Igjennom denne store prosessen jeg har gått igjennom har det slått meg så mange ganger hvor lite jeg husker og hvor stor del av livet mitt jeg faktisk bare har ruset bort, den verste opplevelsen som sitter i meg ennå er den gangen jeg ikke ante at det var lillejuleaften, jeg hadde barn som var små og hadde heldigvis foreldrene mine som styra og laga til, men den dagen innså jeg at jeg hadde ett problem med narkotika. Sorgen var stor og sjokkerende da jeg måtte ta innover meg at jeg hadde blitt en narkoman uten en gang og se det selv.
Det jeg nå skriver smerter meg forferdelig men jeg føler at det er en del av denne “Pakken”, å være mor og slite med rusen bærer med seg en enorm skam som jeg bare har fortrengt og ikke har våget og snakke høyt om, jeg har rett og slett følt meg råtten innvendig.
Jeg har aldri rusa meg sammen med barna mine, men jeg har vært fullstendig fraværende som mor og husker at jeg sprang ned bakken hjemme med datteren min i hælene, jeg skulle ut og ruse meg og den lille jenta bak meg forstod ikke hvorfor hun ikke fikk være med mammaen sin, jeg kommer aldri til og være i stand til og tilgi meg selv akkurat dette.
Det er så mange ting jeg ikke husker ifra livet mitt, men litt etter litt kommer disse minnene tilbake og spesielt er disse rundt barna mine. Jeg var mor i nesten 5år og i 4 av disse var jeg en god mor. Jeg var hjemme og tok vare på barna mine og satte dem alltid først, jeg var en typisk mor som strakk seg for barna mine, men plutselig ble noe viktigere. Jeg kommer alltid til og sitte med skylden for dette.
Jeg husker ansiktet til gutten min da jeg kom inn døren etter og ha vært på kjøret, og gutten smilte fra øre til øre og nå forstår jeg ikke hvorfor dette smilet ikke kunne være nok for meg, at jeg tok til vett og snudde mens jeg hadde sjansen, men rusen var sterkere enn noe annet.
Det er så mange ting jeg kunne ønsket jeg kunne gjort om igjen, så mange ting jeg kunne vært foruten, og det eneste jeg nå kan gjøre er og dele historien om hvordan det føles og være en mor som faller for rusen, skammen og ubehaget jeg ennå føler 13år etterpå sier litt om hvordan det er og leve videre med dette sviket.
Det har tatt meg 13år og klare og fortelle dette, 13år har det tatt meg og akseptere det som skjedde men fortsatt har jeg en lang vei og gå for og tilgi meg selv.
Barna mine er snart 15 og 18år, dem har blitt store og dem vet sannheten, det er det viktigste for meg. At jeg får lov og ha dem i livet mitt etter alt som gikk så galt den gangen er jeg evig takknemlig for, og være mor på avstand har vært og vondt og tøft men rus og barn passer ikke sammen, og jeg er så glad for at dem slapp og vokse opp i ett hjem med rus som jeg selv måtte da jeg var liten.
Nå skal jeg starte prosessen med og klare og tilgi meg selv, se at dette er en sykdom og bearbeide det som en, jeg kan ikke hate meg selv lenger for det som skjedde og heller gå videre og være den beste mammaen jeg kan være for barna mine.
Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Sterke ord. Det er mye som skal bearbeides. Det er godt at du ser og kan fortelle at barna dine ble tatt godt vare på, den gangen da du ikke var i stand til det selv.
Og det er fantastisk at du nå er rusfri. ❤
Noen ganger må man bare akseptere det som er skjedd, og gå videre i livet fra der man er nå. Og forsøke å finne den beste veien videre, – for alle parter.
Ta vare på deg selv, og fortsett som du gjør: fremover mot en stadig bedre hverdag. Nyt alle livets små og store seire og gledelige øyeblikk. Livet består av flest hverdager. Gjør dem så innholdsrike og hyggelige som mulig. Erstatt de minnene du mangler med nye, glade minner. Sender en stor klem til dere begge
Du har helt rett Elisabeth ❤️ En dag av gangen ❤️