Jeg driver og skriver på 2 foredrag jeg skal holde nå på kort tid og nå kjenner jeg at jeg angrer på at jeg sa ja til og holde dem.
Jeg har hele tiden tenkt at når det har gått nesten 2år så er jeg klar for og gå i dybden på historien min, men akkurat nå føler jeg meg alt annet enn klar. Denne prosessen har tatt lengre tid enn jeg forestilte meg og jeg har innfunnet meg med at den må ta den tiden den trenger, det er ingen poeng i og forhaste noe og noen ganger leger tiden sårene.
Jeg ønsker at foredragene skal fortelle om meg og hvordan jeg har komt dit jeg er i dag, jeg ønsker og ta med folk bak fasaden og være fullstendig ærlig, men nå begynner jeg og innse at barndommen faktisk har en større plass i historien enn det jeg trodde. Etter at jeg ble rusfri har jeg tatt innover meg alle feilene som skjedde, overgrepet, angsten og skammen jeg faktisk har bært med meg hele livet og bare ruset det bort.
Selv på bildene av meg selv når jeg var liten ser jeg at lyset og gleden i øynene mine forsvinner, jeg vet akkurat hvorfor når jeg ser tilbake på den tiden og det er vanskelig og forstå hvorfor ingen grep inn. Jeg har hele tiden lært meg og holde ting for meg selv, aldri åpne opp og aldri vise tårene mine, jeg innser nå at jeg har grått på en annen måte enn andre barn helt ifra starten av, angsten har vært en del av meg hele veien.
Når jeg nå skal sette meg ned og lage ett foredrag om livet innser jeg kaoset som har omringet meg hele tiden, historien min er kompleks og vanskelig, det finnes ingen enkel forklaring på hvordan det kunne gå så galt som det faktisk ble. Når jeg ser på bildene så sier dem meg mer enn tusen ord og nå skal jeg prøve og sette disse ordene nedpå ett papir, jeg skal prøve og ta med andre inni en reise og fortelle hvem jeg er for første gang.
Mange undrer på hvorfor mennesker starter og ruse seg, men jeg spør meg om hvorfor ikke? allerede ifra starten var jeg ødelagt, noe brast inni meg og jeg mistet troen på verden og alle rundt meg, etter så mange svik trengte jeg en pause ifra alt og rusen ble løsningen.
Det er vondt og vite at det hele kunne vært unngått om noen så meg den gangen, og nå håper jeg at min historie kan føre til at mennesker som meg blir sett tidlig nok til og bli reddet og unngå å måtte gå igjennom det helvetet jeg har måttet takle.
Åpent ærlig og rusfritt skal jeg prøve og vise hvor tilfeldig rusen velger sine offer, jeg ønsker og vise mine sårbare sider og vise noen som har klart og reise seg etter store tap. Jeg håper at jeg en dag kan være det mennesket som ser noen til riktig tid og på riktig sted.
Jeg krysser alt jeg har for at jeg klarer og lage livet mitt om til ett foredrag, jeg håper at dette ikke blir en angstklump og at jeg klarer og forberede meg nok til og være trygg nok når jeg fremfører det. Jeg tar gjerne imot tips om hva jeg kan ta med, hva som er viktig og hva dere ville unngått? tips mottas med STOR takk!
Publikummet er forresten voksne mennesker med egenerfaring, fagfolk og mennesker med interesse for rusproblematikken.
Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share