadde blitt annerledes for akkurat meg. Derfor er denne snapchatten viktig for meg.
Å bytte ut flatfyll-lørdag med forebyggende arbeide og å nå ut til flere mennesker er en ganske så annerledes tilværelse for meg, før hadde jeg bare plass til rusen men nå har jeg funnet en annen rus som smaker mye bedre. Jeg brenner for disse tingene jeg nå får lov og jobbe med og håper at dere alle følger med på meg i dag!
Legg til: mab.est2015 på snapchat og se meg i aksjon i dag!
Vlogging VS blogging er noe helt nytt og noe som sitter LANGT inne for meg, men jeg håper at jeg får ut budskapet mitt og at dagen blir bra.
Helgene er jo ikke de samme lenger, det handler ikke om flatfyll, fylleangst og dansing på bordet, men det vil ikke si at man ikke kan ha det gøy av den grunn! jeg husker da jeg sluttet og drikke og kjente at panikken strømmet i kroppen, for hva i alle dager skal man gjøre i helgene når man ikke drikker?
Nå ligger vi henslengt i sofaen og ser den nye sesongen med Side om side etter og ha levert en hel kasse med bakevarer på sykehjemmet her vi bor, vi har solo i glasset og leiligheten er ren og pen til denne store fredagskvelden, jeg skal ærlig innrømme at jeg foretrekker denne type gøy i aller høyeste grad!
Folk får si ifra om dette er ett krenkende bilde 😉 neida
På denne fredelige fredagskvelden gleder jeg meg til og legge meg i sengen og nyte en hel ny bok, og om jeg hadde hørt meg si denne setningen da jeg drakk så hadde jeg nok spydd av meg selv og aldri i verden kunne forestille meg hvordan en slik fredagskveld kunne holdes ut, og her sitter jeg i denne tilværelsen jeg alltid har dømt men innerst inne dagdrømt om.
Fredagspilsen er byttet ut i kos og hygge, der man har tid til og bare være sammen med dem man er glad i, den er byttet ut i slike “normale” ting som mennesker som meg bare kunne drømme om før, nå sitter jeg bare her og nyter denne deilige kvelden og tenker på hvor fantastisk heldig jeg har vært.
Jeg håper dere alle er spenn klar for helg og at dere er sammen med dem dere elsker <3 det er det livet handler om!
Etter at jeg delte innlegget https://monicavederhus.blogg.no/usommelige-bilder-av-meg-selv-pa-avveie-jeg-tar-makten-tilbake.html på bloggen har mange lurt på hva som er så usømmelig med dette bildet og hvordan jeg trodde dette bildet vil bli brukt imot meg, jeg er vant med og være i ett miljø der alt du sier og gjør kan bli brukt imot deg senere og jeg vet at ikke alle er like fornøgde med at jeg har kuttet rusen og komt meg ut.
Jeg har gått og grublet på dette i lang tid og ble obs på disse bildene av meg sovende i en sofa med Tuborgboksene foran meg for flere uker siden, jeg har tenkt på hvordan disse kan bli brukt og fremstilt på feil måter og ønsket fjerne denne engstelsen for min egen del. Jeg vet hva mennesker er i stand til og ønsker og være føre var.
Slike bilder kan ikke ødelegge for meg siden jeg har vært helt klar på historien min, men slike bilder kunne faktisk blitt fremstilt som nåtid og i en annen setting, rykter spres fort og det er jeg veldig klar over, og jeg vet også at noen mennesker som har kjent meg i lang tid egentlig ikke ønsker meg noe godt her i verden. Jeg makter ikke og gå og uroe meg over ting lenger, jeg tar det med det samme og gjør noe med det, og den eneste og beste måten jeg fant var å dele det selv.
Så mange mennesker får ødelagt livene sine på grunn av bilder på nettet, verre bilder enn dette så jeg ønsket og fronte også dette. Min situasjon er liten i forhold, og jeg tenker at alle har godt av å bli litt oppmerksom på slike ting som blir delt på nettet.
Dette er mitt slag for alle som opplever lignende og verre ting.
Igjennom denne store prosessen jeg har gått igjennom har det slått meg så mange ganger hvor lite jeg husker og hvor stor del av livet mitt jeg faktisk bare har ruset bort, den verste opplevelsen som sitter i meg ennå er den gangen jeg ikke ante at det var lillejuleaften, jeg hadde barn som var små og hadde heldigvis foreldrene mine som styra og laga til, men den dagen innså jeg at jeg hadde ett problem med narkotika. Sorgen var stor og sjokkerende da jeg måtte ta innover meg at jeg hadde blitt en narkoman uten en gang og se det selv.
Det jeg nå skriver smerter meg forferdelig men jeg føler at det er en del av denne “Pakken”, å være mor og slite med rusen bærer med seg en enorm skam som jeg bare har fortrengt og ikke har våget og snakke høyt om, jeg har rett og slett følt meg råtten innvendig.
Jeg har aldri rusa meg sammen med barna mine, men jeg har vært fullstendig fraværende som mor og husker at jeg sprang ned bakken hjemme med datteren min i hælene, jeg skulle ut og ruse meg og den lille jenta bak meg forstod ikke hvorfor hun ikke fikk være med mammaen sin, jeg kommer aldri til og være i stand til og tilgi meg selv akkurat dette.
Det er så mange ting jeg ikke husker ifra livet mitt, men litt etter litt kommer disse minnene tilbake og spesielt er disse rundt barna mine. Jeg var mor i nesten 5år og i 4 av disse var jeg en god mor. Jeg var hjemme og tok vare på barna mine og satte dem alltid først, jeg var en typisk mor som strakk seg for barna mine, men plutselig ble noe viktigere. Jeg kommer alltid til og sitte med skylden for dette.
Jeg husker ansiktet til gutten min da jeg kom inn døren etter og ha vært på kjøret, og gutten smilte fra øre til øre og nå forstår jeg ikke hvorfor dette smilet ikke kunne være nok for meg, at jeg tok til vett og snudde mens jeg hadde sjansen, men rusen var sterkere enn noe annet.
Det er så mange ting jeg kunne ønsket jeg kunne gjort om igjen, så mange ting jeg kunne vært foruten, og det eneste jeg nå kan gjøre er og dele historien om hvordan det føles og være en mor som faller for rusen, skammen og ubehaget jeg ennå føler 13år etterpå sier litt om hvordan det er og leve videre med dette sviket.
Det har tatt meg 13år og klare og fortelle dette, 13år har det tatt meg og akseptere det som skjedde men fortsatt har jeg en lang vei og gå for og tilgi meg selv.
Barna mine er snart 15 og 18år, dem har blitt store og dem vet sannheten, det er det viktigste for meg. At jeg får lov og ha dem i livet mitt etter alt som gikk så galt den gangen er jeg evig takknemlig for, og være mor på avstand har vært og vondt og tøft men rus og barn passer ikke sammen, og jeg er så glad for at dem slapp og vokse opp i ett hjem med rus som jeg selv måtte da jeg var liten.
Nå skal jeg starte prosessen med og klare og tilgi meg selv, se at dette er en sykdom og bearbeide det som en, jeg kan ikke hate meg selv lenger for det som skjedde og heller gå videre og være den beste mammaen jeg kan være for barna mine.
