Noen flere som sliter litt med og være stolt over egne prestasjoner? jeg er absolutt en av dem og kjenner at uansett hva jeg gjør så klarer jeg ikke og være fornøgd med meg selv.

I dag gikk jeg igjennom gamle bilder og kjente en stolthet jeg ikke har kjent på lenge, en stolthet over å ha klart og komme hit jeg er i dag med tanke på alle utfordringene jeg har vært igjennom, de har ikke vært små og jeg har måttet bekjempe en alvorlig sykdom i tillegg til og ha knekt rygg. På en rar måte kjente jeg i dag en stolthet over dette og ønsket og dele det med dere.

Det er ikke ofte jeg snakker om denne sykdommen som endret livet mitt, men nå tenkte jeg og ta dere med inn.

Det første året som rusfri handlet om prøvesvar, nålestikk og behandlinger. Det hele første året var en berg og dalbane av opp og nedturer som handlet om sykdommen ingen visste om jeg ville bli frisk av. Problemet var at ingen visste hvorfor jeg ble så syk, selv legene var rådville. 

Min blodsykdom tok opp hele tilværelsen en stund, faren var om jeg startet og blø innvendig så ville det ikke stoppe av seg selv som normalt. Jeg gikk en stund på nåler og jeg klarte ikke helt og slippe jubelen og gleden løs før jeg visste at jeg hadde klart og bekjempe den, når man ikke vet hva som skjer i kroppen kommer usikkerheten og angsten for og dø. 

Jeg husker at vi veddet på blodplatene mine i bilen på vei til sykehuset, disse turene var en del av uka og jeg oppholdt meg mer på sykehus og legekontor enn hjemme en periode. Heldigvis ble jeg frisk og den dagen prøvesvarene kom tilbake med gode resultater gråt jeg som ett barn.  

Det jeg husker best er fortvilelsen der man kjente etter på kroppen, der man håpte så intenst på og bli frisk igjen, og denne angsten over at man måtte leve med dette. Legene sa at det var stor fare for at jeg måtte leve med denne sykdommen resten av livet, jeg klarte og motbevise oddsene imot meg atter igjen. 

Jeg har bekjempet en autoimmune sykdom som kunne tatt livet mitt og jeg kjenner en viss stolthet over det. Kroppen arbeidet imot seg selv, blodet mitt startet og drepe blodplatene og veldig veldig mange må leve med denne skjelne sykdommen resten av livet, autoimmune sykdommer kan man ikke se på utsiden men dem kontrollerer hele livet ditt og usikkerheten kan være drepen på de fleste. 

Jeg føler jeg er en overlever, en som klarte seg og jeg er faktisk stolt over at kroppen min har kjempet, på tross av livet jeg hadde før. Den fungerer som den skal og det gjør meg stolt! tankene mine går til alle der ute med autoimmune sykdommer, jeg vet hvordan det føles når kroppen angriper seg selv, jeg vet hvordan det er og ikke vite, men også hvor godt det er når det endelig er over. 

Vi har laget Facebook-gruppe til denne bloggen 😁 meld dere inn og følg oss videre ❤️ Vi lover det ikke blir ett kjedelig sekund! 😁 her er lenken https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share