I går fortalte jeg litt om min rushistorie og om hvordan det hele startet! jeg tenker det er greit for nye lesere, og for min del så merker jeg at for hver eneste gang jeg forteller dette så rydder jeg litt i kaoset jeg føler fortiden er. Det har skjedd så mange ufattelige ting, så mange opprivende perioder i livet og alt virker så fjernt her jeg sitter. Jeg er helt sikker på at jeg ikke hadde overlevd fortiden min uten rusen, for om jeg i dag hadde blitt voldtatt av en mann jeg aldri før har møtt så ville jeg ikke komt styrket utav det. Jeg håper dere skjønner hva jeg mener, for rusen har hjulpet meg med å dempe disse situasjonene og har hjulpet meg ut og for og få det på avstand. I dag kan jeg bearbeide disse tingene fordi det er så lenge siden, men hadde tingene skjedd i dag hadde utfallet blitt ett helt annet.
Og å ha fryktet for livet sitt på alvor har satt igjen spor i meg som er vanskelige og fjerne, jeg reagerer på en helt annen måte en andre på de minste og uforklarelige måter, jeg kan kveppe til om jeg ser en rask bevegelse og om min kjære løfter hånden mot meg så venter jeg bare på slaget, selvom jeg VET han aldri ville slått. Om noen sier noen spesielle ord går jeg i svart og faller helt inni meg selv, og før jeg ble rusfri holdt jeg alltid alt inne.
Når noen spør deg om hvordan du har det? hva svarer du da? – Mitt svar har alltid vært at jeg har det helt fint! jeg har aldri vært flink til smalltalk og har trukket meg bort ifra mennesker som har snakket på dypet, mitt værste mareritt ville være og ta med andre mennesker inni kaoset jeg selv har skapt meg, og den berømte muren har blitt tykkere og tykkere.
Min måte og bearbeide alle disse tingene jeg har bært aleine har vært selvskading, og oppi mitt eget syke hode har jeg trodd på at dette virket. Jeg har blitt smartere og ser at det bare har blitt fortrengt og selv i dag som voksen kommer minner plutselig opp i hodet. Det nytter faktisk ikke å unngå og snakke om problemene dine, dem vil vokse på seg og bli større, og tro meg! det kommer tilbake før eller senere.
I alle disse årene har jeg svart enkelt på spørsmålet om hvordan jeg har det, jeg har alltid svart at jeg har det bra, men på innsiden har jeg dødd litt etter litt. Jeg vil faktisk gå så langt at jeg vil påstå at når man ruser seg så føler man seg død innvendig. Man føler ikke på alle disse følelsene og om dem kommer opp så sørger man for å ruse dem bort igjen, man står etterhvert fullstendig utenfor normalen og samfunnet rundt seg, og det blir faktisk ikke forventet noe av oss.
Når jeg forteller at jeg er rusmisbruker, så synker kravene og forventningene til meg med det samme, det finnes ett syn på meg som er bestemt på forhånd og det er dette synet jeg ønsker og endre. Når man tenker på en alkoholiker tenker man på den aldrende mannen i baren med øla foran seg, ikke ei jente som utad ser oppegående ut som meg. Når man tenker på en narkoman tenker man på disse som sitter på gaten og ikke disse som har velstående liv men som bruker dop i helgene for og slappe av. Alle disse tingene kan vi gjøre noe med, og gjøre samfunnet våres varmere og mer inkluderende.
Om min blogging om livet i og uten rusen kan føre til noen tankeprosesser hos noen, så har jeg gjort mitt. Jeg ønsker og vise hvordan det faktisk er og stå utenfor og hvordan det er å endelig føle at man er tilbake. Jeg har hatt det rimelig lett med tanke på at alle har tatt meg inni varmen på grunn av åpenheten min, men det finnes så mange der ute som sitter med alt aleine. Man skal være forsiktig med å dømme mennesker uten å vite sannheten, man skal tenke på hvor tilfeldig det faktisk er hvem som blir avhengige og ikke, det kunne faktisk vært deg.
Over 100.000 mennesker har vært innom bloggen, og jeg nekter å tro noe annet enn at den faktisk har ført til noen endringer allerede.
Mange kontakter meg og forteller historiene sine, og da vet jeg at bloggen faktisk gjør noe, da har jeg fått det jeg ønsket av å fortelle min historie på godt og vondt.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Etter denne dagen med heftig blogging og selvransakelse så kom behovet for og komme seg ut og gjøre noe annet. Som par setter vi stor pris på disse «terapitimene» våres ute i naturen, og vi legger turer dit også jeg kan nyte av omgivelsene vi har rundt oss!
Etter en dag der jeg har brukt mye energi på og gå igjennom fortiden og sortere på åpen blogg så alle kan lese kom behovet for og fylle på, og hvor er det vel ikke bedre enn å gjøre det her?
Turen i dag gikk til Kannesteinen som er formet av havet og en naturattraksjon her på stedet jeg bor, jeg tar meg selv i å tenke på hvor heldige vi er som har dette bare en biltur unna og i dag tok jeg enda ett steg i denne tilfriskningen! Jeg kom meg helt ned i fjæren for første gang, og med en forlovede bak meg som var livredd for at jeg skulle falle ble dette en latterfylt tur for våres del.
FY flate så godt det var og kjenne på sjølukten med masse varme klær på seg og DET været! Det er jo dette livet handler om, disse øyeblikkene som ikke en gang fanges på bilder, der man bare er sammen og gjør noe nytt. Jeg for min del bruker naturen i denne prosessen aktivt, jeg holder meg rusfri fordi jeg finner rusen min i slike turer ut i naturen, jeg føler meg som en del av noe større og tingene får en større betydning, man føler seg liten men alikevel på vei ett sted og viktig.
Å tømme seg i offentligheten om ett liv utenom det vanlige er langt ifra enkelt, men det har gjort noe med meg og denne skammen jeg alltid har følt på. Den er fjernet og da har jeg oppnådd nok. Jeg kan bare si hva som har fungert for meg selv, jeg har ingen fasit men jeg har knekt mange koder på grunn av denne bloggen.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Tidligere i dag skrev jeg ett innlegg om første delen av min rushistorie. På mange måter er den første delen den vanskeligste både fordi når jeg tenker tilbake så er det hele kaotisk selv for meg. Det skjedde så mange ting som førte til livet videre og først nå som rusfri ser jeg disse linkene. Det er vanskelig og sette ord på ett så langt liv med traumer, men jeg gjør det beste jeg kan for at nye lesere ser grunnen til at jeg ble en rusmisbruker og hvorfor det tok meg hele 18år og innse at jeg var en rusavhengig. Det er ikke mange årene siden jeg godtok meg selv som alkoholiker, og først da jeg ble rusfri klarte jeg og ta innover meg at jeg også er en narkoman. Det er harde ord men det er mine egne.
Jeg skrev i forrige innlegg at da jeg sluttet med narkotika byttet jeg rusmiddel til alkoholen, og dette er ingen unik historie. Mange går i denne fellen, der man kutter favorittrusmiddel og tror problemet er fikset, for så og falle for noe annet og kansje sterkere. Alkohol er ett rusmiddel, punktum.
Jeg vet faktisk ikke hvorfor det har satt så langt inne hos meg og innse at alkoholen er roten til alle problemene, jeg har sikkert vært redd for og miste det rusmiddelet som både er alment godkjent og lovlig. Når jeg ser tilbake så ser jeg helt klart og tydelig at jeg har vært alkoholiker ifra første stund, jeg har brukt alkoholen til og dempe alle traumene og følelsene som jeg tidlig lærte meg og holde for meg selv. Jeg lærte at om man ytrer det man føler så får den konsekvenser og at om man åpner seg opp til noen så vil det bli brukt imot deg.
Historien min viser også at jeg har prøvd og tviholde meg fast til dette normale livet, jeg visste hele veien at rusen var feil og at jeg var feilplassert der. Jeg har karret meg igjennom videregående i voksen alder og gått ut med toppkarakterer på tross av at jeg har rusa meg igjennom hele skolegangen. MEN jeg har klart det. Historien min viser at jeg aldri har mistet håpet fordi jeg har prøvd meg i min første jobb på kiwi. På mange måter førte denne jobben til at jeg ikke innså problemene mine, fordi når man har en jobb og fungerer der så har man da ikke ett problem med rusen?
Jeg har vært i 2 ekstremt voldelige forhold i voksen alder, der jeg har blitt utsatt for psykisk terror, sjalusi og harde slag. Det har ført til at jeg har fortsatt med rusen for og komme meg igjennom alt som har skjedd. Jeg husker at jeg virkelig prøvde å skjerpe meg da jeg hadde fått meg fast jobb og ett stabilt liv på hjemmebane, men jeg møtte da en med alvorlige rusproblemer som sagte men sikkert smittet over på meg igjen. Det er som en vond spiral som kommer igjen og igjen, og først nå prøver jeg å bryte dette mønsteret.
I mai 2019 ble jeg sammen med Sebastian og vi møttes i rusen. Han var helt anderledes en alle jeg noengang har møtt, han kom inni livet mitt med en tanke om å skape seg ett normalt liv og med verdier og holdninger jeg ikke møtte hos andre i rusen. Han var helt ulik også i måten og behandle meg på, og plutselig falt jeg kraftig og hardt for han. Jeg bestemte meg for at om vi skulle klare og forbli sammen måtte jeg kutte alkoholen, da den gjør meg både lite trofast men også til ett dårlig menneske med andre. Jeg kuttet alkoholen i juli 2019 og vi brukte månedene fremover til å pusse opp leiligheten her og skaffe oss ett hjem sammen, vi hadde det så bra i disse månedene og reiste rundt og fant på ting sammen, vi trente masse og jeg klarte å gå ifra 50kg til 60kg! jeg fatter ikke den dag i dag hvorfor det gikk så ille den gangen, men det gikk ifra å være en idyll til at jeg ble liggende i sengen og drikke øl med masse tomme ølbokser rundt sengen i en mnd.
Vi gikk på den største sprekken jeg noensinne har hatt i september 2019 og jeg gikk fort ifra ille til alvorlig. Jeg husker at jeg mistet absolutt alt håpet fordi jeg nok en gang hadde sviktet alt, jeg husker jeg tenkte at jeg ønsket meg ut for alltid men fant ingen vei eller fluktmåte, jeg husker jeg var så dårlig at jeg ikke klarte å gå opp en trapp og det hele handlet bare om å overleve.
Lite visste jeg den gangen at kroppen var fullstendig tappet og alle verdier og vitaminer var helt nede på rødt, jeg hadde en alvorlig blodsykdom som kunne tatt livet av meg og blodplatene som skulle være på 250 var helt nede på 16. Lite visste jeg om dette i desember da jeg satt med ølen som min eneste venn, uten lys eller håp. Det året satt jeg aleine her på bursdagen min 13.desember med masse øl rundt meg.
18.desember endret livet mitt seg fullstendig, da jeg mikset piller og alkohol og falt ned hele trappen her hjemme. Jeg merket at det var alvorlig idet jeg traff enden av trappen, men lite visste jeg at ryggen min var knekt rett av. Jeg ble hentet av amulanse og kjørt til nærmeste sykehus over natten, jeg husker jeg våknet om natta og skulle på do og falt rett om rett foran toalettet. Kroppen kollapset og jeg husker sykepleieren kom løpende inn. Lite visste jeg at disse stegene kunne gjøre meg lam for livet.
Da det ble morgen kom en lege inn og fortalte at jeg hadde ett kompremert brudd i ryggen og det eneste som ville hjelpe var aktivitet. Jeg spurte om jeg kunne få dra hjem siden det ikke var noe alvorlig, og taxien stod utenfor etter bare noen minutter. Jeg ble kjørt ut i rullestol og tok taxien hjem.
På denne turen ringte sykehuset til sjåføren og ba han snu tilbake den lange veien. Jeg nektet da jeg var helklar for og komme meg hjem og pleie fyllesjuka som kom sigende på meg. Det endte med at jeg ble kjørt hjem og gikk opp i 3etg til leiligheten min, og kollapset idet jeg traff sofaen. Jeg var så svimmel og uvel at jeg måtte lukke opp alle vinduene her, og det var vinter ute. Jeg kjempet etter pusten idet ruskuratoren min ringte med panikken i stemmen. Hun sa jeg måtte reise tilbake til sykehuset fordi jeg faktisk stod i fare for å dø på grunn av blodplatene mine.
De på sykehuset hadde da funnet ut etter at jeg hadde fått reise hjem at det var noe alvorlig galt med blodet mitt, og jeg gikk omsider med på og reise innigjen den lange veien så lenge jeg fikk med meg min kjære.
Alt dette skjedde i 9 tiden på morningen, og lite visste jeg at hele livet mitt ville forandre seg i 17-tiden den samme dagen. Jeg ankom sykehuset og tok masse prøver for og finne ut hva dette var. Jeg lå vanlig i sengen og gikk på do når jeg måtte, det var fryktelig vondt men siden legen tidligere på dagen hadde fortalt meg at det eneste som ville bedre det var aktivitet, så la jeg ikke mer tanker i å klare meg selv og komme meg rundt for egen maskin. Når man vet at det ikke er skadelig, så er det rart hvor mye smerter man tåler.
Klokka 17 den dagen endret hele livet mitt seg, idet en lege kom springende inn på rommet mitt og ba meg ligge HELT i ro! en liten bevegelse ville føre til at jeg ble lam for livet. Ryggen min var knekt rett av og det var ett komplisert brudd, og jeg ville bli sendt rett til Haukeland for en stor operasjon.
Jeg har ALDRI i mitt liv vært på sykehus for noe alvorlig før, jeg har aldri vært i narkose eller operert noe, det eneste jeg har knekt før er ribbein og en fot, og nå skulle jeg operere ryggen OG stod i stor fare for og ende på gamlehjemmet i en rullestol for resten av livet. Jeg har ALDRI vært så rasende i mitt liv, og denne gangen på meg selv og rusen. Jeg hadde ingen og skylde på denne gangen, det hele var min egen feil. Jeg husker ennå raseriet i kroppen som om det var i går, og dette raseriet har jeg tatt med meg videre og har ikke åpnet en eneste øl siden den gangen.
Å brekke ryggen rett av har reddet livet mitt, det var helt tilfeldig men det beste som har skjedd meg. I dag har jeg smerter i ryggen men ikke lenger smertene inni meg som jeg hadde den dagen, denne rådvillheten og mørket. Idet jeg stod i fare for å dø eller ende i rullestol vokste en livsgnist jeg ikke har sett maken til før! jeg ønsket og komme meg på disse fjelltoppene, jeg ble sugen på og hoppe i fallskjerm eller kjenne solen i ansiktet på stranden om sommeren, ingen av disse drømmene innebefattet noen rullestol, først når jeg trodde jeg ville dø, ønsket jeg faktisk og leve.
Min redning har vært åpenheten, jeg har dratt den litt ekstremt med å blottlegge meg på åpen blogg og være åpen i aviser om kampen, men det har vært den eneste utveien min ifra ensomheten og denne følelsen av at man må holde alt inne. Jeg har ifra begynnelsen av bygd meg opp en tykk mur, og den er omsider nede nå og jeg er ikke lenger redd for og være ærlig.
Disse innleggene mine om rushistorien min blir lange, men historien min er lang og komplisert. Jeg merker når jeg skriver det ned får jeg ro i hodet, og klarer og sortere alt rotet som før har ført til en intens angst. Om bare ett menneske kan lære noe av denne åpenheten min så er det hele verdt det!
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Jeg har fått en del nye lesere og har fått spørsmål om hvordan det hele startet og litt om rushistorien min, jeg innser at jeg tror alle vet alt og at det kan være vanskelig for nye lesere og henge med så jeg tenkte og lage ett innlegg om min historie! dere som vet det hele ifra før får heller bare få en reprise og holde ut.
Når jeg starter min historie pleier den og starte ved start! jeg ble født inni rusen da min far har hatt alkoholproblemer hele livet og jeg var som regel med på festene. Barndommen min var ikke slik som den skal og jeg fikk mange arr på sjelen som jeg nå bearbeider. Ikke nok med at jeg vokste opp i rusen, så opplevde jeg kraftig mobbing på både barne og ungdomskolen. På skolen var jeg redd for at dem skulle få vite at pappa drakk, og hjemme var jeg livredd for at dem skulle få vite om mobbingen og komme dit og gjøre mobbingen bare enda værre.
Ifra start lærte jeg meg å holde munn om alt jeg følte eller opplevde, det ble mitt forsvar og late som jeg ikke ble lei meg og jeg husker ennå at jeg kløp meg i hånden for og ha en grunn til å starte og gråte.
Da jeg gikk på ungdomskolen var mobbingen så brutal at jeg skulket de fleste dagene og trakk meg tilbake. Det startet en ny jente i en annen klasse og vi fikk god kontakt, sammen oppsøkte vi folk som var eldre en oss og vi startet og eksperimentere med alkoholen. Ifra første slurk ble jeg hektet, jenta som aldri tok til motmæle eller sa ifra fant stemmen sin i rusen, det sjenerte mobbeofferet ble faktisk kul og andre mennesker ønsket og være i hennes omgivelse. Dere kan tenke dere selv hva det ga meg, lite visste jeg at dette var starten på problemene.
Siste året på ungdomskolen møtte jeg en som var mye eldre en meg selv og som viste meg kjærlighet. Jenta som hadde null tro på seg selv ble avhengig av dette mennesket, og min første kjærlighet. Jeg ble gravid med min førstefødte og levde som mor på fulltid, jeg oppførte meg ikke som en vanlig ungdom og gikk rett inni morsrollen. Den var tross alt bedre en livet jeg hadde bak meg og det ble mitt alt. Da jeg var 19år gammel fikk jeg ett barn til, men noe var forandret.
Når jeg tenker tilbake på denne tiden innser jeg at alkoholproblemene mine allerede hadde startet. Jeg klarte å holde meg i nakken og legge lokk på det, men jeg husker at jeg drakk øl i helgene mens jeg satt på dataen helt uten og være på fest eller i slike sammenhenger man drikker normalt. Jeg behøvde den rusen for og slappe av og være meg selv.
Det ble slutt mellom oss og jeg flyttet til mamma sammen med barna mine. Jeg hadde barnevakt og kunne gå dit jeg ville. Snart eskalerte denne festingen og jeg husker første gang jeg røyka hasj…. Jenta som var totalt imot alt slikt og faktisk mente at narkomane faktisk valgte det selv satt og røyka etter en fuktig kveld på byen! … det gikk ikke lange tiden før jeg ble tatt med inni den harde kjerne og tok mi første linje med amfetamin. Det var kjærlighet ifra første stund og typ denne følelsen jeg alltid hadde higet etter. Endelig var jeg noe, jeg trodde på meg selv og følte meg vel… Angsten slapp taket i meg og jeg var hektet.
Det gikk lang tid med å bare prøve dette på fest, jeg hadde jo ingen problemer med dette jeg? 🙂 jeg var mor men hadde foreldrene mine som barnevakter når jeg måtte ønske det, og jeg flyktet oftere og oftere inni rusen. Barna har aldri sett meg ruset, men jeg ble tatt for og være fraværende og stikke ut isteden for og passe på dem. Rusen var så mektig at jeg valgte faktisk å gå andre steder for og ruse meg isteden for og være hjemme sammen med dem som jeg hadde gjort i så mange år. Jeg falt mer og mer inni rusen og innsåg ikke makten den hadde over meg. På slutten var jeg bare 45kg, jeg hadde skinnet hodet for og vise dem som snakket bak ryggen min hvor jævlig jeg egentlig hadde det.
Jeg var i en heftig rettsak og jeg vil våge og påstå at jeg stod der uten advokat, for hver eneste gang jeg hadde en kommentar ble jeg avvist. Jeg hadde blitt tatt for bruk av amfetamin og hadde ingen forsvar. Barna ble tatt ifra meg og hentet i barnehagen en dag, livet mitt var for alvor ødelagt og jeg ble for alvor en narkoman.
Da jeg mistet barna mine mistet jeg meg selv, jeg var avhengig av rusen ifra før, men nå startet jeg med sprøyter og higet etter å bli så ruset at jeg glemte alt som hadde skjedd. Jeg prøvde mange ganger og ta mitt eget liv, der både politiet og mamma har oppdaget meg i siste sekund, mitt hjerte har faktisk sluttet og slå i en ambulanse og jeg har ikke tallet på hvor mange ganger jeg har selvskadet meg så alvorlig at jeg har våknet i en sykehusseng. Jeg hadde ingenting mer og miste den dagen dem tok barna mine, og arrene etter denne tiden kommer til å ta mange år og komme over.
I 2010 traff jeg endelig bunnen, jeg maktet ikke mer og hadde ingenting mer og leve for. Jeg hadde masse dop hjemme og visste at om jeg fortsatte så ville jeg ikke overleve. Jeg husker jeg satt hjemme og “mannet” meg opp til og ta samtalen til hjelpen utenifra men visste at jeg allerede hadde prøvd dette i mange dager. I mitt eget hode skjønte jeg at jeg aldri ville ta denne samtalen, så jeg gikk ut på puben og fant etterhvert ut at jeg skulle knuse hodet inni steinveggen for og få ambulanse. Det er den beste avgjørelsen jeg noengang har gjort, og fikk den beste hjelpen jeg kunne få. Jeg var da innlagt i 6mnd og har aldri sett meg tilbake på narkotika, men jeg byttet den bare med alkoholen. Jeg sier ikke at jeg ikke har brukt siden den gang, jeg har sprukket men har alltid fått den samme følelsen og det har blitt med det.
Amfetminen ødela hele livet mitt, den tok ifra meg det viktigste jeg har og den ødela meg fullstendig innvendig. Plutselig var jeg ett menneske jeg ikke en gang likte!
Jeg ble sammen med en mann inne på institusjon, fellen mange går i og noe som aldri fungerer. Når vi skrev oss ut sammen byttet jeg rusmidler med det samme og har gått på fylla siden da. Jeg har rusa bort 18år av mitt liv og endelig ser jeg det hele klart. For bare ett år siden hadde jeg aldri klart og skrive dette innlegget her, hele livet har vært ett rot og jeg har aldri hatt kontrollen på når ting skjedde og i hvilken rekkefølge. Jeg roter tilogmed med årstallene men har klart og rydde opp.
Dette var starten på min ruskarriere, det blir for mye for ett innlegg og jeg skal prøve og skrive mer når jeg har fått sortert tankene litt. Budskapet i min historie er hvor lett det er å tråkke feil, mennesker som aldri i verden tror dem kan bli avhengige blir det. Ingenting ved meg tilsa at jeg ville bli narkoman eller alkoholiker, jeg skulle aldri bli som pappa og jeg hatet lukten av øl helt ifra jeg var 5år gammel. Jeg håper dette ikke bare ble rot, men historien er komplisert og vanskelig.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Dagens lærdom: alltid prøv og snu det negative til det positive.
Denne dagen kunne blitt en dårlig dag for meg, og jeg kunne sittet og dratt meg selv ned i selvmedlidenhet. Jeg tok ett valg da jeg våknet i dag om å gjøre denne dagen til det beste jeg kunne og jammen klarte jeg det! i kveld har jeg hentet en hærlig kasse med bakevarer og kjørt rundt som jeg har gjort hver eneste lørdag nesten siden i februar i fjor!
Hver eneste lørdag (nesten) har jeg fått telefonen ifra bakeren som jeg ofte gjør, og vi har en intern spøk om at jeg slipper og drikke i helgene når jeg blir opptatt med å kjøre rundt disse herlighetene til mennesker som virkelig fortjener det. Det koster meg bare bensinen og jeg får SÅ mye igjen! denne ordningen har reddet meg mang en gang ifra kjedsomheten og tomheten man ofte kan føle på i helgene når man kutter rusen. Det har kommet til ett punkt der jeg har måttet innse at jeg nå blir uføretrygdet og den eneste måten jeg kan holde motet oppe på er å se på disse frivillige arbeidene som “min jobb”.
Ofte kan jeg sikkert virke overfladisk og selvopptatt bak denne bloggen. Jeg skriver mye om meg selv, men jeg prøver å gjøre alt jeg kan for dem rundt meg og dem jeg setter pris på igjennom slike småting som å komme på døren med bakevarer på kveldene.
Det er småtingene i hverdagen jeg kan bidra med, og ikke disse store tingene… av og til kan bare en samtale hjelpe eller en tur i bilen. Det jeg virkelig brenner for er ikke denne bloggen i den store sammenhengen, jeg brenner skikkelig i sjelen for alle individene rundt meg som ikke har det så bra alltid. Det er disse jeg ønsker og gjøre en forskjell for og disse lesertallene eller blogginnleggene mine betyr egentlig ingenting om dem rundt meg ikke har det bra.
Det kan sikkert virke som om jeg er oppmerksomhetsyk og ønsker fokus på meg selv, og noe av dette stemmer men egentlig så betyr denne oppmerksomheten bare en ting for meg! jeg får fokuset på denne prosessen og hvor jævlig vanskelig den kan være til tider, jeg ønsker også og dele disse oppturene for og vise mennesker som kommer bak meg at det faktisk nytter! det er så mange som gir opp denne kampen og jeg forstår det så inderlig godt! så mange ganger har jeg vært så nærme og bare gi opp det hele og gi etter for savnet etter rusen eller behovet for disse pausene den ga, MEN på grunn av at jeg får tømt meg på denne bloggen og sagt det høyt så sprekker jeg faktisk ikke!
Jeg er ei jente som ALDRI før har åpnet meg! min ruskurator har kjent meg i 10år uten å klare og komme innforbi denne tykke muren jeg har bygd meg opp. Jeg har alltid hatt forsvaret foran meg og aldri noensinne sagt til noen at jeg behøvde støtte eller hjelp, jeg har alltid gått med munnen lukket og ett falskt smil om munnen. Først nå våger jeg og fortelle dere mine innerste tanker og for første gang får jeg positiv oppmerksomhet og ikke negativt som i alle disse årene.
Jeg virker sikkert av og til som ett menneske som er opptatt av meg selv, men innerst inne brenner hjertet mitt for alle som sitter uten håpet der ute, jeg ønsker og nå hver enkelt og skrike ut at jeg har klart dette her, og at det finnes en vei ut.. Jeg har kjent på hvor ensomt det kan være når man sitter med alt selv.
Dette her er så jævlig viktig! ikke for meg selv, fordi jeg klarer og holde meg rusfri uten, men for de menneskene som faktisk finner nytte i en slik blogg og nytte i at noen andre er så åpen som jeg er…. Jeg vet at jeg hadde satt pris på dette selv da jeg slet og ikke kom meg ut.
Jeg har mistet så mange, ja jeg har faktisk mistet så mange at jeg i en periode følte at alle døde rundt meg, jeg makter ikke å miste flere uten å vite i hjertet mitt at jeg har prøvd alt jeg kan og faktisk gitt mulighetene til dem som ønsker det.
Så lenge jeg legger meg med ett lett hjerte og god samvittighet, så bryr jeg meg ikke om noe annet. Jeg vet jeg gjør det riktige for det sier hjertet mitt hver eneste rusfrie dag på denne planeten.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
I dag har jeg fått testet meg! i dag har jeg blitt utsatt for en av disse farene for slike som meg! nemlig endringer i viktige planer, og jeg kjenner på ubehaget men også på denne mestringen. Det ble ikke samvær i dag som planlagt og jeg har hatt nedtelling til denne dagen og alt, men vet dere hva? det gikk faktisk veldig bra! jeg tok det som ett rusfritt menneske og tenker på barnet mitt som har blitt sykt og ikke meg selv, jeg har valgt og gjøre denne dagen bra på tross av skuffelsen og jeg føler at jeg har tatt ett stort steg i dag.
Vi har vært på besøk hos farmor og farfar (Sebastian sine men jeg har tatt over dem siden jeg ikke har mine egne), vi har handlet inn til helg og tatt den faste kjøreruta rundt øya her for og klarne tankene og få vonde følelser på avstand, vi har rett og slett hatt en kjempefin dag sammen!
Jeg ble så fornøgd med badet mitt at nå smitter det over, og kjøkkenet står for tur! vi er to rotehuer som bor sammen og jeg skal nå organisere skapene på kjøkkenet og lage en orden, når jeg ser inni dem får jeg rot i huet og med sååå enkle løsninger kan man forbedre det hele. Jeg har meldt meg inni en del grupper og dere vil se fremover at jeg lærer mens jeg går veien, for det slår meg hvor vanvittig vanskelig jeg gjør tingene. Med lette løsninger kan man faktisk holde orden hele tiden og slipper disse skippertakene innimellom. Det har bare tatt så lang tid for at jeg skulle forstå det, som med alle ting og jeg tror at jeg går i ett mønster hele tiden og ikke åpner øynene for alle mulighetene som er rundt meg, dette viser også igjen i livet ellers.
Turen i dag gikk som alltid til Refvikssanden der vi tok noen blinkskudd. Jeg gleder meg til sommeren der ute! for nå er det kaldt.
Legg gjerne igjen ett spor etter dere i kommentarfeltet! fortell hva deres planer er for helgen, jeg elsker og høre ifra dere som er innom og titter. Stor helgeklem til dere alle!
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Den siste tiden har vi drevet med innredning av badet som i mine øyne bare blir bedre og bedre! i går fikk jeg en trist beskjed om at samværet med barna mine ble avlyst på grunn av sykdom, og min kjære tok store tak når jeg sovnet på sofaen og satt opp både speil og utstyr på badet for og gjøre meg glad. Jeg er så fornøgd!
Før var dette ett bøttekott der man måtte gå ut for og klare og tenke! det var orange rosemaling overalt og med samme farge på den gamle vasken kan dere tenke dere at det var godt og gjøre forandringer. Før den store vannlekkasjen så pusset vi opp selv og ble veldig fornøgde med resultatet av billig og enkel oppussing av to mennesker som aldri før har gjort dette, men jeg må si at den nye forandringen etter lekkasjen var hakket bedre!
Det nye gulvet er iskaldt men det tåler en støyt og jeg tenker at med tepper på gulvet der så hindrer man isende tær på morran, jeg tenker også at lyse farger og god belysning må til for å gjøre rommet større. Den mørke fargen var litt for mørk for min del, men jeg merker at den vokser på meg og nå liker jeg den faktisk. Jeg er åpen for forslag til både belysning og løsninger for og utnytte resten av plassen våres! jeg har virkelig fått igjen for og dele på sosiale medier og hyllen dere ser hadde ikke sett så fin ut uten forslagene ifra dere!
Jeg er så langt inni hjertet fornøgd med dette rommet som alltid har irritert meg, og jeg er så forundret over hvor forandret denne leiligheten har blitt. Jeg må være ærlig med dere og si at før vi startet så var dette en bule og overhode ikke ett hjem, og jeg bodde her i mange år før jeg klarte og gjøre forandringer og omsider skape meg ett hjem sammen med min kjære. Det føles helt vanvittig at vi har gjort alt dette! og viser stolt frem hjemmet mitt den dag i dag.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Jeg våknet momentant kl5 i dag og trodde jeg hadde forsovet meg, jeg var fortsatt inni denne boblen og var klar for å ta fatt på den lange reisen til barna mine. Det tok litt tid før det slo meg, telefonsamtalen som kom i går kveld om at samværet ble avlyst på grunn av sykdom.
Jeg er på ett bra sted nå, ellers hadde jeg sikkert gått i kjelleren og det forundrer meg at rustanker har uteblitt da det ville bli den naturlige vinkelen. Jeg har kommet lenger en jeg trodde og tok det hele med fatning, jeg tenkte at slik er livet og man kan ikke planlegge slike ting, før ville jeg grått noen tårer og tatt det hele tyngre. Reaksjonen min på samtalen tok meg litt på sengen og når jeg ikke ble kjempeskuffet så kom tankene om at det burde føles tyngre og vondere, den dårlige samvittigheten er en konstant følelse når man har barn og uansett hva man føler så blir det feil.
Da jeg stod opp og kom meg igang oppdaget jeg at min kjære virkelig har gjort en innsats her i leiligheten våres og har både festet speilene på badet og tatt oppvasken, det er slike ting som minner meg på at dette er ekte kjærlighet. Han merket at jeg ble skuffet og lei meg da samværet ble avlyst og når jeg sovnet på sofaen fant han ut at han skulle gjøre denne innsatsen for meg, det vil jeg våge og påstå er ekte hverdagsromantikk. Det handler ikke om disse store tingene som koster masse penger, det er disse småtingene man gjør for hverandre for å vise at man bryr seg når den andre ikke har det så bra. Jeg er heldig!
Når alle planer gikk i vasken for denne lørdagen er det bare å reise seg på beina og lage nye planer for seg selv, det er bare å ta fatt på denne lørdagen og tenke ekstra på hvor mye barna betyr for meg og hvor langt jeg har kommet for og vise forandring også for dem. Det er lørdag og jeg skal ha en fin dag på tross av skuffelsen jeg kjenner på innerst inne.
Jeg skal ta bilder av jobben som er gjort på badet og noen løsninger i hjemmet for og gjøre det hyggelig for oss selv! så det er bare å følge med 🙂
Å ikke fokusere på det man ikke kan forandre er en viktig leveregel jeg må tviholde på i slike situasjoner, en dag av gangen.
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Denne dagen har vært så lang! jeg føler den har tatt en evighet og at hver time føles som flere, jeg er bare klar for morgendagen og at jeg kan sette meg på båten til verdens beste mennesker og bare nyte noen timer sammen! Disse samværene har jeg annenhver måned men det føles veldig lenge mellom hver gang jeg får være sammen med mine favorittmennesker. ❤️
I dag har jeg levert bilen til eu-kontroll men har ikke fått resultatet ennå også har jeg i mange timer jobbet med regnskapet til etterverngruppen min, dette er slikt arbeid jeg hater selv så er glad for at jeg kjenner mennesker som ønsker og hjelpe meg.
I kveld har vi også hentet hele to kasser med bakevarer og gitt videre, så jeg legger meg med god samvittighet. Det koster meg så lite og føler meg så heldig som har fått denne æren og får gratisvarer hver eneste uke som jeg kan dele videre til mennesker som fortjener det.
Nå gleder jeg meg til å legge meg og våkne opp i morgen! vi skal være ute på tur så jeg håper været er overkommelig og at vi får noen bra timer sammen. Nå kribler det i hele magen og jeg frykter en søvnløs natt.
Håper dere har hatt en fin uke og at dere nyter denne helgen til det fulle! legg gjerne igjen ett spor ifra deg i kommentarfeltet ❤️
Her er gruppa dere ikke vil gå glipp av!
Om dere liker denne bloggen og har lyst og følge med videre så har jeg laget en gruppe til bloggen der jeg poster alle nye innlegg og små overaskelser! meld dere inn via linken her og vær med meg videre i denne rusfrie tilværelsen! ❤️https://www.facebook.com/groups/1082825002055751/?ref=share
Jeg har fortalt før at jeg har ett uvanlig og litt ekstremt forhold til bilen min. En må huske at jeg aldri har vært innom tanken på og ta lappen før og hadde aldri i mine villeste fantasier trodd at jeg noensinne kunne kjøpe min egen bil! Det har på en måte vært kjærlighet ifra første stund og nå aner jeg faktisk ikke hvordan jeg hadde klart meg uten. I dag er den kjære bilen min på eu-kontroll og jeg merket hvor vanskelig det var og levere inn nøklene og gå derifra. Dette her kan ikke være helt normalt og når jeg tilogmed har mareritt om natten om at jeg mister den har jeg gått over en grense 😂
Det vrenger seg innvendig når jeg tenker på og miste den og tanken gjør meg faktisk fysisk uvel! Hele livet har jeg vært uten lappen og egentlig ikke ofret det en tanke fordi jeg har rusa meg. Jeg har alltid vært bevisst på at rus og bilkjøring ikke har noe med hverandre og gjøre så tanken på å en dag kunne kjøre sin egen bil lovlig er en av disse store bevisene for meg selv at jeg har komt langt. For første gang på det jeg kan huske har jeg helgefølelsen ❤️ Etter tidenes uke med foredrag på ungdomskole, hele to etterverngrupper og masse styring hjemme så blir det deilig og ta helg sammen med min kjære ❤️ Dette har vært den beste uka på lenge ❣️
